Ord.

Erkjennelsen hadde satt pinlig langt inne, men etter en kveld med selvransakelse av den ubehagelige sorten, måtte han bare krype til korset og innrømme det; ord hadde blitt en utfordring.
Det va ikke bare det at han ikke fant fram til dem, men de hadde i tillegg mista innholdet, følelsen, eller meninga på en måte. Der han tidligere med enkelhet kunne binde ord sammen til flotte, flytende setninger med tyngde og betydning, kjente han i stor grad at lekenheten og nærheten til ordan som jo så lenge hadde fylt han fra innsiden og ut, va i ferd med å visne hen og forsvinne. Han følte sæ avkobla og fremmed. Som om han ikke passa inn i den verdenen mer.

Han hadde aldri vært spesielt flink til å administrere koblinga mellom den overordna delen av nervesystemet og munnen. Det va en direkte kontakt som føltes for tilgjengelig og styrt av impulser. Han likte den analytiske distansen det ga han å skrive, overblikket og kontrollen. I samtaler med mennesker følte han sæ alltid så avkledd.
Blottlagt.
Rent poetisk kunne han naturligvis vedgå det vakre ved den dype samtalen, den som gjør at du plutselig blir klar over ukjente fasetter ved dæ sjøl, eller den som får dæ til å endre mening om en sannhet som lenge har vært en del av dæ. Jo, når han tenkte over det så va det noe ved sånne samtaler han likte; det va absolutt noe berikende ved å møte hverandre i det rommet. Noe sårt og ærlig. Men i dagliglivet va det ikke plagsomt mange sånne møter, de forholdt sæ stort sett på det overfladiske planet.

Og det va for så vidt helt greit. Han va bestandig usikker på om folk virkelig hadde lyst til å snakke med han eller om det bare va en slags profesjonell eller medmenneskelig medynk. Han forsøkte til enhver tid å benytte sæ av færrest mulig ord, på en rask og saklig måte: Stadig usikker på om samtalepartneren ville gå lei han og ordan før han va ferdig, selv om de hadde gjennomgått en omstendig utvelgelsesprosess og blitt filtrert et utall ganger før han til slutt pressa dem ut mellom leppa sine. I det siste hadde han i tillegg kjent på en type selvbevissthet som ikke hadde vært tilstede i han tidligere. En selvbevissthet knytta til skrivinga som gjorde at det føltes som om alle skrevne ord og setninger måtte være fullkommen, perfekt, ha en misjon eller en eksepsjonell betydning. Som om det han skreiv ble rissa inn i stein og aldri kunne endres på.

Kunne det være sånn at han, i hans omhyggelige streben etter å formulere sæ med et minimum antall ord, og så presist og nøyaktig som mulig, hadde tapt nærheten og tilknytninga til det stedet der man finner de spesielle ordan; de man for eksempel trenger for å beskrive smaken av en perfekt sjokoladekake, eller den tomme følelsen som kommer snikende når man e ferdig med en ualminnelig god bok.
Kanskje hadde han havna i en ond sirkel der alle ord han aldri brukte fordi han va så engstelig for å bruke dem, ble fortært. Sugd inn i en hensynsløs og brutal hendelseshorisont som splintra, smuldra, smadra, sindra, moste, pulveriserte, tilintetgjorde.

Konspirasjoner satt til sides så kjente han iallfall så helt avgjort at ordan va mindre tilgjengelig, og samtidig liksom drapert i et grått slør som gjorde dem uklar, vag og mindre mektig.

Han smakte på ordet ensomhet og huska bittert tilbake til en tid da akkurat det ordet ville gitt han et hav av assosiasjoner og en brennende trang til å formulere kordan det resonerte med hans grenseløse, indre univers. Nu va det bare en følelse som gnagde i han uten at han kunne gjøre anna enn å sukke stille.

All I need is a fraction of what your world can give 

Du skal ikke tåle så inderlig vel den ruspolitikk som ikke rammer deg selv, Larsen

Dette er mitt svar til et innlegg stortingsrepresentant Erlend Larsen (H) fikk publisert på iFinnmark.no 16. februar 2018. Link til innlegget ligger i bunnen av denne teksten.

Hei Erlend Larsen.

Jeg vil starte med å berømme Høyre for å ta tak i arbeidet med å sette en stopper for den kontraproduktive rusmiddelpolitikken vi fører i Norge i dag. Høyre ønsker, i tråd med alle andre partier utenom FRP, å flytte ansvaret for samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, fra justissektoren til helsetjenesten. Når det er sagt så håper jeg at helse- og omsorgskomiteen som nå skal reise ned og lære av Portugals vellykkede satsning sitter på mer oppdatert kunnskap om «narkotika» enn det du gjør i ditt innlegg. Jeg skulle i tillegg ønske at det var et krav om å legge ved kilder i slike innlegg slik at jeg og de andre som er interessert i temaet kan få innsyn i hvilken forskning du har basert de relativt alvorlige påstandene dine på. Du skriver for eksempel at «Alkohol er sikkert farligere for levra enn narkotika, men narkotika gir mange brukere akutte psykoser», og «I tillegg senker narkotika terskelen for å prøve tyngre vanedannende stoffer. Det følger mer kriminalitet med narkotika enn alkohol».

Jeg vil komme tilbake til dette, men først vil jeg adressere utfordringene som oppstår når vi bruker utdaterte ord som for eksempel «narkotika». Dette begrepet er en foreldet samlebetegnelse for alle ulovlige eller reseptbelagte, rusgivende substanser i Norge, alt fra Tramadol (mildt smertestillende) og Zopiklon (mildt søvnpreparat) til Fentanyl (sterkt smertestillende) og Metadon (syntetisk opioid). Det kan sammenlignes med å bare bruke ordet alkohol om alle alkoholholdige drikker, uten å differensiere mellom cider på 4,6 % og hjemmebrent på 96%. Alle vet at det er forskjell på butikk-øl og hjemmebrent, og på samme måte er det stor forskjell på LSD og heroin. Dersom vi ønsker en nyansert og kunnskapsbasert debatt, foreslår jeg at vi går bort fra gamle begreper som barer forvirrer og ikke bidrar med noe inn i debatten i det hele tatt.

Du skriver at «narkotika» gir mange brukere akutte psykoser. Det er umulig å vite nøyaktig hvilke type narkotikum du refererer til her, men jeg velger å tro at du mener Cannabis, fordi det er det illegale rusmiddelet som blir brukt hyppigst i Norge. Bård Standal, tidligere leder Frogner Høyre og nestleder i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, har oppsummert dette med Cannabis og psykoser svært grundig i sin artikkel «Folkeopplysning i hasjtåka» i Dagbladet 13.10.16 med kilder til anerkjent internasjonal forskning. Jeg vil anbefale alle å lese denne artikkelen, men kan ta en kjapp oppsummering her for debattens skyld: Til tross for at veldig mange har forsøkt er det ingen forskere som har klart å finne en sammenheng mellom psykoserisikoen i befolkningen og andelen som bruker cannabis i den samme befolkningen. Faktisk så er det slik at risikoen for psykose generelt har falt kraftig i hele den vestlige verden samtidig som cannabisbruken har mangedoblet seg i samme periode.

Du skriver at du ikke ønsker å legalisere «narkotika» og at «narkotika» senker terskelen for å prøve tyngre, vanedannende stoffer. Igjen aner jeg ikke hva du mener med dette begrepet, men tar utgangspunkt i Cannabis her også. Det finnes ingen forskning som slår fast at Cannabis er et gateway drug, men man kan kanskje tenke seg at vi med et forbud har gjort cannabis til en inngangsport til miljøer der tilgjengeligheten til hardere stoffer er stor, og at risikoen for å prøve noe annet derfor øker. Du har vært med politiet ut for å se på det harde narkotikamiljøet, og fra innlegget ditt virker det som du tenker at det er riktig å opprettholde forbudslinjen. Skal dette tolkes til at du er fornøyd med tingenes tilstand etter flere tiår med totalforbud og straff, eller kan det være på tide å se til andre land som har lykkes med en annen linje?

Hvis man tenker «legalisering av narkotika» som fullt frislipp av alle tenkelige stoffer, alt fra milde smertestillende til heroin, vil nok de fleste være enig i at sannsynligvis ville fungert dårlig i vårt samfunn i dag. Men legger vi fra oss de gamle begrepene og differensierer mellom for eksempel heroin og cannabis, eller metamfetamin og MDMA, og i tillegg tenker oss streng regulering og lovlig, medisinsk tilgang til trygge medikamenter, blir debatten straks mer nyansert og interessant. Det kan ikke være slik at vi skal basere norsk rusomsorg på gamle fordommer og utdatert forskning. Vi må ikke glemme at det for 50 år siden var helt legitimt å tvangskastrere tatere og at det helt fram til 1972 var forbudt å være homofil. Vi vokser, lærer og går videre som samfunn.

Jeg vil også kort bare nevne at det naturligvis følger mer kriminalitet med «narkotika» enn alkohol fordi «narkotika» er ulovlig. Den gangen alkohol var forbudt økte også kriminalitet knyttet til alkohol drastisk i form av smugling og hjemmebrenning.

Til daglig jobber jeg i NAV som prosjektleder og familieveileder i oppfølgingsprogrammet for lavinntektsfamilier. Jeg møter ikke de aller tyngste brukerne, de som kanskje kan plasseres i samme kategori som den 19-årige jenta du møtte på din runde med politiet. De jeg er i kontakt med er stort sett helt vanlige folk. De har ofte dårlig råd, de sliter med ulike helseutfordringer som gjør at de ikke fungerer 100% i jobb, har en del smerter, liten omgangskrets, og har på grunn av alle disse tingene ofte lav kulturell og sosial kapital – men er ellers helt som deg og meg, sånn bortsett fra at noen av de innimellom bruker rusmidler staten har bestemt at ikke er lovlig. Dette er mennesker som allerede på flere områder er marginalisert og som på kort og lang sikt står i reell fare for å falle utenfor samfunnet. De trenger ikke at politiet banker på døren. De trenger utdanning, jobb, nettverk, meningsfulle opplevelser, et fellesskap og i tillegg kanskje litt veiledning og støtte på veien, og så glir resten ofte på plass av seg selv. «Politiet er ikke ute etter å ta beslag, men å hjelpe misbrukerne ut av elendigheten», skriver du. Det tenker jeg at det er andre profesjoner som kan ta seg mye bedre av enn politiet. Rusmiddelbruk er et helseproblem, ikke et ordensproblem.

Du skriver i begynnelsen av ditt innlegg at du vil lære mer om hvordan dagens politikk fungerer, men hva lærte du egentlig? At den åpenlyse illegale omsetningen av rusmidler du var vitne til på gata tyder på at forbudslinjen har fungert utmerket så langt, og derfor bør beholdes slik den er? At den bør innskjerpes slik at politiet i større grad får mandat til å skremme og straffe unge rusmisbrukere, slik den 19 år gamle jenta mener? Eller lærte du noe som underbygger Høyres offisielle standpunkt i saken, som du kort nevner i slutten av innlegget? Dette er umulig å få tak på ut i fra det du skriver, men for min egen del klarer jeg ikke å se et eneste argument i innlegget ditt som taler mot at Norge skal se til Portugal for kunnskap om de faktiske konsekvensene av en avkriminalisering.

Avslutningsvis vil jeg bare si at det er interessant at du skyver meningene til en 19 år gammel mishandlet og mest sannsynligvis traumatisert jente framfor deg istedenfor å basere argumentasjonen din på forskning og erfaringer fra et bredt, internasjonalt fagmiljø. Da jeg var 19 hadde jeg ikke fullført videregående og hadde betydelige psykiske utfordringer. Jeg fikk ikke tilstrekkelig med hjelp fra fastlegen min, var forståelig nok misfornøyd med det og hadde det generelt ikke bra. Skulle vi basert norsk helsevesens eksistens på erfaringene til en deprimert 19 åring fra Vadsø så ville hele fastlegeordningen ha vært lagt ned i dag. Jeg håper virkelig at du, som politiker, klarer å se forskjell på forskning og anekdoter.

Jeg oppfordrer deg, og alle andre som er interessert i en ruspolitikk som arbeider for å sette skadeforebygging og skadereduksjon i sentrum, å melde seg inn i Foreningen Tryggere Ruspolitikk – en organisasjon som baserer sitt arbeid på forskning, og ikke kun historier fra enkeltindivider.

Link til Erlend Larsens innlegg:
https://www.ifinnmark.no/…/straff-eller-behan…/o/5-81-684788

Link til mitt innlegg:
https://www.ifinnmark.no/debatt/hammerfest/rus/du-skal-ikke-tale-sa-inderlig-vel-den-ruspolitikk-som-ikke-rammer-deg-selv-larsen/o/5-81-685625

Jesus. TV. EU. Bestefar

Da æ skulle reise til Hammerfest fra Vadsø på søndag så traff æ en av mine gamle barnehagetanter, som det het den gangen. Ho spurte om æ huska da æ reiste mæ opp framfor alle i barnehagen og klokkeklart sang «Internasjonalen» til stor applaus og forundring blant barn og ansatte. Det va bestefar som lærte mæ den og mange andre lignende sanger fra en liten, rød sangbok fra Fagforbundet. Æ pleide å få sitte på fanget hannes mens vi sang og æ hørte på bestefar sin stemme at sangan va viktig og at han mente det han sang, og da ble de viktige for mæ også selv om æ ikke skjønte så mye av teksten og æ syns det hørtes direkte upraktisk ut og skulle samles på «hvalen», men æ tenkte at det nok va enda en voksengreie på linje med mange andre voksengreier som va litt uklare på den tida.

En gang som liten fant æ en stein som ligna helt på Jesus. Vi ungan i gata diskuterte lenge ka vi skulle gjøre med den. Skulle vi vise den til noen eller holde den hemmelig? Kanskje va det et tegn på et eller anna? Noe bra? Dårlig? Vi endte til slutt opp med å gi den en verdig bisettelse med noen velvalgte ord vi hadde plukka opp på søndagsskolen. «Kjære Jesus. Gi oss i dag vårt daglige brød på vei til himmelens land. Herren vår Gud vil vi takke. Amen» sa vi i kor og la Jesus i en skoeske oppå en seng av bomull vi plukka på en myr vi overhodet ikke fikk lov til å dra til (sorry mamma, men det gikk jo bra). Så skuffa vi jord over hullet, planta et kvistkors oppå og bukka ærbødigst. Vi va alle enige om at det hadde vært en flott og minnerik begravelse og at vi hadde løst Jesusutfordringa på en moden og gjennomført måte. Vi va flink å debriefe sånn etter store hendelser og vi reflektere ofte over ting vi opplevde og på den måten forsøkte vi å forstå verden rundt oss. Sånn som den gangen i tredje da vi fant et pornoblad og brukte ukesvis på å diskutere kossn sykdom de stakkars mannfolkan kunne ha hatt som fikk tissen demmes til å stå rett ut sånn der. De burde jo bli kjørt til sykehus omgående, ikke bli tatt bilde av naken til spott og spe for alle.

Det va flere av oss som gikk på søndagsskole. Æ gikk mest fordi vi sang fine sanger og fikk klistremerker av fisk i gull som vi limte inn i et lite kort. «Min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd», sang vi av full hals og gjorde noen kristenboyband-bevegelser med arman som søndagsskolelæreren hadde lært oss. Æ syns det va fint og av og til fikk vi jesusboller, men æ husker at æ ofte satt der og så på de rundt mæ og lurte på om de virkelig trodde på historian som ble fortalt eller om de også lata som. De voksne jamra med liv og lyst og på en måte så minte de mæ litt om bestefar når vi sang internasjonalen, men selv om æ sang måne og sol med en så ektefølt innlevelse at søndagsskolelæreren fikk tårer i øyan, så tenkte æ aldri at teksten va noe anna enn en hyggelig tekst med en fin melodi. Kunne det virkelig være sånn at de andre trodde det va sant? Æ turte aldri å spørre.

Da æ hadde lagt søndagsskolen på hylla vurderte æ en stund å kaste mæ inn i politikken. Da æ va ni skulle det være folkeavstemning om vi skulle melde oss inn i EU og noen hadde funnet ut at det va lurt å sende et NRK-team til skolen for og lodde stemninga blant tredjeklassingan. Det skulle trekkes ut fire stykker som skulle få komme på TV for å si noen ord om koffor Norge ikke burde gå inn i EU (tydelig at NRK hadde en agenda her). Husker ikke helt ka kriterian for å være med va, men æ ble nu iallfall plukka ut og plutselig så sto vi i skolegården som tente lys på en liten rekke og så på mens de rigga til med kamera og lys og hele pakka. Æ hadde krangla mæ til å stå først og mens vi sto der og kjente på en berg- og dalbane av følelser – alt fra spenning til glede og nervøsitet og den der altoppslukende kvalmen som gjerne kommer før du skal til å gjøre noe du egentlig ikke tør, så innså æ at æ ikke hadde den fjerneste anelse om ka EU va for nåt og hvertfall ikke koffor alle rundt mæ va så opptatt av at vi på død og liv ikke måtte bli medlem.

Det føltes med ett som om all farge forsvant fra ansiktet mitt og æ ble helt stiv i blikket. Tanken hadde ikke streifa mæ i det hele tatt, vi hadde alle vært så lykkelig og stolte over å ha blitt plukka ut, ingen av oss hadde jo vært på TV før bare på radio (æ va på radio hver morra i flere år! Æ sa: Godmorra alle Finnmarkinga, nu må dokker stå opp, klokka e syv!» så livet i rampelyset va ikke ukjent for mæ), men TV va nytt og stort og æ husker at vi oppglødd snakka om at vi mest sannsynlig skulle på en landsdekkende nyhetssending i beste sendetid. Når æ tenker tilbake på det så va det sikkert bare NRK Finnmark som skulle sende en liten reportasje på Nordnytt, men i mitt hodet va det altså minutter til æ skulle på Rikstelevisjonen og æ hadde ikke den fjerneste anelse om ka æ skulle si om koffor vi ikke skulle bli med i EU. Bestefar kom til å bli skuffa…Æ snudde mæ brått til han som sto bak mæ, og han må umiddelabart ha sett det desperate uttrykket i fjeset mitt for han bøyde sæ raskt inntil mæ, og æ hviska:

«Tor, du må hjelpe mæ, æ vet ikke ka æ skal si!»
«Hæ? Vet ikke ka du skal si? Du skal jo bare si et par setninger om koffor vi ikke skal melde oss inn i EU?»
«Ja…» Det satt ekstremt langt inne å innrømme at æ va helt blank.
«Ka du skal si da?» Prøvde æ mæ. Og han betrodde mæ en hel drøss med ting han hadde tenkt på, men sa at han ikke hadde funnet ut nøyaktig ka av det han skulle bruke. Vi fikk bare lov til å si en setning hver.
«Det va bra det der med solidaritet», hviska æ tilbake «men det siste du sa kan du ikke si for det va akkurat det æ hadde tenkt til å si» sa æ og snudde mæ tilbake og forsøkte febrilsk og stenge ute alle lyda så æ kunne memorere det han hadde sagt. Og det funka, for det husker æ enda, 23 år etter!

Martine Berg 9 år:
«Norge må si nei til EU for ellerså blir fiskeran sur
og det blir lettere å smugle narkotika inn i Norge».

Æ tror det e mange øyeblikk i bestefar sitt liv som va større enn akkurat det, for å si det sånn.

Men det va altså bestefar som sådde en spire i mæ allerede fra æ va et lite knøtt om arbeiderbevegelsen, solidaritet og kor viktig det e å jobbe og bidra til fellesskapet med å betale skatt og være god og hjelpsom mot de rundt oss. Han har fortalt hundrevis av historier om livet før, under og etter krigen og gjennom alle de her historian e det hele tiden en rød tråd – hardt og redelig arbeid. Uten å gjøre et poeng ut av det, det e bare sånn man gjør. Man jobber og tjener peng og bidrar og tar vare på hverandre, og i de senere tider har han som mange andre også sett at det holder på å gå til helvete med kula vi bor på også, og at den óg e nåt vi må passe på.

Æ vet ikke helt ka æ prøver å si, det va ikke meninga at det skulle bli noe valgblogg, æ ville egentlig bare fortelle en (rar, usammenhengende) historie, men som alle sikkert har fått med sæ så e det jo valg snart så æ kan likevel avslutningsvis minne alle på å stemme. Det e ganske chill, man kan også forhåndsstemme og da slipper man å stå i den lange køen. Bare nevner det sånn i forbifarta. Det e ikke flaut å ikke få det til, de valgkortan kan være litt forvirrende – æ syns det va vanskelig de første gangan også, bare spør om hjelp det gjør ingenting. Tenk på Martine 9 år som ikke visste ka EU va (og istendefor STJAL noen andre sine gjennomtenkte resonnementer. Unnskyld, Tor).

Også samles vi på valen, seieren vet vi at vi får. Og Internasjonalen, skal få sin folkevår!

Sjokoladekake. Rompekaffe. Innafor.

Vi sitter på en kafé. Vi har vindusbord og kaffe, du har sjokoladekake og æ har ingenting, for æ tåler jo aldri noe av det som finnes på vanlige kafeer. I tillegg til en turkis duk (som du mener e grønn) og en blomst som vi trodde va falsk men som viste sæ å ikke være det likevel, rommer det lille bordet mellom oss bare en lykt med et telys inni, et av de der som går på batteri og flikker i en liksom-ekte mekanisk rytme som gjør mæ mer stressa enn noe anna. Sett i et miljøperspektiv e det sikkert å foretrekke, mener æ har hørt et sted at det ikke finnes noen telys i Norge som e gode nok til å få miljømerket og at de vanligste lysan e laga med parafin og gjør like mye skade som 21,000 biler i løpet av et år. Aner ikke om det e sant.
Du smiler hver gang du tar en bit av kaka. Æ har lyst til å kommentere at det e onsdag og at det ikke går an å spise sjokoladekake midt i uka, men så lukker æ øyan og ser for mæ kor skral du så ut den gangen da du kom hjem fra ekspedisjon i Himalaya etter å ha hatt høydesyke i to uker, og så konkluderer æ med at sjokoladekake på en onsdag e helt greit. Hver dag om så.

Æ ser ned på koppen mellom hendene mine et øyeblikk. Kaffen har akkurat sunket såpass i temperatur at æ kan helle i mæ små slurker uten å skolde tungespissen. Et skår har falt av keramikken på den tynne hanken, hakket former et nesten perfekt triangel. Æ kommer på den gangen i Tromsø da vi fant ut at blomsten de hadde tegna i melkeskummet på kaffen så ut som en rompe og deretter begynte å kalle cappuccino for rompekaffe. Du spurte om vi skulle ta en rompekaffe mens vi satt på bussen inn til byen tidligere i dag. Ho i setet overfor oss så opp av boka ho tilsynelatende va fordypa i og studerte oss et sekund før ho så ned igjen og fortsatte å lese. Æ sa ja, også fortsatte du å forklare koffor fly alltid tar av i motvind mens du pekte på en imaginær flystripe i lufta framfor oss og lata som at den ene handa di va et fly og den andre vind. Æ hørte interessert på ka du sa mens æ studerte noen grå, nesten hvite hår i skjegget ditt som sakte men sikkert har begynt å bytte plass med de mørkebrune.

«Ka tenker du?» spør du forsiktig. Æ ser opp fra kaffekoppen og rett inn i det smilende fjeset ditt.
«Kor heldig vi e som e voksen» sier æ uten å tenke. Det va jo ikke det æ tenkte, men det føltes rett å si det, som om det va det æ skulle til å tenke før du spurte. «Selv om du har begynt å få grå hår,» legger æ til og tar en slurk mens æ blunker.
«Ka e det som e så bra med å være voksen?» stemmen din e undrende. «Regninger? Krevende jobber? Stress, mas og jag? Eller e det kanskje alle pliktan? Forventningan? Vissheten om at verden e pillrotten og at foreldran dine faktisk ikke vet alt som e verd å vite…?» Du stopper opp med en gang æ åpner munnen, du vet at det ikke va det æ mente.
«Neei, ikke sånn. Æ tenker på at vi har berga oss liksom. Vi har utdannelse og trygge jobber med grei lønn. Vi har hus, du har bil, æ har sykkel, vi har råd til ferier og konserter og til å dra på kafé når vi vil. Vi e innafor». Æ tygger litt på underleppa før æ fortsetter. Du lar mæ skravle, du sier ofte at du liker når æ e engasjert og fortaper mæ i en tankerekke om noe æ syns e viktig, men æ tror egentlig at du bare lar mæ tømme mæ helt sånn at æ skal krype inntil dæ, tune inn på hjerterytmen din og falle til ro.

«Det ensidige akademiske fokuset gjør mæ tullerusk. Koffor e det de verdian som har fått forrang? Koffor må en som skal bli biloppretter tvinges til timevis med diktanalyse? Koffor har vi bestemt at dét e noe alle må kunne for å bli danna nok til å ta del i samfunnet? Det e ikke noe rart at de unge faller i fra, det gir jo for pokker ingen mening.» Æ fortsetter tiraden min og du lytter tålmodig. Lar mæ snakke til æ går tom for ord. Æ sukker og ser ut av vinduet. Det e blitt mørkt og folk går raskt forbi. De e sikkert på vei hjem for å lage middag til slitne, utakknemlige unger som vil ha taco istedenfor fiskepinner. Æ kjenner at æ kanskje e blitt i overkant negativ i løpet av de siste minuttan.

«Halvdan Sivertsen har en sang som går sånn her «På en liten klode, på ei lita jord, blir det stadig brattere for oss som e om bord». Æ synger stille og du legger hodet litt på skakke mens du lytter. Du liker når æ synger. «Det blir stadig brattere» fortsetter æ når sangen e ferdig, «og vi e nødt til å hjelpe hverandre i oppoverbakkan. Vi e nødt, ellers e vi ikke verd en dritt!»  Du smiler mildt og legger handa din over min, «det e ikke mæ du trenger å overbevise, kjære». Du tar en siste slurk av kaffen og retter opp ryggen så du kommer høyt nok til å se om æ har mer igjen av min. Æ reiser mæ automatisk og begynner å kle på mæ, du gjør det samme og snart står vi ute på gata. Kafébobla e brutt og vi e plutselig en del av verden igjen. Menneskan rundt oss har det så travelt, de løper fram og tilbake med stress og forargelse i øyan mens vi to står i ro og ser på dem og kjenner jaget som en elektrisk iling gjennom ryggmargen. Himmelen e mørk og krigersk og de rolige, små snøflakan som daler forsiktig nedover føles som et paradoks der de stryker sæ rolig inn mot en verden i harnisk.

«Æsj, vi skulle venta…» mumler æ mens vi begynte å bane oss vei mellom de travle menneskan. Det virker som at alle skal én vei og at vi e de eneste som går motstrøms. Æ gløtter opp på dæ. Du har allerede skjegget fullt av snø og forsøker febrilsk å blinke vekk noen ørsmå flak som har klistra sæ til øyevippan. Æ skal akkurat til å fortelle om en sang fra et show med Bill Bailey kor han synger om snøflak som smelter på øyevippan til et skremt dådyr, da en dame med hendene fulle av bæreposer dulter bort i mæ så æ holder på å miste balansen. Ho haster videre uten å si et ord. Du tar handa mi og drar mæ videre.

Vi stiller oss under taket på et busskur og du legger arman rundt mæ som et skjold mot snøen og mot verden, og æ lukker øyan og gleder mæ til vi kommer hjem. Æ kjenner e æ sulten og at æ litt motvillig lengter etter taco.

Fjernadopsjon. Leverpostei. Gnisten

Wilma. Du e nettopp fylt seks og vil om ikke så altfor lenge gå under betegnelsen seniorhund. Æ kan ikke begripe kor tida har blitt av, og det at du blir eldre og får flere og flere grå hår bekymrer mæ ofte. Æ e usikker på om det e alderdommen eller om dem springer ut på grunn av mæ? (eller Frithjof? Kanskje det e han?), uansett så e du blitt ganske grå i luggen i det siste, og det e foruroligende. Ka skal æ gjøre når ikke du e her mer? Du har redda mæ fra å gå til grunne så mange ganger at æ har mista telling for lenge siden; hadde du fått ett ekstra leveår for hver gang hadde vi sikkert levd like lenge æ og du.

Det føltes litt som å fjernadoptere og æ husker at ventetiden va altfor lang fra det ble bestemt at det skulle være oss to, til du kom hjem til mæ. Du var så bitteliten, enda mindre enn på bildan som ble sendt i forkant og hjertet mitt smelta helt der du labba klønat rundt og tissa overalt. De første månedan va det bare oss. Æ hadde aldri hatt hund før og visste ikke helt ka æ skulle gjøre med dæ, men så hadde du jo aldri hatt et menneske før heller, så det var nok en læringsprosess for begge. Æ husker så godt da du begynte å lystre navnet ditt og når du slutta å tisse hele tiden så æ kunne ta dæ med opp i senga om natta. Æ prøvde å ha dæ i bur i begynnelsen, men det viste sæ å være helt umulig; du ville ikke, og æ ville egentlig ikke æ heller.

Æ kjøpte en hundebok og leste en del på internett, sånn som alle nybakte mødre gjør, om kordan den normale utviklingskurven til en liten hund ser ut. Der sto det blant anna beskrevet når det kunnes forventes at hunden va klar for båndtrening. Det her va sommeren/høsten totusenogti, og akkurat den her perioden bestemte moder jord sæ for å åpne alle himmelsluser omtrent hele tiden, utenom midt på natta. I tillegg va æ deprimert og lå stort sett på sofaen og så på repriser av MacGyver, og den kombinasjonen gjorde at vi stort sett gikk turer om natta æ og du. Det e ikke så mange andre som går turer om natta, spesielt ikke med hund, det fant vi jo raskt ut, og det ble derfor litt lusen sosialisering på dæ den sommeren. Det e æ lei mæ for. Det va ikke før ut på høsten at regnet stoppa og livsgnisten min kom tilbake, men da va det litt for seint. Æ kan tenke mæ at det e litt som å ikke gå i barnehage og deretter skulle begynne rett på ungdomsskolen. Alle va jo, og e enda mye større enn dæ og æ skjønner godt at du blir usikker, men det hadde vært greit om du skjønte at æ ikke har tenkt til å la nåt skje med dæ, og samtidig også forstod at du ikke behøver å beskytte mæ; du e jo ikke akkurat store flisa, de aller fleste hadde most dæ rett ned på første forsøk.

Der vi tusla rundt på natta va det ingen folk og ingen biler, så æ brydde mæ ikke med å lære dæ å gå i bånd. Du va så liten og sprang så sakte at æ nådde dæ igjen uansett ka du prøvde på. Men da vi gikk dagstur og plutselig møtte på en rottweiler som sikkert veide like mye som mæ, og du helt uredd og uten sosiale antenner tok sats og hoppa opp på to mens du la potan dine på hver side av hodet og stirra han dypt inn i øyan, så fant æ ut at det va på tide å tjore dæ fast. Æ begynte også å lure på om du va helt rett i hodet ditt. Det lurer æ forresten enda på innimellom.

Æ husker så godt at æ lokka dæ med mæ ut, nattestid, på Jehovas Vitne sin parkeringsplass nedenfor leiligheta der vi bodde. Æ hekta lenka fast i halsbåndet æ hadde brukt mye tid på å venne dæ til, også forsøkte æ å gå sakte på kryss over plassen. Det virka som om alt gikk bra, og æ følte mæ som hundehviskeren i opp til flere sekunder, helt til æ snudde mæ og så at æ egentlig bare dro dæ på magen bortover det skitne, brosteinsbelagte underlaget. Du skulte på mæ med store, våte øya og du så så besviken ut at æ fikk ont i magen og ikke fikk til noe anna enn å slippe dæ løs.
Æ forsøkte hver dag i flere uker, men du var bare helt sinnssykt sta. Det endte opp med at æ satt på kne midt på parkeringsplassen til Jehovas Vitne en kald høstkveld og gråt mens æ følte mæ som verdens mest mislykka menneske som, blant alle ting æ ikke skulle få til her i verden, skulle bomme på å få et to-kilos hundelørv til å gjøre noe så enkelt som å gå i bånd.

Du har alltid vært glad i å spise, sånn sett er vi helt like. Det er bare det at du spiser mer variert enn mæ. Æ tror det er fordi æ har ni tusen smaksløker, mens du bare har ettusen syvhundre. Du spiste jo tross alt bæsj en gang, JA æ så dæ Wilma, og æ glemmer det aldri.
Du nekta å spise hundemat i begynnelsen, og det skjønner æ godt, de greian der lukter helt jævlig, men æ va livredd for at du skulle sulte ihjel, du var jo så liten, så æ begynte å mate dæ brødskive med leverpostei. Æ tror ikke det finnes den hund i hele verden med tilgang til mat som ville ha sulta sæ ihjel med vilje, men det skjønte ikke æ da. Derfor smurte æ tynne skiver av Josefinebrød med leverpostei, sånn med barnefjes på, til alle døgnets tider, og kutta de opp i bittesmå skiver så det ble enklere for dæ å tygge. Æ satt alltid vedsiden av dæ til du var ferdig så æ kunne tørke leverposteien av det lille fjeset ditt, du hadde jo alltid mat til langt oppover øran. Og mens æ skriver det her hører æ at æ høres psykotisk ut, som om æ prater om en baby, men på mange måter så har Wilma vært den hårate lille ungen min siden æ ikke kan få barn på naturlig måte sjøl.

Selv om du bestandig har vært en glupsk liten jækel så har du alltid vært høflig og ikke spist av det som ikke va ditt, utenom den episoden for et par år sia da du glefsa i dæ en hundregrams kokesjokolade som lå på stuebordet og du holdt på å bikke på sia. Det va rimelig dumt Wilma, og vi va skikkelig redd for at du skulle stryke med. Det her har blant anna resultert i at æ e nødt til å fortære all sjokolade som kommer i hus så raskt som mulig, så vi ikke risikerer at du prøver dæ på et sånt stunt igjen.

Du e blitt en flott hund etter hvert og æ tror du syns æ e blitt et greit menneske også. Æ tror vi begge kan være enig i at det har vært en omstendig prosess, men det føles som om vi begge e på et bra sted akkurat nu. Æ vet ikke med dæ, men æ har reflektert litt over kor fine de siste to åran sammen har vært. Du e blitt roligere; æ trenger ikke våkne av at du sitter oppå magen min og stirrer mæ inn i øyan halv seks på en lørdag HELT klar for en ny dag, og du kan ligge i ro selv om æ skulle være så uheldig å trø på grisen din (som tydeligvis lager en helt vanvittig provoserende lyd i dine ører). Og du Wilma, du slipper å ligge bekymra vedsiden av mæ i senga dag etter dag og lure på om æ noen gang skal få gnisten tilbake.

Forhåpentligvis har du minst like mange år igjen, og æ håper du vil være frisk og rask til siste slutt. Unnskyld for at æ til tider er så sliten at æ ikke gidder noe anna enn å lukke opp verandadøra så du kan løpe rundt i hagen på egenhånd. Takk for at du ikke stikker av og takk for at du har blitt venn med Rasmus så du slipper å stå fast. Han e en fin fyr og når du har løpetid så ligger han i snøen i allslags vær og ser etter dæ i flere timer av gangen. Det e det ingen som har gjort for mæ noen gang, så det må du bare ta innover dæ.

För vad är meningen med allt. O plötsligt alla färger, går i helt fel nyans

Willie

Foto:Martinebob

Striper. Pust. Malaria. Kafé.

Du snur dæ mot han mens du kaster begeistra på hodet, «det ser ut som æ har tatt striper i håret!». «Mmmh», han hamrer videre på tastaturet uten å se. Du blir stående å stirre en stund mens du vurderer om du skal si noe eller akseptere at han ikke har tenkt til å vie dæ oppmerksomhet på det her tidspunktet. Du skjønner rent intellektuelt at striper muligens ikke e det mest spennende i verden – utenom kanskje på frisørenes landskonferanse, eller i nesa til en livlig kis lørdagskveld på et hipt utested, men du syns likevel, alt tatt i betraktning, at han kunne ha løfta blikket. «Blææ» sier du samtidig som du snur ryggen til han og tusler mot stua. Voksent. Han sier ingenting, bare trykker videre, fortapt i et eller anna du ikke aner ka e.

Du legger dæ tungt ned i sofaen og drar et pledd over den kalde skrotten. Du blir liggende med øyan på gløtt mens du fokuserer på å puste helt ned i magen. Du ser for dæ kossn lungan ekspanderer og presser brystkassa utover mens du trekker inn så dypt at det prikker i hodet. Det føles som om taket kommer nærmere hver gang du puster inn, og skyves tilbake når du puster ut. Hjertet pumper friske røde og hvite blodlegemer taktfast og stødig rundt omkring i kroppen mens den utfører en hel del andre fascinerende oppgaver aldeles samtidig. Du slutter aldri å forundre dæ over det på innsiden og e evig takknemlig for at du på nuværende tidspunkt fungerer som du skal til tross for organismen sin fysiologiske kompleksitet, samt alle ytre farer mennesket utsetter sæ for hver dag. Du har for eksempel ikke et ekstra øre på haka, tolv fingre, lymfekreft eller blodceller med malariaparasitt i.

Du sender en halvvarm tanke til malariamyggen, som jo tross alt også e smitta av malaria og sikkert ikke gjør anna enn å forsøke å være den aller beste utgaven av sæ sjøl til tross for at den har vært nokså uheldig med sin rolle her på jorda. Stikkvepsen har det helt opplagt ikke så greit den heller (koffor ellers være så overdrevent hissig?), men der klarer du ikke å mane fram noe som helst form for medlidenhet.

Du lukker øyan og ser for dæ en kafé. Det klirrer i glass og lukter nybrente kaffebønner og ferske skillingsboller. Det e halvfullt, det e søndag og ingen har det travelt. Ingen skal videre på shopping eller hjem til lørdagstaco også videre på fest. Alle har den samme behagelige søndagsroen og den stille, litt vemodige følelsen av siste fridag før en ny uke setter i gang. Du samler opp litt av skummet fra cappuccinoen din i en skei og lukker øyan mens du legger den på tunga. Sukkeret du har strødd over knaser mellom tennene og du kjenner at sukkerabstinensen din sakte men sikkert glir over i en slags bittersøt sukkerskam. Du fortsetter likevel. Også smiler du og han smiler mens han tar en så stor tygge av skillingsbolla at han får den i vranghalsen og begynner å hoste. Du klapper han omtenksomt på ryggen mens du rister på hodet.

«Har du det bra?», spør han omsider mens han kremter siste bollerest opp av pusterøret. Det e så typisk han å spørre om du har det bra når det e han som sitter der og holder på å kveles. Du skal til å svare da han utbryter «Nei vent, det va et lada spørsmål, la mæ omformulere mæ». Han kremter, «kordan har du det?». Du smiler og trekker pusten, forsøker å kjenne etter enda du vet at du ikke behøver å kjenne etter noe som helst. Søndagskafé e en av de tingan som gjør livet verd å leve, tenker du mens du tar en ny munnfull med cappuccinoskum. «Mmmmh,» sukker du stille.

«Alt i orden?» hører du en spørrende stemme si utenfor hodet ditt. Du åpner det ene øyet sakte opp og ser han stå over dæ. Du har oppholdt dæ så lenge i horisontalen at det kjennes som om du og sofaen e i ferd med å smelte sammen i en slags rufflat symbiose. «Jøss, det ser ut som at du har tatt striper i håret», sier han og stryker dæ forsiktig over hodet, «veldig fint». Han ser på klokka, «vil du være med på kafé, eller vil du bare sove?». «Kafé…» grynter du og presser en arm opp av sofaens nådeløse jerngrep. Han tar tak i den og drar dæ opp som ingenting, «håper dem har ferske skillingsboller!».

Let’s waste away together, go chasing space instead

Foto:Martinebob

Dusj. Universet. Driftstelefon.

Noen tror på guddommelighet, høyere makter, engler og ånder. Andre tror på det som kan sees med det blotte øyet. Ka som e rett og galt skal ikke æ være dommer over, og det e uansett ikke utslagsgivende for det æ skal fortelle nu.

Æ sto nemlig i dusjen – sånn æ ofte gjør om morran – og dusja. Hele ritualet hadde forløpt på samme måte som det alltid gjør – æ kledde av mæ, tusla inn i firkanten, skrudde på, og sto der og varma mæ før æ skrudde temperaturen ned for å skylle håret. Æ skylte håret, masserte inn sjampoen sånn som mamma viste mæ i andre klasse – ca. en femkroning med sjampo (femkroningen har jo blitt bytta ut siden den gang, æ lurer på om æ skal fortsette med den gamle eller om æ skal rette mengden etter den nye?), og skylte ut. Og det va da det skjedde.

Vi har jo alle våres rutiner; måter å gjøre ting på som vi har utvikla over lang tid. Kanskje fordi det e mest effektivt, fordi det føles mest naturlig å gjøre det på den måten, eller fordi noen andre har sagt at det skal gjøres sånn og du bare følger en instruks, – det e mange grunner til at en rutine utvikles, og vi har stort sett alle ulike rutiner for ulike situasjoner. Min dusj-rutine e innøvd og spesialisert over mange, mange år, og æ gjør det samme hver gang. Det e fordi at æ skal kunne utføre det her mens hjernen min enda ikke e skrudd på. Gjør man ting mens hjernen ikke e skrudd på så kan det fort ende opp med for eksempel at håret blir vaska tre gang mens man glemmer å vaske sæ under arman, eller at man glemmer å skylle ut sjampoen og må inn igjen for en runde to.

Uansett. Æ skylte ut sjampoen, og skulle etter planen ha tatt tak i balsamen for å klemme ut en liten dært og massert det lett inn i mine slitte hårtupper, for deretter å starte med innsåpinga – however, plutselig oppdaga æ at æ sto og gnidde inn fjeset med ansiktsvasken – som jo e det æ gjør nest sist, like før æ skyller ut balsamen og forlater dusjen. Ja, så da ble æ jo selvfølgelig kjempeforvirra. Hadde æ gjort alt det andre først, bare at æ ikke huska det – eller hadde æ hoppa over noen trinn?

Og det e da vi kommer tilbake til tro, for æ liker nemlig den teorien om parallelle univers. At for hvert valg vi tar så stakes en ny kurs/linje, som går parallelt med de andre linjan som ble staka ut for det andre valget og det tredje valget du kunne ha tatt. I et av de parallelle universan så fins det for eksempel en Martine som valgte å utdanne sæ til lærer etter videregående, og som kanskje jobber på en skole et eller anna sted i Norge og mest sannsynlig har et ønske om å ta livet av sæ hver eneste dag.
Det fins også en som valgte å slutte på skole etter videregående og pakke med sæ alle tingan sine og prøve lykken ute i verden; kanskje ho endte opp som stripper på en nattklubb i Estland, eller kanskje ho gifta sæ med en langhåra sjaman med husbåt og kanarifuggel.

Poenget mitt e iallfall at æ tror at det e noe kluss med universan. De parallelle linjan e ikke så parallell som vi trudde (en ørliten rynke i linja der bak et sted vil jo gjøre at det blir kræsj en eller anna gang), og nu e da min linje skrapt borti en linje som ikke e den æ holder på med nu, men en anna Martine sin, som har noen helt andre dusj-rutiner enn mæ.

Det skjedde nemlig noe i morrest som kan backe den her teorien opp ytterligere. Æ lå og sov min dypeste lørdagssøvn, også ringte plutselig telefonen. Æ strakk handa ut av dyna og fiska den fram og sveipa skjermen – og mens æ gjorde det så la æ merke til at det ringte fra «Driftstelefon Gardermoen«, æ rakk ikke å reflektere noe mer over det, for æ hadde jo allerede tatt den. Hallo? sier æ, og tilbake sier en hyggelig, men bestemt stemme:

Hei, det e vaktleder på Gardermoen, vil du jobbe i dag?

Husk at æ nettopp hadde våkna, og va ganske trøtt og forvirra.

Mæ: Øh, jobbe i dag… nei… det e jo lørdag?

Okei! Ville bare høre

Mæ: Takk?

Også la han på.

Æ ble liggende sånn her:  O_O   lenge.

Så… enten jobber æ på Gardermoen, eller så takka æ nei til jobb for en eller anna stakkars jente som bor i Oslo. Æ vet ikke ka som e best. Samvittigheta gnuger. Burde æ ringe tilbake liksom?

Uansett, det her har resultert i at æ i hele dag har gådd rundt og sett på alt med hode på skakke og forsøkt å huske om det e sånn det va i min verden og, eller om ting e annerledes her. Foreløpig ser det greit ut, men det kan jo dukke opp ting utover dagen. Får vel bare fortsette på livet og se ka som skjer. Skal på besøk til Sofie seinere i kveld, hvis vi e venner i det her universet da, det vet æ jo enda ikke.

Wilma e nu enda her, og det e jo bra.

You’re on the other side, as the skyline splits in two. I’m miles away from seeing you

Foto:Martinebob

Varsomt. Sedertre. Hjertekammer.

Han har de mykeste hendene du noen gang har holdt, og når han varsomt stryker tommelen over pekefingeren din mens hendene dokkers e løst fletta sammen, så får du gåsehud helt inn i hjertet. Du glemmer kordan det e å puste et par sekunder mens han forsiktig bøyer sæ ned for å kysse dæ, og du strekker dæ langsomt opp på tærne for å komme nærmere. Det kiler i fra hodebunnen og ned i tåspissan, hjertet banker så fort og høyt at du e redd han skal høre det. Redd for å avsløre kor forventningsfull og nervøs du e, redd for at han skal bli bekymra og stoppe opp, bryte magien.

Du kjenner pusten hannes mot leppan dine halvsekundet før dem møtes, og når øyan dine lukkes føles det som om kroppen din blir flytende. Du glemmer alt som e rundt. Alle lyder, alle inntrykk, all energi fra den travle, pulserende byen, alle dårlige følelser og all nervøsitet. Alt.

Det varer en hel evighet.

Også hvisker han i øret ditt at du e den vakreste jenta han vet, og du kjenner at du rødmer mens du mumler takk nedi halsgropa hannes. Det lukter sedertre og geosmin; du puster dypt inn gjennom nesa for å trekke inn mest mulig av han på en gang. Det blir aldri nok.

Innimellom blir du grepet av en overveldende følelse av at du skulle ønske du bodde inne i det varme, romslige hjertet hannes. At du bare kunne ligge i et av hjertekamran hele dagen og lytte til de stødige slagan mens du ble fylt opp av den lune godheta og tryggheta han alltid utstråler. Tålmodigheten hannes e imponerende og kjærligheten endeløs, hadde du bare hatt en femdel av det så skulle du sagt dæ fornøyd. Når han rolig forklarer dæ noe du lurer på for fjerde gang fordi du bare ikke klarer å pakke hodet ditt rundt det, brenner hjertet ditt av beundring.

Han forstår nok ikke omfanget av den evige flammen som gløder inni dæ, eller sorgen som gror fram ut av ingenting, men det gjør du ikke sjøl heller. Han stryker dæ forsiktig over håret og hviler leppan mot panna di når det stormer som verst. Og det e nok. Han e der alltid, og det vet du.

De säger vemod går i arv
De säger sorgen frös vi med
Men den her ilskan som jag känner
Vad skal jag göra utan den

De säger vemod gör dig stärk
Och sorgen kan jag leva med
Men den här kärleken som bränner
Ingen kan leva utan den.

Det känns som jag landade alldeles nyss på en öde planet

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob

Ungdommens Hus

Jeg vil starte dette innlegget med en sann historie, en historie om Aleksey fra Vadsø.

Her er AlekseyAleksey

Aleksey er snart 18 år, og går siste året på “kokk- og servitørfaget” i Vardø, noe som betyr at han snart kan gå ut i lære, og etterhvert smykke seg med yrkestittelen kokk. Han kom til Norge fra Russland som seksåring sammen med en eldre bror og to foreldre. Aleksey er som ungdom flest med mange og varierte interesser, hvor musikk står spesielt sterkt. Han har blant annet komponert sangen “Æ vil ha brus” som alle kulturinteresserte i Vadsø bør ha hørt!

Som fersk tenåring hadde Aleksey betydelige sosiale problemer og hang med de vi voksne ofte kaller “feil folk”. Sammen med en gjeng eldre gutter i kategorien «feil folk» fant Aleksey på en hel del pøbelstreker av ulik alvorlighetsgrad, og fikk etterhvert som tiden gikk mange negative reaksjoner fra sine omgivelser. Han var en urolig elev, var mer i gangene i løpet av en skoledag enn inne i timene, og på et tidspunkt ble også barnevernet koblet inn fordi han ikke oppførte seg slik vi i storsamfunnet ønsker at barn og ungdom skal oppføre seg. Han sto i kritisk fare for å bli en av de som havner utenfor.

På denne tiden var Aleksey tilfeldigvis så heldig å få tildelt en plass ved kulturskolen. Han begynte å spille gitar, og etterhvert som musikkinteressen vokste fram fikk han venner med samme interesser. Ungdommens Hus var en naturlig møteplass. «Feil folk” ble byttet ut med “riktige folk”, musikken var limet og plutselig var punkbandet Dysskleksii født. Istedenfor å bølle rundt i gatene tilbragte Aleksey nå kveldene på Ungdommens Hus sammen med venner og bandet som hadde faste øvingstider hver uke. Han ble til og med aktivt medlem og etterhvert leder i Juvente – en ungdomsorganisasjon mot rusmidler.
I tillegg til jevngamle meningsfeller kunne Ungdommens Hus også by på voksne som har vært en del av statistikken selv, som forstår hvor ungdommene kommer ifra, og tar seg tid til å lytte og veilede med en stødig og tålmodig hånd.

Aleksey er en av VÅRE ungdommer, og også heldigvis bare én av mange solskinnshistorier det er viktig å løfte fram. For han ble Ungdommes Hus en arena han fikk oppleve mestring og tilhørighet på, der skolen med sine strenge rammer feilet ham.

——–

Ungdata
I 2013 ble en Ungdata-undersøkelse, finansiert av Helsedirektoratet, utført blant ungdomsskoleelever i Vadsø. Tall fra denne undersøkelsen viser at så mye som 1 av 5 er ensom. 1 av 5 føler håpløshet med tanke på framtida. Over 30% av ungdommene våre er plaget av tristhet, nedstemthet eller føler seg deprimert. 28% føler at alt er et slit.
Dette er dystre tall, og noe vi i aller høyeste grad er nødt til å ta på alvor. Ved å fjerne sosiale tiltak rettet mot denne aldersgruppen tror jeg de fleste kan være enig i at vi har tatt et stort steg i helt feil retning.

Av undersøkelsen kommer det også fram at over 40% av alle tiendeklassinger, eller 1 av 4 på tvers av alle klassetrinn på ungdomsskolen, benytter seg av Ungdommens Hus regelmessig. I tillegg kommer alle på videregående som ikke har tatt del i denne undersøkelsen. Det er høye tall, men det er slett ikke overraskende. Forskning viser nemlig at klubbledere har stor tillitt blant ungdom, og at de ofte er det første leddet å ta kontakt med, nest etter familie, om de har et personlig problem. Og som tallene fra Ungdata-undersøkelsen viser, er det mange ungdom iblant oss som ikke har det bra.

Sårbare unge
Vi er alle ulike, og mange av ungdommene våre finner ikke tilhørighet i idrettslag eller andre kulturtilbud, og søker derfor til Ungdommens Hus. Flere av disse ungdommene faller under betegnelsen sårbare unge. Dette er ungdom som i større grad står i fare for å utvikle problemer som omfatter rusmisbruk, arbeidsledighet, kriminalitet, ensomhet, psykiske og fysiske helseproblemer og samhandlingsproblemer i skolen. Disse ungdommene har et økt behov for støtte og hjelpetiltak. Ungdommens hus er et slikt kollektivt hjelpetiltak. 
Selv om det i første rekke er barn og ungdom og deres familier som må bære konsekvensene, så vil skadelige forhold i løpet av oppveksten ramme hele samfunnet. Når unge mennesker blir marginalisert og havner på kanten, er det en reell fare for en rekke langvarige og invalidiserende konsekvenser. Rus, kriminalitet og psykososiale problemer er eksempler på det. Dette er mennesker vi som samfunn må ta vare på i etterkant.

Skolen – en arena for marginalisering
I løpet av de siste 30 årene har begreper som “drop-outs” sakte men sikkert funnet sin vei inn i vår dagligtale. Slike begreper er knyttet til utdanningssamfunnet og dets strenge krav for deltakelse. Der den urolige gutten i industrisamfunnet kunne få seg en jobb på gulvet, er gulvet borte i utdanningssamfunnet, og skoleproblemer blir lett til problemer med arbeid og etablering. Det er ikke lengre en enkel voksenrolle som venter i enden av en kort ungdomstid, bildet er mer komplekst enn som så.

Det er et faktum at utdanningssamfunnets institusjonelle rammeverk legger felles føringer for alle, samtidig som at ikke alle er utdelt like muligheter og posisjoner for å passe inn i disse trange rammene. Vårt moderne samfunn krever ikke bare kompetanse innen et spesielt yrke, det kreves også velutviklet sosial og kommunikativ kompetanse og en evne til forståelse og refleksjon. For de som ikke finner sin plass i skolen og ikke kan høste godene av det sosiale samspillet der, vil Ungdommens Hus være en arena hvor disse ungdommene kan ha mulighet for å få økt denne livsviktige kompetansen. Sosialiseringsprosessen blir mer og mer som en kvalifiseringsprosess, og levekår som svekker denne kvalifiseringsprosessen kan i økende grad medføre marginalisering.

Det å ha et sted å gå til som ikke representerer krav fra foreldre eller samfunnet generelt er for mange av våre ungdommer alfa og omega for å takle en krevende hverdag. Et sted der alle kan delta på lik linje, og det ikke forventes annet en normal folkeskikk.

Integrering
Fordi Vadsø Kommune har vært mottakskommune for enslige mindreårige i en årrekke, er Vadsø i dag en smeltedigel av ungdom med ulike nasjonaliteter. Disse ungdommene trenger ikke flere segregerende aktivitetstilbud som for eksempel egne bassengdager eller egen fotballtrening – de trenger inkluderende aktivitetstilbud der de har mulighet til å være sammen med ungdom på sin egen alder. Ungdommens Hus står i dag som en bauta i dette integreringsarbeidet, og svært mange av våre mindreårige flyktninger bruker dette stedet hyppig.

Rusbruk
Mens barndommen oppfattes som en harmonisk tid, er tenåringstiden er en fase for uro, eksperimentering og utprøving. Det er en tid hvor de unge blir konfrontert med verden og på den måten utvikler sine holdninger, verdier og tenkemåter. Som alle andre steder i verden er det i Vadsø også et miljø for alternativ rus. De fleste ungdommer bruker ungdomstiden sin til normal eksperimentering, de fleste med lovlig rus, men noen også med illegale rusmidler. Ungdom med variert sosial- og kulturell kapital kan ha større problemer enn andre med å håndtere denne eksperimenteringsfasen. Ungdom holder gjerne det denne aktiviteten skjult fra voksenverdenen, og veien inn er vanskelig.
Ansatte på Ungdommens Hus har en unik innsikt i rusmiljøet i Vadsø, og prater daglig med ungdom som eksperimenterer med både legal og illegal rus. På denne måten er de mange hestehoder foran politiet, og har en unik mulighet til å påvirke disse ungdommene i tryggere retninger.

Vadsø er en stor by i liten skala.
Ungdommene våre trenger Ungdommens Hus og den trygghet og stabilitet i hverdagen det gir. Det moderne samfunnet er av mange definert som et risikosamfunn, og det kan vanskelig forsvares å fjerne et så viktig kollektivt sosialt tiltak til denne aldersgruppen.

Om Ungdommens Hus er viktig for deg, del gjerne dette innlegget, og skriv også gjerne i kommentarfeltet hvorfor du syns det er viktig å bevare klubben, og hva klubben har betydd for deg. Signér med fullt navn, så kan denne listen overleveres politikerne hvis det blir nødvendig. Uansett er alle bidrag velkommen, og vil være med på å tydeliggjøre behovet!

Takk for oppmerksomheten.

Vennlig hilsen
Martine Berg
Sosialpedagogisk rådgiver og engasjert ungdomsforkjemper.

Ungdommens HusIllustrasjon: Arnhild Helene Hegge

Kilder:
Frønes – Moderne barndom
Befring – Sårbare unge
Ungdata-undersøkelsen 2013
En stor takk til Aleksey for at jeg fikk dele hans historie!

Elektroner. Stillhet. Tid. Lengte.

Det e ikke før strømmen går at vi forstår ka det vil si å ha det helt stille rundt oss. Det legges ikke så godt merke til i hverdagen, for man e jo alltid omringa av ting som e tilknytta strøm; gatelys, varmepumper, vaskemaskiner, mobilladera, kjøleskap, stereoanlegg, lysrør, panelovner, spillkonsoller og lignende. Men når alt e kobla fra den konstante forsyninga av frittflytende elektroner, så blir det stille. Helt stille. Det e sånn at du plutselig kan høre hjerte ditt slå, lufta gli sakte inn og ut av lungan dine, og lyden av øyelokk som slamrer igjen omtrent hvert fjerde sekund. Det e som om det blir ekko i rommet når du svelger, og du nesten må unnskylde for at du tilfører støy til den øredøvende stillheten.

Det e i slike stille stunder at det blir rom for å reflektere over tingenes tilstand. Da kommer tankan nesten helt av sæ sjøl, og i et flyktig øyeblikk ser du ting helt klart. Det e som om du får muligheten til å betrakte livet ditt ovenfra og ned, utenfor firkanten – og ikke gjennom det ene glasset i en møkkat kikkert. Det e når overblikksbildet gir sæ til kjenne at nummenheten du bærer på til vanlig blir skifta ut med en trykkende angstfølelse, og det e når hverdagen kveler oss med sin uavbrutte tilførsel av inntrykk og anmodninger, at vi begynner å lengte.

Lengte til noe mindre komplisert. Et sted der tia ikke går så fort, og man ikke kjenner på behovet for å høste bekreftelser på Facebook og Instagram i alt man foretar sæ. Der vi forstår hverandre og setter pris på hverandre uten å prøve så hardt, og vi e i harmoni med oss sjøl og verden rundt.

Til et sted der vi har tid til hverandre. Ordentlig tid. Der vi ser hverandre, lytter til hverandre, og aldri glemmer at den som sitter overfor oss e en kilde til en unik innsikt vi sjøl ikke har, og aldri heller kan få. Det fins bare én av hver, og selv om det føles som at vi kjenner hverandre helt inn til margen, så e det alltid noe nytt der inne hos den andre, noe du ikke vet – en betraktning du ikke har gjort – fordi vi alle e enestående.

Vi lengter til et sted der vi ikke snakker i munnen på hverandre og benytter pustepausan til den andre som et vindu for å kapre samtalen. Vi lengter til et sted der vi gir hverandre tid til å tenke, fordøye og prate. Vi må ikke bruke tiden der den andre kommuniserer til å finne motargumenter. Vi må lytte – virkelig lytte, og prøve å forstå ka det e den andre søker å formidle.

Vi lengter til et sted der vi kan prate i lag om de viktige tingan. Det e ikke før vi har prata sammen i noen timer at vi kommer ned på alfa-nivå, og virkelig kan berøre det som betyr noe. De tingan som ikke handler om kossn helga skal organiseres med bytur og kafébesøk, om lettbrus e farlig, om kor kjedelig det e på jobb, eller trappa som bør bygges og skapet som bør byttes ut. Vi må tørre å prate om det som gjør ondt, det vi ikke får til, og de tingan vi e uenig i, i hverdagen. Det e jo det vi vokser på som mennesker, det e sånn vi lærer og utvikler oss, og blir til bedre utgaver av oss sjøl. E det ikke det som e hele meninga?

Det e når vi tar oss ordentlig tid til de rundt at vi begynner å forstå ka livet egentlig handler om. Det e da det starter å demre i de oppslukte hjernan våres kor viktig det e å være i lag, være ærlig, snakke med hverandre, lytte, være glad i hverandre, se hverandre og sette pris på hverandre. Da ser vi kor feil fokus vi ofte har, kor lite kvalitetstid vi vier til de som betyr mest, og kor lite alt anna egentlig betyr.

Med ett e strømmen tilbake igjen; stearinlys blåses ut, radioen tuner inn igjen med kjappe replikker og usammenhengende samtaler, det durer i varmepumpa, og transformatoren i en eller anna lader støyer lavt men akkurat så høyt at det konstant e en del av lydbildet. Idet vi rives ut av den drømmelignende tilstanden vi mista oss inn i da verden plutselig ble så forbausende stille, returnerer kikkertblikket og nummenheta. Og så, sakte men sikkert, sklir vi inn i den trange, svette firkanten igjen; der alt e nådeløst symmetrisk og tilsynelatende helt perfekt.

The first duty of love is to listen, står det skrevet i et bilde, på en vegg inne i firkanten. Heldigvis e det bare et bilde.

We’re just two lost souls swimming in a fish bowl, year after year.

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob

2015. Angst. Livet. Styggen.

Jasså 2015, så vi endte altså opp med å møtes likevel. Sykt. Hadde æ i 2010 blitt spurt kossn æ trudde livet ville se ut fem år fram i tid, hadde æ mest sannsynlig fnyst høyt og sverga til Jomfru Maria at æ og 2015 aldri kom til å få æren av å stifte bekjentskap. Men her sitter æ altså, femten dager inn i faenskapet, og det føles i grunnen veldig bra.

Hvert år e det omtrent 500 mennesker i Norge som velger å avslutte livet sitt. Til sammenligning e det rundt 150 mennesker som årlig dør i trafikkulykker. På verdensbasis ligger tallet på over en million. EN MILLION. Hvert år! Det e uhorvelig mange folk. Tar vi en titt på Statistisk sentralbyrås store levekårsundersøkelse fra 2008, ser vi at det i Norge til en hver tid lever i underkant av 400,000 med betydelige symptomer på angst og depresjoner. Nesten en million opplever liten grad av mestring og kontroll; én for hver fjerde av oss har altså daglig kjent på kordan det føles når man ikke får til det «alle andre» tilsynelatende får til.

Så sitter vi i hver sin sofa og kjenner at det ikke går. At alt føles meningsløst, at vi ikke passer inn, og at vi ikke fungerer som det står i alle magasiner at vi skal fungere. Men vi sier ingenting, for det e flaut å innrømme at vi ikke mestrer noe så enkelt som livet.

For mæ har det aldri vært spesielt vanskelig å snakke om kordan æ har det, æ bare vet på generell basis at folk ikke e interessert i å høre om det.

Person: Hei! Kossn går det?
Martine: Det går til helvete! Enn med dæ?
Person: Ojda, jaha. Joda det går bare fint.
Martine: Vi kan jo ta en kaffe en dag?
Person: Ja, gjerne. Æ ringer!

Også ringer dem aldri.

For vi har ikke tid til å gå inn i dybda, hver femte av oss sliter jo, herregud kossn skal vi rekke å få med oss Farmen og Mesternes Mester hvis vi skal sitte og snakke om alt vi ikke får til hver kveld? Nei det går ikke.

Eller?

Det å føle sæ som et avvik e en voldsom følelse å bære på hver eneste dag. For mæ nådde det et metningspunkt innimellom, og da kunne det virke som at det bare va én løsning på det. For min del har det alltid vært en styrke. Det høres kanskje rart ut, men det har vært en styrke og en myndiggjøring av mæ som menneske å få lov til å avslutte alt når som helst. Det e mange ting æ ikke rår over her i livet, men akkurat dét e faktisk bare opp til mæ, og det har vært en enorm trøst. Æ vil gå så langt som å si at det har redda livet mitt mange flere ganger enn det har vært fare for det motsatte.

Å være på bunnen e en ubehagelig tilværelse, men du lærer etterhvert at det e en grei plass å være. For ligger du på bunnen så e du jo helt nederst; ingenting kan skade dæ mer, ingenting kan gjøre mer ondt, og i det finnes en forlokkende kontroll det e godt å gripe fatt i når alt anna bare flyter rundt dæ. Etterhvert som tida går oppdager du dog at å marinere sæ der nede ikke e særlig kompatibelt med verden rundt dæ. Det e imidlertid ofte hardere å kravle sæ opp der ifra enn og bare bli liggende. Du må være så ærlig med dæ sjøl at det svir, du må endre tankemønsteret ditt dramatisk, og i lange perioder kan det føles som om du kaver rundt i mørket helt mutters aleina. 

I de periodan det va virkelig tungt pleide æ å inngå avtaler med mæ sjøl. Det foregikk omtrent sånn her:

Indre Martine: Jaha, Martine. Det her går ikke nå særlig bra, eller ka?
Martine: Neei, det ser ikke helt bra ut gitt
Indre Martine: Ka vi skal gjøre med det da?
Martine: Tja, det e vel bare å gjøre det vi alltid gjør?
Indre Martine: Ja, det e kanskje likegreit… Mye tid skal vi gi det den her gangen da?
Martine: Hmm… ka du syns e rimelig i en situasjon som det her?
Indre Martine: 4 mnd?
Martine: 4 MND?? Det e jo dritlenge
Indre Martine: Ja, men du vet jo at ting tar tid
Martine: Ja. æ e dessverre klar over at ting ofte tar jævlig lang tid. Men 4 mnd?
Indre Martine: 3 mnd. da?
Martine: 3. mnd. Og ikke en dag lengre, æ skriver det opp i kalenderen
Indre Martine: Du gjør nu det du må gjøre lille venn

Det skjedde aldri at æ etter tre måneder vurderte min egen situasjon på samme måte som da æ inngikk avtalen. Suicidalt tunnellsyn e dessverre vanlig, og avtaler kan være et godt hjelpemiddel for enkelte i en sånn tilstand.

Du himler med øyan når den ene kjendisen etter den andre går ut i media og forteller om «den tunge tiden» og kordan dem vurderte å gjøre slutt på det hele. Som om dem e de eneste som sliter. Ka dem klager for uansett, dem har jo alt! Også får du dårlig samvittighet. For du har jo sjøl alle forutsetninger for å leve et helt fantastisk liv. Du kunne vært født inn i en risbondefamilie i Sierra Leone og levd på 5 kr dagen, men sånn e det ikke. Du bor i Norge, du har penger, du e ressurssterk; med normal intelligens, kroppsfasong og sosiale antenner – det e jo et utgangspunkt de aller fleste bare kan drømme om, også føles det som om du gjør skam på det hver eneste dag.

Veldig mange av oss går rundt med styggen på ryggen. Æ gjør det stadig. Selv om æ har funnet måter å få han til å holde kjeft på, så roper han ofte så høyt at det e umulig å overse han. Æ tror det e viktig å innse at for mange av oss e det bare sånn livet e. Det e mye enklere å jobbe med det når man har akseptert at man står i den gruppa som har litt vanskeligere for å mestre firkanten enn andre. Firkanten e et trasig faktum samfunnet prøver å presse oss ned i, og selvom det e jævlig å tenke på, så må man på et eller anna vis ned i den hvis man ønsker å ta del i samfunnet. Og det vil man jo, til en viss grad iallefall.

2014 vil æ huske som det året da mye løsna i forhold til følelsemessig bagasje æ har bært med mæ lenge. Det va det året æ åpna hjertet mitt for mange nye mennesker uten å bli skuffa. Og det va det året æ klarte å ha en følelsladda diskusjon uten å stenge helt ned i flere dager etterpå. Æ vil huske 2014 som utfordrende, men fylt med så mye kjærlighet fra alle kanter at det ikke kunne gå anna enn helt fint. Og i sterk kontrast til 2010, så gleder æ mæ veldig til å se ka 2015 bringer med sæ.

Er det rart jeg er redd, når styggen på ryggen er han jeg prater med mest?

Måna

Distré. Miste. Kanelstang.

Æ e distré.

Og ikke sånn søt-distré som du ser på film der de glemmer husnøklan i døra på vei til jobb en gang i blant, eller bruker tre minutter på å leite etter brillan sine før det oppdages at dem har hatt dem på hele tida, og alle bare; AAWW, du e så søt, kom hit å få en klem! Også fniser dem litt og rister liksom-oppgitt på hodet. Nei. Sånn e det ikke. Ikke for mæ.

Æ både mister og glemmer ting HELE tida. Det e fryktelig frustrerende, ofte ganske pinlig, og i tillegg så irriterende at æ av og til holder på å bli sprø.

Avtaler og gjøremål
Alle avtaler, til og med hvis æ skal ta ut papirsøpla på en tirsdags kveld, må føres inn i kalenderen på telefonen MED alarm – ellers e det som om avtalen aldri fant sted.
– Middag hos bestemor tirsdag klokka 15:00? Alarm klokka 14:00.
– Time hos tannlegen 21. oktober – alarm dagen i forveien, og når den alarmen har ringt så må æ sette en ny sånn at den ringer en time før, for æ har garantert glemt det i mellomtida.
– Tur med Veronica på torsdag klokka 18:00, alarm 17:30. Husk refleks.
– Husk å vanne orkideen, alarm søndag kl. 17:00.

Nøkler
Æ har ikke tall på kor mange husnøkler æ har rota bort, og på sykkelen min henger det en lås æ fikk brukt ca to ganger før nøkkelen va sporløst forsvunnet. Æ har i tillegg flere dagbøker liggende i en koffert på loftet fra den tida æ holdt på med sånt, som e helt knørka i fronten fordi æ har måtte bryte opp låsen. Nøkler til huset e delt ut rundt omkring til familie så æ ikke risikerer og måtte sove på trappa hvis samboeren e utenbys. Det eneste æ aldri har mista, av en eller anna merkelig grunn (og nu ganner æ sikkert mæ sjøl) e jobbnøkler. Dem har bare blitt «midlertidig forlagt» som æ velger å kalle det, men alltid dukka opp igjen i løpet av de nærmeste dagan.

Nøkler e forresten ikke det eneste æ mister, og her e en historie samboeren ville kalt
«en helt klassisk Martine-hendelse».

I  begynnelsen av september bestemte vi oss for å dra en tur på hytta. Det va en kjempekoslig hyttetur; vi hadde god tid og stressa på ingen måte da vi dro ned. Likevel, da vi kom hjem igjen så kunne æ på død og liv ikke finne den lille veska mi som æ blant annet oppbevarte kortholder, lader til telefonen, lypsyl og en del andre livsviktige jenteting i. Æ endevendte huset i flere dager, og vi kjørte naturligvis også tilbake til hytta på et tidspunkt og endevendte den òg. Æ måtte til slutt bare krype til korset og bestille mæ nye kort og samtidig innse at favorittveska mi nok dessverre va tapt. Frustrerende!

En og en halv måned seinere, nærmere bestemt i går kveld; Æ tusler irritert rundt og leiter etter oppskrifta på en skikkelig god middagspai æ lagde for en liten stund siden, som selvfølgelig også e blitt borte. Ingen overraskelse, men likevel sykt irriterende. Æ leita på alle de naturlige stedan uten å se snurten av den helsikas oppskrifta da æ i ren desperasjon henta en krakk for å se oppå kjøleskapet – mitt siste håp…
Gjett ka som lå der og molla sæ?! Jooda, den lille veska mi selvfølgelig! Ka i all verden gjør du der lille veske? Og mer interessant; KOSSN havna du der? Æ nekter å tru at æ kom fra hytta, pakka ut, tok tak i veska, gikk inn på kjøkkenet og la den oppå kjøleskapet. Det gir INGEN MENING.

Uansett, det va et gledelig gjensyn! Dog æ må si æ ble forfær over innholdet. Da den ble borte føltes det som om halve sjela mi ble røska ut av kroppen min, men nu ser æ jo at den bare rommer kortholderen og en knekt kanelstang…?

Foto:Martinebob

Æ e ikke den eneste i familien som har det sånn, så æ har mange meningsfeller å dele mine frustrasjoner med, og det e jo godt – selv om det ikke hjelper så mye på selve problemet. Det e fascinerende å se kossn de eldre har forent sæ med det og heller forsøker å være på lag med det – istedenfor å spenne bein for sæ sjøl igjen og igjen, sånn som andre gjør. Og når æ sir andre så kan det godt hende at æ refererer til mæ sjøl (hvis Frithjof leser det her, så gjør æ ikke det).

Det e nemlig sånn at det av en eller anna grunn går litt stolthet i det; det e rett og slett vanskelig å innrømme at æ har glemt noe, igjen… Æ prøver jo veldig hardt å huske, og mange ganger så går det helt fint, men æ kan dessverre ikke på forhånd vite ka det e æ blir å huske, og ka som av en eller anna sinnssyk grunn bare filtreres ut.

Mange vil nok si at det logiske da kanskje hadde vært å sikre sæ for alt, hadde det ikke?
Men det e jo ikke noe kuult!! Det e jo som å innrømme nedelag, som å rope ut i periferien at æ har en dårlig hjerne, en hjerne som ikke klarer å behandle helt elementær informasjon (for det e jo ikke akkurat snakk om kvantefysikk her), en hjerne lagd av polytetrafluoreten, bedre kjent som teflon… Så ofte regner æ bare med at æ blir å huske det, også…. ja. Så går det jo sånn som det måtte gå.

Da blir det nybakte brødet liggende på benken å tørke, eller pakken æ skulle hente på postkontoret blir sendt i retur, det kommer varsel på regninger æ ikke husker å ha mottatt en gang, men når æ leiter i regningsbunken så ligger dem jammen der og gliser mot mæ, eller æ glemmer Wilma ute i hagen og husker ikke på at æ har en hund før æ hører at ho står på trappa og hyler…

And at once I knew I was not magnificent

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob