Høst. Babbel. Femti. Bringebær

Det e høst. Sånn på ordentlig liksom. Æ så det i dag da vi va oppe ved Rødekors hytta, æ og Fredrik. Naturen har rett og slett eksplodert i rødt, gult og orange. Det e så pent! Æ glemte å ta med kameraet. Skal forsøke å huske det i morra. *lage en mental huskelapp*

Ole Morten hadde feber og la sæ tidlig. En times tid seinere kom æ etter, og da hadde vi en interessant samtale.

Martine: Æ lot bare Wilma ligge i buret i natt, e det greit?
Ole Morten: Så lenge døra.
Martine: Hæ?
Ole Morten (…)
Martine: Æ tok ho ikke opp i dag, siden æ ser du e dårlig. Går det bra?
Ole Morten: Ja, greit. Så lenge døra.
Martine: Så lenge døra e oppe?
Ole Morten: Nei, så lenge døra!
Martine: E OPPE?! SÅ LENGE DØRA E OPPE!? ELLER IGJEN?
Ole Morten: Ja.
Martine: (…) *sukke*
Martine: Ja, okei. Men ho får nu være der nede i natt.
Ole Morten: Bare pass på døra.
Martine: (…)

Han huska ingenting dagen etterpå.

Pappa hadde 50-årsdag i forrige uke. 50 år!  Æ trodde aldri pappa skulle bli så gammel. Altså, ikke sånn at æ trodde at han skulle dø før han fylte 50 – det e bare så rart at tida har gjort sånn at MIN pappa e blitt femti år.
Som liten syns æ femti va hundgammelt. Da hadde man rett og slett èn fot i grava. Med tiden så har æ selvfølgelig endra syn på det med alder og sånn. Gammel e man ikke før man sjøl føler at man e gammel. Det gjelder å holde sæ ung til sinns, også kan bare den der kroppen seile sin egen sjø!
Pappa feira bursdagen hjemme i lag med venner og familie. Vi spiste i tre og en halvtime, og da va æ faktisk så mett at æ bare måtte dra hjem og legge mæ. Føltes som om magen holdt på å slå sprekker.
Maten va kjempegod, pappa e så dyktig!

I helga tror æ faktisk at vi bare skal ta livet helt med ro. Ingen av oss e i noe særlig form for tida, med vondt i hodet og litt småfeber. Utrivelig rett og slett. Martine + Ole Morten + film + bringebær i vaniljesaus = lykke.

Profetien som dømmer blir gjerne reell. Når alt går i sirkel og fyller seg selv.
Siblingz.jpg

Foto:Martinebob

Hjemkomst. Rot. Elsk. Slosskamp

Ole Morten e hjemme, og hjertet mitt e helt igjen. Æ smiler, og kan ikke la være å kjenne på han hele tida. E han virkelig her? Sånn på ordentlig liksom? Det føles så rart.
Æ våkner midt på natta – redd for at det bare va en drøm, men så kjenner æ varmen hannes og hører han puste, og da kan æ sove trygt.
Jakka hannes henger på knaggen, pcn hannes står på lillerommet, tannbørsten står i koppen og hårvoksen på hylla. Dyna lukter Ole Morten igjen; både æ og Wilma ligger og snuser lenge etter at han har stått opp. Skittentøyskurven e full, og det e rot overalt fra kofferten han har pakka ut, men æ kan ikke gjøre anna enn å se på det og elske hver eneste del. Han e hjemme igjen! Da kan det være det samme med alt det andre.
Lykkelig.

Wilma kjente han igjen med en gang ho så han. Ho ble helt gal! Visste ikke kor ho skulle gjøre av sæ, bare hoppa rundt og lagde de snåleste lydan mens ho sleika han i hele fjeset. Helten e endelig tilbake.

Slosskamp!

 

1Gjeipe.jpg

Foto:Martinebob

1F__rbainna.jpg

Foto:Martinebob

1Rawr.jpg

Foto:Martinebob

 

1Raptus.jpg

Foto:Martinebob

You are the crispy noodle in the vegetarian salad of life

1MartineogWilbur.jpg

Foto:Martinebob

 

Vekt. Wii. Resultat. Sulten. Fornøyd.

En dag i begynnelsen av mai bestemte æ mæ for å tusle en tur på vekta. Ettersom at æ ikke har vekt så måtte æ bruke Wii-brettet og spillet Wii-fit for å veie mæ. Greit nok det.
Æ hoppa på brettet, lukka øyan, sugde magen inn og prøvde å gjøre mæ så lett som æ bare klarte. Resultatet va nedslående. Det kom opp en liten gris på skjermen som forsiktig fortalte mæ at BMI’en min va på tur å snike sæ over på den oransje streken, og at æ måtte passe mæ for overvekt. 159 cm, 64 kilo. Hadde æ hatt bryst som en russisk broiler så hadde det sikkert kunne fungert, men sånn e det desverre ikke, kiloan e strategisk plassert på magen og låran.
Ettersom at æ faktisk bare blir eldre og eldre, og forbrenninga går tregere og tregere så går det ikke an å spise pølse og nudler (<3) hver dag og forvente at kroppen skal klare å forbrenne alle kalorian uten at æ hjelper til.

Så da va det bare èn ting å gjøre, og det va å slutte å spise. Tre mnd seinere e æ ganske sulten, men merkbart tynnere, og vil anbefale den her metoden til alle som ønsker å gå ned i vekt!

Nei, okei da. Det va kanskje ikke helt sånn det va. Æ har slutta å spise tull og vas, og æ spiser en hel del mindre. Æ spiser ikke nødvendigvis så ofte som æ burde, men det e nok fordi det har vært sommerferie og dagan har vært så flytanes. Æ har heller ikke tenk så altfor mye på KA æ har spist, æ har bare spist mye mindre av det æ pleide å spise, og bytta ut saus med salat. Også spiser æ opp maten min, men ikke mer enn det. Æ går ikke og gomler i mæ rester etterpå som æ pleide å gjøre. Godteri og kaker spiser æ stort sett bare på besøk. Da trør æ i mæ som om æ aldri skal få spise det igjen.

Det e så gøy å gå ned i vekt! Spesielt når man bruker Wii til det, for da får du en tabell kor du kan se vektreduksjonen helt klart og tydelig. Det gikk veldig tregt i begynnelsen, men plutselig så raste æ ned mange kilo på en gang, og da ble den der grafen så fin. Nu veier æ 57 kilo, og føler mæ mye bedre! Tenkte å gå ned to til, så har æ litt å gå på. Vil sikkert gå litt opp når æ og Ole Morten en gang flytter sammen igjen. Vi spiser alltid så mye når vi e i lag. Æ har spist the vegetarlasagne of my life i sommer, hos Tina, og det e helt garantert nåt æ skal prøve å lage til mæ og Ole Morten.

I morra skal æ til fysio og bli knekt på… også må æ rydde på loftet, for der ser det ikke ut plutselig. Skjønner ikke ka som skjer? Må være Wilma som står opp på natta og river klærne ut av skuffan og hiver dem rundt om kring… Fins ingen anna forklaring.

Bildet: Mobilbilde av den nyyydelig skinke- og baconbaguetten æ spiste på Opticom i går. Nam!!

Livet är som en labyrint; ibland får man en spark i pungen och ibland får man ost sprutat i hela fejset.
Baconnam.jpg

Foto:Martinebob