Ønsker. Brev. Imperativ. Urimelighet.

Det e mange som har spurt ka æ ønsker mæ til jul.

– Ka du ønsker dæ, lille Martine? hm?

Og da svarer æ som sant e, at æ ønsker mæ vin, ullsokka, sånn liten elektrisk visp så man ikke får klumper i vaniljekaffen, pyjamas og minnepenn med plass til hele internettet. (Altså, æ ønsker selvfølgelig også fred på jord, glede til alle barn og at vinden i fra høyre snart skal snu, men det e liksom ikke det folk e ute etter når dem spør har æ funnet ut, etter en del prøving og feiling).
Gavekort på mer tålmodighet, og et års forbruk av Gildes røkte kjøttpølser hadde heller ikke vært å forakte når æ tenker mæ om.

Men folkens, nu e det på tide å berette ka det e æ egentlig ønsker mæ, innerst inne i den blodige hjerterota mi. Æ har nemlig kjent på det en stund, at det e beregna for lite tid, for få timer i døgnet, til at æ rekker å gjøre alt som e forventa av mæ. Æ tar mæ i å stresse for å få ting gjort, eller æ prioriterer vekk fornøyelser, og det e aldeles ikke sånn æ vil ha det.

Kjære verdens skaper; (om det e en gud eller et helt usannsynlig, aleatorisk smell) Universet e dynamisk, vi e i konstant forandring, og ting som fungerte for milliarder av år siden da jorda som vi kjenner den oppsto, fungerer nødvendigvis ikke nu mer i det herrens år 2011. Ikke ta det personlig, det lå sikkert en veldig flott tanke bak det hele, men det fungerer ikke nu mer, og æ syns det e på høy tid med en forandring. Evolusjon. Vi må gå et skritt videre. It’s time.

Så det æ ønsker mæ aller mest  e et håndskrevet, signert brev, med følgende ord:

Kjære Martine

Du er herved fritatt fra å sove.
Døgnet ditt har fra nå av åtte ekstra timer du kan disponere helt fritt.

Use them wisely

Vennlig hilsen
Ole Lukke Øyet.

Æ syns faktisk at det faller på sin egen urimelighet at æ skal måtte sove vekk 1/3 av livet. Det e jo helt tøvat. Æ trenger de timan til å gjøre andre ting, akkurat nu; lese til eksamen. Og foræssn så e det håpløst med eksamen i mørketida, man går jo rundt i en konstant zombidøs med tilhørende teflonhjerne.
Ørten gang har æ åpna etikkboka for å bli bedre kjent med han godeste Kant og det kategoriske imperativ, bare for å våkne opp med permmerke i panna, hours wasted, og ingen nye, kloke, inspirerende tanker.

Muntlig eksamen i morra klokka ti; det her går aldri bra.

Bildet: Rota? Hm? Skjønner ikke helt ka du sikter til her nu…

This is the eve of I don’t believe.

Foto:Martinebob

Å. Kjenne. Noen. På. Ordentlig.

Tru om det går an å kjenne noen uten egentlig å kjenne dem? Hvis du skjønner ka æ mener. Skjønne ka dem skal si før dem sir det, vite ka favorittfargen demme e, ka dem mener om Obama, og kossn dem liker eggan sine stekt, men likevel plutselig oppdage noe som får dæ til å tilte på hodet å se dem i et helt nytt lys, som ikke nødvendigvis e så positivt.
I det siste har det hendt flere ganger at mennesker i min nærmeste sirkel har vist nye sider ved sæ sjøl som har fått mæ til å lure på om man egentlig kan kjenne noen helt i det store og det hele.

Det skremmer mæ, og gjør mæ usikker og bekymra.

Ellers e det snart Lucia og eksamen og jul og hele pakka. Regner med at de fleste har fått det med sæ. WTB julestemning.

If I’m louder, would you see me?

Foto:Martinebob

Kjedelig. Spontanantenner. Flatline. Sulten.

Føler mæ så kjedelig i dag.
Uten ideer.
Æ hadde en tidligere da æ lå på badegulvet, men den fikk liksom ikke ordentlig tak, og nu e den borte. Veldig frustrerende, for æ har følelsen av at det va noe spennende.
Æ må begynne å skrive ned ting.
Det skjer ofte at æ ligger i senga på kvelden og tenker så mye bra at det bobler i hele mæ, nesten så æ ikke får sove og bare gleder mæ til æ skal stå opp å starte på et eller anna; også våkner æ også e det helt tomt.

I det siste har det egentlig ikke vært så mye aktivitet i det hele tatt, og nu e det kommet til det punktet der æ e redd for at æ aldri skal finne på noe kreativ igjen. At den delen av hjernen på mystisk vis har slutta å fungere. Det kan jo hende, aksom folk spontanantenner eller blir grå i håret over natta, eller plutselig ikke liker tomatsuppe; at det bare ikke e mer. At kreativitetssenteret i hjernen min har avvikla samarbeidet. Det va dessverre ikke fruktbart nok så den la ned agenturet. Sa opp kontrakten.
Det kan jo hende.

Æ kjenner at æ trenger å bli inspirert, men æ vet ikke kordan. Æ trenger noe som vekker en eller anna følelse i mæ. Noe æ kan bli glad av, eller sint, eller berørt, trist, opprørt. Akkurat nu e det bare flatline. Det eneste æ kjenner e at æ e litt trøtt og at æ fryser på tærne. Ja også e æ sulten, for æ har glemt å spise igjen.
Det begynner å bli et problem det der.

Give me something to sing about

Foto:Martinebob

Endeløs higen. Ujevn vektskål. Spontanitetens bøddel.

Æ hadde en diskusjon med mæ sjøl i går kveld. Den forløp omtrent sånn her:

– Æ blir gal av det her, æ vil ikke mer
– Men det må du, Martine, for det e skole; og skole e viktig
– Æ vet det, men æ får ikke til det her. Æ har ikke mer å gi. Æ legger mæ, så fortsetter æ imorra.
– Det e jo en ærlig sak det
– Ja, e det ikke?
– Men da må du være flink å fortsette med det her first thing in the morning.
– Jada. Æ skal fortsette. Æ skal skrive ferdig der her jævla didaktiske opplegget, og det skal være det beste god damn opplegget som noen sinne har berørt jordas overflate.
– Ambisjoner! Ikke verst
– Æ har da alltid ambisjoner
– Har du nu det?
– Ja, det har æ nu vel. Fjoråret sett i retrospekt va jo ikke anna enn en endeløs higen etter å tilfredsstille mine egne forventninger.
– Oj, nu hørtes du jammen mæ nesten litt voksen ut, Martine. Veldig bra
– Ja e det nu egentlig det? E det bra? Æ mener, æ hadde egentlig ikke tenkt til å bli voksen. Planen va å være overfladisk voksen så andre får inntrykk av at æ e det, men så e æ det egentlig ikke.
– Koffor det da?
– Jo, for da gjør det liksom ingenting om æ glemmer å betale regninger og syns at det e artigere å spille enn å diskutere politikk og matpriser, og å vaske under trappa – for æ e jo egentlig ikke voksen, æ bare later som.
– Så det du sir nu e at du bare skal fraskrive dæ alt ansvaret når ting ikke e artig mer?
– Liksom…  ja?
– Martine…
– Hysj.
– Du, hør nu her
– Nei, æ vil ikke høre.
– Jo, men det her e viktig
– *stikker fingran inn i øran*  Blablablablabla!
– Nu e du barnslig
– Ja… unnskyld.
– Æ trur egentlig ikke det e så ille å være voksen. Og for å være helt ærlig så trur æ du har vært det en stund uten at du har ville innrømme det for dæ sjøl
– hÆ?
– Du hørte ka æ sa.
– Ja men…
– Nei, ingen unnskyldninger
– Jamen æ e jo fortsatt redd for spøkelser og klovner og at nån skal ta tak i beinan mine når æ går opp trappa, og når æ e aleina så tar æ sats ved dørstokken og hopper inn i senga, i tilfelle det ligger noen under den. Og æ spiser ikke det øverste på osten, æ klarer ikke å begrense mæ når æ spiser sjokolade, og æ liker ikke lutefisk eller rødvin, og –
– Det der har ingenting med å være voksen å gjøre, Martine
– .. Neivei?
– Det å være voksen handler om å ta ansvar for sæ sjøl og handlingan sine, og ta del i samfunnet.
– Sir du det?
– Ja
– Kossn vet du det?
– Æ googla det
– Hm.
– Og det står faktisk ingenting om at man må spise det øverste på osten.
– Ikke?
– Nei.
– Ka med kokt torsk?
– Det står ingenting om at man må spise kokt torsk heller.
– Ka med krim? Står det at man må like krim?
– Kan ikke finne noe som helst om at man må like krim.
– Hm.
– Jepp
– Du, e det her fra wikipedia? for æ har hørt at wikipedia ikke e en sikker kilde…
– Du, Martine
– Æ bare sir. Wikipedia ikke e spesielt pålitelig. Det kan hende at den tar feil. Æ e kildekritisk.
– Skal du finne på unnskyldninger igjen nu, Martine?
– Æ bare sir! Det hørtes liksom litt for enkelt ut det der. Æ har nemlig hørt at det å være voksen e som en ujevn vektskål med to kilo drittoppgaver på den ene sia, og fire gram med ting du faktisk har glede av å gjøre på den andre sia.
– Kor du har hørt det her?
– Steder…
– Æ trur du finner på ting nu, Martine
– Dust.
– Du… det e helt ok å være voksen. Ja, du må gjøre en hel del kjedelige ting som tar tid og som helt sikkert ikke e like artig som å male eller spille. Men til gjengjeld har du mye større frihet til å gjøre det du vil gjøre ellers. Du får mer selvinnsikt, du forstår verden på en anna måte – på godt og vondt, og du tjener dine egne peng og kan kjøpe det du har lyst på –
– Æ har jo veldig lyst på en Jedi morgenkåpe med hette!
– – til en viss grad, sku æ si før du avbrøyt mæ.
– *sukk* der kommer begrensningan igjen.
– Det handler om å være ansvarlig, det e vel ingenting galt i det?
– Nei, det ikke ansvarligheta i sæ sjøl æ ikke liker, det e det at ansvar og forpliktelser ofte går hånd i hånd, og forpliktelser kveler gnisten min. Spontanitetens bøddel. Du kan likså greit putte mæ i et bur og nekte mæ dagslys og kokt pølse.
– Det der e jo bare tull. Det handler om å organisere livet sitt rundt ting man setter pris på, og gjøre ting som får de kjedelige tingan til å virke som småkaker i forhold.
– Særlig lett når det e mer negative ting enn positive
– Men det e det jo ikke
– Joho
– Nei det e det ikke. Du lever et godt liv, og du har det stort sett veldig bra, det vet du.
– Javel…
– E du sur nu?
– Nei æ e ikke sur. Æ e bare ikke enig.
– Du e jo enig i at det e flere positive ting enn negative?
– Ja okei, så e æ enig i det. Men de negative tingan har flere poeng enn de positive, sånn at dem får større uttelling. Det e så kjedelig å gjøre kjedelige ting at de gode tingan mister litt av piffen. Skjønner du?
– Æ skjønner ka du sir, men æ e ikke enig.
– Neivel. Men da sier vi oss enig i at vi e uenig også e vi ferdig med den her diskusjonen nu. OK?
– Det va veldig voksent sagt av dæ, Martine.
Hold kjeft.

Voksen er noe som bare eksisterer i et barns fantasi

Foto:Martinebob