Tid. Blind. Lista. Trøste. Kamera.

Æ har problemer.

Kordan disponere tid:
Det her trur æ e det største problemet. Æ har så mye ting som skulle vært gjort, og så altforaltfor lite tid. Og de tingan æ MÅ gjøre e selvfølgelig ikke de tingan æ har LYST til å gjøre. Indre-Martine e i tillegg jævla snikat, og så særdeles lite behjelpelig at det e direkte plagsomt.

Sånn her sku det vært:
Kjære Martine, den der oppgaven din… den viktige oppgaven som må være ferdig snart, du vet den? Den oppgaven som teller 75% av karakteren din. Ja, den ja. Ka med at du setter dæ ned nu og skriver litt på den nu, også kan du spille Kåre Kanins dråpespill så mye du vil etterpå. Okei? Flott. Da gjør du det. Fint. Du e flink *klappe på hodet*

Sånn her e det:
Herreguuud chill nu. Du har GOD tid. Seriøst. Ta det rolig! Du skal nu leve litt i mens du studerer hæ? Ta dæ en tur ut i finværet, kjøp is, dra på besøk, spill Kåre Kanin. Oppgaven går ingen steder. Den ligger her og venter på dæ når du kommer tilbake.
Du har ingenting i hodet ditt nu uansett, trust me, æ e her inne, det e helt tomt (hul lyd). Så du kan like gjerne bare gi opp med en gang. Dessuten så har vi jo funnet ut for lenge siden æ og du at du jobber aller best under press, og det e enda 20 daga til du skal være ferdig, så det e jo faktisk nesten idioti å komme i gang allerede nu. Du vil vel ikke være en idiot? Hm?
Sånn ja, bare legg vekk boka og konsentrasjonen og alt det der tullet der, så finner du fram Mahjong også tar du et par runda før du stikker og kjøper is. Deerja. Flott.

Ho e så overtalende ho der skrævsylta; ho vet akkurat ka ho skal si for å avlede oppmerksomheta mi, og plutselig så har æ sotte og sett på bilder av hundevalper og fjollate dovendyr i flere timer istedetfor å skrive. DRIT.

Si hei eller ikke?
For en tid tilbake så skjedde det et eller anna på innsiden av fjeset mitt, baki der kor øyan sitter, som resulterte i at æ bare ser dårligere og dårligere for hvert år som går. Når æ sitter framfor PCn eller leser så bruker æ brilla, men når æ e ute og trør så levner æ dem hjemme, sånn for å hvile nesa litt. Æ e livredd for å få hakk i den, sånn som oldefar hadde…
Og det gjør at æ ofte går sånn her;
*myse*  «E det mamma? Neeei det e nu ikke mamma… eller? Tru om det e mamma… Ska æ si hei? Nei, tenk om det ikke e ho. E det ho tru? Hm…»  Også må æ vente til personen e 40cm i fra mæ før æ prøver diskret å kike bort for å se kem det e.
Æ ser ikke ansikter mer. Æ ser et menneske, og med mindre dem har en særegen gå-stil, signalgul jakke eller rosa hår, så ser dem peise lik ut alle sammen. Jada, æ har forsøkt linser, dem gikk inn på øyet, men dem ville ikke ut igjen, så det va ikke helt min greie.

Kjøpe det som står på lista, og BARE det
Typisk Martine:
«Hmm… æ sku hatt nye joggesko og lystett gardin til soverommet. Jepp, æ drar til byen og henter»

1 time seinere:

Eplemartine . sier:
Dem hadde ikke sko…
men dem hadde gardiner!
ikke til soverommet da
men til stua!

Kompis:
…..
ka heter det eventyret der om noen som gikk for å handle melk men kom tilbake med et sirkus?

Det e vanskelig å skrive en liste og holde sæ til den. Det e alltid minst 2-3 ting ekstra som ikke sto på den forbanna lista som æ gjerne sku hatt. Og det e hvertfall vanskelig hvis æ kommer til byen og ikke finner noe av det æ skal ha. Æ har jo innstilt mæ på at æ skal få noe nytt, og når æ ikke får tak i det æ har bestemt mæ for, så må æ jo få noe anna? NOE MÅ Æ JO FÅ!?
Det som e så dumt e jo at det der plastkortet blir så fryktelig fort tomt når man holder på sånn… og da blir man veldig sulten etterhvert…

Å trøste når noen e trist
Det her e æ bare så helt jævla, peise dårlig på at æ har ikke ord. Æ e et praktisk menneske, sant. E du trist? Ja så la oss finne ut koffor, også fikser vi det! NU! Eliminere grunnen.Teit kjæreste? Jammen da dreper vi han da! Også e problemet borte, og du e ikke trist mer. OK? OK!
Æ kan ikke det der med å si de rette ordan og klemme og bare være der med kjeks og vin og konfetti, eller ka man nu gjør…  Æ trenger å ta 30 studiepoeng i trøsting.

Og ellers så har æ fått nytt kamera. Et Nikon D5100 (måtte det andre hvile i fred). Æ e så fornøyd at du aner ikke. Her e det første bilde æ tok med den awesome macrolinsa mi. Vi skal nok bli gode venner etterhvert vi to.

I can’t say how your life will be, but there’s one thing I guarantee; you can depend on me.

Foto:Martinebob