Frankrike. Le Baguette. Slips. Airhockey. Stratos.

Idag ønsker æ mæ bort. Æ liker ikke vinden og at Ole Morten jobber turnus, måsan som hyler om natta og myggstikk og Jørgen som spiller golf når æ vil på kino.

Vi kunne flytta til sør-øst Frankrike. Til Rochefort-du-Gard i Avignon. Æ kunne jobba på Le Baguette – en liten kafé som solgte påsmurte baguetter, crossianter, og hadde byens beste te.
Bortsett fra en liten disk med kassaapparat, så inneholder kafeen 4/5 bord med lyse duker og friske blomster som blomsterbudet Theo kommer innom med hver morgen akkurat før de første gjestan tusler inn døra, og en platespiller som spiller de gode gamle låtan av Sinatra, Armstrong, Elvis og Franklin.

Vi har en del faste gjester innom hver dag, som æ selvfølgelig blir godt kjent med etterhvert. Sånn som det gamle ekteparet Claudia og Maxime som gikk av med pensjon i fjor og nu bare bruker tida til å nyte hverandres selskap. «Livet e kort,» sier Maxime alltid, og ser ømt bort på Claudia, «du må tilbringe så mye tid som overhodet mulig sammen med de du e glad i».
Dem spiser frokost før dem drar rundt på oppdagelsesferd i den bittelille Citröen’en sin med bare plass til dem to og en liten kurv som æ fyller med kaffe på termos, boller, crossianter og favoritten til Claudia; scones med lyst sjokoladetrekk. Ho fortalte mæ en gang at dem smaker akkurat likt dem ho fikk servert hos sin bestemor som liten, også viste ho mæ bilde av dattera som e modell i Sveits. Vakker.

Ole Morten jobber på et offentlig kontor på ambassaden med et eller anna æ ikke helt får tak i ka e. Han sier han bare kan det franske ordet for det, og æ e ikke så god i fransk som han, men det e noe viktig iallfall. Han kommer som regel hjem en time etter mæ, for han må ta t-banen inn fra Avignon, og der e det alltid så mye trafikk på den tiden. Han har dress på, mørk grå med striper nedover, og blått slips. Det han fikk hos mæ en gang for lenge siden, før vi flytta til Frankrike. Æ må smile når æ ser det for det minner mæ om en svunnen tid fylt med stress og jag og mas. Det føles som et helt liv siden den gangen.
Han gjør alltid det samme når han kommer hjem etter en lang dag på jobb; etter at han har satt skinnkofferten på sin faste plass i gangen og sparka av sæ skoan, så tar han av sæ jakka, løsner på slipset og synker ned i den mørkegrønne ørelappstolen i hjørnet. Der i fra kan han se rett inn på kjøkkenet der æ står og lager middag og nynner. Han lukker øyan og snuser inn den gode lukta mens han klør Wilma rolig bak øret.

På ettermiddagen pleier vi å gå turer i hundeparken eller spille biljard/airhockey/ backgammon/ludo med noen venner av oss vi møtte på et museum i Paris ingen av oss egentlig hadde lyst til å besøke. De kommer fra Sverige og flytta til Frankrike av samme grunnen som oss. Emma og Viktor. Emma e lærer og Viktor maler bilder som han stiller ut på et galleri inne i Paris. Ikke særlig flink, men veldig ambisiøs og bestemt.
Av og til slenger Rafael og Liou sæ med, men dem har småbarn så det e ikke så ofte dem har tid.
På fredager hender det at vi ender vi opp på en liten karaokebar ikke så langt fra der Emma og Viktor bor. Der har dem Baileys så der blir det alltid god stemning. Emma og Ole Morten e ikke så glad i karaoke, men Viktor og æ kan stå å gaule i timesvis. Dem klapper høflig og vi bukker og neier og syns vi e så flinke.

Om vi ikke e ute, så henger vi som regel bare hjemme sammen, med hver sin pc eller bok, og Ole Morten sier alltid at det eneste han savner fra Norge e god internettforbindelse og røkt kjøttpølse. «Og stratos,» minner æ han på. Også får han sånt fjernt blikk, aksom han ser for sæ at han sitter på et digert stratosfjell og gomler.

Vi avslutter dagen med å drikke te fra Le Baguette på den lille balkongen som det akkurat e plass til to stoler og et lite bord på. Det lille studioet vårs ligger i femte etasje rett over gata til kafeen, og vi kan se at det yrer av liv der, selv på kveldan. Av og til rekker vi å få med oss solnedgangen som stråler trøtt over de store bygningan. «Mmmh,» sier Ole Morten mens han ser fornøyd utover de travle gatan, «det her e virkelig byens beste te». Også smiler vi til hverandre og æ klemmer handa hannes ekstra hardt og kjenner at hjertet hopper over et slag.

Og når vi legger oss i senga om kvelden, og Wilma har funnet roen, så snakker vi ivrig om kor mye penger vi har klart å spare opp, og fabulerer om den fine vingården på landet vi skal kjøpe en vakker dag.

For uansett kor man e og kordan man har det, så drømmer man vel om noe anna en gang i blant?

Jag tror att livet just har börjat, och det blir vad jag gör det till

Foto:Martinebob

2009. Samliv. Forventninger. Filter. Press. Kos på Rema.

For tre år siden så blogga æ om ekteskap og det å være gift. Da hadde æ vært gift i to år, og vi hadde vært sammen i fire. Når æ leser det æ skreiv (link) den gangen så må æ trekke litt på smilebåndet, særlig der æ skriver «Æ skal blogge om det her igjen om 20 år og fortelle kossn det gikk med oss. Om mine tanker rundt ekteskap viste sæ å være rett»
Kjære Martine, æ kan fortelle dæ allerede nu at de tankan du hadde va en smule naiv. Og takk Gud for at det ikke gikk 20 år før du skjønte det.

Æ skreiv blant anna:
Med stor fare for å virke som en idiot i og med at æ bare har vært gift i litt over to år, så tror æ kanskje at hvis man forventer litt mindre av hverandre, tar det litt mer med ro, og ler masse sammen – så e sjansan kanskje noen prosent større for at man holder av hverandre også etter 20 års ekteskap.

Å le masse sammen e jo en søt tanke, og det trur æ enda e lurt. Å ha det artig i lag, skape gode minner, gode følelser – det e selvfølgelig kjempeviktig. I en krevende hverdag så e det alfa og omega å beholde humoren. Æ trur ikke det e for ingenting man sier at en god latter forlenger livet.
Å ta det med ro e lettere sagt en gjort, men selvfølgelig – å puste ut en gang i blant e helt klart også viktig. Å ta sæ tid til hverandre. Være bare to i lag, for ofte e det jo barn oppi det hele – og det kompliserer jo ting med sånn ca 240%.

Men, og det her e viktig; Å forvente mindre av hverandre e noe det dummeste man kan gjøre i et forhold. Det skal man ikke gjøre. Man skal ha forventinger til hverandre, man skal respektere den andre sine forventinger, og man bør hele tiden jobbe for å strekke sæ så langt man føler at man kan i forhold til det. Men for å få til det så må man vite hvilke forventninger den andre har, og her trur æ det e mange som har en utfordring. For kossn kommuniserer man det her til den andre? Og e det ikke litt feil å skulle kreve noe av hverandre? Kan æ det? Kan æ kreve at du skal sette dæ ilag med mæ å prate? Kan æ kreve at du ikke tilbringer hvert sekund framfor TVn? Kan æ kreve at du e tilstede når vi har besøk? JA FOR FAEN. Det kan æ. Og hvis det ikke finnes velvilje hos den andre til å lytte til hvilke forventninger du har så e det lov å daske med en træsleiv altså.

Æ trur oppriktig talt at mennesker som sier at dem overhodet ikke har noen problemer i ekteskapet sitt; at dem aldri krangler og e enig om alt, enten har en eller anna genfeil, e magisk eller lyger så dem tror det sjøl.
For seriøst.
Her snakker vi om at to ulike individer (og ofte ulikt kjønn) med ulik oppvekst, ulikt syn på verden og ulike forutsetninger for å se verden – skal fungere – både hver for sæ, og også som en enhet – og tilbringe tid sammen, løse utfordinger sammen – ja rett og slett leve et liv sammen. Det e jo egentlig merkelig at det ikke e flere ekteskap som går til helvete når æ tenker mæ om.
Man e to ulike som skal skape noe likt, en felles platform – det e jo en fantastisk prestasjon å få det til – Det å få felles forståelse til tross for at du ser verden gjennom et helt unikt filter som bare du har. For i det filteret så ligger din barndom, dine meninger, din personlighet, dine opplevelser, dine minner – dæ. Og du e unik.

Tenk for et press vi lever med i dag, det trykket som kommer fra alle kanta. Kravan. Forventingan – både de bevisste og de ubevisste.
Det e ikke sånn at vi lever på en gård i midtre Gauldal med 15 kyr og 3 gris + familen bestående av svigers, ektefellen, 4 barn og gardsgutn Gaute, og den eneste gangen vi må forholde oss til andre folk e når vi skal på marked å bytte melk mot egg.
Nu til dags e vi forventa å kommunisere med drøssevis av folk gjennom mange ulike medier, på ulike språk i alle verdenshjørnan. Vi skal også være tilgjengelig hele tida, alle har mobil, og flere og flere har også internett på den. Over 90% av Norges befolkning har pc og internett hjemme (Ssb.no) og tallet øker.

Æ merker f.eks av og til at æ blir forbanna når æ ringer noen og dem ikke tar den. Æ har mange gang hylt ut; M.O.B.I.L – ka e så faens vanskelig med å fatte det ordet? Det betyr at den skal VÆRE MED OVERALT. AAAAARGGGH. Og sånn e æ med på å opprettholde presset.
E det rart man står i fare for å miste sæ sjøl litt? Glemme hverandre? Ha feil fokus?

Før leste æ ofte om det der med å kommunisere, og skjønte ikke helt ka folk snakka om. «Selvfølgelig kommuniserer vi, trur dem at vi bor i lag også snakker vi ikke sammen? Haha, kor dum går det an å bli?» tenkte æ. (…) Ja kor dum går det egentlig an å bli? Når vi snakker om å prate i lag så innebærer det selvfølgelig ikke bare å spørre om den andre har vært i postkassa, eller om det e kjøpt inn poteter. Her snakker vi om kommunikasjon på et litt dypere nivå.
Og, det å fortså det samme e faktisk ikke så enkelt. Det å finne de rette ordan for å få den andre til å skjønne ka du mener, sånn på ordentlig – det e himla vanskelig det, og det krever sitt. Og kossn e man helt sikker på at den andre forstår? Og e det egentlig så viktig å bli forstått, og å forstå?

Man kan dessverre ikke forstå noen fult ut, det e helt umulig, og det e heller ikke alt som e nødvendig å forstå, noen mysterier bør man få beholde. Men de tingan som e viktig for dokker som par, som skaper ubalanse eller misnøye – de tingan e utrolig viktig å sette ord på, de riktige – sånn at den andre skjønner. For det e bare sånn man kan finne en løsning. Forstår man ikke hverandre… ja vi har vel alle hørt om Babels tårn. Det blir som å snakke ulikt språk og skulle bygge noe. Man kommer ingen vei.

Det aller viktigste though; Vis nu for pokker at du setter pris på den du e i lag med. Og ikke bare si det med ord, men vis det med handling. Det betyr ikke blomster hver fredag eller dyre ringer og ny iPhone. Det betyr en kos midt på Rema, en omtenksom sms, et kyss selv om du sku vært på jobb for ti minutt siden, et pjusk på ryggen før dokker sovner, komplimenter osv. De små tingan.

Nu har vi straks vært i lag i syv år, gift i fem av dem. Æ trur æ forstår bedre det her med samliv nu enn æ gjorde for tre år sia, men æ har nok enda mye igjen å lære. Heldigvis. Tenk kor kjedelig det hadde vært å være ferdig utlært! Æ gleder mæ til resten æ, trur det kan bli riktig så bra.

Om tre år så skal æ se tilbake på det her, og om æ blogger enda, så skal æ si noen ord!

This journey, it was worth the fight.

Foto:Martinebob

Spankulering. Falsettvræl. Hardingfele. Doppeltgänger.

Spankulerte en tur til Thomaselv her en kveld før æ skulle legge mæ. Hadde et ørlite håp om at ryggen kanskje ville roe sæ et par hakk før æ inntok horisontalen. Æ hadde musikk i øran og labba lystig av gårde i et behagelig tempo mens den kjølige vinden ruska forsiktig i håret mitt. Det va yr i lufta, og ganske grått, men en fin kveld i grunnen. Rolig.
Æ hadde votta på hendene og skjerf i halsen – hurra for Finnmarksommer. Wilma gikk løs, det va som sagt seint og ikke en kjeft å se – ho svinsa hit og dit et par meter framfor mæ og så relativt fornøyd ut.

Vi går ikke så ofte til Thomaselv; det e vinterruta vårs, når alt anna e snødd igjen. Den e kort og kjedelig og forbeholdt kalde vinterdager der man aller mest har lyst til å ligge inne under et pledd og drikke kakao med krem, men dessverre ser sæ nødt til å bevege på skrotten så vinterspekket ikke får grodd fast. Den her kvelden however va det kaldt, og æ sku bare ta mæ en liten svipptur, og da funker Thomaselv helt greit.

Så æ tusler nu altså der, i passelig tempo, og tenker på krig og fred og midtøsten og sånn, da en svartkledd menneskeskikkelse plutselig halvt snubler halvt kaster sæ ut av en busk maks tre meter framfor mæ. Man kan jo kanskje si at æ skvatt, men det ville vært en mild underdrivelse. Det va vel egentlig heller sånn at det va hakket før æ pessa mæ ut. Og, æ ropte, selvfølgelig, eller ropte… det va mer som et falsettvræl – en krysning mellom en ustemt hardingfele og en måse på dødsleiet.
Mennesket framfor mæ skvatt også, helt sikkert av det krakilske hylet mitt, som foræssn ble tett etterfulgt av det særdeles intelligente utsagnet «faens gresspauk, der skremte du mæ«. Hjernen va helt tydelig ikke kobla til snakkeaparatet akkurat da.

Han fikk stabla sæ på beinan relativt kjapt, og plukka en kvist ut av det store, svarte håret som hang som en tjukk gardin over fjeset. Deretter kasta han på hodet, du vet sånn nonchalant, for å få kråkereiret vekk, og det va da æ så det, til min store fryd og forundring. Kæln va pindade som snytt ut av det venstre neseborret til min store helt Peter Stormare.
DÆVEN tenkte æ. DÆVEN! Skal æ si det til han? At han ligner? Skal æ ta et bilde? Skal æ ta et bilde av bare han, eller skal æ spørre om æ får ta et av mæ OG han? OG WILMA? Skal æ ta et bilde av han og Wilma? Autograf? KLEM? Det e rart så mye ræl man rekker å tenke på kort tid.
Heldigvis så begynte han å gå før æ fikk åpna kjeften, og heldigvis så hadde æ manerer nok til ikke å springe etter han. For det va jo ikke Peter liksom. Det va jo bare den klønate doppeltgängeren hannes, og det e ikke det samme.
Men det ligna veldig da.

Æ sku tatt et bilde…

Og ellers må æ bare få si at Peter Stormare faktisk e med i den nye filmen til Tommy Wirkola (Kill Buljo, Død Snø) – Hansel and Gretel: Witch Hunters, som kommer i 2013. Trur det kan bli ganske greit, æ.

If you always do what you have always done, you will always get what you always got

Foto:Martinebob

Natt. Søvnløs. Skei. Defragmentere. Tid.

Æ får ikke sove.
Natt etter natt ligger æ aleina og stirrer i skråtaket mens æ lytter til lydan rundt mæ og kniper øyan igjen. Det siver lys inn mellom rullegardina og vinduskarmen, og det irriterer mæ grenseløst. Midnattssola kan ta sæ ei fransk hvetebolle; æ vil at det skal være mørkt. Mørkt og kaldt. Og stille.
Æ skyter et olmt blikk bort på Ole Morten som ligger og småsnorker for sæ sjøl. For æ e jo egentlig ikke aleina. Høvdingen ligger ved min side, og Wilma også – klint opp i mot det svette venstrelåret mitt. Æ skyver ho forsiktig over på hannes side. Ho våkner såvidt og ser på mæ med trøtte øya. «Bare sov,» hvisker æ, og ho legger hodet tungt ned igjen. Ole Morten snur sæ med ryggen til ho, og plutselig så legger ho sæ som den store skeia inntil han. Søtt. Æ må smile, og håper æ husker det her øyeblikket for alltid.

Også føles det like ensomt igjen. Dem sover jo, og æ e våken. Aleina.

Det e ikke sånn at æ ligger og plages med noe, æ bare finnes ikke trøtt. Og når man har lagt sånn flere netter på rad så har man defragmentert alt, det e ikke noe igjen å tenke på. Ingen spennende tanker dukker opp. Det e bare tomt, og kjedelig, og varmt. Tida går så usannsynlig sakte. Hele verden sover bortsett fra mæ – sånn føles det.

Æ snur mæ på magen, også snur æ mæ på ryggen. Og på den ene sida, og så på den andre. På magen igjen. Til slutt så legger æ mæ i fotenden. Nært vinduet. Kaldere.
Wilma ser rart bort på mæ «Ka du ligger der for?» så kommer ho bort og snuser, og bestemmer sæ for at i fotenden va det artig å ligge, så ho slår sæ ned. Stråleovnen. Da får æ hvertfall ikke sove. Men ho e så søt der ho ligger at æ klarer ikke å flytte på ho. Blir bare liggende og se på søte, og tenke på tida. At den står stille om natta. Helt stille. Kanskje den har glemt å ta mæ med videre?

Og sånn går sommeren…

Bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri, den er stille som snø, stille som snø.

Foto:Martinebob

Koffert. Dagbøker. Bruce. Isopropanol. Brev.

Æ har en koffert. Den fikk æ hos pappa som liten, da han va direktør på Rica-hotellet, gikk i dress hver dag og så veldig viktig ut. Her e et bilde av den foræssn. Støvat og jævlig.

Inni den ligger alle dagbøkene mine. Den første fra æ va rundt ti, til den siste æ begynte på like før æ møtte Ole Morten. Æ skriver ikke så mye dagbok mer. Æ skriver jo blogg, også skriver æ notater til mæ sjøl på PCn hvis det e noe viktig æ mener æ bør huske. Alle notatan heter «Til Martine», og starter stort sett med; Idiot. Nu har du faen lagt det store gullegget.

Anyhoe. Æ lå våken en natt og tenkte. Som vanlig. Og plutselig så kom æ på alle de der dagbøkene. Det e sikkert åtte år sist æ leste gjennom dem, så æ bestemte mæ for å pakke dem fram igjen. Egentlig så hadde æ mest lyst til å stå opp å gjøre det der og da, men da hadde bare Ole Morten trudd det hadde klikka helt for mæ. Og det vil vi jo ikke. Her e dem. Vakkert.

Det e veldig interessant å lese gjennom de her. Æ trudde egentlig ikke at æ va så opptatt av gutter, men herregud, det e jo så og si det eneste æ har skrevet om. Æ har vært forelska i alle æ, SAMTIDIG. Og e det ikke noe særs forstyrrende med en ti-åring som e forelska i Bruce Willis? Han va jo førti da. Hu… For de som lurer så e forelskelsen altså gådd over i en sunn, dyp beundring.

Det står også mye om kor urettferdig livet e fordi det e så mye lekser og fordi venninnan e teit. «Silje hang med Maria i dag istedetfor mæ, for en f**te. Jada, æ sensurerte ofte mæ sjøl. Tenkte kanskje dagboka ble offended av det heftige sproget.

Martine: Dæven. Det her må du aldri lese. Lov mæ det. Når æ dør så må det her brennes.
Ole Morten: Nei det kan æ ikke love. Men æ kan love at æ ikke skal lese det mens du lever. Greit?
Martine: Nei fan. Det her må brennes. Nu.
Ole Morten: Isopropanol?
Martine: JA. NU.

Det e også veldig mange spennende bilder her og der av diverse kjendiser, venner, folk æ va forelska, i og folk æ ikke likte så godt – gjerne med djevelhorn eller påtegna bart. Og som regel bare av fjeset demmes, kroppen e klippa vekk. Forstyrrende.
Uansett. Æ fant et brev som æ skreiv til mæ sjøl rundt 12/13 år. Her e det, usensuerert og vakkert. Skrivefeilan e retta opp, det va irriterende mange av dem.

Til Martine Kestilæ Berg som voksen.
Du e sikkert voksen (minst 25) når du leser det her og syns at alt det du har skrevet her e bare teit. Det må være rart å tenke tilbake på alle guttan du likte på den tida nu som du e gammel og sikkert e gift og har fire unga. Kem du e gift med? E han søt? Æ håper han e søt. Og æ håper det e Jørn Uno. Eller Tor. Eller Rune. Eller Stig Ole. Eller Håvard. Eller Børge. Eller Thor Håkon. Uansett kem det nu blei så håper æ du e lykkelig. For det e du ikke nu i allfall.
Du har kviser i hele trynet, og det ser egentlig ikke så pent ut. Håper ikke du har kviser mer. Mamma sir at dem kommer til å forsvinne når æ blir eldre, men det e jo så lenge til.
Hvis du ikke hører på Backstreet boys mer så vil æ bare minne dæ på kor bra «As long as you love me» e. Æ har tatt den opp på Pelle Politibil-kassetten, hvis du enda har den da. Og selvom du ikke turte å si det til noen da så liker du Brian best. Ikke Nick. BRIAN! Ble du flyvertinne? Eller poppstjerne?

Håper du e glad og at du har alt du trenger, og at noen e glad i dæ.
– Martine

Til Martine 12 år.
Hei du.
Du kan ta dæ faen på at æ syns alt du har skrevet e teit, men du skriver mye teit nu og, så du e unnskyldt.
Du e gift med Ole Morten. Ja, han som går i en klasse over dæ og har rare klær. Han e herlig, og akkurat like snill som du trodde han skulle være. Men dokker møtes ikke på nytt igjen før du blir 20, så du må kysse noen frosker før du kommer så langt. Hold ut! Han har finere klær nu, btw.
Du har ingen barn enda, men kanskje en vakker dag, foreløpig så e det ingen stress. Det ble hverken poppstjerne eller flyvertinne av dæ. Overraska nu?
Kassett brukes dessverre ikke mer, men du har faktisk tatt vare på den med Pelle Politibil. «As long as you love me» e fortsatt søt, selv om du ikke hører så mye på Backstreet boys som du gjorde den gang da. Og du har enda kviser, men ikke på langt nær så mange som du hadde da du va liten, bare en og anna når tante rød e i anmarsj.

Du e stort sett glad, du e lykkelig og du har alt du trenger pluss litt til. Også har du verdens fineste hund. JA! Du fikk endelig hund!
– Martine

Nu e æ i gang med å skrive et brev til mæ sjøl som æ skal åpne når æ blir 45. Tida går fort…

Everything’s gonna be fine. Just give it time, give it time

Foto:Martinebob

Veistikke. Karamellpudding. Kjøttdeig. Dverg-stripper

Æ LIKER IKKE

-Mennesker som ikke vet kossn side dem skal holde sæ på langs veien. Dem bare går der det passer dem, også må Æ flytte mæ fordi dem har bestemt sæ for at «her skal æ gå idag. At det strider mot Moderlandets trafikkregler får så være; Æ LABBE NO HER»
Det sku vært lov å plukke med sæ en veistikke og flappe dem i fjeset når man gikk forbi.

-Når man trur at man har kjøpt sjokoladepudding, også viser det sæ at man har kjøpt karamellpudding istedenfor. For en nedtur.

-Når dagan går så fort at kjøttdeigen man va sikker på at man handla på torsdag egentlig har vært i kjøleskapet i tre uker og ikke e brukanes til anna enn å gi folk diaré og oppkast.

-Mennesker som e syk og som bruker sykdomman sine som unnskyldninger til å oppføre sæ som manipulative idiota. Man trenger ikke å være et dårlig menneske selv om man har en sykdom. Man bør ta ansvar for de tingan man gjør, og ikke bruke det at man e syk som et skalkeskjul for sin egen idioti og tankeløshet. Du e ikke sykdommen din, den e bare en så stor del av personligheta di som du lar den få være.

-SPAM som sier; OMG DU HAR 17 LIVSFARLIGE VIRUS, TRYKK PÅ MÆ SÅ SKAL Æ FIKSE DET FOR DÆ. Også trykker bestemødre og bestefedre og andre som ikke skulle hatt lov å ha tilgang til en PC på det her og får 17 nye, flotte virus – i tillegg til de andre 120 som dem fikk da dem trykka på «Klikk her og du får en IPOD HELT GRATIS, pluss muligheten til å vinne en orange funkisvilla i Frankrike med vingård, gulldo og personlig dvergstripper«.

-Når noen skal fortelle en historie og ALDRI blir ferdig fordi dem sporer av igjen og igjen. Og til slutt så husker dem ikke ka poenget va fordi dem har snakka rundt sæ sjøl og starta på noe nytt syv gang. ÅÅH.

-Tidsstjelere. De som ALLTID kommer forseint og lar alle andre vente. Måtte dem knekke begge arman og få myggstikk på nesa.

-Nysgjerrige truser.

Ellers har helga vært fylt med sjokolade, (som faktisk ikke va så digg som æ huska at det va. Potetgull derimot. HO-LEY CRAP. Æ spiste nettopp en hel pose, og nu e æ så kvalm at æ nesten spyr.), øl/cider hos Jørgen (lønningspils på fredaaag!), dagstur til hytta, nerding på høyt nivå, og kveldstur til Ekkerøy. Trur nesten æ tør å si at helga har vært aldeles perfekt. Nu e det tilbake til en godterfri hverdag. Blir HELT ok.

Ingen känner dig som jag känner dig. Och ingen har mig mer än du har mig.

Foto:Martinebob

Godteristopp. Frenzy. Telefonordbok. Fitteørn?

Nu har æ vært uten godteri siden 1. januar, og skulle etter planen være ferdig med torturen 1. juli. However, æ har bestemt mæ for at æ skal forlenge det til 31. desember, bare sånn for å plage mæ sjøl litt til. MEN først skal æ ta mæ en velfortjent frenzy-helg kor æ skal spise ALT æ vil. Og når æ sir alt så mener æ AALT.
Det vil si at helga 6-8 juli så blir du å finne mæ med rævva planta godt ned i datastolen mens æ gamer The Secret World (ENDELIG!!) mens æ skuffler kjeften full av sjokolade, potetgull, sjokolade og sjokolade.
Mest sannsynlig så vil æ gå inn i en slags sjokktilstand pga. alt sukkeret ganske tidlig inn i prosjektet, eventuelt at æ blir så peise kvalm etter de to første sjokoladan at æ bare må gi resten bort…
Uansett, Æ gleder mæ!

Telefonordbokmongo
Har vel ved et par anledninger tidligere nevnt den der syke telefonordboka mi. Den holder fortsatt på med greia si, bytter ut ord her og der og legger til noen ekstra der den syns at det passer.
Her e noen eksempler på dens siste idioti:

Når æ skriver i så følger den opp med underetasjen. Og når æ skriver I (stor i) så skriver den automatisk overetasjen. Ka i balldor?

Den skal jo liksom lære etterhvert, sant. Huske ord æ bruker mye. Awesome e et ord æ bruker hele tida, og enda æ har skrevet det sikkert 7590 gang så kommer det alltid opp Westlife først. WESTLIFE??? WHY?

Hvis æ skal skrive Mosvingen, som e gata vi bor i, så kommer det; Motherfucking soppwok, istedenfor. Naturlig nok.

Some die Youngstorget! (da æ skulle skrive «some die young»)

Og det sykeste, når æ skal skrive fint så kommer fitteørn. FITTEØRN? Ka i svarte biru e nu det?

Og ellers så trur æ at æ har det ganske bra akkurat nu. Det e kind of sommer, kind of bra vær – i forhold til Sibir vinterstid liksom. Det e rolige dager uten skolepress, fin musikk på telefonen min, æ har matlyst, æ får sove, og ryggen e helt OK. Det går opp og ned, men akkurat nu e det fint. Hipp hurra!

I have died every day waiting for you

Foto:Martinebob