Du skal ikke tåle så inderlig vel den ruspolitikk som ikke rammer deg selv, Larsen

Dette er mitt svar til et innlegg stortingsrepresentant Erlend Larsen (H) fikk publisert på iFinnmark.no 16. februar 2018. Link til innlegget ligger i bunnen av denne teksten.

Hei Erlend Larsen.

Jeg vil starte med å berømme Høyre for å ta tak i arbeidet med å sette en stopper for den kontraproduktive rusmiddelpolitikken vi fører i Norge i dag. Høyre ønsker, i tråd med alle andre partier utenom FRP, å flytte ansvaret for samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, fra justissektoren til helsetjenesten. Når det er sagt så håper jeg at helse- og omsorgskomiteen som nå skal reise ned og lære av Portugals vellykkede satsning sitter på mer oppdatert kunnskap om «narkotika» enn det du gjør i ditt innlegg. Jeg skulle i tillegg ønske at det var et krav om å legge ved kilder i slike innlegg slik at jeg og de andre som er interessert i temaet kan få innsyn i hvilken forskning du har basert de relativt alvorlige påstandene dine på. Du skriver for eksempel at «Alkohol er sikkert farligere for levra enn narkotika, men narkotika gir mange brukere akutte psykoser», og «I tillegg senker narkotika terskelen for å prøve tyngre vanedannende stoffer. Det følger mer kriminalitet med narkotika enn alkohol».

Jeg vil komme tilbake til dette, men først vil jeg adressere utfordringene som oppstår når vi bruker utdaterte ord som for eksempel «narkotika». Dette begrepet er en foreldet samlebetegnelse for alle ulovlige eller reseptbelagte, rusgivende substanser i Norge, alt fra Tramadol (mildt smertestillende) og Zopiklon (mildt søvnpreparat) til Fentanyl (sterkt smertestillende) og Metadon (syntetisk opioid). Det kan sammenlignes med å bare bruke ordet alkohol om alle alkoholholdige drikker, uten å differensiere mellom cider på 4,6 % og hjemmebrent på 96%. Alle vet at det er forskjell på butikk-øl og hjemmebrent, og på samme måte er det stor forskjell på LSD og heroin. Dersom vi ønsker en nyansert og kunnskapsbasert debatt, foreslår jeg at vi går bort fra gamle begreper som barer forvirrer og ikke bidrar med noe inn i debatten i det hele tatt.

Du skriver at «narkotika» gir mange brukere akutte psykoser. Det er umulig å vite nøyaktig hvilke type narkotikum du refererer til her, men jeg velger å tro at du mener Cannabis, fordi det er det illegale rusmiddelet som blir brukt hyppigst i Norge. Bård Standal, tidligere leder Frogner Høyre og nestleder i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, har oppsummert dette med Cannabis og psykoser svært grundig i sin artikkel «Folkeopplysning i hasjtåka» i Dagbladet 13.10.16 med kilder til anerkjent internasjonal forskning. Jeg vil anbefale alle å lese denne artikkelen, men kan ta en kjapp oppsummering her for debattens skyld: Til tross for at veldig mange har forsøkt er det ingen forskere som har klart å finne en sammenheng mellom psykoserisikoen i befolkningen og andelen som bruker cannabis i den samme befolkningen. Faktisk så er det slik at risikoen for psykose generelt har falt kraftig i hele den vestlige verden samtidig som cannabisbruken har mangedoblet seg i samme periode.

Du skriver at du ikke ønsker å legalisere «narkotika» og at «narkotika» senker terskelen for å prøve tyngre, vanedannende stoffer. Igjen aner jeg ikke hva du mener med dette begrepet, men tar utgangspunkt i Cannabis her også. Det finnes ingen forskning som slår fast at Cannabis er et gateway drug, men man kan kanskje tenke seg at vi med et forbud har gjort cannabis til en inngangsport til miljøer der tilgjengeligheten til hardere stoffer er stor, og at risikoen for å prøve noe annet derfor øker. Du har vært med politiet ut for å se på det harde narkotikamiljøet, og fra innlegget ditt virker det som du tenker at det er riktig å opprettholde forbudslinjen. Skal dette tolkes til at du er fornøyd med tingenes tilstand etter flere tiår med totalforbud og straff, eller kan det være på tide å se til andre land som har lykkes med en annen linje?

Hvis man tenker «legalisering av narkotika» som fullt frislipp av alle tenkelige stoffer, alt fra milde smertestillende til heroin, vil nok de fleste være enig i at sannsynligvis ville fungert dårlig i vårt samfunn i dag. Men legger vi fra oss de gamle begrepene og differensierer mellom for eksempel heroin og cannabis, eller metamfetamin og MDMA, og i tillegg tenker oss streng regulering og lovlig, medisinsk tilgang til trygge medikamenter, blir debatten straks mer nyansert og interessant. Det kan ikke være slik at vi skal basere norsk rusomsorg på gamle fordommer og utdatert forskning. Vi må ikke glemme at det for 50 år siden var helt legitimt å tvangskastrere tatere og at det helt fram til 1972 var forbudt å være homofil. Vi vokser, lærer og går videre som samfunn.

Jeg vil også kort bare nevne at det naturligvis følger mer kriminalitet med «narkotika» enn alkohol fordi «narkotika» er ulovlig. Den gangen alkohol var forbudt økte også kriminalitet knyttet til alkohol drastisk i form av smugling og hjemmebrenning.

Til daglig jobber jeg i NAV som prosjektleder og familieveileder i oppfølgingsprogrammet for lavinntektsfamilier. Jeg møter ikke de aller tyngste brukerne, de som kanskje kan plasseres i samme kategori som den 19-årige jenta du møtte på din runde med politiet. De jeg er i kontakt med er stort sett helt vanlige folk. De har ofte dårlig råd, de sliter med ulike helseutfordringer som gjør at de ikke fungerer 100% i jobb, har en del smerter, liten omgangskrets, og har på grunn av alle disse tingene ofte lav kulturell og sosial kapital – men er ellers helt som deg og meg, sånn bortsett fra at noen av de innimellom bruker rusmidler staten har bestemt at ikke er lovlig. Dette er mennesker som allerede på flere områder er marginalisert og som på kort og lang sikt står i reell fare for å falle utenfor samfunnet. De trenger ikke at politiet banker på døren. De trenger utdanning, jobb, nettverk, meningsfulle opplevelser, et fellesskap og i tillegg kanskje litt veiledning og støtte på veien, og så glir resten ofte på plass av seg selv. «Politiet er ikke ute etter å ta beslag, men å hjelpe misbrukerne ut av elendigheten», skriver du. Det tenker jeg at det er andre profesjoner som kan ta seg mye bedre av enn politiet. Rusmiddelbruk er et helseproblem, ikke et ordensproblem.

Du skriver i begynnelsen av ditt innlegg at du vil lære mer om hvordan dagens politikk fungerer, men hva lærte du egentlig? At den åpenlyse illegale omsetningen av rusmidler du var vitne til på gata tyder på at forbudslinjen har fungert utmerket så langt, og derfor bør beholdes slik den er? At den bør innskjerpes slik at politiet i større grad får mandat til å skremme og straffe unge rusmisbrukere, slik den 19 år gamle jenta mener? Eller lærte du noe som underbygger Høyres offisielle standpunkt i saken, som du kort nevner i slutten av innlegget? Dette er umulig å få tak på ut i fra det du skriver, men for min egen del klarer jeg ikke å se et eneste argument i innlegget ditt som taler mot at Norge skal se til Portugal for kunnskap om de faktiske konsekvensene av en avkriminalisering.

Avslutningsvis vil jeg bare si at det er interessant at du skyver meningene til en 19 år gammel mishandlet og mest sannsynligvis traumatisert jente framfor deg istedenfor å basere argumentasjonen din på forskning og erfaringer fra et bredt, internasjonalt fagmiljø. Da jeg var 19 hadde jeg ikke fullført videregående og hadde betydelige psykiske utfordringer. Jeg fikk ikke tilstrekkelig med hjelp fra fastlegen min, var forståelig nok misfornøyd med det og hadde det generelt ikke bra. Skulle vi basert norsk helsevesens eksistens på erfaringene til en deprimert 19 åring fra Vadsø så ville hele fastlegeordningen ha vært lagt ned i dag. Jeg håper virkelig at du, som politiker, klarer å se forskjell på forskning og anekdoter.

Jeg oppfordrer deg, og alle andre som er interessert i en ruspolitikk som arbeider for å sette skadeforebygging og skadereduksjon i sentrum, å melde seg inn i Foreningen Tryggere Ruspolitikk – en organisasjon som baserer sitt arbeid på forskning, og ikke kun historier fra enkeltindivider.

Link til Erlend Larsens innlegg:
https://www.ifinnmark.no/…/straff-eller-behan…/o/5-81-684788

Link til mitt innlegg:
https://www.ifinnmark.no/debatt/hammerfest/rus/du-skal-ikke-tale-sa-inderlig-vel-den-ruspolitikk-som-ikke-rammer-deg-selv-larsen/o/5-81-685625

Ungdommens Hus

Jeg vil starte dette innlegget med en sann historie, en historie om Aleksey fra Vadsø.

Her er AlekseyAleksey

Aleksey er snart 18 år, og går siste året på “kokk- og servitørfaget” i Vardø, noe som betyr at han snart kan gå ut i lære, og etterhvert smykke seg med yrkestittelen kokk. Han kom til Norge fra Russland som seksåring sammen med en eldre bror og to foreldre. Aleksey er som ungdom flest med mange og varierte interesser, hvor musikk står spesielt sterkt. Han har blant annet komponert sangen “Æ vil ha brus” som alle kulturinteresserte i Vadsø bør ha hørt!

Som fersk tenåring hadde Aleksey betydelige sosiale problemer og hang med de vi voksne ofte kaller “feil folk”. Sammen med en gjeng eldre gutter i kategorien «feil folk» fant Aleksey på en hel del pøbelstreker av ulik alvorlighetsgrad, og fikk etterhvert som tiden gikk mange negative reaksjoner fra sine omgivelser. Han var en urolig elev, var mer i gangene i løpet av en skoledag enn inne i timene, og på et tidspunkt ble også barnevernet koblet inn fordi han ikke oppførte seg slik vi i storsamfunnet ønsker at barn og ungdom skal oppføre seg. Han sto i kritisk fare for å bli en av de som havner utenfor.

På denne tiden var Aleksey tilfeldigvis så heldig å få tildelt en plass ved kulturskolen. Han begynte å spille gitar, og etterhvert som musikkinteressen vokste fram fikk han venner med samme interesser. Ungdommens Hus var en naturlig møteplass. «Feil folk” ble byttet ut med “riktige folk”, musikken var limet og plutselig var punkbandet Dysskleksii født. Istedenfor å bølle rundt i gatene tilbragte Aleksey nå kveldene på Ungdommens Hus sammen med venner og bandet som hadde faste øvingstider hver uke. Han ble til og med aktivt medlem og etterhvert leder i Juvente – en ungdomsorganisasjon mot rusmidler.
I tillegg til jevngamle meningsfeller kunne Ungdommens Hus også by på voksne som har vært en del av statistikken selv, som forstår hvor ungdommene kommer ifra, og tar seg tid til å lytte og veilede med en stødig og tålmodig hånd.

Aleksey er en av VÅRE ungdommer, og også heldigvis bare én av mange solskinnshistorier det er viktig å løfte fram. For han ble Ungdommes Hus en arena han fikk oppleve mestring og tilhørighet på, der skolen med sine strenge rammer feilet ham.

——–

Ungdata
I 2013 ble en Ungdata-undersøkelse, finansiert av Helsedirektoratet, utført blant ungdomsskoleelever i Vadsø. Tall fra denne undersøkelsen viser at så mye som 1 av 5 er ensom. 1 av 5 føler håpløshet med tanke på framtida. Over 30% av ungdommene våre er plaget av tristhet, nedstemthet eller føler seg deprimert. 28% føler at alt er et slit.
Dette er dystre tall, og noe vi i aller høyeste grad er nødt til å ta på alvor. Ved å fjerne sosiale tiltak rettet mot denne aldersgruppen tror jeg de fleste kan være enig i at vi har tatt et stort steg i helt feil retning.

Av undersøkelsen kommer det også fram at over 40% av alle tiendeklassinger, eller 1 av 4 på tvers av alle klassetrinn på ungdomsskolen, benytter seg av Ungdommens Hus regelmessig. I tillegg kommer alle på videregående som ikke har tatt del i denne undersøkelsen. Det er høye tall, men det er slett ikke overraskende. Forskning viser nemlig at klubbledere har stor tillitt blant ungdom, og at de ofte er det første leddet å ta kontakt med, nest etter familie, om de har et personlig problem. Og som tallene fra Ungdata-undersøkelsen viser, er det mange ungdom iblant oss som ikke har det bra.

Sårbare unge
Vi er alle ulike, og mange av ungdommene våre finner ikke tilhørighet i idrettslag eller andre kulturtilbud, og søker derfor til Ungdommens Hus. Flere av disse ungdommene faller under betegnelsen sårbare unge. Dette er ungdom som i større grad står i fare for å utvikle problemer som omfatter rusmisbruk, arbeidsledighet, kriminalitet, ensomhet, psykiske og fysiske helseproblemer og samhandlingsproblemer i skolen. Disse ungdommene har et økt behov for støtte og hjelpetiltak. Ungdommens hus er et slikt kollektivt hjelpetiltak. 
Selv om det i første rekke er barn og ungdom og deres familier som må bære konsekvensene, så vil skadelige forhold i løpet av oppveksten ramme hele samfunnet. Når unge mennesker blir marginalisert og havner på kanten, er det en reell fare for en rekke langvarige og invalidiserende konsekvenser. Rus, kriminalitet og psykososiale problemer er eksempler på det. Dette er mennesker vi som samfunn må ta vare på i etterkant.

Skolen – en arena for marginalisering
I løpet av de siste 30 årene har begreper som “drop-outs” sakte men sikkert funnet sin vei inn i vår dagligtale. Slike begreper er knyttet til utdanningssamfunnet og dets strenge krav for deltakelse. Der den urolige gutten i industrisamfunnet kunne få seg en jobb på gulvet, er gulvet borte i utdanningssamfunnet, og skoleproblemer blir lett til problemer med arbeid og etablering. Det er ikke lengre en enkel voksenrolle som venter i enden av en kort ungdomstid, bildet er mer komplekst enn som så.

Det er et faktum at utdanningssamfunnets institusjonelle rammeverk legger felles føringer for alle, samtidig som at ikke alle er utdelt like muligheter og posisjoner for å passe inn i disse trange rammene. Vårt moderne samfunn krever ikke bare kompetanse innen et spesielt yrke, det kreves også velutviklet sosial og kommunikativ kompetanse og en evne til forståelse og refleksjon. For de som ikke finner sin plass i skolen og ikke kan høste godene av det sosiale samspillet der, vil Ungdommens Hus være en arena hvor disse ungdommene kan ha mulighet for å få økt denne livsviktige kompetansen. Sosialiseringsprosessen blir mer og mer som en kvalifiseringsprosess, og levekår som svekker denne kvalifiseringsprosessen kan i økende grad medføre marginalisering.

Det å ha et sted å gå til som ikke representerer krav fra foreldre eller samfunnet generelt er for mange av våre ungdommer alfa og omega for å takle en krevende hverdag. Et sted der alle kan delta på lik linje, og det ikke forventes annet en normal folkeskikk.

Integrering
Fordi Vadsø Kommune har vært mottakskommune for enslige mindreårige i en årrekke, er Vadsø i dag en smeltedigel av ungdom med ulike nasjonaliteter. Disse ungdommene trenger ikke flere segregerende aktivitetstilbud som for eksempel egne bassengdager eller egen fotballtrening – de trenger inkluderende aktivitetstilbud der de har mulighet til å være sammen med ungdom på sin egen alder. Ungdommens Hus står i dag som en bauta i dette integreringsarbeidet, og svært mange av våre mindreårige flyktninger bruker dette stedet hyppig.

Rusbruk
Mens barndommen oppfattes som en harmonisk tid, er tenåringstiden er en fase for uro, eksperimentering og utprøving. Det er en tid hvor de unge blir konfrontert med verden og på den måten utvikler sine holdninger, verdier og tenkemåter. Som alle andre steder i verden er det i Vadsø også et miljø for alternativ rus. De fleste ungdommer bruker ungdomstiden sin til normal eksperimentering, de fleste med lovlig rus, men noen også med illegale rusmidler. Ungdom med variert sosial- og kulturell kapital kan ha større problemer enn andre med å håndtere denne eksperimenteringsfasen. Ungdom holder gjerne det denne aktiviteten skjult fra voksenverdenen, og veien inn er vanskelig.
Ansatte på Ungdommens Hus har en unik innsikt i rusmiljøet i Vadsø, og prater daglig med ungdom som eksperimenterer med både legal og illegal rus. På denne måten er de mange hestehoder foran politiet, og har en unik mulighet til å påvirke disse ungdommene i tryggere retninger.

Vadsø er en stor by i liten skala.
Ungdommene våre trenger Ungdommens Hus og den trygghet og stabilitet i hverdagen det gir. Det moderne samfunnet er av mange definert som et risikosamfunn, og det kan vanskelig forsvares å fjerne et så viktig kollektivt sosialt tiltak til denne aldersgruppen.

Om Ungdommens Hus er viktig for deg, del gjerne dette innlegget, og skriv også gjerne i kommentarfeltet hvorfor du syns det er viktig å bevare klubben, og hva klubben har betydd for deg. Signér med fullt navn, så kan denne listen overleveres politikerne hvis det blir nødvendig. Uansett er alle bidrag velkommen, og vil være med på å tydeliggjøre behovet!

Takk for oppmerksomheten.

Vennlig hilsen
Martine Berg
Sosialpedagogisk rådgiver og engasjert ungdomsforkjemper.

Ungdommens HusIllustrasjon: Arnhild Helene Hegge

Kilder:
Frønes – Moderne barndom
Befring – Sårbare unge
Ungdata-undersøkelsen 2013
En stor takk til Aleksey for at jeg fikk dele hans historie!

Takk. Engasjert. Partier. Kontakt.

Jeg vil starte med å takke alle de som delte linken til det forrige innlegget mitt så det viktige budskapet ble spredt og havna hos de rette menneskene. Det va over seksti delinger og godt over tusen treff i helga, og det forteller meg at det er mange engasjerte mennesker der ute. Flere partier har tatt kontakt og sagt at de syns at utekontakt-stillingen er viktig, og at de vil gå for at den blir videreført – om ikke nå, så iallfall på budsjettet for 2014. Så da får vi se om de står for det de har sagt, eller om det bare er store ord i forkant av valget.

For ungdommen i Vadsø håper jeg det blir en realitet, og jeg håper kommunen får lyst den ut i tide slik at det rette mennesket er på plass i stillinga så fort som mulig etter at det er i boks. Det er ikke bra at det blir et avbrekk, men å vite at den mest sannsynlig er tilbake i 2014, og at den da blir en fast del av Ungdommens Hus er fint. Det er så godt å se at ungdommen engasjerer seg, og at de har satt pris på jobben jeg har gjort. Det varmer et eks-utekontakthjerte!

Og til slutt; kjære ungdom; ikke slutt å ta kontakt hvis det er noe dere plages med, jeg er her for dere uansett om det er jobben min eller ikke. Dette er en sak jeg brenner for, og jeg vil aldri avvise noen som har det vanskelig. Å bli voksen er langt i fra det enkleste her i verden og det er mange som har ekstra utfordringer knyttet til det og trenger noen å prate med.

Wilma har fått seg ullgenser med Mariusmønster. Hun ser hilarious ut. Jeg er misunnelig…

Dagen e til for alle som vil, alle som vil.

Undersøkelse. Nøkkeltall. Sårbare unge. Rus. Problemer.

31. juli gikk kontrakten min på Ungdommens Hus ut, kommunen sier de har ansettelsesstopp(?) (budsjettkutt?), og legger derfor stillinga død. Det betyr at det bare er ett og et halvt årsverk ansatt ved Ungdommens Hus, og ingen utekontakt. Jeg har skrevet en tekst som jeg vil at flest mulig skal lese, for dette handler om noe mye viktigere enn at jeg ikke jobber der – det handler om at INGEN har den stillinga, og at Vadsø-ungdommen mister en særdeles viktig ressursperson. Håper flest mulig deler denne linken videre så kanskje de rette personan får lest den, og tenker seg nøye om til neste års budsjett.

Ungdommens Hus og Utekontakten – et bindeledd mellom ungdom og voksne.

Hei, mitt navn er Martine. Jeg er snart ferdigutdannet sosialpedagogisk rådgiver, og har i nesten ett år jobbet som Utekontakt i Vadsø Kommune i en 50 % -stilling. Det er den eneste stillingen i sitt slag, og er tilknyttet Ungdommens Hus. Ungdommens Hus er en fritidsklubb for ungdom, og som utekontakt skal du bistå med veiledning av ungdom om det ungdom er opptatt av. Utekontakten har også mulighet til å sette i gang tiltak rundt ungdom med ulike utfordringer, i samarbeid med barnevern, politi, psykolog osv. Men i all hovedsak går jobben ut på å være tilstede for ungdom; prate med dem, oppmuntre dem, veilede dem og støtte dem i en tid som vi voksne vet kan være utfordrende for mange.

Jeg finner det interessant at kommunen, i kjølevannet av den store Ungdata-undersøkelsen som ble avholdt på ungdomskolen tidlig i vinter, der det ble avdekket en del oppsiktsvekkende data, velger å kutte Utekontakten fra høsten 2013.

Her er en kort oppsummering over nøkkeltall Ungdata presenterte oss med: Rundt 30 % av all Vadsø-ungdom fra 13-16 år føler at «alt er et slit», og de bekymrer seg mye. En stor andel jenter føler seg trist, deprimert og ensom. 20 % av all Vadsø-ungdom er plaget med ensomhet. Et betydelig antall jenter i alderen 15-16 år rapporterer om at de skader seg selv, og har lekt med tanken om å ta sitt eget liv. Ungdata sier selv at nivåene er urovekkende.

Ansatte på Ungdommens Hus har også en unik innsikt i rusmiljøet i Vadsø, og prater daglig med ungdom som eksperimenterer med illegal rus, på lik linje med de ungdommer som eksperimenter med lovlig rus. Begge felt er viktige å holde under oppsikt.

Det er ikke til å stikke under en stol at flere av Ungdommens Hus brukere er såkalte sårbare unge (unge som i større grad står i fare for å utvikle problemer som omfatter rusmisbruk, kriminalitet, fysiske og psykiske helseproblemer, arbeidsledighet, ensomhet og samhandlingsproblemer på skolen). Dette er mennesker som har et økt behov for støtte og hjelpetiltak. Selv om det i første rekke er barn og ungdom og deres familier som må bære konsekvensene, så vil skadelige forhold i løpet av oppveksten ramme hele samfunnet. Når unge mennesker blir marginalisert og havner på kanten av samfunnet, er det en reell fare for en rekke langvarige og invalidiserende konsekvenser. Rus, kriminalitet og psykososiale problemer er eksempler på det. Disse ungdommene finner ofte ikke tilhørighet i idrettslag eller andre kulturtilbud, og søker derfor til Ungdommens Hus.

Ingen vet nøyaktig hva rusavhengighet koster samfunnet, men ifølge Stoltenberg-utvalgets rapport om narkotika fra 2010 brukte staten og kommunene til sammen rundt fem milliarder kroner direkte til rusfeltet, og da er ikke sosiale stønader, trygdeytelser eller kostnader som følge av kriminalitet tatt med. De menneskelige belastningene er dessuten umulig å beregne.

I rådgivningsrettet arbeid med sårbare unge er det viktig med kunnskap om barn og unge i deres livskontekst og innsikt i hvilke risikofaktorer som spiller inn, samt forebygging og beskyttelsesforhold. Vi må styrke barn og unges kompetanse for å mestre de utfordringer og påkjenninger livet har å by på. Dette er noe jeg jobbet mye med som utekontakt, og som jeg føler er en veldig viktig del av jobben.

Forskning viser at klubbledere har stor tillit blant ungdom, og at de ofte er det første leddet å ta kontakt med, nest etter familie, om de har et personlig problem. Det er mange ungdom som har problemer de føler at de ikke kan ta opp hjemme, enten fordi de har et dårlig hjemmemiljø, eller fordi problemene er knyttet direkte opp mot foreldrene.

Med kun ett og et halvt årsverk i drift er Ungdommens Hus nærmest redusert til en oppbevaringsplass for ungdom. Det knives om oppmerksomhet hele tiden, og å luke ut hvem som har det tøft og trenger ekstra tid er vanskelig når det er 40-60 ungdom innom hver dag. Og enda vanskeligere er det når oppmerksomheten må brukes på andre ting, som f.eks viltre åttende-klassinger med aggresjonsproblemer som knuser bordtennis-køller i sinne. Det er dessuten kun utekontakten som har dedikert, oppsøkende tid satt av i stillingsprosenten sin. Det er dessverre et faktum at problemer ikke forsvinner når folk går hjem fra arbeid. Ensomhet og depresjoner er ikke en greie som kun inntreffer i tidsrommet 08:00 – 16:00.

Dette er ikke en bønn til kommunen om å gi meg jobb, dette er en bønn til kommunen om ikke å kutte utekontaktstillingen. Dere kutter et særdeles viktig bindeledd mellom ungdom og en uforståelig voksenverden der ansettelsesstopp og budsjettkutt er en hard realitet. Jeg hører dere snakker om å satse på ungdom og å jobbe forebyggende i forhold til sosiale problemer, rus og vold. Hvis dere virkelig vil satse på ungdom så finner jeg det merkelig at dere syns det er en god idé å fjerne slike stillinger.

Vennlig hilsen Martine

Foto:Martinebob