Høst. Babbel. Femti. Bringebær

Det e høst. Sånn på ordentlig liksom. Æ så det i dag da vi va oppe ved Rødekors hytta, æ og Fredrik. Naturen har rett og slett eksplodert i rødt, gult og orange. Det e så pent! Æ glemte å ta med kameraet. Skal forsøke å huske det i morra. *lage en mental huskelapp*

Ole Morten hadde feber og la sæ tidlig. En times tid seinere kom æ etter, og da hadde vi en interessant samtale.

Martine: Æ lot bare Wilma ligge i buret i natt, e det greit?
Ole Morten: Så lenge døra.
Martine: Hæ?
Ole Morten (…)
Martine: Æ tok ho ikke opp i dag, siden æ ser du e dårlig. Går det bra?
Ole Morten: Ja, greit. Så lenge døra.
Martine: Så lenge døra e oppe?
Ole Morten: Nei, så lenge døra!
Martine: E OPPE?! SÅ LENGE DØRA E OPPE!? ELLER IGJEN?
Ole Morten: Ja.
Martine: (…) *sukke*
Martine: Ja, okei. Men ho får nu være der nede i natt.
Ole Morten: Bare pass på døra.
Martine: (…)

Han huska ingenting dagen etterpå.

Pappa hadde 50-årsdag i forrige uke. 50 år!  Æ trodde aldri pappa skulle bli så gammel. Altså, ikke sånn at æ trodde at han skulle dø før han fylte 50 – det e bare så rart at tida har gjort sånn at MIN pappa e blitt femti år.
Som liten syns æ femti va hundgammelt. Da hadde man rett og slett èn fot i grava. Med tiden så har æ selvfølgelig endra syn på det med alder og sånn. Gammel e man ikke før man sjøl føler at man e gammel. Det gjelder å holde sæ ung til sinns, også kan bare den der kroppen seile sin egen sjø!
Pappa feira bursdagen hjemme i lag med venner og familie. Vi spiste i tre og en halvtime, og da va æ faktisk så mett at æ bare måtte dra hjem og legge mæ. Føltes som om magen holdt på å slå sprekker.
Maten va kjempegod, pappa e så dyktig!

I helga tror æ faktisk at vi bare skal ta livet helt med ro. Ingen av oss e i noe særlig form for tida, med vondt i hodet og litt småfeber. Utrivelig rett og slett. Martine + Ole Morten + film + bringebær i vaniljesaus = lykke.

Profetien som dømmer blir gjerne reell. Når alt går i sirkel og fyller seg selv.
Siblingz.jpg

Foto:Martinebob

Hjemkomst. Rot. Elsk. Slosskamp

Ole Morten e hjemme, og hjertet mitt e helt igjen. Æ smiler, og kan ikke la være å kjenne på han hele tida. E han virkelig her? Sånn på ordentlig liksom? Det føles så rart.
Æ våkner midt på natta – redd for at det bare va en drøm, men så kjenner æ varmen hannes og hører han puste, og da kan æ sove trygt.
Jakka hannes henger på knaggen, pcn hannes står på lillerommet, tannbørsten står i koppen og hårvoksen på hylla. Dyna lukter Ole Morten igjen; både æ og Wilma ligger og snuser lenge etter at han har stått opp. Skittentøyskurven e full, og det e rot overalt fra kofferten han har pakka ut, men æ kan ikke gjøre anna enn å se på det og elske hver eneste del. Han e hjemme igjen! Da kan det være det samme med alt det andre.
Lykkelig.

Wilma kjente han igjen med en gang ho så han. Ho ble helt gal! Visste ikke kor ho skulle gjøre av sæ, bare hoppa rundt og lagde de snåleste lydan mens ho sleika han i hele fjeset. Helten e endelig tilbake.

Slosskamp!

1Gjeipe.jpg

Foto:Martinebob

1F__rbainna.jpg

Foto:Martinebob

1Rawr.jpg

Foto:Martinebob

1Raptus.jpg

Foto:Martinebob

You are the crispy noodle in the vegetarian salad of life

1MartineogWilbur.jpg

Foto:Martinebob