Frankrike. Le Baguette. Slips. Airhockey. Stratos.

Idag ønsker æ mæ bort. Æ liker ikke vinden og at Ole Morten jobber turnus, måsan som hyler om natta og myggstikk og Jørgen som spiller golf når æ vil på kino.

Vi kunne flytta til sør-øst Frankrike. Til Rochefort-du-Gard i Avignon. Æ kunne jobba på Le Baguette – en liten kafé som solgte påsmurte baguetter, crossianter, og hadde byens beste te.
Bortsett fra en liten disk med kassaapparat, så inneholder kafeen 4/5 bord med lyse duker og friske blomster som blomsterbudet Theo kommer innom med hver morgen akkurat før de første gjestan tusler inn døra, og en platespiller som spiller de gode gamle låtan av Sinatra, Armstrong, Elvis og Franklin.

Vi har en del faste gjester innom hver dag, som æ selvfølgelig blir godt kjent med etterhvert. Sånn som det gamle ekteparet Claudia og Maxime som gikk av med pensjon i fjor og nu bare bruker tida til å nyte hverandres selskap. «Livet e kort,» sier Maxime alltid, og ser ømt bort på Claudia, «du må tilbringe så mye tid som overhodet mulig sammen med de du e glad i».
Dem spiser frokost før dem drar rundt på oppdagelsesferd i den bittelille Citröen’en sin med bare plass til dem to og en liten kurv som æ fyller med kaffe på termos, boller, crossianter og favoritten til Claudia; scones med lyst sjokoladetrekk. Ho fortalte mæ en gang at dem smaker akkurat likt dem ho fikk servert hos sin bestemor som liten, også viste ho mæ bilde av dattera som e modell i Sveits. Vakker.

Ole Morten jobber på et offentlig kontor på ambassaden med et eller anna æ ikke helt får tak i ka e. Han sier han bare kan det franske ordet for det, og æ e ikke så god i fransk som han, men det e noe viktig iallfall. Han kommer som regel hjem en time etter mæ, for han må ta t-banen inn fra Avignon, og der e det alltid så mye trafikk på den tiden. Han har dress på, mørk grå med striper nedover, og blått slips. Det han fikk hos mæ en gang for lenge siden, før vi flytta til Frankrike. Æ må smile når æ ser det for det minner mæ om en svunnen tid fylt med stress og jag og mas. Det føles som et helt liv siden den gangen.
Han gjør alltid det samme når han kommer hjem etter en lang dag på jobb; etter at han har satt skinnkofferten på sin faste plass i gangen og sparka av sæ skoan, så tar han av sæ jakka, løsner på slipset og synker ned i den mørkegrønne ørelappstolen i hjørnet. Der i fra kan han se rett inn på kjøkkenet der æ står og lager middag og nynner. Han lukker øyan og snuser inn den gode lukta mens han klør Wilma rolig bak øret.

På ettermiddagen pleier vi å gå turer i hundeparken eller spille biljard/airhockey/ backgammon/ludo med noen venner av oss vi møtte på et museum i Paris ingen av oss egentlig hadde lyst til å besøke. De kommer fra Sverige og flytta til Frankrike av samme grunnen som oss. Emma og Viktor. Emma e lærer og Viktor maler bilder som han stiller ut på et galleri inne i Paris. Ikke særlig flink, men veldig ambisiøs og bestemt.
Av og til slenger Rafael og Liou sæ med, men dem har småbarn så det e ikke så ofte dem har tid.
På fredager hender det at vi ender vi opp på en liten karaokebar ikke så langt fra der Emma og Viktor bor. Der har dem Baileys så der blir det alltid god stemning. Emma og Ole Morten e ikke så glad i karaoke, men Viktor og æ kan stå å gaule i timesvis. Dem klapper høflig og vi bukker og neier og syns vi e så flinke.

Om vi ikke e ute, så henger vi som regel bare hjemme sammen, med hver sin pc eller bok, og Ole Morten sier alltid at det eneste han savner fra Norge e god internettforbindelse og røkt kjøttpølse. «Og stratos,» minner æ han på. Også får han sånt fjernt blikk, aksom han ser for sæ at han sitter på et digert stratosfjell og gomler.

Vi avslutter dagen med å drikke te fra Le Baguette på den lille balkongen som det akkurat e plass til to stoler og et lite bord på. Det lille studioet vårs ligger i femte etasje rett over gata til kafeen, og vi kan se at det yrer av liv der, selv på kveldan. Av og til rekker vi å få med oss solnedgangen som stråler trøtt over de store bygningan. «Mmmh,» sier Ole Morten mens han ser fornøyd utover de travle gatan, «det her e virkelig byens beste te». Også smiler vi til hverandre og æ klemmer handa hannes ekstra hardt og kjenner at hjertet hopper over et slag.

Og når vi legger oss i senga om kvelden, og Wilma har funnet roen, så snakker vi ivrig om kor mye penger vi har klart å spare opp, og fabulerer om den fine vingården på landet vi skal kjøpe en vakker dag.

For uansett kor man e og kordan man har det, så drømmer man vel om noe anna en gang i blant?

Jag tror att livet just har börjat, och det blir vad jag gör det till

Foto:Martinebob

Spankulering. Falsettvræl. Hardingfele. Doppeltgänger.

Spankulerte en tur til Thomaselv her en kveld før æ skulle legge mæ. Hadde et ørlite håp om at ryggen kanskje ville roe sæ et par hakk før æ inntok horisontalen. Æ hadde musikk i øran og labba lystig av gårde i et behagelig tempo mens den kjølige vinden ruska forsiktig i håret mitt. Det va yr i lufta, og ganske grått, men en fin kveld i grunnen. Rolig.
Æ hadde votta på hendene og skjerf i halsen – hurra for Finnmarksommer. Wilma gikk løs, det va som sagt seint og ikke en kjeft å se – ho svinsa hit og dit et par meter framfor mæ og så relativt fornøyd ut.

Vi går ikke så ofte til Thomaselv; det e vinterruta vårs, når alt anna e snødd igjen. Den e kort og kjedelig og forbeholdt kalde vinterdager der man aller mest har lyst til å ligge inne under et pledd og drikke kakao med krem, men dessverre ser sæ nødt til å bevege på skrotten så vinterspekket ikke får grodd fast. Den her kvelden however va det kaldt, og æ sku bare ta mæ en liten svipptur, og da funker Thomaselv helt greit.

Så æ tusler nu altså der, i passelig tempo, og tenker på krig og fred og midtøsten og sånn, da en svartkledd menneskeskikkelse plutselig halvt snubler halvt kaster sæ ut av en busk maks tre meter framfor mæ. Man kan jo kanskje si at æ skvatt, men det ville vært en mild underdrivelse. Det va vel egentlig heller sånn at det va hakket før æ pessa mæ ut. Og, æ ropte, selvfølgelig, eller ropte… det va mer som et falsettvræl – en krysning mellom en ustemt hardingfele og en måse på dødsleiet.
Mennesket framfor mæ skvatt også, helt sikkert av det krakilske hylet mitt, som foræssn ble tett etterfulgt av det et høflig «SATAN du skremte mæ». Hjernen va helt tydelig ikke kobla til snakkeaparatet akkurat da.

Han fikk stabla sæ på beinan relativt kjapt, og plukka en kvist ut av det store, svarte håret som hang som en tjukk gardin over fjeset. Deretter kasta han på hodet, du vet sånn nonchalant, for å få kråkereiret vekk, og det va da æ så det, til min store fryd og forundring. Kæln va pindade som snytt ut av det venstre neseborret til min store helt Peter Stormare.
DÆVEN tenkte æ. DÆVEN! Skal æ si det til han? At han ligner? Skal æ ta et bilde? Skal æ ta et bilde av bare han, eller skal æ spørre om æ får ta et av mæ OG han? OG WILMA? Skal æ ta et bilde av han og Wilma? Autograf? KLEM? Det e rart så mye ræl man rekker å tenke på kort tid.
Heldigvis så begynte han å gå før æ fikk åpna kjeften, og heldigvis så hadde æ manerer nok til ikke å springe etter han. For det va jo ikke Peter liksom. Det va jo bare den klønate doppeltgängeren hannes, og det e ikke det samme.
Men det ligna veldig da.

Æ sku tatt et bilde…

If you always do what you have always done, you will always get what you always got

Foto:Martinebob

Natt. Søvnløs. Skei. Defragmentere. Tid.

Æ får ikke sove.
Natt etter natt ligger æ aleina og stirrer i skråtaket mens æ lytter til lydan rundt mæ og kniper øyan igjen. Det siver lys inn mellom rullegardina og vinduskarmen, og det irriterer mæ grenseløst. Midnattssola kan ta sæ ei fransk hvetebolle; æ vil at det skal være mørkt. Mørkt og kaldt. Og stille.
Æ skyter et olmt blikk bort på Ole Morten som ligger og småsnorker for sæ sjøl. For æ e jo egentlig ikke aleina. Høvdingen ligger ved min side, og Wilma også – klint opp i mot det svette venstrelåret mitt. Æ skyver ho forsiktig over på hannes side. Ho våkner såvidt og ser på mæ med trøtte øya. «Bare sov,» hvisker æ, og ho legger hodet tungt ned igjen. Ole Morten snur sæ med ryggen til ho, og plutselig så legger ho sæ som den store skeia inntil han. Søtt. Æ må smile, og håper æ husker det her øyeblikket for alltid.

Også føles det like ensomt igjen. Dem sover jo, og æ e våken. Aleina.

Det e ikke sånn at æ ligger og plages med noe, æ bare finnes ikke trøtt. Og når man har lagt sånn flere netter på rad så har man defragmentert alt, det e ikke noe igjen å tenke på. Ingen spennende tanker dukker opp. Det e bare tomt, og kjedelig, og varmt. Tida går så usannsynlig sakte. Hele verden sover bortsett fra mæ – sånn føles det.

Æ snur mæ på magen, også snur æ mæ på ryggen. Og på den ene sida, og så på den andre. På magen igjen. Til slutt så legger æ mæ i fotenden. Nært vinduet. Kaldere.
Wilma ser rart bort på mæ «Ka du ligger der for?» så kommer ho bort og snuser, og bestemmer sæ for at i fotenden va det artig å ligge, så ho slår sæ ned. Stråleovnen. Da får æ hvertfall ikke sove. Men ho e så søt der ho ligger at æ klarer ikke å flytte på ho. Blir bare liggende og se på søte, og tenke på tida. At den står stille om natta. Helt stille. Kanskje den har glemt å ta mæ med videre?

Og sånn går sommeren…

Bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri, den er stille som snø, stille som snø.

Foto:Martinebob