Tid. Blind. Lista. Trøste. Kamera.

Æ har problemer.

Kordan disponere tid:
Det her trur æ e det største problemet. Æ har så mye ting som skulle vært gjort, og så altforaltfor lite tid. Og de tingan æ MÅ gjøre e selvfølgelig ikke de tingan æ har LYST til å gjøre. Indre-Martine e i tillegg jævla snikat, og så særdeles lite behjelpelig at det e direkte plagsomt.

Sånn her sku det vært:
Kjære Martine, den der oppgaven din… den viktige oppgaven som må være ferdig snart, du vet den? Den oppgaven som teller 75% av karakteren din. Ja, den ja. Ka med at du setter dæ ned nu og skriver litt på den nu, også kan du spille Kåre Kanins dråpespill så mye du vil etterpå. Okei? Flott. Da gjør du det. Fint. Du e flink *klappe på hodet*

Sånn her e det:
Herreguuud chill nu. Du har GOD tid. Seriøst. Ta det rolig! Du skal nu leve litt i mens du studerer hæ? Ta dæ en tur ut i finværet, kjøp is, dra på besøk, spill Kåre Kanin. Oppgaven går ingen steder. Den ligger her og venter på dæ når du kommer tilbake.
Du har ingenting i hodet ditt nu uansett, trust me, æ e her inne, det e helt tomt (hul lyd). Så du kan like gjerne bare gi opp med en gang. Dessuten så har vi jo funnet ut for lenge siden æ og du at du jobber aller best under press, og det e enda 20 daga til du skal være ferdig, så det e jo faktisk nesten idioti å komme i gang allerede nu. Du vil vel ikke være en idiot? Hm?
Sånn ja, bare legg vekk boka og konsentrasjonen og alt det der tullet der, så finner du fram Mahjong også tar du et par runda før du stikker og kjøper is. Deerja. Flott.

Ho e så overtalende ho der skrævsylta; ho vet akkurat ka ho skal si for å avlede oppmerksomheta mi, og plutselig så har æ sotte og sett på bilder av hundevalper og fjollate dovendyr i flere timer istedetfor å skrive. DRIT.

Si hei eller ikke?
For en tid tilbake så skjedde det et eller anna på innsiden av fjeset mitt, baki der kor øyan sitter, som resulterte i at æ bare ser dårligere og dårligere for hvert år som går. Når æ sitter framfor PCn eller leser så bruker æ brilla, men når æ e ute og trør så levner æ dem hjemme, sånn for å hvile nesa litt. Æ e livredd for å få hakk i den, sånn som oldefar hadde…
Og det gjør at æ ofte går sånn her;
*myse*  «E det mamma? Neeei det e nu ikke mamma… eller? Tru om det e mamma… Ska æ si hei? Nei, tenk om det ikke e ho. E det ho tru? Hm…»  Også må æ vente til personen e 40cm i fra mæ før æ prøver diskret å kike bort for å se kem det e.
Æ ser ikke ansikter mer. Æ ser et menneske, og med mindre dem har en særegen gå-stil, signalgul jakke eller rosa hår, så ser dem peise lik ut alle sammen. Jada, æ har forsøkt linser, dem gikk inn på øyet, men dem ville ikke ut igjen, så det va ikke helt min greie.

Kjøpe det som står på lista, og BARE det
Typisk Martine:
«Hmm… æ sku hatt nye joggesko og lystett gardin til soverommet. Jepp, æ drar til byen og henter»

1 time seinere:

Eplemartine . sier:
Dem hadde ikke sko…
men dem hadde gardiner!
ikke til soverommet da
men til stua!

Jan Ståle sier:
…..
ka heter det eventyret der om noen som gikk for å handle melk men kom tilbake med et sirkus?

Det e vanskelig å skrive en liste og holde sæ til den. Det e alltid minst 2-3 ting ekstra som ikke sto på den forbanna lista som æ gjerne sku hatt. Og det e hvertfall vanskelig hvis æ kommer til byen og ikke finner noe av det æ skal ha. Æ har jo innstilt mæ på at æ skal få noe nytt, og når æ ikke får tak i det æ har bestemt mæ for, så må æ jo få noe anna? NOE MÅ Æ JO FÅ!?
Det som e så dumt e jo at det der plastkortet blir så fryktelig fort tomt når man holder på sånn… og da blir man veldig sulten etterhvert…

Å trøste når noen e trist
Det her e æ bare så helt jævla, peise dårlig på at æ har ikke ord. Æ e et praktisk menneske, sant. E du trist? Ja så la oss finne ut koffor, også fikser vi det! NU! Eliminere grunnen.Teit kjæreste? Jammen da dreper vi han da! Også e problemet borte, og du e ikke trist mer. OK? OK!
Æ kan ikke det der med å si de rette ordan og klemme og bare være der med kjeks og vin og konfetti, eller ka man nu gjør…  Æ trenger å ta 30 studiepoeng i trøsting.

Og ellers så har æ fått nytt kamera. Et Nikon D5100 (måtte det andre hvile i fred). Æ e så fornøyd at du aner ikke. Her e det første bilde æ tok med den awesome macrolinsa mi. Vi skal nok bli gode venner etterhvert vi to.

I can’t say how your life will be, but there’s one thing I guarantee; you can depend on me.

Foto:Martinebob

Hakk. Tonedøv. Fasit. Tips. Nattbesøk.

Har du noen ganger følelsen av at du ikke helt får ordentlig til det der med å leve? At det på en måte hakker litt, går ikke så glætt som du skulle ønske at det gjorde; at det e noe som ikke stemmer helt.
Æ føler at det e litt sånn som Idol. At æ har meldt mæ på fordi æ trur æ e så jævlig flink å synge, men så står æ der framfor dommeran også viser det sæ at æ ikke kan allikevel. At æ e like tonedøv som æ har selvinnsikt, og ingen har fortalt mæ at æ egentlig ikke kan, så æ prøver og prøver, kaver mæ framover i troen om at æ gjør helt rett; men så viser det sæ at det gjør æ så alldeles ikke.
Æ vet jo at det ikke fins noe fasit på kossn man skal gjøre det her, men æ tør vedde på at det finnes en enklere måte enn den den æ har going on akkurat nu. Utvilsomt.

Æ etterlyser the Great book of life. Den burde deles ut ved fødselen og inneholde alt fra enkle tips og triks til kordan man best kan mestre det her opplegget, til oppskrift på brunsaus og sjokolademousse, samt svaret på om man bør tøye ut etter trening eller ikke. Burde vel ikke være så inn i helvetes vanskelig å få til? Det e jo tross alt en del folk her i verden, man sku nu tru at man kunne ha hepsa sammen et knippe kloke hoder og fått rabla ned noen enkle retningslinjer, oppskrifter, viktige fakta og eksempler på ulike måter å løse en gitt situasjon på.

«Har du så mye skolearbeid at du nesten ikke får puste?
Ingen problem! Her har du fire mulige løsninger, alle med garantert suksess.»

Æ hadde slengt alle pengan mine i den retninga.

Akkurat nu så sitter æ oppe på loftet aleina mens det høres ut som at det e noen som går sakte rundt og rundt nede i stua… Æ trur Wilma hører det også fordi det ene øret hennes e på stilk der ho ligger i senga bak mæ og halvsover, og det gjør egentlig det hele en hel del skumlere. Tenk om det virkelig e noen der?
Æ sitter heelt stille og vurderer å skru musikken høyere så æ ikke hører lydan der nede, men da hører æ jo samtidig ikke om dem bestemmer sæ for å legge turen opp trappa. For æ tenker at hvis dem blir der nede så e det jo greit, æ e jo her oppe uansett, og når det e lyst imorra så e dem dratt allikevel, for det e aldri sånne her lyda på dagtid. Rart det der egentlig, at dem alltid kommer på besøk på kvelden når det e stille og mørkt ute og ingen andre hjemme.
Hmm, hvis dem kommer opp… da må æ slå med noe, og æ har ingenting heftig her å slå med, bare en blomstervase med vann og tulipaner i… Men det e tross alt bedre enn alternativet som garantert inneholder både blod, snørr og knekte ribbein.
.. oog nu kom æ på at æ har glemt å pusse tennene, så da må æ jo ned en tur før æ skal legge mæ… skrekk og gru.

 I’d tell you I miss you, but I don’t know how. I’ve never heard silence quite this loud.

Foto:Martinebob