Æ har problemer.

Kordan disponere tid:
Det her trur æ e det største problemet. Æ har så mye ting som skulle vært gjort, og så altforaltfor lite tid. Og de tingan æ MÅ gjøre e selvfølgelig ikke de tingan æ har LYST til å gjøre. Indre-Martine e i tillegg jævla snikat, og så særdeles lite behjelpelig at det e direkte plagsomt.

Sånn her sku det vært:
Kjære Martine, den der oppgaven din… den viktige oppgaven som må være ferdig snart, du vet den? Den oppgaven som teller 75% av karakteren din. Ja, den ja. Ka med at du setter dæ ned nu og skriver litt på den nu, også kan du spille Kåre Kanins dråpespill så mye du vil etterpå. Okei? Flott. Da gjør du det. Fint. Du e flink *klappe på hodet*

Sånn her e det:
Herreguuud chill nu. Du har GOD tid. Seriøst. Ta det rolig! Du skal nu leve litt i mens du studerer hæ? Ta dæ en tur ut i finværet, kjøp is, dra på besøk, spill Kåre Kanin. Oppgaven går ingen steder. Den ligger her og venter på dæ når du kommer tilbake.
Du har ingenting i hodet ditt nu uansett, trust me, æ e her inne, det e helt tomt (hul lyd). Så du kan like gjerne bare gi opp med en gang. Dessuten så har vi jo funnet ut for lenge siden æ og du at du jobber aller best under press, og det e enda 20 daga til du skal være ferdig, så det e jo faktisk nesten idioti å komme i gang allerede nu. Du vil vel ikke være en idiot? Hm?
Sånn ja, bare legg vekk boka og konsentrasjonen og alt det der tullet der, så finner du fram Mahjong også tar du et par runda før du stikker og kjøper is. Deerja. Flott.

Ho e så overtalende ho der skrævsylta; ho vet akkurat ka ho skal si for å avlede oppmerksomheta mi, og plutselig så har æ sotte og sett på bilder av hundevalper og fjollate dovendyr i flere timer istedetfor å skrive. DRIT.

Si hei eller ikke?
For en tid tilbake så skjedde det et eller anna på innsiden av fjeset mitt, baki der kor øyan sitter, som resulterte i at æ bare ser dårligere og dårligere for hvert år som går. Når æ sitter framfor PCn eller leser så bruker æ brilla, men når æ e ute og trør så levner æ dem hjemme, sånn for å hvile nesa litt. Æ e livredd for å få hakk i den, sånn som oldefar hadde…
Og det gjør at æ ofte går sånn her;
*myse*  »E det mamma? Neeei det e nu ikke mamma… eller? Tru om det e mamma… Ska æ si hei? Nei, tenk om det ikke e ho. E det ho tru? Hm…»  Også må æ vente til personen e 40cm i fra mæ før æ prøver diskret å kike bort for å se kem det e.
Æ ser ikke ansikter mer. Æ ser et menneske, og med mindre dem har en særegen gå-stil, signalgul jakke eller rosa hår, så ser dem peise lik ut alle sammen. Jada, æ har forsøkt linser, dem gikk inn på øyet, men dem ville ikke ut igjen, så det va ikke helt min greie.

Kjøpe det som står på lista, og BARE det
Typisk Martine:
«Hmm… æ sku hatt nye joggesko og lystett gardin til soverommet. Jepp, æ drar til byen og henter»

1 time seinere:

Eplemartine . sier:
Dem hadde ikke sko…
men dem hadde gardiner!
ikke til soverommet da
men til stua!

Jan Ståle sier:
…..
ka heter det eventyret der om noen som gikk for å handle melk men kom tilbake med et sirkus?

Det e vanskelig å skrive en liste og holde sæ til den. Det e alltid minst 2-3 ting ekstra som ikke sto på den forbanna lista som æ gjerne sku hatt. Og det e hvertfall vanskelig hvis æ kommer til byen og ikke finner noe av det æ skal ha. Æ har jo innstilt mæ på at æ skal få noe nytt, og når æ ikke får tak i det æ har bestemt mæ for, så må æ jo få noe anna? NOE MÅ Æ JO FÅ!?
Det som e så dumt e jo at det der plastkortet blir så fryktelig fort tomt når man holder på sånn… og da blir man veldig sulten etterhvert…

Å trøste når noen e trist
Det her e æ bare så helt jævla, peise dårlig på at æ har ikke ord. Æ e et praktisk menneske, sant. E du trist? Ja så la oss finne ut koffor, også fikser vi det! NU! Eliminere grunnen.Teit kjæreste? Jammen da dreper vi han da! Også e problemet borte, og du e ikke trist mer. OK? OK!
Æ kan ikke det der med å si de rette ordan og klemme og bare være der med kjeks og vin og konfetti, eller ka man nu gjør…  Æ trenger å ta 30 studiepoeng i trøsting.

Og ellers så har æ fått nytt kamera. Et Nikon D5100 (måtte det andre hvile i fred). Æ e så fornøyd at du aner ikke. Her e det første bilde æ tok med den awesome macrolinsa mi. Vi skal nok bli gode venner etterhvert vi to.

I can’t say how your life will be, but there’s one thing I guarantee; you can depend on me.

Foto:Martinebob

Har du noen ganger følelsen av at du ikke helt får ordentlig til det der med å leve? At det på en måte hakker litt, går ikke så glætt som du skulle ønske at det gjorde; at det e noe som ikke stemmer helt.
Æ føler at det e litt sånn som Idol. At æ har meldt mæ på fordi æ trur æ e så jævlig flink å synge, men så står æ der framfor dommeran også viser det sæ at æ ikke kan allikevel. At æ e like tonedøv som æ har selvinnsikt, og ingen har fortalt mæ at æ egentlig ikke kan, så æ prøver og prøver, kaver mæ framover i troen om at æ gjør helt rett; men så viser det sæ at det gjør æ så alldeles ikke.
Æ vet jo at det ikke fins noe fasit på kossn man skal gjøre det her, men æ tør vedde på at det finnes en enklere måte enn den den æ har going on akkurat nu. Utvilsomt.

Æ etterlyser the Great book of life. Den burde deles ut ved fødselen og inneholde alt fra enkle tips og triks til kordan man best kan mestre det her opplegget, til oppskrift på brunsaus og sjokolademousse, samt svaret på om man bør tøye ut etter trening eller ikke. Burde vel ikke være så inn i helvetes vanskelig å få til? Det e jo tross alt en del folk her i verden, man sku nu tru at man kunne ha hepsa sammen et knippe kloke hoder og fått rabla ned noen enkle retningslinjer, oppskrifter, viktige fakta og eksempler på ulike måter å løse en gitt situasjon på.

«Har du så mye skolearbeid at du nesten ikke får puste?
Ingen problem! Her har du fire mulige løsninger, alle med garantert suksess.»

Æ hadde slengt alle pengan mine i den retninga.

Akkurat nu så sitter æ oppe på loftet aleina mens det høres ut som at det e noen som går sakte rundt og rundt nede i stua… Æ trur Wilma hører det også fordi det ene øret hennes e på stilk der ho ligger i senga bak mæ og halvsover, og det gjør egentlig det hele en hel del skumlere. Tenk om det virkelig e noen der?
Æ sitter heelt stille og vurderer å skru musikken høyere så æ ikke hører lydan der nede, men da hører æ jo samtidig ikke om dem bestemmer sæ for å legge turen opp trappa. For æ tenker at hvis dem blir der nede så e det jo greit, æ e jo her oppe uansett, og når det e lyst imorra så e dem dratt allikevel, for det e aldri sånne her lyda på dagtid. Rart det der egentlig, at dem alltid kommer på besøk på kvelden når det e stille og mørkt ute og ingen andre hjemme.
Hmm, hvis dem kommer opp… da må æ slå med noe, og æ har ingenting heftig her å slå med, bare en blomstervase med vann og tulipaner i… Men det e tross alt bedre enn alternativet som garantert inneholder både blod, snørr og knekte ribbein.
.. oog nu kom æ på at æ har glemt å pusse tennene, så da må æ jo ned en tur før æ skal legge mæ… skrekk og gru.

 I’d tell you I miss you, but I don’t know how. I’ve never heard silence quite this loud.

Foto:Martinebob

Plutselig så lukta det oldefar. Old-spice og tobakk

Fantom-mobillyd i hodet. Trur æ har fått melding av dæ, men det har æ ikke

Gråter fordi æ savner noe æ ikke vet ka e

E ikke sulten mer, men spiser fordi det ikke e sosialt akseptert å la være

Skulle hatt flere timer i døgnet. Mange, mange fler

Lukten av regn i gresset en mild sommerkveld

Når noen lyger og man vet det, men ikke e modig nok til å si det til dem

Pappa som sir de rette ordan

Venninner man kan fortelle alle tingan til. Og som forstår, og ikke dømmer

Vanskelige beslutninger

Når man ikke e sikker på om man virkelig føler noe, eller om man bare husker kossn følelsen av å føle akkurat det pleide å være

Når man våkner med øret i en brett og det gjør vondt i hele hodet

Følelsen av at livet passerer uten at man henger ordentlig med

Så mange ganger ein nagende tro, på at andre har visshet, andre har ro.

Foto:Martinebob

Å konversere med mennesker på et overfladisk plan har alltid vært et problem for mæ. Du vet sånn der som frisøran gjør – snakke om alt og ingenting – det kan æ ikke, den funksjonen ble rett og slett aldri utvikla.
(Æ trur det kan ha en sammenheng med at mamma røyka mens æ va inni magen hennes. Æ syns det e greit å bruke det som unnskyldning for det meste som e galt med mæ, så slipper æ å ta ansvar sjøl. Takk mamma).
Så da har æ kommet til den konklusjonen at æ må øke min toleranse for stillhet. Æ må lære at stillhet e ok, det e ikke farlig. Ingen blir å dø om det e stille i mer enn syv sekunder.

Det som e e at æ føler at det e min oppgave å fylle tomrommet når det blir stille, og når man ikke har noe vettugt å komme med så blir det ofte til at man fyller det med ræl.
Æ blir nervøs sant, også stokker det sæ inni hodet mitt, og plutselig så åpner munnen min sæ og begynner å snakke uten at hjernen e kobla på, og det hender relativt ofte at æ hører mæ sjøl si ting som ikke e særlig gjennomtenkt og faktisk heller mindre intelligent.
Og når æ e i gang så e det så vanskelig å stoppe, så da blir det gjerne en hel tirade med svada som bare velter ut av munnen min mens æ fortvilt tenker: KAN NOEN LUKKE KJEFTEN MIN? FOR GUDS SKYLD!

Så nu e det stillhet som gjelder. Mens æ biter mæ i tunga og prøver å se ut som æ trives. Og det e da indreMartine dukker opp vettu. Fetta sjøl.

- Haha, dæven det her e teit
- Jaha?
- Ja, kan ikke du bare si nåt, det e jo så jævla kleint når det e stille
- Nei, det e liksom det som e poenget, at æ ikke skal si nåt, tenk. Æ skal ikke si nåt. Ikke få mæ til å si nåt
- Du burde definitivt si nåt, det her blir bare verre og verre for hvert sekund som går
- Nei, det gjør det ikke. Det e fint å være stille. Kjenn roen
- Roen, du. Hah. Den må du lenger ut på landet med. Pulsen din e jo 120, minst.
- Det må da for svarte være lov å være litt nervøs, æ e en nervøs sjel ok?
- Jaja, for all del. Kos dæ i stillhetens beklemthet her du sitter, lille venn…
- Æ har ingen problemer med å sitte her i stillhet. Det går helt fint, takk.
- Koffor vipper du da så fort med med foten at det ser ut som om du e på randen av et nervesammenbrudd?
- …
- Seriøst, du må si nåt. Det va han som sa noe sist
- Har vel ingenting å si det?
- Jo det har det vel. Det kalles en samtale, å konversere; man snakker etter tur. Du sier noe, han sier noe, du sier noe osv. Hvis du stopper opp og det bare e han som prater så kalles det en monolog, og æ trur ærlig talt ikke at det va meninga her.
- Hm…
- Hm ka?
- Æ tenker over det du sir.
- Og i mens blir det bare kleinere og kleinere… tikk takk.
- Faen ja, du har rett, æ må si nåt. Men ka?
- Hmm, tjaa. Nei et eller anna om Kongo eller Obama, eller Hellstrøm. E det ikke det folk snakker om?
- Hæ? Obama? Ka æ sku sagt om han?
- Uhm.. GO Obama?
- Du e virkelig til hjelp, vet du det. Tusen takk
- Any time! Men nu må du si nåt. SI NÅT MARTINE.

*trekker pusten dypt*

Uurrr, så, ka du syns om kålrabi?

I will get lost into your eyes, and everything will be alright

Foto:Martinebob

Godt nytt år, godtfolk. Kossn føles det? Nytt år, nye muligheter, eller *sukk* enda et år med helvete? Nu som æ har kommet over den umiddelbare noiaen over at enda et år plutselig hadde passert oss, at 30-åran nærmer sæ med stormskritt, rynkan blir flere og flere og at all ungdom fra 23 og yngre ser ut som at dem e like gammel; så har æ på følelsen at det her blir bra. Æ e ganske sikker på at tjuetålv bringer med sæ flere gode enn dårlige ting. Det skal særdeles mye til før det blir like ræva som 2011 va iallfall.
Siden vi har bikka nytt år så skal æ evaluere hvorvidt æ har klart å oppfylle de gamle nyttårsløftan mine, samt komme med et par nye.

Nyttårsløfter for 2011
- Være flink med skolearbeidet.
Vil vel kanskje si at den her e oppfylt sånn ca 70%. Det har blitt et par skippertak, men sånn all in all så har æ blitt flinkere å jobbe regelmessig.

- Fortsette med å trene tre dager i uka, og gå èn time hver dag.
Æ har ikke trent tre dager i uka, men æ har gått en time så og si hver dag.

- Bli bedre med penger; spare mer, kjøpe mindre crap.
Hahaha.

- Se 100 filmer, og lese 50 bøker.
Æ har sett 79 filmer og lest bare 10 bøker, utenom faglitteratur. Men æ har sett ørtenhundre forskjellige serier.

Nyttårsløfter 2012
- Godterstopp til 1. juni
- Slutte å late som at æ trur på løgnan til folk selv om æ vet at dem lyger
- Se 100 filmer

Ellers så skal æ ta opp igjen regelmessig trening, drikke vin med venninner oftere, spare penger, spise noe anna enn bare pølse, og bli flinkere å lytte.

Året i sanger og bilder

Januar
Kesha – The Harold song

Februar
Veronica Maggio – Satan i Gatan

Mars
Tori Amos – 1000 oceans

April
Lissie – When I’m alone

Mai
rOlfFa – Hjerteknuser

Juni
Biffy Clyro – Many of Horror

Juli
The Goo Goo Dolls – All that you are

August
Robyn – Hang with me

September
Ghost the musical – Three little words

Oktober
Skrillex – KILL EVERYBODY

November
Katy Perry – The one that got away

Desember
Glee/Niel Patrick Harris – Dream on

Kort oppsummert så va 2011 et tungt år på flere plan. Håper det vanskelige e forbi, og at alle kan se fram til et år fullt av gode ting. Blåbærpai f.eks.

Bildet: Va magisk lys ute i går.

I know all your secrets, and you know all of mine

Foto:Martinebob

Æ og Wilma sitter her og dingler med beinan mens vi venter på at Ole Morten skal bli ferdig på jobb. Det siste flyet e forsinka, så det e ikke godt å si når han kommer. Håper ikke flyet blir omdirigert, det e nok mange som venter folk hjem i dag.
Vi spiser godis og ser på Tre nøtter til Askepott, som æ måtte laste ned fordi TVantenna e blåst ut av sync. Æ fikk en nøtt hos Camilla for noen dager siden, vi får se om det blir til en vakker julekjole i kveld, eller om æ må slenge på mæ det som æ har kjøpt sjøl. Only time will tell.

Spektakulært vær vi har going on i dag. Kanskje ikke helt etter julenissen sin smak, kan tenke mæ at det e tungt å styre sleden i det her. Oh well, han får vel til.

I dag går tankan mine til alle som har mista noen i år, og det e ikke så rent få. Ellers håper æ alle får en koslig julaften, og en fredelig og rolig romjul med mye latter og glede.

Bildet: Wilma chiller vedsiden av julesokker og håper på å få smake litt.

Engler daler ned i skjul

Foto:Martinebob

Det e mange som har spurt ka æ ønsker mæ til jul.

- Ka du ønsker dæ, lille Martine? hm?

Og da svarer æ som sant e, at æ ønsker mæ vin, ullsokka, sånn liten elektrisk visp så man ikke får klumper i vaniljekaffen, pyjamas og minnepenn med plass til hele internettet. (Altså, æ ønsker selvfølgelig også fred på jord, glede til alle barn og at vinden i fra høyre snart skal snu, men det e liksom ikke det folk e ute etter når dem spør har æ funnet ut, etter en del prøving og feiling).
Gavekort på mer tålmodighet, og et års forbruk av Gildes røkte kjøttpølser hadde heller ikke vært å forakte når æ tenker mæ om.

Men folkens, nu e det på tide å berette ka det e æ egentlig ønsker mæ, innerst inne i den blodige hjerterota mi. Æ har nemlig kjent på det en stund, at det e beregna for lite tid, for få timer i døgnet, til at æ rekker å gjøre alt som e forventa av mæ. Æ tar mæ i å stresse for å få ting gjort, eller æ prioriterer vekk fornøyelser, og det e aldeles ikke sånn æ vil ha det.

Kjære verdens skaper; (om det e en gud eller et helt usannsynlig, aleatorisk smell) Universet e dynamisk, vi e i konstant forandring, og ting som fungerte for milliarder av år siden da jorda som vi kjenner den oppsto, fungerer nødvendigvis ikke nu mer i det herrens år 2011. Ikke ta det personlig, det lå sikkert en veldig flott tanke bak det hele, men det fungerer ikke nu mer, og æ syns det e på høy tid med en forandring. Evolusjon. Vi må gå et skritt videre. It’s time.

Så det æ ønsker mæ aller mest  e et håndskrevet, signert brev, med følgende ord:

Kjære Martine

Du er herved fritatt fra å sove.
Døgnet ditt har fra nå av åtte ekstra timer du kan disponere helt fritt.

Use them wisely

Vennlig hilsen
Ole Lukke Øyet.

Æ syns faktisk at det faller på sin egen urimelighet at æ skal måtte sove vekk 1/3 av livet. Det e jo helt tøvat. Æ trenger de timan til å gjøre andre ting, akkurat nu; lese til eksamen. Og foræssn så e det håpløst med eksamen i mørketida, man går jo rundt i en konstant zombidøs med tilhørende teflonhjerne.
Ørten gang har æ åpna etikkboka for å bli bedre kjent med han godeste Kant og det kategoriske imperativ, bare for å våkne opp med permmerke i panna, hours wasted, og ingen nye, kloke, inspirerende tanker.

Muntlig eksamen i morra klokka ti; det her går aldri bra.

Bildet: Rota? Hm? Skjønner ikke helt ka du sikter til her nu…

This is the eve of I don’t believe.

Foto:Martinebob

Tru om det går an å kjenne noen uten egentlig å kjenne dem? Hvis du skjønner ka æ mener. Skjønne ka dem skal si før dem sir det, vite ka favorittfargen demme e, ka dem mener om Obama, og kossn dem liker eggan sine stekt, men likevel plutselig oppdage noe som får dæ til å tilte på hodet å se dem i et helt nytt lys, som ikke nødvendigvis e så positivt.
I det siste har det hendt flere ganger at mennesker i min nærmeste sirkel har vist nye sider ved sæ sjøl som har fått mæ til å lure på om man egentlig kan kjenne noen helt i det store og det hele.

Det skremmer mæ, og gjør mæ usikker og bekymra.

Ellers e det snart Lucia og eksamen og jul og hele pakka. Regner med at de fleste har fått det med sæ. WTB julestemning.

If I’m louder, would you see me?

Foto:Martinebob

Føler mæ så kjedelig i dag.
Uten ideer.
Æ hadde en tidligere da æ lå på badegulvet, men den fikk liksom ikke ordentlig tak, og nu e den borte. Veldig frustrerende, for æ har følelsen av at det va noe spennende.
Æ må begynne å skrive ned ting.
Det skjer ofte at æ ligger i senga på kvelden og tenker så mye bra at det bobler i hele mæ, nesten så æ ikke får sove og bare gleder mæ til æ skal stå opp å starte på et eller anna; også våkner æ også e det helt tomt.

I det siste har det egentlig ikke vært så mye aktivitet i det hele tatt, og nu e det kommet til det punktet der æ e redd for at æ aldri skal finne på noe kreativ igjen. At den delen av hjernen på mystisk vis har slutta å fungere. Det kan jo hende, aksom folk spontanantenner eller blir grå i håret over natta, eller plutselig ikke liker tomatsuppe; at det bare ikke e mer. At kreativitetssenteret i hjernen min har avvikla samarbeidet. Det va dessverre ikke fruktbart nok så den la ned agenturet. Sa opp kontrakten.
Det kan jo hende.

Æ kjenner at æ trenger å bli inspirert, men æ vet ikke kordan. Æ trenger noe som vekker en eller anna følelse i mæ. Noe æ kan bli glad av, eller sint, eller berørt, trist, opprørt. Akkurat nu e det bare flatline. Det eneste æ kjenner e at æ e litt trøtt og at æ fryser på tærne. Ja også e æ sulten, for æ har glemt å spise igjen.
Det begynner å bli et problem det der.

Give me something to sing about

Foto:Martinebob

Første søndag i advent, og da må julegardinan opp, og stjerna selvfølgelig. Og noen nisser, og et par engler og juleduker og talgelys og hjertegrytelapper og lykter, og plutselig så hadde det liksom bare balla på sæ og det va full jul i heimen.
På rotrommet (som æ nettopp hadde rydda) ser det ut som om en julebombe har eksplodert, ryggen verker etter flere timer med stryking, æ har «Hej mitt vinderland» klistra på hjernen, glitter i hele fjeset, og æ e. så. fornøyd! Det e akkurat sånn her det skal være første søndag i advent. I tillegg så fant æ julesokken min!! Tenk i fjor så måtte æ få julegodis i en vanlig sokk. HÆ? Det va en tragedie. Men nu har æ altså funnet den, jula e redda, æ kan puste letta ut. Tipper mamma ble rimelig letta nu også, ho så jo kor deprimert det lille nurket hennes ble i fjor da sokken va sporløst forsvunnet.
Og æ skjønner foræssn ikke helt ka folk mener når dem spør om æ ikke e blitt for gammel for julesokk. Blir man nån gang det? Det e jo en sokk full av godteri, går det an å bli for gammel for godteri? Nei, nettopp.

I går va vi hos et vennepar og spiste finnbiff med hjemmelaga mos, det va nydelig, og æ ble selvfølgelig altfor mett, det blir æ jo bestandig. Etterpå så drakk vi litt vin og skravla til langt på natt. Da æ våkna dagen etter så va æ forbanna på Ole Morten. Æ drømte nemlig at vi skulle bo tre mnd på en forskningsstasjon der han skulle være prosjektleder for et eller anna prosjekt, og siden han skulle være så lenge borte så ble æ med. Vel, da vi kom dit så nekta han å introdusere mæ for dem vi sku bo med, han ville ikke vise mæ rundt, han ville ikke sitte ved siden av mæ i kantina, og da vi sku på quiz så ville han ikke en gang sitte på samme bord som mæ. Æ va så irritert at det hang igjen en god stund etter at æ våkna. For en peis.

Bildet: Syns litt synd i han nissen bak sofaen, ser bare lua som stikker opp stakkars. Nesten så æ må bytte plass på dem i løpet av desember så han får med sæ nåt han og.

Hej, mitt vinterland, nu är jag här

Foto:Martinebob

Tilbakemelding fra lærer på oppgaven om datamaskinens grunnleggende oppbygging og virkemåte:

Hei!
Dette er en flott oppgave der du har en god og tydelig struktur. Du har et svært godt språk, fyldig og relevant informasjon for de enkelte komponentene samt gode refleksjoner rundt dette med nettbrett og smarttelefoner.

Yeeeeeah. Det va en skikkelig kjedelig oppgave, og æ la kanskje omtrent halvparten av sjela mi i den, så det va artig å få gode tilbakemeldinger. 1 godkjent, 5 to go. *sukke* Så mange innleveringer i det faget her, men ingen eksamen, heldigvis.
I dag e det trening (kondisjon) og kino (glitrende vampyrer) som står på agendaen. Og sikkert litt skole inni der et sted også. Begynner å bli noe av den der som skal være inne 2. desember. Muligens.
Tenk at det bare e 1 mnd til jul!

Bildet: Ferdig på pcn nu plz? ok?

I don’t want the keys to your van. What I need is a rare, vermillion, Ukrainian unicorn

Foto:Martinebob

Eksamensoppgaven e herved levert inn. Sensuren faller 15. desember. Det blir spennende. Nu e det IKT-prosjektet som e neste utfordring. Gjett om æ e motivert!
Æ kjenner i hvert et fiber i hele den fettspekka kroppen min at det her e et fag æ tar utelukkende for å fylle opp med studiepoeng. Hvis æ noen sinne e nødt til å bruke Moodle igjen så så blir æ å krafse øyan mine ut med en rusten spiker.

Ellers e det relativt lite som skjer for tida…

Bildet: Noen ble forfær da det kom snø, og snuste så hele rompa kom opp fra bakken.

Alt jeg vil ha er det jeg har nå

Foto:Martinebob

Snøen forsvant igjen. Like fort som den kom omtrent. Trist. Det e så mørkt og trasig ute uten snø. Tenk om det ikke kommer mer snø før jul?

For tida har æ egentlig ikke tid til noe anna enn skole; med eksamensoppgave som skal inn neste søndag, profesjonsoppgave-problemstilling som skal være levert en eller anna gang i løpet av den her uka, samt et helt jævla prosjekt i IKT som skal ferdigstilles i løpet av november. Æ kan bare si med en gang at det ikke blir å skje. Den blir ikke å leveres inn i løpet av november. Og sånn e det bare med den saken.

Kroppen fant ut at feber va greia å starte med i natt, så æ e ikke i form at all. I tillegg til det så har æ nok en påbegynt senebetennelse i venstre arm, og muskelknuter på størrelsen med plommer i ryggen på begge sian. Man kan vel trygt si at æ har hatt bedre dager. Meen æ må bare henge med så godt æ kan. Don’t give up, som John Groban gauler i øret mitt akkurat nu. Don’t give uuuuup. Neida, æ skal ikke det.

MEN; æ e straks ferdig med alle julegavan, og det e jo direkte oppløftende! Tanken på at adventstida ikke blir eksamensstress OG julegavestress på samme tid e en helt ok tanke.
Æ har eksamen i flerkulturell forståelse 19. desember (Camillaaa!) Muntlig eksamen. Tema blir ett av de her: islamsk-, kristen-, buddhistisk-, hinduistisk, global eller yrkes-etikk. Rimelig bredt med andre ord, og masse å lese. Interessant stoff though, mesteparten i allefall – så det går sæ vel til det der.

Bildet: Hvis noen plutselig skulle ha funnet på å glemme kossn æ ser ut (det hender jo at man glemmer ting, særlig nu når det e mørketid og julestress og kav – no worries, æ blir ikke sur, det e en ærlig sak.) så ser æ altså fortsatt sånn her ut (sminkeløs og i apepyjamas):

You keep trying to get inside my head.

Foto:Martinebob

Æ skulle skrive ut et ark i dag. ETT ark. I sort/hvitt. Så popper det opp en beskjed
«Skriveren er tom for blekk, kan ikke skrive ut.»
Tom for blekk? Rart. Æ har jo nesten ikke skrevet ut i det hele tatt? Æ går bort til skriveren og der blinker beskjeden om at den e tom for Cyan. Men æ sku jo ha det i svart/hvitt? Æ kan ikke huske sist æ måtte bruke blått for å få sort og hvit. Mulig dem gjorde det sånn i gamle daga, da dem ikke hadde vaskemaskin og sånn, men om Æ ikke akkurat e av siste mote, så e nu i allefall skriveren relativt ny, så man sku tru den hadde fått med sæ nyheten. Men nei. Den nekter plent. Ingen cyan, ingen sort/hvitt.
Også presterer den i tillegg å si: «Skriveren har ikke nok blekk til å opprettholde utskriftskvaliteten.» HÆ? Ka gir du mæ? Kan ikke æ få lov til å bestemme om det e bra nok kvalitet eller ikke? Kanskje æ ikke hadde så høy standard i dag? Kanskje æ bare ville ha ut det jævla papiret?? Om standarden ikke e top notch så burde det vel være opp til mæ om æ syns det e greit eller ikke? Neida, for det bestemmer den, skriveren.

Ett ord folkens: SKYNET. Datamaskinan sniker sæ inn på oss og bestemmer litt etter litt over livan vårs. PIIP, du får ikke ta ut peng. PIIP telefonen e dau. PIIP dataen skrur sæ av. PIIP du e stengt ute fordi nøkkelkortet ikke funker. PIIP kjøleskapet e låst fordi du veier for mye. Skjønner du ka æ mener? Be aware, be very aware. Dem som ikke har sett Terminator 1&2 oppfordres til å gjøre det så dokker vet ka vi har med å gjøre. We must stand united!

Det lakker og lir mot vintertid. Klokka stilles snart (unødvendig), og man må skrape rutan på morninga skal man se nåt på vei til jobb. Æ må rydde boden til helga så sykkelen får plass der inne, e nok ikke mange dagan igjen med sykling. Ved har vi masse av, vinterskoan e impregnert og ullsokkan e gravd fram igjen. Æ E KLAR!
I går kjøpte æ hundre (minst) trysilsokka på Europris. Der koster det nemlig bare 50 kr for fire par. Det e kjempegode sokka for sånne frossenpinner som mæ. Nu skal æ luke ut de der tynne jævlan som ikke gjør anna enn å late som at dem skal varme foten min for så å le mæ i fjeset og rope at dem bare kødda og egentlig bare e der for å lage farge på totelotan mine. FU.

Julegavelaginga e i full gang. Vi har ikke så god råd nu som æ e studentinne, så da blir det hjemmesnekra mesteparten. Hyggelig å få utløp for sine kreative sider en gang i blant, og æ trur det blir riktig så bra! Ganske greit i allfall. Helt ok. Tålelig. Vi får se… … hmm.

Nei og ellers så har nu både æ og rynkan mine det helt fint hvis noen lurte…

Carry me home tonight

Foto:Martinebob