Blogging. Tilbakemeldinger. Terapi. Barnebok. Elektriker.

Det e skummelt med blogg. Særlig når man skriver om litt andre ting enn kossn undertøy man tok på sæ i morrest, og kordan lipgloss man syns skinner flottest i kveldssola. Æ ærlig når æ skriver, og æ har flere ganger lurt på katti det skal komme tilbake å bite mæ i ræva. «Nei, Martine du kan ikke få jobb her, du e gal og du har lagt det ut på internett. Beklager».
Tilbakemeldingan har foreløpig vært utelukkende positive, og det e jo bra. Det betyr at folk har blitt oppdratt rett; har du ikke noe pent å si så holder du kjeft.

Det betyr veldig mye for mæ å høre at det æ gjør gleder noen, og at noen syns æ e flink, for å skrive e en av de får tingan æ føler at æ mestrer sånn noenlunde. For mæ e det terapeutisk å skrive, og æ blir faktisk litt plong i pappen hvis æ ikke får skrevet ned ting når dem popper opp. Det e mye rart inni hodet mitt, og det e godt å få det skrevet istedetfor å ha det oppi der. Æ blir på en måte ferdig med det da – det e ute av primærharddisken og æ får plass til nye… syke ting.

Æ har hundrevis av uferdige tekster liggende. Noen skriver æ på stadig, andre bare ligger der og va en god idè der og da, men ikke nu mer. Æ holder blant annet på å skrive en barnebok som æ håper på å få ferdig snart. Trur den kan bli ganske kul. Æ vet ikke ka æ skal med den, om æ kanskje skal forsøke å få den utgitt, eller om æ bare skal få kopiert den opp i noen eksemplarer å gi bort i julegave til venninner med barn i rett alder, vi får se. Det e ikke så viktig for mæ å tjene peng på skrivinga mi, det e bare gøy å skrive. Bruke ord. Æ skulle egentlig poste et utdrag fra den, men den ligger på den stasjonære som e stappa inn i boden, så det får bli en anna dag.

Akkurat nu bor vi på soverommet. De andre romman, bortsett fra stua og kjøkkenet, e full av ting. Vi venter på tilbud fra et elektrikerfirma, men det virker ikke som at dem e interessert i å tjene peng, og uten dem så kommer vi ikke videre i oppussinga. Såeh. Æ begynner så smått å bli irritert. Hvis noen vet om en elektriker som har lyst til å tjene masse peng så si gjerne i fra!

Imorra skal æ spise lunsj med Jørgen, også på masse forskjellige møter, samt sette oss i milliongjeld. Good times.

The world’s gonna know your name cause you burn with the brightest flame

Foto:Martinebob

Møtet. Ensomhet. Overgivelse. Sangen.

Også kom han igjen. Han æ hater så mye, som æ jobber så hardt for å bli kvitt, men som alltid lurer i kulissan og bestemmer sæ for å stikke innom når det passer aller minst.
Vi kjenner hverandre godt æ og han, vi har tilbragt mye tid sammen, men likevel e det aldri et gledelig møte. Ikke for noen av oss.

«Der va du ja.» Æ nikker, som til en gammel venn.
Han lukker øyan og bukker kort til mæ. Alltid så formell.
«En stund siden sist nu», sier æ prøvende, «begynte nesten å lure på om du hadde hatt ditt siste besøk hos mæ».
Han tar et skritt fram og smiler et bedrøva smil mens han rister forsiktig på hodet. Nesten trist. Som om han egentlig ikke har lyst til å være her, men må. Som om det her e en jobb han har bare fordi den e godt betalt, men ikke gir han noe glede.
Han e en mann av få ord, sier nesten aldri noe; han bare står der og borer de grå, sorgfulle øyan i mæ og gjør tankan mine sløra, enspora, ureflektert og farlige.

Æ pleide å være redd han før, i flere år frykta æ han, og ble livredd hver gang han kom innom. Syns han va kald og ubarmhjertig. Æ skjønte ikke koffor han måtte komme til mæ.
«Koffor e du her?» spurte æ flere ganger. «Koffor e du her hos mæ?» Han svarte selvfølgelig aldri, han bare sto der og så på mæ, som han alltid gjør. Stille og rolig, alvorlig og autoritær.
Det e ikke sånn nu mer. Vi har blitt godt kjent med hverandre i løpet av tiden, og har opparbeida en slags gjensidig forståelse og oppfatning av tingenes tilstand. Noen ganger e han her, noen ganger e han ikke her. Det bare e sånn.

Han bærer alltid på den samme kofferten. Den e ikke stor, men rommer det han trenger. Den her gangen åpner han den omtrent med en gang han kommer inn døra, og med det vet æ at han har tenkt til å bli en stund.
Æ trenger ikke å se på etikettan mer, æ kjenner igjen fargen på korkan. Nedstemthet, tristhet, usikkerhet, bitterhet og til slutt den med rød kork – ensomhet. Han tar alltid altfor mye ensomhet. Æ lukker øyan og sukker tungt mens æ drikker det han gir mæ. Det smaker bittersøtt.

Æ har kjent han såpass lenge at æ har et par triks for å bli kvitt han før han omfavner mæ helt, men noen ganger klarer æ ikke å kjempe. Det e ingen vilje der. Ingenting. Æ lar han bare gjøre tingan sine uten å foretrekke en mine.
Han tar mæ i handa og fører mæ bort til den store, myke matta midt på stuegulvet.
«Sitt,» sir han. Det første han han har sagt siden han kom inn døra. Stemmen hannes e mørk og dyster. Tusen sorger, smerte, anger, redsel, motgang og tap e det mellomtonan i den dype røsten hannes består av. En del av mæ har savna stemmen hannes, en del av mæ har savna han og det han har med sæ, men den tanken tør æ ikke utforske. Æ tør ikke å ønske han velkommen, da e æ redd han vil bli her for alltid.

Æ gjør som han sier, noe anna e nytteløst, det vil skje på et eller anna tidspunkt uansett. Han har allerede funnet fram Sangen. Den som han vet skjærer i hjertet mitt og gjør alt verre. Han vet alt om mæ, og han bruker det nådeløst.
Cello. Cello e så vakkert og sårt på samme tid. Det kan ikke forklares, men det instrumentet taler til mæ på en helt spesiell måte. Inni der. Inni hjertet. Noe brister og knuser, noe trøster og stryker varsom – alt på samme tid.
Æ e slapp og medgjørlig, og æ setter mæ ned. Han nikker bekreftende.
«Sånn ja,» sier blikket hannes. «Ikke stritt i mot, bare overgi dæ først som sist».

Også krøller æ mæ sammen til en liten ball og ønsker at æ kunne bli så liten at æ forsvant nedi fibran i matta.
«Martine? Ah ja, ho der ja. Nei vi vet ikke kor det ble av ho», ville dem sagt, de få som kjenner mæ, hvis det ble spørsmål. «Ho bare forsvant en dag.»
Wilma kommer og sleiker bort det salte på kinnan mine og syns æ e kjemperar som ligger på gulvet. Æ ser på ho, og føler ingenting.

Og med det vet han at han har lyktes igjen, og selv om æ aner en viss ambivalens i blikket hannes, så ser æ at han e fornøyd med sæ sjøl. Æ sukker, lukker øyan og stenger verden ute. Kjære Gud, la han være borte når æ våkner, hvisker æ stille mens æ lar celloen overdøve alt.

Loneliness knows me by name

Foto:Martinebob