Sjefshøna. Aftenposten. Velge.

Man kan spøke med mensen og gale kvinnfolk, men faktum e dessverre at med åran e æ blitt en av de som blir helt rape sinnssyk dagan før det skjer. Når man e forberedt på ka som kommer så e det forholdsvis greit å forholde sæ til, men min syklus e av en eller anna grunn svært lett påvirkelig, og har nu åpenbart funnet ut at Sofie på kontoret e sjefshøna og at den må følge ho i tykt og tynt. Dermed reguleres alt etter Sofie, og resultatet e at æ ikke lengre har den fine, pålitelige syklusen æ en gang hadde. Får ho den en uke for tidlig så kan du banne på at æ har den et par dager seinere. Siden vi ikke konstant går og oppdaterer hverandre på kossn det står til på midten av kroppen (skjønner jo nu at det bør bli en del av morgenitualet), så hender det at ho har fått den før ho egentlig skulle, og da blir æ plutselig helt gal og urimelig uten at æ eller det stakkars hankjønnet som bor her i lag med mæ forstår koffor. Vanskelig.

Kritikk æ vanligvis ikke ville tenkt over føles som ti piskeslag:

Til vanlig:
Han: Æ syns kanskje den forrige spaghettisausen du lagde va bedre
Mæ: Ja, æ e helt enig, den hadde mer chili trur æ

føles som:

Med mensen:
Han: Middagen va jævlig, du e jævlig, og alt du noen sinne har laga smaker jævlig
Mæ: :(

Æ skulle reforhandle forsikringer i dag og hadde sjekka alt utenom hundeforsikring. Æ begynte å fylle inn navn, rase, alder – og da poppa det opp en sånn boks kor det sto at fra fylte seks år så reduseres forsikringssummen med fem tusen hvert år til ho fyller ti, og da faller den helt bort.
Wilma fyller seks år i mars. SEKS ÅR. Kor ble tida av? Det slo mæ hardt at ho ikke alltid skal være her i lag med mæ, og æ begynte selvfølgelig å stortute. Wilma kom løpende bort for å se ka som sto på, og æ skreik så pelsen hennes ble pessvåt og æ holdt på å klemme ho ihjel. Så begynte æ å tenke på alle som døde i Paris på fredag, og alle æ kjenner som en gang skal dø og at det dør folk akkurat i det her sekundet; noen sitt barn eller noen sin aller beste venn, og sånn fortsatte det bare til det ikke va flere tårer igjen, bare mye, klebrig mascara og et kjøttfullt fjes.

Først vil æ ha en klem, så kan alle reise til helvete, så vil æ ha en klem igjen, også e folk helt idiot, så trenger æ en kos, så må verden brenne, så gråter æ litt og behøver en klapp på skuldra like før æ hater alle igjen. Skjønner du problemet eller? Fette ustabil, som ungdommen ville kalt det.

Æ e konstant sulten, men har bare lyst på spesifikke ting. I dag e det kokt ris med oksebuljong og karamellisert rødløk (?).

Ting eskalerer også litt fortere enn vanlig, og noen e ofte særdeles usaklig…
Mæ: Du e jo student, kan æ tegne Aftenposten-abonnement med ditt studentkort? Da sparer æ 100 kr. Legger inn mitt visa, så pengan trekkes der i fra.
Han: Ja okei, men i ditt navn
Mæ: Nei det går ikke, æ kan ikke føre opp mitt navn også sende inn ditt studentkort
Han: Jaha, ka man må gjøre da?
Mæ: (begynner allerede å bli utålmodig, snakker sakte) Æ kan lage en bruker… og bruke ditt navn… også sender vi kopi av studentkortet ditt til dem, og da e alt ok.
Han: Jaha… ja…  (tenker ca. ett sekund)
Mæ: NEI MEN DET E HELT GREIT. Æ BETALER GJERNE 100 KR EKSTRA I MÅNEDEN!!! DET E JO BARE 1200KR I ÅRET, Æ TAR DET FRA PENGETREET VI HAR STÅENDE I STUA. HELVETE!!
Han: Jesus, slapp nu av, selvfølgelig skal du få…*blir avbrutt*
Mæ: GLEM DET, DET E ALLEREDE BESTILT OG DU FÅR IKKE LESE EN ENESTE ARTIKKEL. HAHAHAHAHAHA.
Han: Voi…

Eller:

Han: Du Martine?
Mæ: Neeei, ikke
Han: Ka?
Mæ: Neei
Han: Du vet jo ikke ka æ skal spørre om en gang?
Mæ: Jo, du skal spørre om vi skal se en TV-serie, og æ vil ikke velge
Han: Hæ? Vil ikke velge?
Mæ: Nei, æ vil ikke velge i dag. Ikke spør om æ vil gjøre noe, da må æ velge om æ skal sitte her og skrive eller om æ skal se TV-serie med dæ, og i dag kan æ ikke velge. Æ får ikke til. Æ vil ikke velge. Ikke.
Han: Du e gal. Gal som en pakke egg. Men vakker, på din helt egne, spesielle, sinnsyke måte…
Mæ: Ikke velge…. :(

Ja.. det kan være en utfordring. Æ ser den…

Kvinnen er naturens elskverdige feilgrep

20151030_142732

Foto:Martinebob

Havet. Redningsvest. Hverdagen.

Kjevemuskulaturen min er øm. Jeg våkner tidlig om morgenen og bader i svette med feber og hodepine, og merker at jeg har tygget kjevene så hardt sammen mens jeg har sovet at jeg er sliten allerede før jeg har stått opp. Tankene mine går automatisk til de som kom over havet i natt; De fortvilte fedrene som har tatt den nesten umulige avgjørelsen om å forflytte familien sin den hardeste veien til sikkerhet. De redde mødrene som desperat gjør alt for å få det viktigste de har trygt i land. Barna som kanskje ikke forstår omfanget av hva som skjer, men likevel forstår mye mer enn vi tror. Du ser det i øynene deres, og måten de engstelig iakttar foreldrene sine.

Jeg speider utover havet uten at jeg tenker over det og får hjertebank når jeg ser noe jeg ikke umiddelbart klarer å gjenkjenne som en vanlig fiskebåt. Jeg ser øynene deres for meg i hodet mitt; redde øyne, glade øyne, desperate øyne, letta øyne, sløve, neddopa øyne. Jeg hører latter og gråt om hverandre, og den evige piskingen av et urolig hav som slår mot fjærasteinene.

Båt

Foto:Martinebob

Du ser mamma blir hjulpet ut. Beina hennes er stive og kalde etter å ha vært sammenkrøket i flere timer i bunnen av en gummibåt fylt av iskaldt sjøvann, og hun faller sammen så snart hun kjenner land under beina. Pappa legger seg flatt på bakken mens han roper takk, om igjen og om igjen, tårene siler nedover kinnene hans. Du har aldri sett han gråte før og kjenner det knyter seg i magen. Selv står du alene i den kaotiske folkemengden og prøver å ikke falle hver gang noen skubber borti deg. Redningsvesten er så stram at du har problemer med å puste. Du ser noen av de du reiste sammen med smile og ta bilder av hverandre, andre igjen sitter på bakken og stirrer tomt ut i lufta. Du ser også mange mennesker du aldri har sett tidligere, alvorlige fjes som haster rundt og snakker et språk du ikke kjenner. Mange av dem ser vennlige ut, men etter alt du har opplevd de siste ukene, og de siste dagene spesielt, tør du ikke stole på noen.

En dame tar tak i deg og begynner å kle av deg redningsvesten, og så klærne dine. Du prøver å få øyekontakt med mamma for å sjekke om det er ok, hun nikker forsiktig, og du forsøker og la være å gråte. Du får på deg altfor store bukser og sko som ikke passer, men de er tørre iallfall; pappa er enda klissvåt. Noen har stappet en banan i hendene dine; du er enda kvalm etter båtturen og har ikke lyst på. Du tar likevel en tygge for å være høflig. Pappa smiler endelig, mamma også, og du forstår at dette er det stedet de har snakket så mye om i det siste. Det stedet der dere ikke trenger å være redde mer. Du skulle ønske broren din også kunne være med, men ingen vet hvor han er.

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob

Dessverre er reisen deres langt fra over. De har enda mange, lange køer å stå i, mange dager hvor de kommer til å være sultne og tørste mens de våte og kalde forsøker å legge seg til rette på et fortau for å sove. Så skal de registreres, og få stempel som asylsøker; en som bare ønsker å skumme fløten av velferdsstaten i et eller annet rikt, Europeisk land. Er de en av de få prosentene som kommer seg til Norge blir de plassert i mottak. Der skal de leve for under tre tusen kroner i måneden, og det skal inkludere alt av mat, klær, ting, legebesøk og ikke minst tannlegebesøk. Og der skal de sitte og vente i månedsvis, kanskje årevis mens de leser i nyhetene at de egentlig ikke er ønsket. At landet og lokalsamfunnet ser på de som et problem og en byrde.

Foto: Nicolas Lordanou

Foto: Nicolas Lordanou

Når du har fått et barn overlevert i armene dine, som du ikke er helt sikker på om lever eller er i ferd med å dø, fra en mor som er så sliten og redd at hun så vidt klarer å stå på beina sine; da skjønner du at dette er større enn deg selv og dine behov, større enn at byen du bor i kanskje får litt dårligere tannlegetilbud eller at folk får litt lengre ventetid hos legen, større enn at landet du bor i må bruke noen milliarder ekstra av den enorme oljeformuen sin. Du skjønner at dette er dine brødre og søstre fra en annen kant av verden, og at vi i Norge er ufattelig heldige som tilfeldigvis har havnet her oppe- rett vedsiden av oljen, og med en lang, åpen kystlinje og få land som grenser mot oss.

Foto: Nicolas Lordanou

Foto: Nicolas Lordanou

Det er vanskelig å være tilbake i hverdagen, men jeg forsøker som best jeg kan å komme inn i alt det normale igjen; det er mye viktig arbeid som venter for meg her også. Det føles spesielt å tømme oppvaskmaskinen når jeg vet at det samtidig kommer inn seksti stykker i en båt ment for seksten, og jeg ikke er der til å hjelpe dem. Jeg forsøker å trøste meg med at det er noen andre der, men samtidig vet jeg at det ikke er frivillige nok til å ta imot den voldsomme strømmen, og at det er mange båter som kommer inn helt alene. Det er vanskelig å akseptere at mennesker som rømmer for livet først blir tvunget til å ta en så farlig fluktrute, og deretter ikke møter annet enn en tom strand. Veldig vanskelig.

Tankene mine går til alle frivillige som har vært, er og skal dra ned for å hjelpe til. Hjertet mitt er hos dere.

There is a light that never goes out

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob

Ungdommens Hus

Jeg vil starte dette innlegget med en sann historie, en historie om Aleksey fra Vadsø.

Her er AlekseyAleksey

Aleksey er snart 18 år, og går siste året på “kokk- og servitørfaget” i Vardø, noe som betyr at han snart kan gå ut i lære, og etterhvert smykke seg med yrkestittelen kokk. Han kom til Norge fra Russland som seksåring sammen med en eldre bror og to foreldre. Aleksey er som ungdom flest med mange og varierte interesser, hvor musikk står spesielt sterkt. Han har blant annet komponert sangen “Æ vil ha brus” som alle kulturinteresserte i Vadsø bør ha hørt!

Som fersk tenåring hadde Aleksey betydelige sosiale problemer og hang med de vi voksne ofte kaller “feil folk”. Sammen med en gjeng eldre gutter i kategorien «feil folk» fant Aleksey på en hel del pøbelstreker av ulik alvorlighetsgrad, og fikk etterhvert som tiden gikk mange negative reaksjoner fra sine omgivelser. Han var en urolig elev, var mer i gangene i løpet av en skoledag enn inne i timene, og på et tidspunkt ble også barnevernet koblet inn fordi han ikke oppførte seg slik vi i storsamfunnet ønsker at barn og ungdom skal oppføre seg. Han sto i kritisk fare for å bli en av de som havner utenfor.

På denne tiden var Aleksey tilfeldigvis så heldig å få tildelt en plass ved kulturskolen. Han begynte å spille gitar, og etterhvert som musikkinteressen vokste fram fikk han venner med samme interesser. Ungdommens Hus var en naturlig møteplass. «Feil folk” ble byttet ut med “riktige folk”, musikken var limet og plutselig var punkbandet Dysskleksii født. Istedenfor å bølle rundt i gatene tilbragte Aleksey nå kveldene på Ungdommens Hus sammen med venner og bandet som hadde faste øvingstider hver uke. Han ble til og med aktivt medlem og etterhvert leder i Juvente – en ungdomsorganisasjon mot rusmidler.
I tillegg til jevngamle meningsfeller kunne Ungdommens Hus også by på voksne som har vært en del av statistikken selv, som forstår hvor ungdommene kommer ifra, og tar seg tid til å lytte og veilede med en stødig og tålmodig hånd.

Aleksey er en av VÅRE ungdommer, og også heldigvis bare én av mange solskinnshistorier det er viktig å løfte fram. For han ble Ungdommes Hus en arena han fikk oppleve mestring og tilhørighet på, der skolen med sine strenge rammer feilet ham.

——–

Ungdata
I 2013 ble en Ungdata-undersøkelse, finansiert av Helsedirektoratet, utført blant ungdomsskoleelever i Vadsø. Tall fra denne undersøkelsen viser at så mye som 1 av 5 er ensom. 1 av 5 føler håpløshet med tanke på framtida. Over 30% av ungdommene våre er plaget av tristhet, nedstemthet eller føler seg deprimert. 28% føler at alt er et slit.
Dette er dystre tall, og noe vi i aller høyeste grad er nødt til å ta på alvor. Ved å fjerne sosiale tiltak rettet mot denne aldersgruppen tror jeg de fleste kan være enig i at vi har tatt et stort steg i helt feil retning.

Av undersøkelsen kommer det også fram at over 40% av alle tiendeklassinger, eller 1 av 4 på tvers av alle klassetrinn på ungdomsskolen, benytter seg av Ungdommens Hus regelmessig. I tillegg kommer alle på videregående som ikke har tatt del i denne undersøkelsen. Det er høye tall, men det er slett ikke overraskende. Forskning viser nemlig at klubbledere har stor tillitt blant ungdom, og at de ofte er det første leddet å ta kontakt med, nest etter familie, om de har et personlig problem. Og som tallene fra Ungdata-undersøkelsen viser, er det mange ungdom iblant oss som ikke har det bra.

Sårbare unge
Vi er alle ulike, og mange av ungdommene våre finner ikke tilhørighet i idrettslag eller andre kulturtilbud, og søker derfor til Ungdommens Hus. Flere av disse ungdommene faller under betegnelsen sårbare unge. Dette er ungdom som i større grad står i fare for å utvikle problemer som omfatter rusmisbruk, arbeidsledighet, kriminalitet, ensomhet, psykiske og fysiske helseproblemer og samhandlingsproblemer i skolen. Disse ungdommene har et økt behov for støtte og hjelpetiltak. Ungdommens hus er et slikt kollektivt hjelpetiltak. 
Selv om det i første rekke er barn og ungdom og deres familier som må bære konsekvensene, så vil skadelige forhold i løpet av oppveksten ramme hele samfunnet. Når unge mennesker blir marginalisert og havner på kanten, er det en reell fare for en rekke langvarige og invalidiserende konsekvenser. Rus, kriminalitet og psykososiale problemer er eksempler på det. Dette er mennesker vi som samfunn må ta vare på i etterkant.

Skolen – en arena for marginalisering
I løpet av de siste 30 årene har begreper som “drop-outs” sakte men sikkert funnet sin vei inn i vår dagligtale. Slike begreper er knyttet til utdanningssamfunnet og dets strenge krav for deltakelse. Der den urolige gutten i industrisamfunnet kunne få seg en jobb på gulvet, er gulvet borte i utdanningssamfunnet, og skoleproblemer blir lett til problemer med arbeid og etablering. Det er ikke lengre en enkel voksenrolle som venter i enden av en kort ungdomstid, bildet er mer komplekst enn som så.

Det er et faktum at utdanningssamfunnets institusjonelle rammeverk legger felles føringer for alle, samtidig som at ikke alle er utdelt like muligheter og posisjoner for å passe inn i disse trange rammene. Vårt moderne samfunn krever ikke bare kompetanse innen et spesielt yrke, det kreves også velutviklet sosial og kommunikativ kompetanse og en evne til forståelse og refleksjon. For de som ikke finner sin plass i skolen og ikke kan høste godene av det sosiale samspillet der, vil Ungdommens Hus være en arena hvor disse ungdommene kan ha mulighet for å få økt denne livsviktige kompetansen. Sosialiseringsprosessen blir mer og mer som en kvalifiseringsprosess, og levekår som svekker denne kvalifiseringsprosessen kan i økende grad medføre marginalisering.

Det å ha et sted å gå til som ikke representerer krav fra foreldre eller samfunnet generelt er for mange av våre ungdommer alfa og omega for å takle en krevende hverdag. Et sted der alle kan delta på lik linje, og det ikke forventes annet en normal folkeskikk.

Integrering
Fordi Vadsø Kommune har vært mottakskommune for enslige mindreårige i en årrekke, er Vadsø i dag en smeltedigel av ungdom med ulike nasjonaliteter. Disse ungdommene trenger ikke flere segregerende aktivitetstilbud som for eksempel egne bassengdager eller egen fotballtrening – de trenger inkluderende aktivitetstilbud der de har mulighet til å være sammen med ungdom på sin egen alder. Ungdommens Hus står i dag som en bauta i dette integreringsarbeidet, og svært mange av våre mindreårige flyktninger bruker dette stedet hyppig.

Rusbruk
Mens barndommen oppfattes som en harmonisk tid, er tenåringstiden er en fase for uro, eksperimentering og utprøving. Det er en tid hvor de unge blir konfrontert med verden og på den måten utvikler sine holdninger, verdier og tenkemåter. Som alle andre steder i verden er det i Vadsø også et miljø for alternativ rus. De fleste ungdommer bruker ungdomstiden sin til normal eksperimentering, de fleste med lovlig rus, men noen også med illegale rusmidler. Ungdom med variert sosial- og kulturell kapital kan ha større problemer enn andre med å håndtere denne eksperimenteringsfasen. Ungdom holder gjerne det denne aktiviteten skjult fra voksenverdenen, og veien inn er vanskelig.
Ansatte på Ungdommens Hus har en unik innsikt i rusmiljøet i Vadsø, og prater daglig med ungdom som eksperimenterer med både legal og illegal rus. På denne måten er de mange hestehoder foran politiet, og har en unik mulighet til å påvirke disse ungdommene i tryggere retninger.

Vadsø er en stor by i liten skala.
Ungdommene våre trenger Ungdommens Hus og den trygghet og stabilitet i hverdagen det gir. Det moderne samfunnet er av mange definert som et risikosamfunn, og det kan vanskelig forsvares å fjerne et så viktig kollektivt sosialt tiltak til denne aldersgruppen.

Om Ungdommens Hus er viktig for deg, del gjerne dette innlegget, og skriv også gjerne i kommentarfeltet hvorfor du syns det er viktig å bevare klubben, og hva klubben har betydd for deg. Signér med fullt navn, så kan denne listen overleveres politikerne hvis det blir nødvendig. Uansett er alle bidrag velkommen, og vil være med på å tydeliggjøre behovet!

Takk for oppmerksomheten.

Vennlig hilsen
Martine Berg
Sosialpedagogisk rådgiver og engasjert ungdomsforkjemper.

Ungdommens HusIllustrasjon: Arnhild Helene Hegge

Kilder:
Frønes – Moderne barndom
Befring – Sårbare unge
Ungdata-undersøkelsen 2013
En stor takk til Aleksey for at jeg fikk dele hans historie!

Elektroner. Stillhet. Tid. Lengte.

Det e ikke før strømmen går at vi forstår ka det vil si å ha det helt stille rundt oss. Det legges ikke så godt merke til i hverdagen, for man e jo alltid omringa av ting som e tilknytta strøm; gatelys, varmepumper, vaskemaskiner, mobilladera, kjøleskap, stereoanlegg, lysrør, panelovner, spillkonsoller og lignende. Men når alt e kobla fra den konstante forsyninga av frittflytende elektroner, så blir det stille. Helt stille. Det e sånn at du plutselig kan høre hjerte ditt slå, lufta gli sakte inn og ut av lungan dine, og lyden av øyelokk som slamrer igjen omtrent hvert fjerde sekund. Det e som om det blir ekko i rommet når du svelger, og du nesten må unnskylde for at du tilfører støy til den øredøvende stillheten.

Det e i slike stille stunder at det blir rom for å reflektere over tingenes tilstand. Da kommer tankan nesten helt av sæ sjøl, og i et flyktig øyeblikk ser du ting helt klart. Det e som om du får muligheten til å betrakte livet ditt ovenfra og ned, utenfor firkanten – og ikke gjennom det ene glasset i en møkkat kikkert. Det e når overblikksbildet gir sæ til kjenne at nummenheten du bærer på til vanlig blir skifta ut med en trykkende angstfølelse, og det e når hverdagen kveler oss med sin uavbrutte tilførsel av inntrykk og anmodninger, at vi begynner å lengte.

Lengte til noe mindre komplisert. Et sted der tia ikke går så fort, og man ikke kjenner på behovet for å høste bekreftelser på Facebook og Instagram i alt man foretar sæ. Der vi forstår hverandre og setter pris på hverandre uten å prøve så hardt, og vi e i harmoni med oss sjøl og verden rundt.

Til et sted der vi har tid til hverandre. Ordentlig tid. Der vi ser hverandre, lytter til hverandre, og aldri glemmer at den som sitter overfor oss e en kilde til en unik innsikt vi sjøl ikke har, og aldri heller kan få. Det fins bare én av hver, og selv om det føles som at vi kjenner hverandre helt inn til margen, så e det alltid noe nytt der inne hos den andre, noe du ikke vet – en betraktning du ikke har gjort – fordi vi alle e enestående.

Vi lengter til et sted der vi ikke snakker i munnen på hverandre og benytter pustepausan til den andre som et vindu for å kapre samtalen. Vi lengter til et sted der vi gir hverandre tid til å tenke, fordøye og prate. Vi må ikke bruke tiden der den andre kommuniserer til å finne motargumenter. Vi må lytte – virkelig lytte, og prøve å forstå ka det e den andre søker å formidle.

Vi lengter til et sted der vi kan prate i lag om de viktige tingan. Det e ikke før vi har prata sammen i noen timer at vi kommer ned på alfa-nivå, og virkelig kan berøre det som betyr noe. De tingan som ikke handler om kossn helga skal organiseres med bytur og kafébesøk, om lettbrus e farlig, om kor kjedelig det e på jobb, eller trappa som bør bygges og skapet som bør byttes ut. Vi må tørre å prate om det som gjør ondt, det vi ikke får til, og de tingan vi e uenig i, i hverdagen. Det e jo det vi vokser på som mennesker, det e sånn vi lærer og utvikler oss, og blir til bedre utgaver av oss sjøl. E det ikke det som e hele meninga?

Det e når vi tar oss ordentlig tid til de rundt at vi begynner å forstå ka livet egentlig handler om. Det e da det starter å demre i de oppslukte hjernan våres kor viktig det e å være i lag, være ærlig, snakke med hverandre, lytte, være glad i hverandre, se hverandre og sette pris på hverandre. Da ser vi kor feil fokus vi ofte har, kor lite kvalitetstid vi vier til de som betyr mest, og kor lite alt anna egentlig betyr.

Med ett e strømmen tilbake igjen; stearinlys blåses ut, radioen tuner inn igjen med kjappe replikker og usammenhengende samtaler, det durer i varmepumpa, og transformatoren i en eller anna lader støyer lavt men akkurat så høyt at det konstant e en del av lydbildet. Idet vi rives ut av den drømmelignende tilstanden vi mista oss inn i da verden plutselig ble så forbausende stille, returnerer kikkertblikket og nummenheta. Og så, sakte men sikkert, sklir vi inn i den trange, svette firkanten igjen; der alt e nådeløst symmetrisk og tilsynelatende helt perfekt.

The first duty of love is to listen, står det skrevet i et bilde, på en vegg inne i firkanten. Heldigvis e det bare et bilde.

We’re just two lost souls swimming in a fish bowl, year after year.

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob

Foccacia.

Idag tenkte æ å lære bort en super Foccacia-oppskrift. Foccacia e bare et av mange bakverk som faktisk smaker mye bedre bakt med spelt. Selv om du ikke reagerer på hvetemel så anbefaler æ dæ å gi det en sjanse; hvete og spelt smaker nemlig helt forskjellig.

Siden forrige gang æ bakte på bloggen (http://www.martinebob.net/?p=5283) har æ bakt mye, og har etterhvert begynt å skjønne kossn det fungerer. Noen vil nok si at det va på høy tid, andre vil si at det va i grevens tid, sjøl vet æ ikke ka æ skal si anna en at det har vært en prosess! Speltmel e annerledes å bake med enn hvete, og det tar litt tid å finne ut av det hvis man ikke e født med en slikkepott i handa, noe æ definitivt ikke e.

Den her oppskrifta har æ funnet et eller anna sted på nettet, og modifisert litt etterhvert som æ har prøvd og feila. Og feila har æ gjort mye av. Pita-flatbrødan e fortsatt et ømt tema, og ostekaka som fan aldri ville stivne liker æ heller ikke å snakke om.
Æ skriver sånn at til og med et menneske som aldri har tatt i en sleiv kan få det til, for det va på den måten æ skulle ønske at alle oppskrifter va da æ starta opp.

Ja, og én ting før vi starter; Nei du kan ikke skippe appelsinsafta. Når man tilsetter c-vitamin i bakst med speltmel så hever det mye bedre. Du vil vel ikke ha et foccacia-flatbrød? Nei det va det æ tenkte. Da e det bare å sette i gang!

Speltfocaccia
(Du trenger ca. 2,5-3 timer fra du starter til det e ferdig)

4,5 dl lunka vann
1/2 dl appelsinsaft
1,5 ts salt
700 g sikta speltmel (helst Holli Mølle sitt steinmalte, kjøpes f.eks på Life)
1 pk fersk gjær
Olivenolje
Rosmarin (helst fersk)
Maldonsalt

1

1. Start med å varme opp vannet og appelsinsafta. Det e naturligvis også mulig å bruke appelsinjuice, men æ liker best å skvise min egen. Æ har ingen temperaturmåler, men blandinga e ferdig når den e ca. kroppstemperatur. Hvis du bruker maskin når du baker må du ha kaldere vann, for det skapes varme når deigen eltes, og hvis det blir for varmt så dør gjæra.

2

2. Smuldre gjæra i en bolle og hell over vann/appelsinjuiceblandinga. La det stå ett minutt og rør deretter til det ikke e klumper.

3. Bland i saltet og mål opp melet.

3

4. Melet må siktes. Sikt i 1/4-del om gangen før du rører det godt inn. Speltmel må røres varsomt, e du hardhendt så ødelegger du glutenstivelsen og da blir alt bare flatt og trasig. Så rør forsiktig. Det skal ikke moses med hendene sånn som hetemel-bakst. Bruk en tresleiv og rør det inn.

4

5. Når du har rørt alt inn, skal du sitte igjen med en deig som e relativt fast, men litt klissat inni hvis du poker et hull i den. Vanskelig å forklare sånne ting, men den skal ikke være like fast som en hvetemels-deig, dog skal den være så fast at den holder godt sammen.

5

6. Deretter kan du dekke bolla med plast eller et klede og sette den på et lunt sted. Lunt betyr ikke varmekablan på badet, men ikke i yttergangen heller. Der skal den stå å kose sæ til dobbelt størrelse, rundt 60 minutter. Ikke mindre enn det.

6

Så kan du for eksempel se favorittserien din, eller vaske badet, kjøre og handle, gå tur med bikkja, lese videre i boka du holder på med, ta nytt profilbilde til facebook, skrive mail til en venn det e lenge siden du har snakka med, trene, betale regninger, høre på musikk og se litt ut av vinduet, bestille ferietur, eller noe heelt anna.

7. Daa e deigen ferdig å heve, og ser omtrent sånn her ut. Nu kan du kle en langpanne med bakepapir.

7

8. Elt deigen forsiktig på benken sammen med litt speltmel, og løft den over på brettet når utsiden av deigen e såpass fast at du kan løfte den uten at den sitter fast overalt. Men den skal være litt løs altså, ikke sånn hvetemelsbollehard.

9. Trykk den forsiktig utover til du har den høyda du vil ha. Æ liker den sånn som på bildet. Den skal enda heve litt, så den blir større enn det du ser nu.DSC_0186

10. La den heve igjen, under et klede, i 40 minutter. Ikke mindre. Ikke juks, da blir det bare tull.

11. Lag groper i brødet forsiktig, og ringle over olivenolje. Deretter strør du frisk, hakka rosmarin og salt over, så mye som du vil ha. Ikke ta helt av, da får du bare hjerteinfarkt. Det e også godt med soltørka tomater på.

9

12. Herligheten steikes på 225 grader i 15-25 minutter, avhengig av kor flat du har laga den, og kor effektiv ovn du har. Æ pleier å sette min ovn på 20 minutter, også følger æ med de siste minuttan, og tar den ut når den har fått passelig fin farge.

10

13. Avkjøles på rist.

1 copySom du kanskje legger merke til va det en som glemte å ringle salt over. Det gikk helt fint å sette det på i ettertid, men det hang ikke like godt fast. Smakte veldig godt likevel.
Brødet kan spises med en gang, eller du kan fryse det ned, enten som en hel klump, eller i skiver, og ta det opp når du får lyst på. Tin det, og sett det i ovnen på 220 grader i 5 minutter så e det nesten som nybakt!

Og til slutt et bilde av bakeren på et småkaotisk, uferdig kjøkken. Lykketil!

Embrace the unknown

Marry4

2015. Angst. Livet. Styggen.

Jasså 2015, så vi endte altså opp med å møtes likevel. Sykt. Hadde æ i 2010 blitt spurt kossn æ trudde livet ville se ut fem år fram i tid, hadde æ mest sannsynlig fnyst høyt og sverga til Jomfru Maria at æ og 2015 aldri kom til å få æren av å stifte bekjentskap. Men her sitter æ altså, femten dager inn i faenskapet, og det føles i grunnen veldig bra.

Hvert år e det omtrent 500 mennesker i Norge som velger å avslutte livet sitt. Til sammenligning e det rundt 150 mennesker som årlig dør i trafikkulykker. På verdensbasis ligger tallet på over en million. EN MILLION. Hvert år! Det e uhorvelig mange folk. Tar vi en titt på Statistisk sentralbyrås store levekårsundersøkelse fra 2008, ser vi at det i Norge til en hver tid lever i underkant av 400,000 med betydelige symptomer på angst og depresjoner. Nesten en million opplever liten grad av mestring og kontroll; én for hver fjerde av oss har altså daglig kjent på kordan det føles når man ikke får til det «alle andre» tilsynelatende får til.

Så sitter vi i hver sin sofa og kjenner at det ikke går. At alt føles meningsløst, at vi ikke passer inn, og at vi ikke fungerer som det står i alle magasiner at vi skal fungere. Men vi sier ingenting, for det e flaut å innrømme at vi ikke mestrer noe så enkelt som livet.

For mæ har det aldri vært spesielt vanskelig å snakke om kordan æ har det, æ bare vet på generell basis at folk ikke e interessert i å høre om det.

Person: Hei! Kossn går det?
Martine: Det går til helvete! Enn med dæ?
Person: Ojda, jaha. Joda det går bare fint.
Martine: Vi kan jo ta en kaffe en dag?
Person: Ja, gjerne. Æ ringer!

Også ringer dem aldri.

For vi har ikke tid til å gå inn i dybda, hver femte av oss sliter jo, herregud kossn skal vi rekke å få med oss Farmen og Mesternes Mester hvis vi skal sitte og snakke om alt vi ikke får til hver kveld? Nei det går ikke.

Eller?

Det å føle sæ som et avvik e en voldsom følelse å bære på hver eneste dag. For mæ nådde det et metningspunkt innimellom, og da kunne det virke som at det bare va én løsning på det. For min del har det alltid vært en styrke. Det høres kanskje rart ut, men det har vært en styrke og en myndiggjøring av mæ som menneske å få lov til å avslutte alt når som helst. Det e mange ting æ ikke rår over her i livet, men akkurat dét e faktisk bare opp til mæ, og det har vært en enorm trøst. Æ vil gå så langt som å si at det har redda livet mitt mange flere ganger enn det har vært fare for det motsatte.

Å være på bunnen e en ubehagelig tilværelse, men du lærer etterhvert at det e en grei plass å være. For ligger du på bunnen så e du jo helt nederst; ingenting kan skade dæ mer, ingenting kan gjøre mer ondt, og i det finnes en forlokkende kontroll det e godt å gripe fatt i når alt anna bare flyter rundt dæ. Etterhvert som tida går oppdager du dog at å marinere sæ der nede ikke e særlig kompatibelt med verden rundt dæ. Det e imidlertid ofte hardere å kravle sæ opp der ifra enn og bare bli liggende. Du må være så ærlig med dæ sjøl at det svir, du må endre tankemønsteret ditt dramatisk, og i lange perioder kan det føles som om du kaver rundt i mørket helt mutters aleina. 

I de periodan det va virkelig tungt pleide æ å inngå avtaler med mæ sjøl. Det foregikk omtrent sånn her:

Indre Martine: Jaha, Martine. Det her går ikke nå særlig bra, eller ka?
Martine: Neei, det ser ikke helt bra ut gitt
Indre Martine: Ka vi skal gjøre med det da?
Martine: Tja, det e vel bare å gjøre det vi alltid gjør?
Indre Martine: Ja, det e kanskje likegreit… Mye tid skal vi gi det den her gangen da?
Martine: Hmm… ka du syns e rimelig i en situasjon som det her?
Indre Martine: 4 mnd?
Martine: 4 MND?? Det e jo dritlenge
Indre Martine: Ja, men du vet jo at ting tar tid
Martine: Ja. æ e dessverre klar over at ting ofte tar jævlig lang tid. Men 4 mnd?
Indre Martine: 3 mnd. da?
Martine: 3. mnd. Og ikke en dag lengre, æ skriver det opp i kalenderen
Indre Martine: Du gjør nu det du må gjøre lille venn

Det skjedde aldri at æ etter tre måneder vurderte min egen situasjon på samme måte som da æ inngikk avtalen. Suicidalt tunnellsyn e dessverre vanlig, og avtaler kan være et godt hjelpemiddel for enkelte i en sånn tilstand.

Du himler med øyan når den ene kjendisen etter den andre går ut i media og forteller om «den tunge tiden» og kordan dem vurderte å gjøre slutt på det hele. Som om dem e de eneste som sliter. Ka dem klager for uansett, dem har jo alt! Også får du dårlig samvittighet. For du har jo sjøl alle forutsetninger for å leve et helt fantastisk liv. Du kunne vært født inn i en risbondefamilie i Sierra Leone og levd på 5 kr dagen, men sånn e det ikke. Du bor i Norge, du har penger, du e ressurssterk; med normal intelligens, kroppsfasong og sosiale antenner – det e jo et utgangspunkt de aller fleste bare kan drømme om, også føles det som om du gjør skam på det hver eneste dag.

Veldig mange av oss går rundt med styggen på ryggen. Æ gjør det stadig. Selv om æ har funnet måter å få han til å holde kjeft på, så roper han ofte så høyt at det e umulig å overse han. Æ tror det e viktig å innse at for mange av oss e det bare sånn livet e. Det e mye enklere å jobbe med det når man har akseptert at man står i den gruppa som har litt vanskeligere for å mestre firkanten enn andre. Firkanten e et trasig faktum samfunnet prøver å presse oss ned i, og selvom det e jævlig å tenke på, så må man på et eller anna vis ned i den hvis man ønsker å ta del i samfunnet. Og det vil man jo, til en viss grad iallefall.

2014 vil æ huske som det året da mye løsna i forhold til følelsemessig bagasje æ har bært med mæ lenge. Det va det året æ åpna hjertet mitt for mange nye mennesker uten å bli skuffa. Og det va det året æ klarte å ha en følelsladda diskusjon uten å stenge helt ned i flere dager etterpå. Æ vil huske 2014 som utfordrende, men fylt med så mye kjærlighet fra alle kanter at det ikke kunne gå anna enn helt fint. Og i sterk kontrast til 2010, så gleder æ mæ veldig til å se ka 2015 bringer med sæ.

Er det rart jeg er redd, når styggen på ryggen er han jeg prater med mest?

Måna

Distré. Miste. Kanelstang.

Æ e distré.

Og ikke sånn søt-distré som du ser på film der de glemmer husnøklan i døra på vei til jobb en gang i blant, eller bruker tre minutter på å leite etter brillan sine før det oppdages at dem har hatt dem på hele tida, og alle bare; AAWW, du e så søt, kom hit å få en klem! Også fniser dem litt og rister liksom-oppgitt på hodet. Nei. Sånn e det ikke. Ikke for mæ.

Æ både mister og glemmer ting HELE tida. Det e fryktelig frustrerende, ofte ganske pinlig, og i tillegg så irriterende at æ av og til holder på å bli sprø.

Avtaler og gjøremål
Alle avtaler, til og med hvis æ skal ta ut papirsøpla på en tirsdags kveld, må føres inn i kalenderen på telefonen MED alarm – ellers e det som om avtalen aldri fant sted.
– Middag hos bestemor tirsdag klokka 15:00? Alarm klokka 14:00.
– Time hos tannlegen 21. oktober – alarm dagen i forveien, og når den alarmen har ringt så må æ sette en ny sånn at den ringer en time før, for æ har garantert glemt det i mellomtida.
– Tur med Veronica på torsdag klokka 18:00, alarm 17:30. Husk refleks.
– Husk å vanne orkideen, alarm søndag kl. 17:00.

Nøkler
Æ har ikke tall på kor mange husnøkler æ har rota bort, og på sykkelen min henger det en lås æ fikk brukt ca to ganger før nøkkelen va sporløst forsvunnet. Æ har i tillegg flere dagbøker liggende i en koffert på loftet fra den tida æ holdt på med sånt, som e helt knørka i fronten fordi æ har måtte bryte opp låsen. Nøkler til huset e delt ut rundt omkring til familie så æ ikke risikerer og måtte sove på trappa hvis samboeren e utenbys. Det eneste æ aldri har mista, av en eller anna merkelig grunn (og nu ganner æ sikkert mæ sjøl) e jobbnøkler. Dem har bare blitt «midlertidig forlagt» som æ velger å kalle det, men alltid dukka opp igjen i løpet av de nærmeste dagan.

Nøkler e forresten ikke det eneste æ mister, og her e en historie samboeren ville kalt
«en helt klassisk Martine-hendelse».

I  begynnelsen av september bestemte vi oss for å dra en tur på hytta. Det va en kjempekoslig hyttetur; vi hadde god tid og stressa på ingen måte da vi dro ned. Likevel, da vi kom hjem igjen så kunne æ på død og liv ikke finne den lille veska mi som æ blant annet oppbevarte kortholder, lader til telefonen, lypsyl og en del andre livsviktige jenteting i. Æ endevendte huset i flere dager, og vi kjørte naturligvis også tilbake til hytta på et tidspunkt og endevendte den òg. Æ måtte til slutt bare krype til korset og bestille mæ nye kort og samtidig innse at favorittveska mi nok dessverre va tapt. Frustrerende!

En og en halv måned seinere, nærmere bestemt i går kveld; Æ tusler irritert rundt og leiter etter oppskrifta på en skikkelig god middagspai æ lagde for en liten stund siden, som selvfølgelig også e blitt borte. Ingen overraskelse, men likevel sykt irriterende. Æ leita på alle de naturlige stedan uten å se snurten av den helsikas oppskrifta da æ i ren desperasjon henta en krakk for å se oppå kjøleskapet – mitt siste håp…
Gjett ka som lå der og molla sæ?! Jooda, den lille veska mi selvfølgelig! Ka i all verden gjør du der lille veske? Og mer interessant; KOSSN havna du der? Æ nekter å tru at æ kom fra hytta, pakka ut, tok tak i veska, gikk inn på kjøkkenet og la den oppå kjøleskapet. Det gir INGEN MENING.

Uansett, det va et gledelig gjensyn! Dog æ må si æ ble forfær over innholdet. Da den ble borte føltes det som om halve sjela mi ble røska ut av kroppen min, men nu ser æ jo at den bare rommer kortholderen og en knekt kanelstang…?

Foto:Martinebob

Æ e ikke den eneste i familien som har det sånn, så æ har mange meningsfeller å dele mine frustrasjoner med, og det e jo godt – selv om det ikke hjelper så mye på selve problemet. Det e fascinerende å se kossn de eldre har forent sæ med det og heller forsøker å være på lag med det – istedenfor å spenne bein for sæ sjøl igjen og igjen, sånn som andre gjør. Og når æ sir andre så kan det godt hende at æ refererer til mæ sjøl (hvis Frithjof leser det her, så gjør æ ikke det).

Det e nemlig sånn at det av en eller anna grunn går litt stolthet i det; det e rett og slett vanskelig å innrømme at æ har glemt noe, igjen… Æ prøver jo veldig hardt å huske, og mange ganger så går det helt fint, men æ kan dessverre ikke på forhånd vite ka det e æ blir å huske, og ka som av en eller anna sinnssyk grunn bare filtreres ut.

Mange vil nok si at det logiske da kanskje hadde vært å sikre sæ for alt, hadde det ikke?
Men det e jo ikke noe kuult!! Det e jo som å innrømme nedelag, som å rope ut i periferien at æ har en dårlig hjerne, en hjerne som ikke klarer å behandle helt elementær informasjon (for det e jo ikke akkurat snakk om kvantefysikk her), en hjerne lagd av polytetrafluoreten, bedre kjent som teflon… Så ofte regner æ bare med at æ blir å huske det, også…. ja. Så går det jo sånn som det måtte gå.

Da blir det nybakte brødet liggende på benken å tørke, eller pakken æ skulle hente på postkontoret blir sendt i retur, det kommer varsel på regninger æ ikke husker å ha mottatt en gang, men når æ leiter i regningsbunken så ligger dem jammen der og gliser mot mæ, eller æ glemmer Wilma ute i hagen og husker ikke på at æ har en hund før æ hører at ho står på trappa og hyler…

And at once I knew I was not magnificent

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob

Masker. Magisk. Fullkommenhet.

Det e mørkt og kaldt ute. En frisk høstvind herjer nådeløst i natta og fillerister de stakkars spinkle trærne. De få bladene som febrilsk har klart å klamre sæ fast til nu må forgjeves gi tapt, og seiler melankolsk nedover mot bakken der dem samles sammen i små dynger. Sakte rugger de fram og tilbake i det svake lyset fra en lyktestolpe et sted lengere bort i gata. Ikke en sjel e å se, og alt som kan høres e vinden som river og en klukkende latter fra et vindu på gløtt.

Inne e det varmt og deilig; og i sterk kontrast til det ubarmhjertige høstværet utenfor e det dessuten så mye glede og kjærlighet som det overhodet e mulig å presse inn i en liten stue. Du titter rundt dæ og tenker at du e den heldigste i verden som får lov til å leve livet ditt på samme tid og sted som de fine menneskan du sitter sammen med. Alle livsvalg du har tatt, alle gode og dårlige beslutninger, alle muligheter og alle tilfeldigheter har ført dæ dit du e i kveld; her og nu. Du kan skyve den dårlige samvittigheta bort, du kan glemme alle tanker om det som har passert; det du likevel ikke kan gjøre noe med; du kan forene dæ med fortida, akseptere den, og deretter leve livet i den viten om at alt va nødvendig for å havne akkurat i det øyeblikket her. Kjenn godt etter kossn det føles og ta vare på det; putt det inn i hjertet ditt så du kan fiske det fram igjen når det e tomt.

En magisk stemning hviler over det lille rommet og du vet at du ikke e den eneste som merker det. Fordi dokker e så synkronisert kan du koble dæ på de andre rundt dæ og kjenne kossn dem har det i sæ sjøl. Du ser plutselig ting du aldri har lagt merke til tidligere, og får en følelse av at alle har hjerte og sjel utpå kroppen, aldeles blotta og fri for skjold og murer.

Selv om dokker e av ulik alder, ulik oppvekst, har ulike opplevelser, utdannelser og filtre, så har dokker likevel mye til felles; og når alle formaliteter e lagt til sides, alle masker e falt, alle dører e åpna og de ytterste lagan e skrelt vekk, så oppdager dokker likheter ingen ante eksisterte. Tanker om verden, tanker om dokker sjøl og opplevelsen av å være en del av samfunnet – både på godt og vondt. Til og med ting dokker trodde dokker va helt alene om å føle viser sæ å være felles for flere. For alle kanskje. Det viser sæ at det innerst inne i sjeleposen finnes et ønske om å være nærmere, om å være ærligere, være åpnere og ikke minst ekte – helt forbanna ekte. Det e nært, fryktelig nært. Så nært at det gjør litt vondt når du kjenner etter, der inne et sted.

Lufta e elektrisk. Du ser i øyan til de andre at de kjenner på nøyaktig det samme som du; og det føles godt å dele en opplevelse av komplett fullkommenhet og glede sammen med noen som forstår kor du kommer fra og syns du e en fin kar likevel. Det får dæ til å tenke på kor mange det e egentlig e du kunne hatt fine samtaler og opplevelser med hvis vi bare va flinkere til å slippe hverandre inn, og dele av hverandre, med hverandre.

Nu vil æ at du skal sette dæ ned på et komfortabelt sted, trekke pusten dypt inn, og når du puster ut så vil æ at du samtidig skal lukke øyan igjen. Fortsett å holde øyan igjen mens du puster sakte inn og ut. Inn og ut.
Se for dæ en realistisk drømmesituasjon. Kor e du? Ka du driver med? Kossn e hverdagen din? Ka du ønsker å gjøre når du står opp? Ka du ønsker å gjøre når du kommer fra jobb? Hobbyer? Kossn mennesker har du i omgangskretsen din? Ka ønsker du å fylle livet ditt med?

Når du til slutt har din realistiske drømmesituasjon skissert klart framfor dæ, så ønsker æ at du

1. Tar et mentalt bilde av skissa
2. Lagrer den i hodet ditt
3. Åpner øyan
4. Iverksetter.

If you don’t stand for something, you will fall for anything

ute
Foto:Martinebob

Regn. Blodforgiftning. Kosmos.

Æ ligger i senga og hører regnet daske ned utfor soveromsvinduet, som om alle himmelslusan ble åpna på vidt gap akkurat samtidig. En trøtt hund har tatt residens nederst i fotenden og jobber passivt med å holde de små pygmébeinan mine varm og god. Pusten hennes e myk og beroligende å lytte til, et godt supplement til den suggerende lyden av en million små vanndråper som slamrer mot bakken. Æ hører noen gå forbi på asfalten ved veien, det knaser i våt stein og sand, og æ funderer på om den som går der ute har regnklær på eller ikke.

For mange år tilbake, en lørdagsnatt i juli, mens æ gikk fra byen ensom og aleina, starta det å regne så kraftig som æ aldri har opplevd hverken før eller siden. Det va forbausende vått, ganske kaldt og i tillegg veldig praktisk. Æ gikk nemlig og gråt, og regnet gjorde at forbipasserende individer ikke la merke til den personlige krisa æ hadde pågående i de seine timer den her utrivelige julinatta. De nye, høye hælan æ hadde hatt fotan i en gang på begynnelsen av kvelden hang slapt i fra den ene handa, tynnlongsen som hadde vært hel og fin noen timer tidligere, lå klistra rundt knærne mine som en tettsittende piratbukse, og kjolen… den dyre kjolen! den som hadde flagra så deilig i kveldsbrisen; den va klistra inntil min korpulente kropp, som om den hadde bestemt sæ for å smelte sammen med huden min og bli en del av den. Et bedårende syn va det nok helt sikkert kan æ tenke mæ.

Æ tusla altså bortover Damsveien, barføtt på iskald asfalt, og æ husker at æ tenkte på en sang fra Knutsen og Ludvigsen der en plystrende gutt sparker i en rusten blikkboks og får blodforgiftning, og i min dypt deprimerte tilstand håpa æ så inderlig på at det samme skulle skje med mæ. Æ gikk nærmest og leita etter noe æ kunne trø på som kunne skade mæ og ta mæ av dage raskest mulig uten så mye pinsel og bry. Æ fant ingenting. I stedet fant æ ut at det kanskje ikke va så bra å føle at man hadde lyst til å dø av blodforgiftning, så da æ kom hjem den natta, iskald og aldeles gjennomvåt, skreiv æ et veldig kort brev til mæ sjøl.

Kjære Martine, din enøyde sjørøver.
Det her e en stor dag for dæ, en milepæl i livet ditt, en dag du vil huske så lenge du befinner dæ på den her siden av kosmos. Det e nemlig den dagen du nådde den berømte bunnen. Det ble ikke den solide kræsjlandinga du hadde sett for dæ tidligere, tvert i mot gikk det så sakte at du nesten ikke merka at det va dit du va på vei før du va der. Helt nederst.
Det som e så fint, Martine, det e at fra den her dagen og utover kan det bare bli bedre. Uansett ka du finner på å gjøre så e det ingenting som kan skade dæ mer, ingenting som kan gjøre mer ondt, ingenting som kan få dæ til å føle dæ verre enn du føler dæ nu.
Det e kanskje vanskelig å sette pris på det akkurat idag, men en gang i framtida kommer du til å se tilbake på den her dagen, det her øyeblikket og smile. Okei, smile va kanskje å ta litt hardt i, men du kommer til å være på et sted der du føler dæ mye bedre iallfall, kanskje du til og med e lykkelig? Kem faen vet. Ett skritt om gangen, så går det sæ sakte men sikkert til.

Og så ligger æ der i senga med regnet silende utfor vinduet, en varm dyne rundt mæ, med verdens fineste lille hund i fotenden og favorittkaren ved min side. Den natta da æ satt og hamra på tastaturet, gjennomvåt, kald og ulykkelig virker som et helt liv siden, og på en måte så e det også det. Æ håper ikke lenger på at æ skal få blodforgiftning, og æ går ikke ute og sipper i regnet midt på natta; æ har til og med slutta å spise pitabrød, som æ ikke tåler, og som æ spiste hele tiden tidligere fordi æ bare ikke brydde mæ.

Æ skal ikke skryte på mæ hverken det ene eller andre, men en ting e sikkert, og det e at æ har det veldig mye bedre nu enn æ hadde det da, og æ klarer HELT fint å smile av den tragiske julinatta da æ vandra barbeint hjem i pøsregnet og holdt på å fryse ihjel mens æ leita etter gamle, rustne blikkbokser…

Clap along if you feel like happiness is the truth

Foto:Martinebob

Hjerne. Feil. Multi-stikkeren. Fjøsdag.

Du har klart å overbevise dæ sjøl om at det e noe feil med hjernen din. At den e en såkalt lavenergi-hjerne som bare kjører på ca. 50% styrke. Av og til kanskje 60, men der igjen så lavt som 40 eller 30% enkelte dager avhengig av ka du har spist og kor hardt du har brukt den. Den fungerer iallfall ikke som den skal, som den pleide å gjøre i dine glade glansdager, og det e så smått begynt å gå på nervan løs.

Du glemmer stadig ord, og må da bytte dem ut med dine egne, eller prøve å forklare rundt dem. Du står for eksempel på kjøkkenet og trenger en gaffel, men e ikke nærmest bestikk-skuffa, så du spør etter en, men har plutselig glemt ordet.

Du: Kan du ta en sånn… spise-ting til mæ?
Han: Spise-ting?
Du: Ja, den der… matstikkeren
Han: Matstikkeren?
Du: JA
Han: En kniv?
Du: NEI, multi-stikkeren
Han: Gaffel?
Du: GAFFEL JAA.

Og du husker iallfall ikke navn. Det e ikke sånn at du e i nærheten en gang, dem bare faller helt ut.

Du: Æ tenkte å klippe håret kort, sånn som ho der skuespilleren som e så søt
Han: Kossn?
Du: Ho spiller i den filmen der dem reiser tilbake i tid…. Craynie Willson… Gillian Persson… Moldie Falkeye
Han: Moldie Falkeye? E det noen i hele verden som heter Moldie Falkeye?
Du: Jenna Lordie, Trilly Paulina, Austry Peagon, Tina Spenny…
Han: Men fin blir du nok uansett…
Du: Brinny Olssen?

Eller:

Du: Du må huske å ringe til Leif-Georg
Han: Leif Georg?
Du: Ja, han som ringte i går som sku snakke med dæ om den der tingen?
Han: Markus?
Du: Markus ja…

Ofte når du snakker så glemmer du ka det va du snakka om, midt i en setning, og du må da febrilsk forsøke å fortsette der det glapp uten at den andre skjønner at du ikke aner ka du snakker om mer.

Du: Nei altså det som e viktig å ha i bakhodet når vi har med løsningsorientert rådgivning å gjøre e jo for det første det at vi må unngå problemkartlegging. Det e helt greit å gjøre sæ en notis av begrensninger, men det e i all hovedsak positiv og ogeh… eh ooog positiv… ehm….. eeeh. Man må være positiv, sant. Positivitet e viktig. Det gjør mye for… for… folk. Du skjønner nok ka æ vil fram til?

I tillegg bytter du ut ord uten at du legger merke til det.

Du: Nei vi sku kanskje handla litt paprika så vi hadde til omeletten på fjøsdag?
Han: Fjøsdag?
Du: Hæ? Fjøsdag? Koffor sir du sånn? Ka e det?
Han: Æ vet nu vel ikke, det va jo du som sa det!
Du: Du, æ sa tirsdag, nu må du høre etter
Han: …

Plutselig e du blitt det motsatte av alt det du e. En som ligger i dagesvis og stirrer tomt ut i lufta uten å finne mening i noe. En sånn som fokuserer på det som ikke fungerer så bra og har vanskeligheter for å se mulighetan, og dine gode sider. For dem e jo der dem og, dem blir bare ikke like tydelig når det andre tar så mye plass. Du føler dæ som en begrensa, korpulent bøffel som bare har levd på kermesbær og hønemelk hele livet i en liten landsby med fire innbyggera og en hund. Og du tenker, e det sånn her det skal være? Kossn kan æ noen sinne lande en jobb når æ ikke husker ka noen heter, eller klarer å formulere enkle setninger uten at æ må bytte ut tre av ordan med noe alternativt fordi æ ikke husker det æ vil fram til i farta?

Men så kommer du på det dokker snakka om her om dagen, om kossn vi i Norge har mulighet til å være de lykkeligste menneskan i hele verden, men stadig spenner bein for oss sjøl. De aller fleste av oss sitter på toppen av Maslows behovshierarki og kan gosse oss med selvrealisering på alle plan, og likevel e det en stemme inn i oss som hvisker at ting ikke e heeelt perfekt. Og du e en av dem. Du har alt, men likevel så finner du stadig ting å pirke på. Mens verden blir bomba og hele familier blir utsletta bekymrer du dæ for sånne teite småting som bleikner og svinner hen sett i forhold til resten av utfordringan der ute.

Det e jammen greit at hjernen enda fungerer såpass at den har muligheten til å se ting i perspektiv, tenker du og rister på hodet. En aldri så liten realitetsorientering e noe alle har godt av i blant, selvom det e ubehagelig å se sæ sjøl som en av de rike, bortskjemte verdensborgeran.

Det e sommer, det e sol, og selv om du i farta ikke husker navnet på det aparatet som står på verandaen og lager rått kjøtt om til saftig, mør biff – så gjør ikke det noe. Du kan kalle det for gass-steike-tingen og bli forstått uansett.

If the world goes blind, if I lose my mind; will you show me the way?

Foto:Martinebob

Femtito. Sokker. Kirkegård. Minibar. Vaffeljern.

Det e hardt å ta femtito og et halvt studiepoeng på 4 måneder. Noen vil kanskje påstå at det e min egen feil fordi æ tok pause fra skolen hele andre semester i 2013 – til det vil æ gjerne si: det har du jammen helt rett i, men det fratar mæ likevel ikke retten til å syns forferdelig synd på mæ sjøl til tider, samt spise en god del trøstesjokolade.
Når det e sagt så e æ relativt motivert akkurat nu. På en skala fra 1 til 10 kor 1 e null og 10 e supermotivert så vil æ si at æ ligger på rundt 7 eller 8. Det går jo naturligvis opp og ned, men stort sett så e det greit nu for tida, noe æ selvfølgelig utnytter til det fulle.

Det hender likevel innimellom at æ får nok. For eksempel når æ har sotte fem timer i strekk og lest på det danske pensumet. Da blir æ rimelig motløs og trist, og har ofte mest lyst til å krølle mæ sammen og hulke mine bitre tårer. Og hvis æ skal være helt ærlig så har æ gjort akkurat det opp til flere ganger det her semesteret. Æ kan ikke dansk. Æ leser heller tyve bøker på engelsk og èn på urdu, enn noe som helst på dansk.
Når motivasjonen e laber som en regnfull dag i Karasjok, har æ funnet på en supermotiverende lek som heter: alt æ skal kjøpe når æ får jobb. Det e såre enkelt; æ åpner en tom side i notepad, word eller excel – alt etter som, også drømmer æ i vei.

Her e topp10-lista, så langt.

1. Nye sokka. Ja, du leste rett. Når æ får mæ en jobb så skal æ kjøpe mæ nye sokka. Masse ullsokka i kløfri ull, så æ kan kassere de tynne lørvan av en vits æ går med nu. Dem e kald, dem e hullat og mange av dem har en farge som enklest kan beskrives som den fargen regnvann har etter at det har vært en uke eller to på bakken.

2. En matboks. En skikkelig fin en med et hyggelig bilde på. Kanskje av en hund eller en benk. Det skal være plass til frukt og litt nøtter i den, og selvfølgelig et knekkebrød eller brød eller ka æ nu finner ut at æ har lyst på.

3. Et par orkidéer. Det e en fin blomst. Det e dessverre sånn at alle plantan mine, inkludert tre flotte orkidéer, døde da æ flytta inn her og putta dem i boden mens vi pussa opp. Der va det kaldt, og en dag va alle døde. Det så ut som en trang, botanisk kirkegård der inne, og det tok lang tid før æ klarte å skrape likan ut og hive dem i søpla. Tåran presser på den dag idag.

4. Bilder til å henge på soverommet. Der e det nemlig helt tomt. Bortsett fra en seng, to nattbord og en kommode. Det ser ut som et litt dølt firestjerners hotellrom uten de kule tingan; tv, minibar og fasttelefon.

5. Ny skriver. Skrivehodan på den gamle har tørka inn, så rødt fungerer dårlig og alt kommer ut med svarte prikker og striper overalt. Det e helt greit når man skriver ut mat-oppskrifter og huskelapper til sæ sjøl, men ganske dumt når man for eksempel skal skrive ut jobbsøkander og det ser ut som at man har kjørt papiret gjennom en gammel trykkemaskin fra midten av 1800-tallet.

6. Frisørtime. Hårstell kommer beklageligvis ikke på førsteplass av ting æ driver med om dagan for å si det på den måten. Det har resultert i en god del floker og slitte tupper. Æ lukker øyan, krysser fingran og håper på at det enda e nåt igjen på hauet når æ får mæ jobb.

7. Et dobbelt vaffeljern med seks vaffelhjerter istedenfor fem (sånn som pappa har!), så man kan dele rettferdig. Æ skal lage økologiske speltvafler hver første tirsdag i måneden, sette brunost på, og elske dritn ut av den nye tradisjonen min. Alle e hjertelig velkommen.

8. Ny skittentøyskurv. En som ikke e gjennomsiktig. Kem i svarte fant ut at det va en god idé med gjennomsiktige skittentøyskurver? Det e nu vel ingen som e interessert i å se de gorrate trenings-sokkan ligge der nedi å vente på å bli kokt på 100 grader.

9. Klokke til kjøkkenet. Møkke lei av å bøye mæ ut i stua for å se på klokka når æ lager mat. Joda det e klokke på ovnen, men den må man stille hver gang strømmen går, og når det skifter til sommertid og vinterstid – og det har rett og slett vist sæ å være en utfordring i det huset her. Æ har mange andre utfordringer i livet mitt æ heller vil ta fatt på, «choose your battles» synger Katy Perry, så da velger æ å la det her gå – kjøpe mæ en klokke, og for eksempel heller konsentrere mæ om kossn i allverden æ skal overvinne telefonskrekken min, eller at æ må huske å drikke nok vann.

10. En lampe. En bordlampe med hvit eller linfarga skjerm. En litt stor, kanskje med kvadratisk fot av valnøtt eller eik, som lyser akkurat passelig mykt og koselig opp i stua, og gjør at lysekrona kan være avslått uten at det blir mørkt som i et post-apokalyptisk tettsted en desembernatt i indre Troms.

Når man bare sitter inne og trøkker på PCen dag etter dag i sin egen ugjennomtrengelige skoleboble, så siger det etterhvert på noen helt særegne regler. Longs blir plutselig helt greit å gå i hele dagen – til og med når det kommer folk på besøk, sjokolade e et fullstendig akseptert mellommåltid, ulike ukedager fins ikke lengre – alt regnes i kor lang tid det e til eksamen, og man e egentlig aldri helt tilstede i noen samtaler, alt i hodet dreier sæ om fag; samle tråder, huske kordan av de syv fagbøkene teorien man e ute etter står i, koble teori til praksis, sjekke læreplaner. Æ kan våkne midt på natta av at æ kommer på noe æ må ha med i en tekst æ har skrevet på om dagen, og da må æ bare skrive det ned, ellers får æ ikke sove.

2. juni e dagen. Da tar æ min siste eksamen på en lang stund, og da e det forhåpentligvis ikke så lenge til æ kommer mæ i jobb så æ kan se folk igjen, gjøre noe nyttig med livet mitt, tjene penger – betale regninger, og starte på lista mi. Gleder mæ til nye sokker…

Perplexity is the beginning of knowledge

Foto:Martinebob

Kake. Varmekabler. Plaster. Tornekratt. Sukkerhøy.

Æ har i flere dager gått rundt med en sånn sinnssyk søthunger som enklest kan sammenlignes med den følelsen du får når du har en tjukk skorpe du har veldig lyst til å pille av, men ikke har nån fingra til å gjøre det med… (…)
Æ hadde så lyst på noe søtt at æ ikke klarte å konsentrere mæ om skolearbeidet en gang. Plutselig befant æ mæ bare framfor kjøleskapet, uten å huske at æ hadde reist mæ opp og gådd dit, og der va det jo bare gulrøtter og cottage cheese, så da va det å trekke slukøra tilbake igjen til skolearbeidet. Møkk.

Idag bestemte æ mæ for at nok va nok. Vi har bevisst ikke handla inn noe siden vi skal være borte hele helga, så æ ante jo at det kunne by på et par problemer. Æ loka litt rundt på nett etter en oppskrift, men det va alltid et eller anna vi ikke hadde. Kulturmelk, banan, natron, mandelmel, kakao – lista e lang som et vondt år. Men æ hadde jo bestemt mæ for at det skulle bakes, så derfor gjorde æ på den her måten; æ tok fram det vi hadde som va godt og som kanskje kunne passe i en kake og plasserte det utover kjøkkenbenken.

Æ gir mæ ballan i om det e sukker i kaka, æ spiser det så sjeldent. Det som e viktig for mæ e at maten æ spiser ikke e full av tilsetningstoffer som gjør mæ syk og dreper mæ sakte men sikkert. Derfor kjøper vi alt vi kan økologisk, og supplerer med de andre tingan der vi må. Det e fascinerende med folk som mener dem e sunne og spiser magert pålegg fra en kylling som e dårlig fôra og proppa full av antibiotika. Å spise sunt betyr, i ordets rette forstand, å spise «helsefremmende», og vi kan vel alle være enig i at det ikke e særlig helsefremmende å trø i sæ mat med giftige sprøytemidler, antibiotika, genmodifiserte ingredienser osv., selv om det e aldri så lavt på kalorier og fett. Det e ikke for mæ iallfall.

Uansett.

Æ satt i gang. Starta med å prøve og tine den kalde klumpen av en smørpakke (180g), fordi æ lærte på skolekjøkkenet i femte at når man baker så baker man med romtemperert smør…
Det e jo ikke alltid at man har planlagt baking flere dager i forveien, så da e jo smøret hardt som en…  Men æ e da ikke en rådløs jomfru tapt bak en låvedør heller, så æ la smøret på varmekablan og bakte videre.

Fortsatte med å rive litt sjokolade, klart det skulle være sjokolade i kaka. 100 gram. De som har prøvd å rive sjokolade før vet for et helvetes prosjekt det e. Den smelta i fingran mine, knakk i småbita, spruta overalt, og plutselig så skjedde det fatale; æ raspa opp den ene tommelen. Det kom et par (mange) saftige nordnorske gloser mellom sammenbitte tenner mens æ leita i kjøkkenskuffa etter plaster og engangshansker. Akkurat da tålmodigheta va i ferd med å ta slutt, og raspa va på nippet til å forsvinne ut kjøkkenvinduet, va æ heldigvis ferdig. Taddaa!

Det føltes jo som at raspinga tok 100 år, så æ va sikker på at smøret hadde smelta i mens. Æ sprang som en jaga mår inn på badet og forventa halvveis å se en gul dam utover de grå flisan, men nei. Smøret va like. jævla. hardt. E det mulig? Og nu skulle æ jo bruke det! Så da va det bare en ting å gjøre…

Æ tok deretter 2,5 dl rørsukker og 0,5 dl palmesukker og heiv i en bolle. Da smøret hadde smelta putta æ det oppi og doste miksmasteren på full guffe.

Æ hadde en idé om at det skulle være en lett og luftig blanding som åpenbarte sæ for mæ i bolla etterhvert som miksmasteren rørte rundt, men det va det jo ikke. Tvert i mot.

Jaja, ka skal man gjøre. Ikke vet æ, æ kan jo ikke det her.
Æ blanda så inn eggan. Ett og ett. Koffor sir du? Koffor tok æ ikke bare i alle på en gang? Æ har ikke peiling, ikke spør så vanskelig. Syns æ leste i et ukeblad en gang at det va en lur ting å gjøre for å få det luftig, men kem vet, det kan ha vært noe helt anna. Skadelig e det nu ihvertfall ikke, tenker æ, så æ gjorde det nu på den måten.

Etter fem egg va det på tide å blande i melet. 6dl jyttemel, siden vi begge e sensitiv for hvete. Og litt kokosmel for gøy, siden det va en dæsj igjen. Og litt vaniljekesam fordi boksen va åpna og snart gikk ut på dato. Og sjokoladen. Alt det her mosa æ sammen med miksern, og fikk en blanding som va så tett som et tornekratt. Jaha, tenkte æ, og tusla bort til kjøleskapet. Der fant æ en boks kokosmelk, og en pakke vanlig melk. Så da va det bare å spe på.

Når kokosmelk står kaldt skiller den sæ, æ skrapa derfor av fettet som lå øverst, og heiv det over i bolla i lag med melka.

Da ble røra så medgjørlig og fin at det va ikke måte på. Æ blanda det godt sammen og heiv det i en springform på 26cm med papir i bunnen og litt smør på sidan.

Ovnen hadde æ forvarma opp til 190 grader, også lempa æ kaka inn og satt på 30 minutter. Æ hadde ikke en fjerneste anelse kor lang tid det her blei å ta, så æ fant ut at æ måtte sette på 30 først, også se det an.

Så kom den viktigste delen.

Etter over en time i ovnen va kakespetakelet endelig ferdig. Det lukta himmelsk i hele huset, høvdingen hadde rukket å komme hjem fra jobb i mellomtiden, og middagen va fortært. Æ tok den ut av forma og lot den ligge litt på benken for å avkjøle sæ. Den så jo riktig så fin ut.

Æ miksa sammen en slags glasur bestående av en pakke Philadelfia naturell, 3 dl melis og litt raspa sjokolade (engangshansker!). Klæsja ikke på hele kaka, for den va enda varm, så æ tok bare på de stykkan vi spiste.

Wilma va naturligvis interessert i en liten smak. Det e ho jo alltid. Uansett ka det skulle være.

Frithjof:
Det e den rarest kaka æ har spist noen gang, men den va god! Æ ville gitt den 7 av 10.
15 minutter seinere:
Æ ble rar av den der kaka… helt sukkerhøy!
5 minutter etterpå:
Du har så fine fota kjære, så små liksom. Aksom fotan til en mongoloid alv!!

Sukkerhøy ja.

Æ syns ikke kaka ble nå særlig. Æ ville kanskje gitt den 4-5/10. Men den tilfredsstilte søthungeren min, og det va jo faktisk hele poenget den her gangen.
Til å være en kake æ lagde av det æ fant rundt om kring i skuffer og skap så syns æ den ble overraskende grei. Og tatt i betraktning at æ overhodet ikke kan bake (ikke si nåt til Frithjof, han trur han har funnet sæ det perfekte koneemnet), så va den jo direkte nydelig.

Imorra reiser vi til Alta som reiseledera for UKM. Vi har kjøpt verdens største oppblåsbare madrass og e klar for en helg med lite søvn, mye og variert underholdning, artige folk og god stemning! Gledings!

The future seems to me no unified dream but a mince pie, long in the baking, never quite done.

Foto:Martinebob