Vårløsning.Livsgnist.Jägerbomb

Hei grabbar. Man kan vel trygt si at det her går litt sånn opp og ned. Uke 2 va flott; kreativiteten strømma gjennom årene som Tanaelva i vill vårløsning, ja det va rett og slett litt som om æ konstant hadde drukket et passelig stort glass med prosecco (for å være helt ærlig så hadde æ vel konstant drukket et passelig stort glass prosecco). Uke 3; not so much. Det føltes som den første arbeidsdagen etter den beste ferien du noen gang har hatt. Livsgnisten og humøret va på et labert og stabilt, elendig jævla nivå. Æ skrudde av selvinnsikta og all mulighet til å se ting i perspektiv, og syns umåtelig synd på mæ sjøl. Den her dype refleksjonen i rim-form trøkte æ inn på telefonen min mens tungsinnet herja i hjertet:

Korona e teit
Korona suger lut
Æ ligger på sofaen
Når æ egentlig vil ut

Vi så noen fine live-konserter på TV og drakk en del rødvin og det e vel det eneste som e verd å nevne fra den uka. For spesielt interesserte; her e en oversikt over det vi spiste til middag mandag-søndag uke 3: Pizza, Pasta, Nachos, Nachos, Pølse, Burger og Pølse&Burger på grill. Bunnivået va definitivt nådd.
 
Uke 4 va litt bedre, da kom jo påsken og Jesus. Vi lagde marsipan, ostekake og karamellpudding; vektoppgangen va et gjennomtrengende faktum (kanskje ikke så rart etter alle p-middagene uka før), men bunnfølelsen va ok. Vi så påskekrim, spilte Scrabble, bygde en Porg og hadde det relativt koselig, selv om brakkesykas umiskjennelige klagesang lagde ekko i sjelebarken. Uke 5 har æ nesten glemt allerede, men husker vi spiste lunsj på Brygga (tegn på en slags normalitet!) – ja også va æ hjemme i Vadsø en kjapp tur. Tok fly og va sjokkert over kor få som brydde sæ om smittevern eller i det hele tatt har satt sæ inn i konseptet intimsone.

Så e det den her uka da – uke 6, halvanna måned inn i den nye tida (eller ka man skal si). Uka har vært prega av at æ har stressa med å bli ferdig med innleveringer så æ får gå opp til eksamen, at jobben sakte men sikkert e i ferd med å gli tilbake til normalen igjen, LEGO-jakt (det e tørke i byen, går snart over på sterkere saker – Puzzlespill), sol og vage forhåpninger og forventninger om at våren muligens endelig e i anmarsj. E det lov å joine majoriteten nu og si at man e lei, uten å virke som en profesjonell fjott? (ord henta fra en natt for ikke så lenge siden da Jan Henning snakka i søvnet). Æ har lyst til å dra på kino, drikke utepils på Jernteppet, reise på festival, ikke irritere mæ over folk som gir beng i smittevernregler og stiller sæ rett bak mæ i postkø på butikken osv. osv.

Ellers har æ tatt på mæ å skrive ned alle låtan som har blitt lagt på Spotify i det siste der tittelen e som skapt for akkurat den her spesielle tida (dokker kan takke mæ seinere).

Justin Bieber – Work from home (album)
Troye Sivan – Take yourself home
Alan Walker, Ruben – Heading home
Kygo, Sasha Sloan – I wait
OneRepublic – Better days
Maximillian – Still alive
Thundercat – It is what it is
Billy Talent – I beg to differ. This will get better
The Strokes – The New Abnormal
SKY Martin – Can I call you back?
Maria Mena – Not OK
Laleh – Det kommer bli bra
Jason Mraz – Look for the good

Æ tar overhode ingen ansvar for kvaliteten da æ ikke har hørt gjennom noe av det. Blir faktisk litt svett av å tenke på en spilleliste som inneholder både Kygo og Justin Bieber samtidig. Det må minimum tre jägerbombs og fire shot tequila til før æ drar på den festen for å si det sånn.

I rolige stunder har æ tenkt at æ gleder mæ litt til Jan Henning blir smitta for da kan æ lage ny blogg: Koronafrue.no og starte en lys, lystig og innbringende karriere som influenser. Håper på å få sponsa frisør, øyevipper og nye sko, men med min flaks ender æ vel opp med å bli kontakta ang. BioDrain, spirulina og avionisert vann. Dokker kan se fram til sykt mye bra content og 10% rabatt på C-vitamin (bare bruk koden #koronafrue10). Etterhvert blir det eget klesmerke (Koronalicious) singel, selvbiografi (inkludert dikt fra den tunge tiden) og potensielt et TV-program hvis æ også blir smitta – Koronafrue i karantene – minutt for minutt.

Æ har gleda mæ til fredag siden mandag, og nu e dagen endelig her; det e nesten ikke til å tro. Den her uka har vært som to uker i én, og det e jo sjeldent bra, kanskje bortsett fra når det e ferie. Nu skal æ bare fullføre vakta mi på Covid-19-chatten, og så blir det taco, vin og sang.

God helg!

Ok+

Hytteforbud. Jesus. Halvdan.

Ja mine damer og herrer – da e vi fjorten dager inn i vår nye, underlige og på noen måter litt (for) spennende og på andre måter kjedelige, tilværelse. Status per i dag e at det finnes folk som e sur fordi de ikke får lov å dra på hytta, mens andre plages med mindre dramatiske ting som null inntekt, masse lån og en familie å ta sæ av oppi det hele, men ka i fan. Det e likevel ikke like trasig som hytteforbud, særlig nu som påska e like om hjørnet og tradisjoner som tross alt strekker sæ så langt tilbake som Jesu tid gjør sæ gjeldende. Som vi alle vet møttes jo J.K og hannes tolv nærmeste en langhelg i Jerusalem på hytta til faren til Jesus. Der va det koldtbord, rødvin, guttastemning og tidenes nach som strakk sæ ut i de sene nattetimer, helt til Judas Iskariot viste sæ å være en pikk og det skjærte sæ fullstendig (derav navnet skjærtorsdag), men det e nu uansett guttastemninga, hytta og kosen vi må huske på. Tradisjonan. Og dem kan ikke brytes. Aldri. Selv ikke under en pandemi.  

Personlig syns æ den her uka har vært enklere å forholde sæ til enn den forrige; Æ har liksom akseptert unntakstilstanden full ut og innretta mæ deretter, som en flink og lydig borger av det siviliserte samfunnet vi kaller for vesten. Ville vesten. Vest-Finnmark.
Æ hoster i albuen, holder mæ 1-2 meter unna folk, vasker hendene i minst tjue sekunder uhorvelig mange ganger i løpet av dagen, hamstrer ikke mat, handler lokalt og tar vare på min fysiske og mentale helse.
En psykolog ville muligens pirka i at alkoholforbruket har økt noe, men det e jo for pokker ikke anna å gjøre om kveldan enn å se på serier og drikke rødvin. Hjernen e tuna inn på koronakanalen fra morgen til kveld og da har æ et behov for å koble ut mot slutten av dagen, for ikke å bli helt koko-bahia. Æ e arvelig belasta og kulturelt betinga til å se rødvin og avslapping i sammenheng. Det e definitivt ikke tida for å ta et oppgjør med uheldige mestringsstrategier, og æ tenker uansett at det finnes verre ting æ kunne gjort. Begynt å jogge for eksempel. Æ slapper iallfall av.

Natt til tirsdag drømte æ at æ va booking-ansvarlig for en liten festival i Vadsø som het «Våryr» og hadde, som seg hør og bør, booka det finske heavy metal-bandet Lordi som headliner, de som vant MGP i 2006 med klassikeren «Hard Rock Halleluja». Midt i den her koronagreia hadde æ glemt helt å avbestille, og ble ganske overraska da æ plutselig fikk en telefon fra Mr. Lordi i egen person som kunne fortelle at hele rukkelet satt i loungen på Tromsø International Airport og spiste kanelbolle og gleda sæ til festival. Det ble selvfølgelig full panikk fordi både Scandic og Fjordhotellet va stengt, så æ måtte ringe til bestemor å få dem innlosjert i kjelleren i Oscarsgate 92. Det sir sæ sjøl at det ble et jævla mas, og æ va sliten og helt enormt letta da æ våkna og innså at det bare va en drøm.

Ellers har æ hørt mæ opp på diskografien til Halvdan Sivertsen, min barndomshelt. Til å være langt over gjennomsnittlig interessert i musikken hannes va det overraskende mye æ ikke hadde fått med mæ. Det e underfundig med den musikken du hørte som liten, kor den har endra sæ fra å være en fin melodi med en tekst du skjønte sånn halvveis ord for ord; til å gjenoppstå i de hårete voksen-øran dine som en velkjent melodiøs og poetisk symbiose der både tekst og melodi gir mening og treffer dæ på en ny måte. Halvdan e jo en fyr som har satt ord på det meste i livet og synger både om de små og store utfordringene i hverdagen og kjærligheta, og de mer kompliserte spørsmålan rundt innvandringspolitikk, klimautfordringer, sosiale ulikheter og krig.

I filmen «Love Actually» sier rollefiguren til Emma Thompson noe æ kan kjenne mæ igjen i. En aldri så liten digresjon først bare: I jula så arrangerte Hammerfest Sanitetsforening pysj-kino med kakao der de viste Love Actually i storsalen. Det va en aldeles fortreffelig opplevelse, veldig artig å se den for (minst) femtende gang og le hjertelig i lag med masse damer (og én mann, Jan Henning) som sikkert også så den for femtende gang (tror ikke Jan Henning har sett den femten gang, men iallfall to). Det va en sånn deilig, kollektiv hyggevibbe i rommet som æ lever litt på enda.

Uansett, dialogen går omtrent sånn her:

Harry: What is this we’re listening to?
Karen: Joni Mitchell.
Harry: I can’t believe you still listen to Joni Mithell.
Karen: I love her. And true love lasts a lifetime. Joni Mitchell is the woman who taught your cold English wife to feel.
Harry: Did she? Oh, that’s good. I must write her sometime and say thanks.

Og så tulla han det jo selvfølgelig til med å kjøpe et gullkjede til den sjarmerende kontordama i stedet for den flotte kona si, men det e en diskusjon for en anna dag.

Halvdan har vært med på å gi mæ et språk og en slags dyp forkjærlighet for hverdagsslitet, (et romantisert hverdagsslit kanskje) og for den enkle, men store og mektige kjærligheta. Kjærligheta for livet, jorda og folk, og ka den gjør med oss, på godt og vondt. Og da sier vi tusen takk til dæ Svadagenerator Martine Bergliot. Beklager, æ skylder på isolasjon og mye rødvin.

En liten ting til bare, Halvdan har en låt som heter «Amerika» som hadde passa ypperlig som soundtrack til den ikoniske pressekonferansen i Love Actually der Storbritannia sin statsminister forteller Amerika sin president at han må holde de feite pølsefingran sine vekk fra både det ene og det andre.

«Du sir du e for frihet og for fred, Amerika, Amerika, men du har trampa altfor mange ned, Amerika, Amerika».

Før æ runder av Halvdan-ranten min så vil æ anbefale på det sterkeste å vie åtte minutter og førtiseks sekunder til «100.000 tommeltotta» på albumet «Helt Halvdan». «Én mann som sang, og det va en fyllik fra Fauske» og «Det va en satans natt, førr ikke lenge sia, æ hadde funnet mæ bensiin, beenissiiin, bensiiiin».

Over til noe helt anna. I går fikk vi utdelt vaktplan i forbindelse med en nyoppretta lokal korona-chat for barn og unge. Æ e satt opp i helga og et par dager i neste uke. Det e glimrende nyheter, da har æ noe håndfast å bedrive tida med. Her i Hammerfest e det foreløpig sånn at man ikke kan omdisponeres utafor egen sektor, og omtrent hele min sektor (æ sitter fagstab for barn og unge, organisert under oppvekst og kultur) e i samme situasjon som veldig mange andre, så da blir det lange dager med mye tid til å oppdatere sæ på nyheter (som da altså resulterer i rødvin på kvelden).

Ellers kan æ melde om at stemninga her hjemme e usedvanlig god enda vi så og si har tilbragt hvert bidige minutt i lag de siste 14 dagene. Pappa pleier å si at ildprøven for å se om et forhold e liv laga e den første ferien, når rutiner brytes og man skal være i lag hele tida, men æ vil si at en karantene faktisk e vel så effektivt. Æ visste ikke at æ kunne være så plagsom, unnskyld.

Til slutt vil æ dele et dikt som e skrevet av en fyr som heter Hans-Olav Mørk, prest og tydeligvis flink med ord. Æ e ikke kristen, men skulle nesten ønske at æ va det i sånne her tider. Tenk og hatt en urokkelig tru på at noen hadde en plan for det her og at det kom til å gå bra til slutt uansett.

Vi skal møtast
Vi skal møtast
når dette er over,
ved eit bord
i ein smekkfull kafé,
i ei kyrkje
der midtgangen yrer
mot Guds alter
og det som skal skje.
Vi skal syngje
og danse
og le.

Vi skal gje til kvarandre
ein lovnad:
Vi skal møtast
når vegen er gått.
Når all prøving vi fekk,
er lagt bak oss,
når vi, trass i det vonde,
har stått,
skal vi dela det svar
vi har fått.

Men alt no veit vi svaret.
Vi veit det.
Det å elska kvarandre
er alt,
bere bører
når ein har for mykje,
halde oppe
når nokon har falt.
Det var kjærleik
som bar
då det gjaldt.


Wilma passer på nabolaget

Karantene. Kjøleskap. Koronasmittekatalysator.

Her kommer et aldri så lite livstegn fra Casa del Blinken i disse underlige tider. Verden endrer sæ raskt og æ kjenner behovet melde sæ for å få ned noen tanker om den nye hverdagen før uka e omme og glemt i sammensuriummet av overveldende inntrykk. Forhåpentligvis e vi tilbake til en slags normal snart, men det e vel ingen som helt vet kor det her farer avsted – kanskje aner vi bare vage konturer av kor annerledes samfunnet vil måtte operere framover.

I dag e vi på dag seks med hjemmekontor og åtte dager inn i (en slags) karantene. Æ va ute og reiste for et par uker tilbake; syv flyplasser, ni fly og tusenvis av folk. Ti/tolv dager etter at æ kom hjem opplevde æ tung pust/feber/mild hoste. Det kan selvfølgelig være ka som helst; æ ble mest sansynligvis eksponert for ørten forskjellige vinterforkjølelser/influensaer/ virus/sopp/protozoer/bakterier osv. på min ferd, men akkurat nu e vel neppe tida for å ta sjanser. Æ vil ha mæ frabedt å gå rundt som en uvitende koronasmittekatalysator og ende opp med å gi det til noen som kan ta skikkelig skade av det og potensielt dø. Nei takk. Æ snakka med en lege på mandag og fikk den samme beskjeden som alle i lignende situasjon får; hold ræva i ro til du e symptomfri. Nu begynner det så smått og føles normalt, så fra neste uke tenker æ å bevege mæ ut i verden igjen.

Men altså, hjemmekontor. I min forrige jobb ble æ utstyrt med mobilt kontor så æ hadde mulighet til å jobbe fra kor som helst, for eksempel hjemme, og det gjorde æ innimellom dersom æ hadde behov for å være konsentrert i lengre strekk av gangen. Således e æ jo ikke fremmed for konseptet og har egentlig gode rutiner rundt det, lite prokastinering og får stort sett gjort det æ skal – nu, however, e det veldig annerledes, og æ har ikke helt klart å forklare konseptet før æ hørte Dag Sørås sin podcast «Debrief med Dag» i morrest mens æ tørka over kjøkkenet og kokte kaffe til husstanden. Han brukte ordet «mental unntakstilstand» og da fikk æ ordet æ sårt har trengt for å beskrive kordan det kjennes oppe i hjernen akkurat nu. Mental unntakstilstand. Det føles litt som å sitte i en endeløs forelesning med et tema du knapt har noen forhåndskunnskaper om, så skal flere ulike forelesere med varierende grad av (relevant) kompetanse presentere sitt synspunkt, sin vinkling og mening – også e den din jobb å sortere alt og gjøre dæ klar for eksamen i «Verden går til helvete – eller gjør den egentlig det?» der du med egne ord skal beskrive situasjonen og ka faen vi skal gjøre. Jeg er en flyvefisk i et evighetsbasseng (Cezinando, 2019). Æ føler mæ mer som en pingvin i en stige.

Ja det e faktisk for mye å fordøye for en liten dame fra Vadsø med begrensa hjernekapasitet. Altfor mye.

Æ fjerna Facebook fra telefonen i jula fordi æ trengte pause. En slags avrusning faktisk. Æ innså en kveld da det gjentatte ganger hadde klødd intenst i pølsefingran etter å få sjekka sosiale medier i stedet for å følge med på den koselige julefilmen vi hadde satt på (Klaus), at æ hadde fått et alvorlig problem. Æ hadde blitt en dopaminjunkie. Sansemessig overstimulert og følelsesmessig understimulert, for å sitere lege og moroklump Trond Haukedal, og det va på høy tid å ta grep.

Nu kan æ med 120% sikkerhet si at æ e på kjøret igjen. Facebook e tilbake på startskjermen sammen med et uvisst antall nyhetsapper – og de pumper ut push-varsler i eninga med beskjeder om antall døde fra ulike land, krisepakker fra regjeringa, nye lovendringer, folk som driter i karanteneregler, folk som e redd, symptomer, anbefalinger, forbud, påbud. Hjernen e (fette)fritert. Plutselig kan æ ta mæ i å ha forvikla mæ inn i lange tankerekker med rot i «The Tribe», en ungdomsserie fra slutten av 90-tallet der konseptet va at alle voksne plutselig døde av et mystisk virus også måtte de som va igjen drive samfunnet videre. Ser for mæ en potensielt blodig strid om og mellom de ulike bydelene her i Hammerfest, at æ og Wilma, noe ufrivillig, må ta på oss å regjere Blinken/Sukkertoppen, ja muligens hele Baksalen – for å holde orden i rekkene, og for å trene opp den fryktløse Baksalenbataljonen slik at området e sikra å vinne den bitre kampen om de mest livsviktige ressursene, som i det siste har vist sæ å være toalettpapir. Vi kjøpte heldigvis en familiepakke her om dagen og har nu tyve skinnende, hvite ruller Lambi soft liggende på badet, klar til dyst.

Føler mæ rik og mektig, og fra nu av forlanger æ å bli titulert Lord Berg av Baksalen.

Et anna problem med det her midlertidige hjemmekontoret ingen helt vet midlertidigheta av, e den enorme tilgangen til mat og søtsaker. Kjøleskapet e 328 cm unna arbeidsstasjonen min (ja æ har målt, har hatt tid til mange nye ting de siste dagene) og det kan fort by på utfordringer når konsentrasjonen e så som så. Karantenekroppen e snart et faktum og det e kanskje like greit at det ikke blir noen ferietur i overskuelig framtid. Men selv om dagene har vært merkelig og formen har vært redusert, så har vi vært opptatt av å opprettholde døgnrytmen; vi har stått opp til normal tid, spist frokost, sett nyheter og deretter forsøkt å jobbe tilnærma lik en hel arbeidsdag. Det føles bra, normalt liksom, og det e rart kordan man klamrer sæ til det normale når verden smelter rundt oss.

Wilma, dyret, va urolig de første dagene, ho e jo vant med å få noen timer aleina mens vi e på jobb. Gud vet ka ho driver med, men det kan virke som at ho e omtrent like introvert som mæ og trenger tid for å lade opp; tid for sæ sjøl der ho kan ligge og savne oss, se fram til neste måltid, grue sæ til ho blir pressa ut på tur og muligens må gjennom en kloklipp, eller enda verre: et bad. «Kor mange tyggepinner kan æ mase mæ til i kveld? – skal æ prøve å gå for rekord?». Nu e vi jo i lag 24/7 og det e i tillegg rasjonering på tyggepinnene, æ skjønner godt at ho blir lei. Vi har ikke hatt koronasamtalen enda, æ kvier mæ, æ tror ikke ho vil takle det veldig bra. Ho slår mæ som en som blir kjempestressa og sporenstreks krever at vi løper på butikken for å hamstre inn boksmat, gulrot og enorme mengder kyllingpinner. De siste dagene har vært enklere, ho liksom glidd inn i rytmen ho også, og det va faktisk ikke en dag for seint. All jævla ære til de som e hjemme med barn.

I morra e det Jernteppet-Quiz over nett og vi skal bestille hamburger fra SOT levert på døra. Æ e enormt imponert over kordan folk og lokale bedrifter har klart å omstille sæ på kort tid. Æ håper så inderlig at alle berger sæ, at vi slipper å se en kirkegård av små og store næringer i kjølevannet av det her. Det vi har betyr så uendelig mye for oss her oppe i nord. Vi e flink å benytte oss av lokale tilbud, og det har æ heldigvis inntrykk av at de fleste rundt oss e også. Æ har lagt inn en bestilling i stampubben sin nye vipps-nettbutikk på seks glass til musserende vin og seks ølglass med den fine logoen demmes på, for å støtte dem litt ekstra i den her tida (JADA, Jan Henning, æ vet at vi har 24 ølglass fra før av, men ingen av dem har sånn logo eller form, og e det nu egentlig mulig å ha for mange ølglass? Det kan æ faktisk ikke tenke mæ).

Avslutningsvis: Visste du at det Islandske ordet for «verden» e «heimur» som stammer fra ordet «heim» som betyr hjem! Syns det e så flott. Verden e jo vår heim og the sky is a neighborhood.

Fred ut.

Hjemmekontor i Casa del Blinken

Dagligdags. Forakt. Jubel.

Du vet de helt vanlige dagene, de som ikke e hverken bra eller dårlige – de bare e, på en måte? Været e som været alltid e, lunsjen smaker lunsj og folk går i jeans og skjorte med flekk fra Toro-bolognesen i går. Nyhetene melder om en passelig stor ulykke et eller anna sted, en politiker har sagt noe dumt (gjerne en fra FRP mens Resett hyller at noen endelig har mot nok til å vise kor skapet skal stå!), en C-kjendis legger ut om den vonde tiden etter samlivsbruddet og en støtteordning til en svakerestilt gruppe i samfunnet som utgjør en minimal del av statsbudsjettet, vurderes kutta. De dagene der, de helt alminnelige dagene som kommer og går og bare fyller hullene mellom de spesielle dagene der det skjer mer nevneverdige ting, som for eksempel ninjaklemmer, at Chelsea vinner en seriekamp eller at lønna tikker inn på konto én dag tidligere enn den pleier – de helt ordinære snart glemte dagene; de va hennes absolutte favoritter!

Når verden gikk sin vante gang og alle gjorde sine dagligdagse ting, da va ho på sitt aller mest henrykte. Da skrudde antennene hennes sæ på og ho va helt hundre prosent tilstede i livet. Ho kunne sitte på plassen sin å høre to kolleger stå og småprate om et eller anna helt trivielt, kanskje en av dem sa noe morsomt også lo de begge kort før de hasta hvert til sitt – å nesten boble helt over av fornøyelse. Ho kunne bli ramma av en sånn intens hverdagskjærlighet at det gjorde vondt i mellomgulvet og ho måtte sette sæ ned en stund og bare puste.

Regn som kom ned sideveis, føtter som alltid va kalde, flatt hår som så ut som om noen hadde vaska det med formfett, rusk i øyet, lukta av mandarin på fingrene som satt igjen timevis etter siste båt, kald kaffe, kø i butikken, et stressa smil i gangen på vei til et møte – alle de tingene som vanligvis blir tatt forgitt, de som bare skjer – som går rett i glemmeboka etterpå; det va de tingene ho likte aller, aller best.

Men det pleide ikke alltid å være sånn. Ho bar lenge på en enorm forakt for det ordinære og hata hverdagen like intenst som ho hata kjøttsuppe og lineær TV. Rutinene – forakt.  De taktfaste mønstrene de alle fortapte sæ i hver dag – forakt.  Den smale, trange firkanten alle ble pressa inn i – forakt. Mennesker som gikk med strømmen – forakt!!

Forakten gjorde at ho til slutt kjente sæ helt utenfor. Ho kunne sitte blant venner å føle sæ som det mest ensomme mennesket i hele verden. Ofte va det som om tida gikk i sakte film og levna ho med uendelig lang tid til å betrakte, analysere og vurdere; kroppsspråk, holdninger, meninger, følelser, ansiktsuttrykk. Det endte som regel i forakt.
Det fantes til slutt ikke et eneste menneske i hele universet ho va på bølgelengde med og til slutt måtte ho ta et oppgjør med sæ sjøl – forakten for verden måtte bort, ellers måtte ho det; for den ho forakta aller mest av alle va naturligvis sæ sjøl.

Og nu satt ho igjen som et menneske som hadde blitt dus med hverdagen. Ho va fortsatt irriterende mye tilstede i sitt eget hode og kunne av og til kjenne den iskalde, kalkulerende flegmatikeren inne sæ bli flau over å observere sæ sjøl nervøst stamme og stotre ut setninger av varierende intellektuell kvalitet (miniforakt). De smale, analytiske øynene va innimellom fordomsfull og småsint i møte med firkanten (mikroforakt), men stort sett va ho fylt med jubel og varm hengivenhet for verden og menneskene i den.

Men lineær TV og kjøttsuppe va fortsatt ikke aktuelt.

Jeg vil høre noen si at også dette. Det skal gå over

 

Ord.

Erkjennelsen hadde satt pinlig langt inne, men etter en kveld med selvransakelse av den ubehagelige sorten, måtte han bare krype til korset og innrømme det; ord hadde blitt en utfordring.
Det va ikke bare det at han ikke fant fram til dem, men de hadde i tillegg mista innholdet, følelsen, eller meninga på en måte. Der han tidligere med enkelhet kunne binde ord sammen til flotte, flytende setninger med tyngde og betydning, kjente han i stor grad at lekenheten og nærheten til ordan som jo så lenge hadde fylt han fra innsiden og ut, va i ferd med å visne hen og forsvinne. Han følte sæ avkobla og fremmed. Som om han ikke passa inn i den verdenen mer.

Han hadde aldri vært spesielt flink til å administrere koblinga mellom den overordna delen av nervesystemet og munnen. Det va en direkte kontakt som føltes for tilgjengelig og styrt av impulser. Han likte den analytiske distansen det ga han å skrive, overblikket og kontrollen. I samtaler med mennesker følte han sæ alltid så avkledd.
Blottlagt.
Rent poetisk kunne han naturligvis vedgå det vakre ved den dype samtalen, den som gjør at du plutselig blir klar over ukjente fasetter ved dæ sjøl, eller den som får dæ til å endre mening om en sannhet som lenge har vært en del av dæ. Jo, når han tenkte over det så va det noe ved sånne samtaler han likte; det va absolutt noe berikende ved å møte hverandre i det rommet. Noe sårt og ærlig. Men i dagliglivet va det ikke plagsomt mange sånne møter, de forholdt sæ stort sett på det overfladiske planet.

Og det va for så vidt helt greit. Han va bestandig usikker på om folk virkelig hadde lyst til å snakke med han eller om det bare va en slags profesjonell eller medmenneskelig medynk. Han forsøkte til enhver tid å benytte sæ av færrest mulig ord, på en rask og saklig måte: Stadig usikker på om samtalepartneren ville gå lei han og ordan før han va ferdig, selv om de hadde gjennomgått en omstendig utvelgelsesprosess og blitt filtrert et utall ganger før han til slutt pressa dem ut mellom leppa sine. I det siste hadde han i tillegg kjent på en type selvbevissthet som ikke hadde vært tilstede i han tidligere. En selvbevissthet knytta til skrivinga som gjorde at det føltes som om alle skrevne ord og setninger måtte være fullkommen, perfekt, ha en misjon eller en eksepsjonell betydning. Som om det han skreiv ble rissa inn i stein og aldri kunne endres på.

Kunne det være sånn at han, i hans omhyggelige streben etter å formulere sæ med et minimum antall ord, og så presist og nøyaktig som mulig, hadde tapt nærheten og tilknytninga til det stedet der man finner de spesielle ordan; de man for eksempel trenger for å beskrive smaken av en perfekt sjokoladekake, eller den tomme følelsen som kommer snikende når man e ferdig med en ualminnelig god bok.
Kanskje hadde han havna i en ond sirkel der alle ord han aldri brukte fordi han va så engstelig for å bruke dem, ble fortært. Sugd inn i en hensynsløs og brutal hendelseshorisont som splintra, smuldra, smadra, sindra, moste, pulveriserte, tilintetgjorde.

Konspirasjoner satt til sides så kjente han iallfall så helt avgjort at ordan va mindre tilgjengelig, og samtidig liksom drapert i et grått slør som gjorde dem uklar, vag og mindre mektig.

Han smakte på ordet ensomhet og huska bittert tilbake til en tid da akkurat det ordet ville gitt han et hav av assosiasjoner og en brennende trang til å formulere kordan det resonerte med hans grenseløse, indre univers. Nu va det bare en følelse som gnagde i han uten at han kunne gjøre anna enn å sukke stille.

All I need is a fraction of what your world can give 

Du skal ikke tåle så inderlig vel den ruspolitikk som ikke rammer deg selv, Larsen

Dette er mitt svar til et innlegg stortingsrepresentant Erlend Larsen (H) fikk publisert på iFinnmark.no 16. februar 2018. Link til innlegget ligger i bunnen av denne teksten.

Hei Erlend Larsen.

Jeg vil starte med å berømme Høyre for å ta tak i arbeidet med å sette en stopper for den kontraproduktive rusmiddelpolitikken vi fører i Norge i dag. Høyre ønsker, i tråd med alle andre partier utenom FRP, å flytte ansvaret for samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, fra justissektoren til helsetjenesten. Når det er sagt så håper jeg at helse- og omsorgskomiteen som nå skal reise ned og lære av Portugals vellykkede satsning sitter på mer oppdatert kunnskap om «narkotika» enn det du gjør i ditt innlegg. Jeg skulle i tillegg ønske at det var et krav om å legge ved kilder i slike innlegg slik at jeg og de andre som er interessert i temaet kan få innsyn i hvilken forskning du har basert de relativt alvorlige påstandene dine på. Du skriver for eksempel at «Alkohol er sikkert farligere for levra enn narkotika, men narkotika gir mange brukere akutte psykoser», og «I tillegg senker narkotika terskelen for å prøve tyngre vanedannende stoffer. Det følger mer kriminalitet med narkotika enn alkohol».

Jeg vil komme tilbake til dette, men først vil jeg adressere utfordringene som oppstår når vi bruker utdaterte ord som for eksempel «narkotika». Dette begrepet er en foreldet samlebetegnelse for alle ulovlige eller reseptbelagte, rusgivende substanser i Norge, alt fra Tramadol (mildt smertestillende) og Zopiklon (mildt søvnpreparat) til Fentanyl (sterkt smertestillende) og Metadon (syntetisk opioid). Det kan sammenlignes med å bare bruke ordet alkohol om alle alkoholholdige drikker, uten å differensiere mellom cider på 4,6 % og hjemmebrent på 96%. Alle vet at det er forskjell på butikk-øl og hjemmebrent, og på samme måte er det stor forskjell på LSD og heroin. Dersom vi ønsker en nyansert og kunnskapsbasert debatt, foreslår jeg at vi går bort fra gamle begreper som barer forvirrer og ikke bidrar med noe inn i debatten i det hele tatt.

Du skriver at «narkotika» gir mange brukere akutte psykoser. Det er umulig å vite nøyaktig hvilke type narkotikum du refererer til her, men jeg velger å tro at du mener Cannabis, fordi det er det illegale rusmiddelet som blir brukt hyppigst i Norge. Bård Standal, tidligere leder Frogner Høyre og nestleder i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, har oppsummert dette med Cannabis og psykoser svært grundig i sin artikkel «Folkeopplysning i hasjtåka» i Dagbladet 13.10.16 med kilder til anerkjent internasjonal forskning. Jeg vil anbefale alle å lese denne artikkelen, men kan ta en kjapp oppsummering her for debattens skyld: Til tross for at veldig mange har forsøkt er det ingen forskere som har klart å finne en sammenheng mellom psykoserisikoen i befolkningen og andelen som bruker cannabis i den samme befolkningen. Faktisk så er det slik at risikoen for psykose generelt har falt kraftig i hele den vestlige verden samtidig som cannabisbruken har mangedoblet seg i samme periode.

Du skriver at du ikke ønsker å legalisere «narkotika» og at «narkotika» senker terskelen for å prøve tyngre, vanedannende stoffer. Igjen aner jeg ikke hva du mener med dette begrepet, men tar utgangspunkt i Cannabis her også. Det finnes ingen forskning som slår fast at Cannabis er et gateway drug, men man kan kanskje tenke seg at vi med et forbud har gjort cannabis til en inngangsport til miljøer der tilgjengeligheten til hardere stoffer er stor, og at risikoen for å prøve noe annet derfor øker. Du har vært med politiet ut for å se på det harde narkotikamiljøet, og fra innlegget ditt virker det som du tenker at det er riktig å opprettholde forbudslinjen. Skal dette tolkes til at du er fornøyd med tingenes tilstand etter flere tiår med totalforbud og straff, eller kan det være på tide å se til andre land som har lykkes med en annen linje?

Hvis man tenker «legalisering av narkotika» som fullt frislipp av alle tenkelige stoffer, alt fra milde smertestillende til heroin, vil nok de fleste være enig i at sannsynligvis ville fungert dårlig i vårt samfunn i dag. Men legger vi fra oss de gamle begrepene og differensierer mellom for eksempel heroin og cannabis, eller metamfetamin og MDMA, og i tillegg tenker oss streng regulering og lovlig, medisinsk tilgang til trygge medikamenter, blir debatten straks mer nyansert og interessant. Det kan ikke være slik at vi skal basere norsk rusomsorg på gamle fordommer og utdatert forskning. Vi må ikke glemme at det for 50 år siden var helt legitimt å tvangskastrere tatere og at det helt fram til 1972 var forbudt å være homofil. Vi vokser, lærer og går videre som samfunn.

Jeg vil også kort bare nevne at det naturligvis følger mer kriminalitet med «narkotika» enn alkohol fordi «narkotika» er ulovlig. Den gangen alkohol var forbudt økte også kriminalitet knyttet til alkohol drastisk i form av smugling og hjemmebrenning.

Til daglig jobber jeg i NAV som prosjektleder og familieveileder i oppfølgingsprogrammet for lavinntektsfamilier. Jeg møter ikke de aller tyngste brukerne, de som kanskje kan plasseres i samme kategori som den 19-årige jenta du møtte på din runde med politiet. De jeg er i kontakt med er stort sett helt vanlige folk. De har ofte dårlig råd, de sliter med ulike helseutfordringer som gjør at de ikke fungerer 100% i jobb, har en del smerter, liten omgangskrets, og har på grunn av alle disse tingene ofte lav kulturell og sosial kapital – men er ellers helt som deg og meg, sånn bortsett fra at noen av de innimellom bruker rusmidler staten har bestemt at ikke er lovlig. Dette er mennesker som allerede på flere områder er marginalisert og som på kort og lang sikt står i reell fare for å falle utenfor samfunnet. De trenger ikke at politiet banker på døren. De trenger utdanning, jobb, nettverk, meningsfulle opplevelser, et fellesskap og i tillegg kanskje litt veiledning og støtte på veien, og så glir resten ofte på plass av seg selv. «Politiet er ikke ute etter å ta beslag, men å hjelpe misbrukerne ut av elendigheten», skriver du. Det tenker jeg at det er andre profesjoner som kan ta seg mye bedre av enn politiet. Rusmiddelbruk er et helseproblem, ikke et ordensproblem.

Du skriver i begynnelsen av ditt innlegg at du vil lære mer om hvordan dagens politikk fungerer, men hva lærte du egentlig? At den åpenlyse illegale omsetningen av rusmidler du var vitne til på gata tyder på at forbudslinjen har fungert utmerket så langt, og derfor bør beholdes slik den er? At den bør innskjerpes slik at politiet i større grad får mandat til å skremme og straffe unge rusmisbrukere, slik den 19 år gamle jenta mener? Eller lærte du noe som underbygger Høyres offisielle standpunkt i saken, som du kort nevner i slutten av innlegget? Dette er umulig å få tak på ut i fra det du skriver, men for min egen del klarer jeg ikke å se et eneste argument i innlegget ditt som taler mot at Norge skal se til Portugal for kunnskap om de faktiske konsekvensene av en avkriminalisering.

Avslutningsvis vil jeg bare si at det er interessant at du skyver meningene til en 19 år gammel mishandlet og mest sannsynligvis traumatisert jente framfor deg istedenfor å basere argumentasjonen din på forskning og erfaringer fra et bredt, internasjonalt fagmiljø. Da jeg var 19 hadde jeg ikke fullført videregående og hadde betydelige psykiske utfordringer. Jeg fikk ikke tilstrekkelig med hjelp fra fastlegen min, var forståelig nok misfornøyd med det og hadde det generelt ikke bra. Skulle vi basert norsk helsevesens eksistens på erfaringene til en deprimert 19 åring fra Vadsø så ville hele fastlegeordningen ha vært lagt ned i dag. Jeg håper virkelig at du, som politiker, klarer å se forskjell på forskning og anekdoter.

Jeg oppfordrer deg, og alle andre som er interessert i en ruspolitikk som arbeider for å sette skadeforebygging og skadereduksjon i sentrum, å melde seg inn i Foreningen Tryggere Ruspolitikk – en organisasjon som baserer sitt arbeid på forskning, og ikke kun historier fra enkeltindivider.

Link til Erlend Larsens innlegg:
https://www.ifinnmark.no/…/straff-eller-behan…/o/5-81-684788

Link til mitt innlegg:
https://www.ifinnmark.no/debatt/hammerfest/rus/du-skal-ikke-tale-sa-inderlig-vel-den-ruspolitikk-som-ikke-rammer-deg-selv-larsen/o/5-81-685625

Jesus. TV. EU. Bestefar

Da æ skulle reise til Hammerfest fra Vadsø på søndag så traff æ en av mine gamle barnehagetanter, som det het den gangen. Ho spurte om æ huska da æ reiste mæ opp framfor alle i barnehagen og klokkeklart sang «Internasjonalen» til stor applaus og forundring blant barn og ansatte. Det va bestefar som lærte mæ den og mange andre lignende sanger fra en liten, rød sangbok fra Fagforbundet. Æ pleide å få sitte på fanget hannes mens vi sang og æ hørte på bestefar sin stemme at sangan va viktig og at han mente det han sang, og da ble de viktige for mæ også selv om æ ikke skjønte så mye av teksten og æ syns det hørtes direkte upraktisk ut og skulle samles på «hvalen», men æ tenkte at det nok va enda en voksengreie på linje med mange andre voksengreier som va litt uklare på den tida.

En gang som liten fant æ en stein som ligna helt på Jesus. Vi ungan i gata diskuterte lenge ka vi skulle gjøre med den. Skulle vi vise den til noen eller holde den hemmelig? Kanskje va det et tegn på et eller anna? Noe bra? Dårlig? Vi endte til slutt opp med å gi den en verdig bisettelse med noen velvalgte ord vi hadde plukka opp på søndagsskolen. «Kjære Jesus. Gi oss i dag vårt daglige brød på vei til himmelens land. Herren vår Gud vil vi takke. Amen» sa vi i kor og la Jesus i en skoeske oppå en seng av bomull vi plukka på en myr vi overhodet ikke fikk lov til å dra til (sorry mamma, men det gikk jo bra). Så skuffa vi jord over hullet, planta et kvistkors oppå og bukka ærbødigst. Vi va alle enige om at det hadde vært en flott og minnerik begravelse og at vi hadde løst Jesusutfordringa på en moden og gjennomført måte. Vi va flink å debriefe sånn etter store hendelser og vi reflektere ofte over ting vi opplevde og på den måten forsøkte vi å forstå verden rundt oss. Sånn som den gangen i tredje da vi fant et pornoblad og brukte ukesvis på å diskutere kossn sykdom de stakkars mannfolkan kunne ha hatt som fikk tissen demmes til å stå rett ut sånn der. De burde jo bli kjørt til sykehus omgående, ikke bli tatt bilde av naken til spott og spe for alle.

Det va flere av oss som gikk på søndagsskole. Æ gikk mest fordi vi sang fine sanger og fikk klistremerker av fisk i gull som vi limte inn i et lite kort. «Min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd», sang vi av full hals og gjorde noen kristenboyband-bevegelser med arman som søndagsskolelæreren hadde lært oss. Æ syns det va fint og av og til fikk vi jesusboller, men æ husker at æ ofte satt der og så på de rundt mæ og lurte på om de virkelig trodde på historian som ble fortalt eller om de også lata som. De voksne jamra med liv og lyst og på en måte så minte de mæ litt om bestefar når vi sang internasjonalen, men selv om æ sang måne og sol med en så ektefølt innlevelse at søndagsskolelæreren fikk tårer i øyan, så tenkte æ aldri at teksten va noe anna enn en hyggelig tekst med en fin melodi. Kunne det virkelig være sånn at de andre trodde det va sant? Æ turte aldri å spørre.

Da æ hadde lagt søndagsskolen på hylla vurderte æ en stund å kaste mæ inn i politikken. Da æ va ni skulle det være folkeavstemning om vi skulle melde oss inn i EU og noen hadde funnet ut at det va lurt å sende et NRK-team til skolen for og lodde stemninga blant tredjeklassingan. Det skulle trekkes ut fire stykker som skulle få komme på TV for å si noen ord om koffor Norge ikke burde gå inn i EU (tydelig at NRK hadde en agenda her). Husker ikke helt ka kriterian for å være med va, men æ ble nu iallfall plukka ut og plutselig så sto vi i skolegården som tente lys på en liten rekke og så på mens de rigga til med kamera og lys og hele pakka. Æ hadde krangla mæ til å stå først og mens vi sto der og kjente på en berg- og dalbane av følelser – alt fra spenning til glede og nervøsitet og den der altoppslukende kvalmen som gjerne kommer før du skal til å gjøre noe du egentlig ikke tør, så innså æ at æ ikke hadde den fjerneste anelse om ka EU va for nåt og hvertfall ikke koffor alle rundt mæ va så opptatt av at vi på død og liv ikke måtte bli medlem.

Det føltes med ett som om all farge forsvant fra ansiktet mitt og æ ble helt stiv i blikket. Tanken hadde ikke streifa mæ i det hele tatt, vi hadde alle vært så lykkelig og stolte over å ha blitt plukka ut, ingen av oss hadde jo vært på TV før bare på radio (æ va på radio hver morra i flere år! Æ sa: Godmorra alle Finnmarkinga, nu må dokker stå opp, klokka e syv!» så livet i rampelyset va ikke ukjent for mæ), men TV va nytt og stort og æ husker at vi oppglødd snakka om at vi mest sannsynlig skulle på en landsdekkende nyhetssending i beste sendetid. Når æ tenker tilbake på det så va det sikkert bare NRK Finnmark som skulle sende en liten reportasje på Nordnytt, men i mitt hodet va det altså minutter til æ skulle på Rikstelevisjonen og æ hadde ikke den fjerneste anelse om ka æ skulle si om koffor vi ikke skulle bli med i EU. Bestefar kom til å bli skuffa…Æ snudde mæ brått til han som sto bak mæ, og han må umiddelabart ha sett det desperate uttrykket i fjeset mitt for han bøyde sæ raskt inntil mæ, og æ hviska:

«Tor, du må hjelpe mæ, æ vet ikke ka æ skal si!»
«Hæ? Vet ikke ka du skal si? Du skal jo bare si et par setninger om koffor vi ikke skal melde oss inn i EU?»
«Ja…» Det satt ekstremt langt inne å innrømme at æ va helt blank.
«Ka du skal si da?» Prøvde æ mæ. Og han betrodde mæ en hel drøss med ting han hadde tenkt på, men sa at han ikke hadde funnet ut nøyaktig ka av det han skulle bruke. Vi fikk bare lov til å si en setning hver.
«Det va bra det der med solidaritet», hviska æ tilbake «men det siste du sa kan du ikke si for det va akkurat det æ hadde tenkt til å si» sa æ og snudde mæ tilbake og forsøkte febrilsk og stenge ute alle lyda så æ kunne memorere det han hadde sagt. Og det funka, for det husker æ enda, 23 år etter!

Martine Berg 9 år:
«Norge må si nei til EU for ellerså blir fiskeran sur
og det blir lettere å smugle narkotika inn i Norge».

Æ tror det e mange øyeblikk i bestefar sitt liv som va større enn akkurat det, for å si det sånn.

Men det va altså bestefar som sådde en spire i mæ allerede fra æ va et lite knøtt om arbeiderbevegelsen, solidaritet og kor viktig det e å jobbe og bidra til fellesskapet med å betale skatt og være god og hjelpsom mot de rundt oss. Han har fortalt hundrevis av historier om livet før, under og etter krigen og gjennom alle de her historian e det hele tiden en rød tråd – hardt og redelig arbeid. Uten å gjøre et poeng ut av det, det e bare sånn man gjør. Man jobber og tjener peng og bidrar og tar vare på hverandre, og i de senere tider har han som mange andre også sett at det holder på å gå til helvete med kula vi bor på også, og at den óg e nåt vi må passe på.

Æ vet ikke helt ka æ prøver å si, det va ikke meninga at det skulle bli noe valgblogg, æ ville egentlig bare fortelle en (rar, usammenhengende) historie, men som alle sikkert har fått med sæ så e det jo valg snart så æ kan likevel avslutningsvis minne alle på å stemme. Det e ganske chill, man kan også forhåndsstemme og da slipper man å stå i den lange køen. Bare nevner det sånn i forbifarta. Det e ikke flaut å ikke få det til, de valgkortan kan være litt forvirrende – æ syns det va vanskelig de første gangan også, bare spør om hjelp det gjør ingenting. Tenk på Martine 9 år som ikke visste ka EU va (og istendefor STJAL noen andre sine gjennomtenkte resonnementer. Unnskyld, Tor).

Også samles vi på valen, seieren vet vi at vi får. Og Internasjonalen, skal få sin folkevår!

Sjokoladekake. Rompekaffe. Innafor.

Vi sitter på en kafé. Vi har vindusbord og kaffe, du har sjokoladekake og æ har ingenting, for æ tåler jo aldri noe av det som finnes på vanlige kafeer. I tillegg til en turkis duk (som du mener e grønn) og en blomst som vi trodde va falsk men som viste sæ å ikke være det likevel, rommer det lille bordet mellom oss bare en lykt med et telys inni, et av de der som går på batteri og flikker i en liksom-ekte mekanisk rytme som gjør mæ mer stressa enn noe anna. Sett i et miljøperspektiv e det sikkert å foretrekke, mener æ har hørt et sted at det ikke finnes noen telys i Norge som e gode nok til å få miljømerket og at de vanligste lysan e laga med parafin og gjør like mye skade som 21,000 biler i løpet av et år. Aner ikke om det e sant.
Du smiler hver gang du tar en bit av kaka. Æ har lyst til å kommentere at det e onsdag og at det ikke går an å spise sjokoladekake midt i uka, men så lukker æ øyan og ser for mæ kor skral du så ut den gangen da du kom hjem fra ekspedisjon i Himalaya etter å ha hatt høydesyke i to uker, og så konkluderer æ med at sjokoladekake på en onsdag e helt greit. Hver dag om så.

Æ ser ned på koppen mellom hendene mine et øyeblikk. Kaffen har akkurat sunket såpass i temperatur at æ kan helle i mæ små slurker uten å skolde tungespissen. Et skår har falt av keramikken på den tynne hanken, hakket former et nesten perfekt triangel. Æ kommer på den gangen i Tromsø da vi fant ut at blomsten de hadde tegna i melkeskummet på kaffen så ut som en rompe og deretter begynte å kalle cappuccino for rompekaffe. Du spurte om vi skulle ta en rompekaffe mens vi satt på bussen inn til byen tidligere i dag. Ho i setet overfor oss så opp av boka ho tilsynelatende va fordypa i og studerte oss et sekund før ho så ned igjen og fortsatte å lese. Æ sa ja, også fortsatte du å forklare koffor fly alltid tar av i motvind mens du pekte på en imaginær flystripe i lufta framfor oss og lata som at den ene handa di va et fly og den andre vind. Æ hørte interessert på ka du sa mens æ studerte noen grå, nesten hvite hår i skjegget ditt som sakte men sikkert har begynt å bytte plass med de mørkebrune.

«Ka tenker du?» spør du forsiktig. Æ ser opp fra kaffekoppen og rett inn i det smilende fjeset ditt.
«Kor heldig vi e som e voksen» sier æ uten å tenke. Det va jo ikke det æ tenkte, men det føltes rett å si det, som om det va det æ skulle til å tenke før du spurte. «Selv om du har begynt å få grå hår,» legger æ til og tar en slurk mens æ blunker.
«Ka e det som e så bra med å være voksen?» stemmen din e undrende. «Regninger? Krevende jobber? Stress, mas og jag? Eller e det kanskje alle pliktan? Forventningan? Vissheten om at verden e pillrotten og at foreldran dine faktisk ikke vet alt som e verd å vite…?» Du stopper opp med en gang æ åpner munnen, du vet at det ikke va det æ mente.
«Neei, ikke sånn. Æ tenker på at vi har berga oss liksom. Vi har utdannelse og trygge jobber med grei lønn. Vi har hus, du har bil, æ har sykkel, vi har råd til ferier og konserter og til å dra på kafé når vi vil. Vi e innafor». Æ tygger litt på underleppa før æ fortsetter. Du lar mæ skravle, du sier ofte at du liker når æ e engasjert og fortaper mæ i en tankerekke om noe æ syns e viktig, men æ tror egentlig at du bare lar mæ tømme mæ helt sånn at æ skal krype inntil dæ, tune inn på hjerterytmen din og falle til ro.

«Det ensidige akademiske fokuset gjør mæ tullerusk. Koffor e det de verdian som har fått forrang? Koffor må en som skal bli biloppretter tvinges til timevis med diktanalyse? Koffor har vi bestemt at dét e noe alle må kunne for å bli danna nok til å ta del i samfunnet? Det e ikke noe rart at de unge faller i fra, det gir jo for pokker ingen mening.» Æ fortsetter tiraden min og du lytter tålmodig. Lar mæ snakke til æ går tom for ord. Æ sukker og ser ut av vinduet. Det e blitt mørkt og folk går raskt forbi. De e sikkert på vei hjem for å lage middag til slitne, utakknemlige unger som vil ha taco istedenfor fiskepinner. Æ kjenner at æ kanskje e blitt i overkant negativ i løpet av de siste minuttan.

«Halvdan Sivertsen har en sang som går sånn her «På en liten klode, på ei lita jord, blir det stadig brattere for oss som e om bord». Æ synger stille og du legger hodet litt på skakke mens du lytter. Du liker når æ synger. «Det blir stadig brattere» fortsetter æ når sangen e ferdig, «og vi e nødt til å hjelpe hverandre i oppoverbakkan. Vi e nødt, ellers e vi ikke verd en dritt!»  Du smiler mildt og legger handa din over min, «det e ikke mæ du trenger å overbevise, kjære». Du tar en siste slurk av kaffen og retter opp ryggen så du kommer høyt nok til å se om æ har mer igjen av min. Æ reiser mæ automatisk og begynner å kle på mæ, du gjør det samme og snart står vi ute på gata. Kafébobla e brutt og vi e plutselig en del av verden igjen. Menneskan rundt oss har det så travelt, de løper fram og tilbake med stress og forargelse i øyan mens vi to står i ro og ser på dem og kjenner jaget som en elektrisk iling gjennom ryggmargen. Himmelen e mørk og krigersk og de rolige, små snøflakan som daler forsiktig nedover føles som et paradoks der de stryker sæ rolig inn mot en verden i harnisk.

«Æsj, vi skulle venta…» mumler æ mens vi begynte å bane oss vei mellom de travle menneskan. Det virker som at alle skal én vei og at vi e de eneste som går motstrøms. Æ gløtter opp på dæ. Du har allerede skjegget fullt av snø og forsøker febrilsk å blinke vekk noen ørsmå flak som har klistra sæ til øyevippan. Æ skal akkurat til å fortelle om en sang fra et show med Bill Bailey kor han synger om snøflak som smelter på øyevippan til et skremt dådyr, da en dame med hendene fulle av bæreposer dulter bort i mæ så æ holder på å miste balansen. Ho haster videre uten å si et ord. Du tar handa mi og drar mæ videre.

Vi stiller oss under taket på et busskur og du legger arman rundt mæ som et skjold mot snøen og mot verden, og æ lukker øyan og gleder mæ til vi kommer hjem. Æ kjenner e æ sulten og at æ litt motvillig lengter etter taco.

Fjernadopsjon. Leverpostei. Gnisten

Wilma. Du e nettopp fylt seks og vil om ikke så altfor lenge gå under betegnelsen seniorhund. Æ kan ikke begripe kor tida har blitt av, og det at du blir eldre og får flere og flere grå hår bekymrer mæ ofte. Æ e usikker på om det e alderdommen eller om dem springer ut på grunn av mæ? (eller Frithjof? Kanskje det e han?), uansett så e du blitt ganske grå i luggen i det siste, og det e foruroligende. Ka skal æ gjøre når ikke du e her mer? Du har redda mæ fra å gå til grunne så mange ganger at æ har mista telling for lenge siden; hadde du fått ett ekstra leveår for hver gang hadde vi sikkert levd like lenge æ og du.

Det føltes litt som å fjernadoptere og æ husker at ventetiden va altfor lang fra det ble bestemt at det skulle være oss to, til du kom hjem til mæ. Du var så bitteliten, enda mindre enn på bildan som ble sendt i forkant og hjertet mitt smelta helt der du labba klønat rundt og tissa overalt. De første månedan va det bare oss. Æ hadde aldri hatt hund før og visste ikke helt ka æ skulle gjøre med dæ, men så hadde du jo aldri hatt et menneske før heller, så det var nok en læringsprosess for begge. Æ husker så godt da du begynte å lystre navnet ditt og når du slutta å tisse hele tiden så æ kunne ta dæ med opp i senga om natta. Æ prøvde å ha dæ i bur i begynnelsen, men det viste sæ å være helt umulig; du ville ikke, og æ ville egentlig ikke æ heller.

Æ kjøpte en hundebok og leste en del på internett, sånn som alle nybakte mødre gjør, om kordan den normale utviklingskurven til en liten hund ser ut. Der sto det blant anna beskrevet når det kunnes forventes at hunden va klar for båndtrening. Det her va sommeren/høsten totusenogti, og akkurat den her perioden bestemte moder jord sæ for å åpne alle himmelsluser omtrent hele tiden, utenom midt på natta. I tillegg va æ deprimert og lå stort sett på sofaen og så på repriser av MacGyver, og den kombinasjonen gjorde at vi stort sett gikk turer om natta æ og du. Det e ikke så mange andre som går turer om natta, spesielt ikke med hund, det fant vi jo raskt ut, og det ble derfor litt lusen sosialisering på dæ den sommeren. Det e æ lei mæ for. Det va ikke før ut på høsten at regnet stoppa og livsgnisten min kom tilbake, men da va det litt for seint. Æ kan tenke mæ at det e litt som å ikke gå i barnehage og deretter skulle begynne rett på ungdomsskolen. Alle va jo, og e enda mye større enn dæ og æ skjønner godt at du blir usikker, men det hadde vært greit om du skjønte at æ ikke har tenkt til å la nåt skje med dæ, og samtidig også forstod at du ikke behøver å beskytte mæ; du e jo ikke akkurat store flisa, de aller fleste hadde most dæ rett ned på første forsøk.

Der vi tusla rundt på natta va det ingen folk og ingen biler, så æ brydde mæ ikke med å lære dæ å gå i bånd. Du va så liten og sprang så sakte at æ nådde dæ igjen uansett ka du prøvde på. Men da vi gikk dagstur og plutselig møtte på en rottweiler som sikkert veide like mye som mæ, og du helt uredd og uten sosiale antenner tok sats og hoppa opp på to mens du la potan dine på hver side av hodet og stirra han dypt inn i øyan, så fant æ ut at det va på tide å tjore dæ fast. Æ begynte også å lure på om du va helt rett i hodet ditt. Det lurer æ forresten enda på innimellom.

Æ husker så godt at æ lokka dæ med mæ ut, nattestid, på Jehovas Vitne sin parkeringsplass nedenfor leiligheta der vi bodde. Æ hekta lenka fast i halsbåndet æ hadde brukt mye tid på å venne dæ til, også forsøkte æ å gå sakte på kryss over plassen. Det virka som om alt gikk bra, og æ følte mæ som hundehviskeren i opp til flere sekunder, helt til æ snudde mæ og så at æ egentlig bare dro dæ på magen bortover det skitne, brosteinsbelagte underlaget. Du skulte på mæ med store, våte øya og du så så besviken ut at æ fikk ont i magen og ikke fikk til noe anna enn å slippe dæ løs.
Æ forsøkte hver dag i flere uker, men du var bare helt sinnssykt sta. Det endte opp med at æ satt på kne midt på parkeringsplassen til Jehovas Vitne en kald høstkveld og gråt mens æ følte mæ som verdens mest mislykka menneske som, blant alle ting æ ikke skulle få til her i verden, skulle bomme på å få et to-kilos hundelørv til å gjøre noe så enkelt som å gå i bånd.

Du har alltid vært glad i å spise, sånn sett er vi helt like. Det er bare det at du spiser mer variert enn mæ. Æ tror det er fordi æ har ni tusen smaksløker, mens du bare har ettusen syvhundre. Du spiste jo tross alt bæsj en gang, JA æ så dæ Wilma, og æ glemmer det aldri.
Du nekta å spise hundemat i begynnelsen, og det skjønner æ godt, de greian der lukter helt jævlig, men æ va livredd for at du skulle sulte ihjel, du var jo så liten, så æ begynte å mate dæ brødskive med leverpostei. Æ tror ikke det finnes den hund i hele verden med tilgang til mat som ville ha sulta sæ ihjel med vilje, men det skjønte ikke æ da. Derfor smurte æ tynne skiver av Josefinebrød med leverpostei, sånn med barnefjes på, til alle døgnets tider, og kutta de opp i bittesmå skiver så det ble enklere for dæ å tygge. Æ satt alltid vedsiden av dæ til du var ferdig så æ kunne tørke leverposteien av det lille fjeset ditt, du hadde jo alltid mat til langt oppover øran. Og mens æ skriver det her hører æ at æ høres psykotisk ut, som om æ prater om en baby, men på mange måter så har Wilma vært den hårate lille ungen min siden æ ikke kan få barn på naturlig måte sjøl.

Selv om du bestandig har vært en glupsk liten jækel så har du alltid vært høflig og ikke spist av det som ikke va ditt, utenom den episoden for et par år sia da du glefsa i dæ en hundregrams kokesjokolade som lå på stuebordet og du holdt på å bikke på sia. Det va rimelig dumt Wilma, og vi va skikkelig redd for at du skulle stryke med. Det her har blant anna resultert i at æ e nødt til å fortære all sjokolade som kommer i hus så raskt som mulig, så vi ikke risikerer at du prøver dæ på et sånt stunt igjen.

Du e blitt en flott hund etter hvert og æ tror du syns æ e blitt et greit menneske også. Æ tror vi begge kan være enig i at det har vært en omstendig prosess, men det føles som om vi begge e på et bra sted akkurat nu. Æ vet ikke med dæ, men æ har reflektert litt over kor fine de siste to åran sammen har vært. Du e blitt roligere; æ trenger ikke våkne av at du sitter oppå magen min og stirrer mæ inn i øyan halv seks på en lørdag HELT klar for en ny dag, og du kan ligge i ro selv om æ skulle være så uheldig å trø på grisen din (som tydeligvis lager en helt vanvittig provoserende lyd i dine ører). Og du Wilma, du slipper å ligge bekymra vedsiden av mæ i senga dag etter dag og lure på om æ noen gang skal få gnisten tilbake.

Forhåpentligvis har du minst like mange år igjen, og æ håper du vil være frisk og rask til siste slutt. Unnskyld for at æ til tider er så sliten at æ ikke gidder noe anna enn å lukke opp verandadøra så du kan løpe rundt i hagen på egenhånd. Takk for at du ikke stikker av og takk for at du har blitt venn med Rasmus så du slipper å stå fast. Han e en fin fyr og når du har løpetid så ligger han i snøen i allslags vær og ser etter dæ i flere timer av gangen. Det e det ingen som har gjort for mæ noen gang, så det må du bare ta innover dæ.

För vad är meningen med allt. O plötsligt alla färger, går i helt fel nyans

Willie

Foto:Martinebob

Striper. Pust. Malaria. Kafé.

Du snur dæ mot han mens du kaster begeistra på hodet, «det ser ut som æ har tatt striper i håret!». «Mmmh», han hamrer videre på tastaturet uten å se. Du blir stående å stirre en stund mens du vurderer om du skal si noe eller akseptere at han ikke har tenkt til å vie dæ oppmerksomhet på det her tidspunktet. Du skjønner rent intellektuelt at striper muligens ikke e det mest spennende i verden – utenom kanskje på frisørenes landskonferanse, eller i nesa til en livlig kis lørdagskveld på et hipt utested, men du syns likevel, alt tatt i betraktning, at han kunne ha løfta blikket. «Blææ» sier du samtidig som du snur ryggen til han og tusler mot stua. Voksent. Han sier ingenting, bare trykker videre, fortapt i et eller anna du ikke aner ka e.

Du legger dæ tungt ned i sofaen og drar et pledd over den kalde skrotten. Du blir liggende med øyan på gløtt mens du fokuserer på å puste helt ned i magen. Du ser for dæ kossn lungan ekspanderer og presser brystkassa utover mens du trekker inn så dypt at det prikker i hodet. Det føles som om taket kommer nærmere hver gang du puster inn, og skyves tilbake når du puster ut. Hjertet pumper friske røde og hvite blodlegemer taktfast og stødig rundt omkring i kroppen mens den utfører en hel del andre fascinerende oppgaver aldeles samtidig. Du slutter aldri å forundre dæ over det på innsiden og e evig takknemlig for at du på nuværende tidspunkt fungerer som du skal til tross for organismen sin fysiologiske kompleksitet, samt alle ytre farer mennesket utsetter sæ for hver dag. Du har for eksempel ikke et ekstra øre på haka, tolv fingre, lymfekreft eller blodceller med malariaparasitt i.

Du sender en halvvarm tanke til malariamyggen, som jo tross alt også e smitta av malaria og sikkert ikke gjør anna enn å forsøke å være den aller beste utgaven av sæ sjøl til tross for at den har vært nokså uheldig med sin rolle her på jorda. Stikkvepsen har det helt opplagt ikke så greit den heller (koffor ellers være så overdrevent hissig?), men der klarer du ikke å mane fram noe som helst form for medlidenhet.

Du lukker øyan og ser for dæ en kafé. Det klirrer i glass og lukter nybrente kaffebønner og ferske skillingsboller. Det e halvfullt, det e søndag og ingen har det travelt. Ingen skal videre på shopping eller hjem til lørdagstaco også videre på fest. Alle har den samme behagelige søndagsroen og den stille, litt vemodige følelsen av siste fridag før en ny uke setter i gang. Du samler opp litt av skummet fra cappuccinoen din i en skei og lukker øyan mens du legger den på tunga. Sukkeret du har strødd over knaser mellom tennene og du kjenner at sukkerabstinensen din sakte men sikkert glir over i en slags bittersøt sukkerskam. Du fortsetter likevel. Også smiler du og han smiler mens han tar en så stor tygge av skillingsbolla at han får den i vranghalsen og begynner å hoste. Du klapper han omtenksomt på ryggen mens du rister på hodet.

«Har du det bra?», spør han omsider mens han kremter siste bollerest opp av pusterøret. Det e så typisk han å spørre om du har det bra når det e han som sitter der og holder på å kveles. Du skal til å svare da han utbryter «Nei vent, det va et lada spørsmål, la mæ omformulere mæ». Han kremter, «kordan har du det?». Du smiler og trekker pusten, forsøker å kjenne etter enda du vet at du ikke behøver å kjenne etter noe som helst. Søndagskafé e en av de tingan som gjør livet verd å leve, tenker du mens du tar en ny munnfull med cappuccinoskum. «Mmmmh,» sukker du stille.

«Alt i orden?» hører du en spørrende stemme si utenfor hodet ditt. Du åpner det ene øyet sakte opp og ser han stå over dæ. Du har oppholdt dæ så lenge i horisontalen at det kjennes som om du og sofaen e i ferd med å smelte sammen i en slags rufflat symbiose. «Jøss, det ser ut som at du har tatt striper i håret», sier han og stryker dæ forsiktig over hodet, «veldig fint». Han ser på klokka, «vil du være med på kafé, eller vil du bare sove?». «Kafé…» grynter du og presser en arm opp av sofaens nådeløse jerngrep. Han tar tak i den og drar dæ opp som ingenting, «håper dem har ferske skillingsboller!».

Let’s waste away together, go chasing space instead

Foto:Martinebob

Dusj. Universet. Driftstelefon.

Noen tror på guddommelighet, høyere makter, engler og ånder. Andre tror på det som kan sees med det blotte øyet. Ka som e rett og galt skal ikke æ være dommer over, og det e uansett ikke utslagsgivende for det æ skal fortelle nu.

Æ sto nemlig i dusjen – sånn æ ofte gjør om morran – og dusja. Hele ritualet hadde forløpt på samme måte som det alltid gjør – æ kledde av mæ, tusla inn i firkanten, skrudde på, og sto der og varma mæ før æ skrudde temperaturen ned for å skylle håret. Æ skylte håret, masserte inn sjampoen sånn som mamma viste mæ i andre klasse – ca. en femkroning med sjampo (femkroningen har jo blitt bytta ut siden den gang, æ lurer på om æ skal fortsette med den gamle eller om æ skal rette mengden etter den nye?), og skylte ut. Og det va da det skjedde.

Vi har jo alle våres rutiner; måter å gjøre ting på som vi har utvikla over lang tid. Kanskje fordi det e mest effektivt, fordi det føles mest naturlig å gjøre det på den måten, eller fordi noen andre har sagt at det skal gjøres sånn og du bare følger en instruks, – det e mange grunner til at en rutine utvikles, og vi har stort sett alle ulike rutiner for ulike situasjoner. Min dusj-rutine e innøvd og spesialisert over mange, mange år, og æ gjør det samme hver gang. Det e fordi at æ skal kunne utføre det her mens hjernen min enda ikke e skrudd på. Gjør man ting mens hjernen ikke e skrudd på så kan det fort ende opp med for eksempel at håret blir vaska tre gang mens man glemmer å vaske sæ under arman, eller at man glemmer å skylle ut sjampoen og må inn igjen for en runde to.

Uansett. Æ skylte ut sjampoen, og skulle etter planen ha tatt tak i balsamen for å klemme ut en liten dært og massert det lett inn i mine slitte hårtupper, for deretter å starte med innsåpinga – however, plutselig oppdaga æ at æ sto og gnidde inn fjeset med ansiktsvasken – som jo e det æ gjør nest sist, like før æ skyller ut balsamen og forlater dusjen. Ja, så da ble æ jo selvfølgelig kjempeforvirra. Hadde æ gjort alt det andre først, bare at æ ikke huska det – eller hadde æ hoppa over noen trinn?

Og det e da vi kommer tilbake til tro, for æ liker nemlig den teorien om parallelle univers. At for hvert valg vi tar så stakes en ny kurs/linje, som går parallelt med de andre linjan som ble staka ut for det andre valget og det tredje valget du kunne ha tatt. I et av de parallelle universan så fins det for eksempel en Martine som valgte å utdanne sæ til lærer etter videregående, og som kanskje jobber på en skole et eller anna sted i Norge og mest sannsynlig har et ønske om å ta livet av sæ hver eneste dag.
Det fins også en som valgte å slutte på skole etter videregående og pakke med sæ alle tingan sine og prøve lykken ute i verden; kanskje ho endte opp som stripper på en nattklubb i Estland, eller kanskje ho gifta sæ med en langhåra sjaman med husbåt og kanarifuggel.

Poenget mitt e iallfall at æ tror at det e noe kluss med universan. De parallelle linjan e ikke så parallell som vi trudde (en ørliten rynke i linja der bak et sted vil jo gjøre at det blir kræsj en eller anna gang), og nu e da min linje skrapt borti en linje som ikke e den æ holder på med nu, men en anna Martine sin, som har noen helt andre dusj-rutiner enn mæ.

Det skjedde nemlig noe i morrest som kan backe den her teorien opp ytterligere. Æ lå og sov min dypeste lørdagssøvn, også ringte plutselig telefonen. Æ strakk handa ut av dyna og fiska den fram og sveipa skjermen – og mens æ gjorde det så la æ merke til at det ringte fra «Driftstelefon Gardermoen«, æ rakk ikke å reflektere noe mer over det, for æ hadde jo allerede tatt den. Hallo? sier æ, og tilbake sier en hyggelig, men bestemt stemme:

Hei, det e vaktleder på Gardermoen, vil du jobbe i dag?

Husk at æ nettopp hadde våkna, og va ganske trøtt og forvirra.

Mæ: Øh, jobbe i dag… nei… det e jo lørdag?

Okei! Ville bare høre

Mæ: Takk?

Også la han på.

Æ ble liggende sånn her:  O_O   lenge.

Så… enten jobber æ på Gardermoen, eller så takka æ nei til jobb for en eller anna stakkars jente som bor i Oslo. Æ vet ikke ka som e best. Samvittigheta gnuger. Burde æ ringe tilbake liksom?

Uansett, det her har resultert i at æ i hele dag har gådd rundt og sett på alt med hode på skakke og forsøkt å huske om det e sånn det va i min verden og, eller om ting e annerledes her. Foreløpig ser det greit ut, men det kan jo dukke opp ting utover dagen. Får vel bare fortsette på livet og se ka som skjer. Skal på besøk til Sofie seinere i kveld, hvis vi e venner i det her universet da, det vet æ jo enda ikke.

Wilma e nu enda her, og det e jo bra.

You’re on the other side, as the skyline splits in two. I’m miles away from seeing you

Foto:Martinebob

Varsomt. Sedertre. Hjertekammer.

Han har de mykeste hendene du noen gang har holdt, og når han varsomt stryker tommelen over pekefingeren din mens hendene dokkers e løst fletta sammen, så får du gåsehud helt inn i hjertet. Du glemmer kordan det e å puste et par sekunder mens han forsiktig bøyer sæ ned for å kysse dæ, og du strekker dæ langsomt opp på tærne for å komme nærmere. Det kiler i fra hodebunnen og ned i tåspissan, hjertet banker så fort og høyt at du e redd han skal høre det. Redd for å avsløre kor forventningsfull og nervøs du e, redd for at han skal bli bekymra og stoppe opp, bryte magien.

Du kjenner pusten hannes mot leppan dine halvsekundet før dem møtes, og når øyan dine lukkes føles det som om kroppen din blir flytende. Du glemmer alt som e rundt. Alle lyder, alle inntrykk, all energi fra den travle, pulserende byen, alle dårlige følelser og all nervøsitet. Alt.

Det varer en hel evighet.

Også hvisker han i øret ditt at du e den vakreste jenta han vet, og du kjenner at du rødmer mens du mumler takk nedi halsgropa hannes. Det lukter sedertre og geosmin; du puster dypt inn gjennom nesa for å trekke inn mest mulig av han på en gang. Det blir aldri nok.

Innimellom blir du grepet av en overveldende følelse av at du skulle ønske du bodde inne i det varme, romslige hjertet hannes. At du bare kunne ligge i et av hjertekamran hele dagen og lytte til de stødige slagan mens du ble fylt opp av den lune godheta og tryggheta han alltid utstråler. Tålmodigheten hannes e imponerende og kjærligheten endeløs, hadde du bare hatt en femdel av det så skulle du sagt dæ fornøyd. Når han rolig forklarer dæ noe du lurer på for fjerde gang fordi du bare ikke klarer å pakke hodet ditt rundt det, brenner hjertet ditt av beundring.

Han forstår nok ikke omfanget av den evige flammen som gløder inni dæ, eller sorgen som gror fram ut av ingenting, men det gjør du ikke sjøl heller. Han stryker dæ forsiktig over håret og hviler leppan mot panna di når det stormer som verst. Og det e nok. Han e der alltid, og det vet du.

De säger vemod går i arv
De säger sorgen frös vi med
Men den her ilskan som jag känner
Vad skal jag göra utan den

De säger vemod gör dig stärk
Och sorgen kan jag leva med
Men den här kärleken som bränner
Ingen kan leva utan den.

Det känns som jag landade alldeles nyss på en öde planet

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob