Blogging. Tilbakemeldinger. Terapi. Barnebok. Elektriker.

Det e skummelt med blogg. Særlig når man skriver om litt andre ting enn kossn undertøy man tok på sæ i morrest, og kordan lipgloss man syns skinner flottest i kveldssola. Æ ærlig når æ skriver, og æ har flere ganger lurt på katti det skal komme tilbake å bite mæ i ræva. «Nei, Martine du kan ikke få jobb her, du e gal og du har lagt det ut på internett. Beklager».
Tilbakemeldingan har foreløpig vært utelukkende positive, og det e jo bra. Det betyr at folk har blitt oppdratt rett; har du ikke noe pent å si så holder du kjeft.

Det betyr veldig mye for mæ å høre at det æ gjør gleder noen, og at noen syns æ e flink, for å skrive e en av de får tingan æ føler at æ mestrer sånn noenlunde. For mæ e det terapeutisk å skrive, og æ blir faktisk litt plong i pappen hvis æ ikke får skrevet ned ting når dem popper opp. Det e mye rart inni hodet mitt, og det e godt å få det skrevet istedetfor å ha det oppi der. Æ blir på en måte ferdig med det da – det e ute av primærharddisken og æ får plass til nye… syke ting.

Æ har hundrevis av uferdige tekster liggende. Noen skriver æ på stadig, andre bare ligger der og va en god idè der og da, men ikke nu mer. Æ holder blant annet på å skrive en barnebok som æ håper på å få ferdig snart. Trur den kan bli ganske kul. Æ vet ikke ka æ skal med den, om æ kanskje skal forsøke å få den utgitt, eller om æ bare skal få kopiert den opp i noen eksemplarer å gi bort i julegave til venninner med barn i rett alder, vi får se. Det e ikke så viktig for mæ å tjene peng på skrivinga mi, det e bare gøy å skrive. Bruke ord. Æ skulle egentlig poste et utdrag fra den, men den ligger på den stasjonære som e stappa inn i boden, så det får bli en anna dag.

Akkurat nu bor vi på soverommet. De andre romman, bortsett fra stua og kjøkkenet, e full av ting. Vi venter på tilbud fra et elektrikerfirma, men det virker ikke som at dem e interessert i å tjene peng, og uten dem så kommer vi ikke videre i oppussinga. Såeh. Æ begynner så smått å bli irritert. Hvis noen vet om en elektriker som har lyst til å tjene masse peng så si gjerne i fra!

Imorra skal æ spise lunsj med Jørgen, også på masse forskjellige møter, samt sette oss i milliongjeld. Good times.

The world’s gonna know your name cause you burn with the brightest flame

Foto:Martinebob

Drøm. Høst. Steppende sjøpølse. Fjernkontroll. Ostepop.

Æ husker at det va høst. Det må ha vært i slutten av september/begynnelsen av oktober. Verden hadde tatt jøglerkåpa si på – den med alle fargan; og gule, røde, og orange blader klamra sæ fast på de patetiske, sammenvokste pinnan vi kaller trær her oppe.
Æ hadde farga håret mitt rødt, til ære for høsten liksom – den vakreste årstiden, og det hadde akkurat tørka da Ole Morten kom hjem fra jobb den ettermiddagen. Han ble forskrekka og måpte som om æ sku vært en steppende sjøpølse, men syns det va pent da det første sjokket hadde lagt sæ, også kyssa han mæ forsiktig på nesa og sa æ va fin uansett kossn farge æ va. Æ rødma og så ned i bakken mens æ forsøkte å dempe et fornøyd smil.

Det va søndag. (Mulig det va en mandag, men det spiller egentlig ingen rolle så vi sier det va en søndag). Det va søndag, søndagen da den første hendelsen inntraff. Den første gangen æ så smått begynte å betvile min forstand. Og det begynte sånn her: grønnfargen på veggan i gangen va ikke like grønn lenger. Vi hadde bodd i leiligheta i over tre år, og plutselig så hadde fargen forandra sæ. Først trodde æ det va lyset utenifra som gjorde det, for fargen hadde liksom bare subtilt skifta mellomtone, men æ fikk det bare ikke til å stemme. Æ hadde jo sett gangen i ulikt lys før, og det pleide ikke å se sånn her ut. Fargen va rett og slett en anna. Æ henta en stol på kjøkkenet og satt mæ for å se på veggen. Lenge. Hele dagen faktisk. Helvetes vegg. Den irriterte mæ. Ole Morten gikk forbi mæ flere gang og rynka bekymra på panna, men han sa ingenting. Han lot mæ sitte der å se.
Da æ gikk opp trappa til soverommet den kvelden skøyt æ et siste blikk på veggen og banna stille for mæ sjøl. – Du skal males, hveste æ mot den. – Hvit!
Æ hadde lenge tenkt å gjøre det uansett.

Det neste va fjernkontrollen, et par uker seinere. TVn hadde definitivt sett sine bedre dager, for ca. hundre år siden, og sjøl hadde æ hatt den i en årrekke. Du vet en sånn eldgammel firkantig sak som veier minst hundreognitti kilo. Minst. Fjernkontrollen va brun og hadde mange knapper, alle så nedslitt at det ikke var noen tall eller bokstaver på de mer, bortsett fra på den nederste raden som æ aldri brukte fordi æ ikke visste ka dem va til. Ole Morten va reist vekk, og æ hadde bestemt mæ for at nu skulle æ slappe av framfor TVn for en gangs skyld.
Æ så det med en gang æ satt mæ ned i TVstolen. Den lyste mot mæ som fullmånen en klar vinternatt; en ny knapp. Æ løfta fjernkontrollen sakte opp, vek ikke med blikket en eneste gang. Det va umiskjennelig en ny knapp. En helt ny jævla knapp, med et symbol æ ikke kjente igjen. Æ så sakte rundt mæ uten å bevege på hodet, sikker på at noen kom til å hoppe fram bak reolen og avsløre spøken. Men ingenting skjedde, ingen hoppa fram, ingen lo, og æ hadde en helt ny knapp på min hundre år gamle fjernkontroll.

Æ hadde vært på besøk hos en kompis, en perfektumvenn som æ kaller dem. De som va en gang, men som man bare holder det gående med fordi det e det høflige å gjøre. Vi satt på trappa i hagen hannes og spiste ostepopp med gaffel da den monsterøse katta hannes kom slentrende bort til oss, dregende på et eller anna.
Den sleit litt med å dra tingen med sæ, men den fikk til på et vis, og akkurat da den la byttet sitt framfor oss ringte det på døra.
Æ så opp idét han gikk for å åpne, og deretter ned på katta som satt tålmodig og stirra på mæ med store, grønne øya. Og der, ved den høyre skotuppen min, der lå en fjernkontroll. Min fjernkontroll. Panasonic, med klistremerket av prinsesse Daisy og Yoshi på baksiden, like slitt som alltid. Gåsehuden bredte sæ raskt utover hele kroppen min, og et lite gisp unnslapp de kalde leppan mine. Det at katta satt der stille og rolig og titta opp på mæ gjorde bare situasjonen enda mer absurd, og dermed ble æ bare sittende perpleks å stirre. Det føltes som at æ va i et vakuum, en parentes, helt vedsiden av mæ sjøl. Alle lydan rundt mæ forsvant og æ ble tørr i halsen. Så sparka æ forsiktig bort i kontrollern. Den rulla over på den andre sida, og dermed var mine bange anelser bekrefta. Ingen ny knapp.

Æ skulle akkurat til å snappe den til mæ da døra gikk opp. Æ så på han og så at han sa et eller anna, men æ greide ikke å skjønne ka det va han forsøkte å kommunisere til mæ. Æ retta blikket mot katta og pekte, men både den og fjernkontrollen va sporløst borte.
Da ble æ redd. Skikkelig redd. Æ fant på en eller anna teit unnskyldning og løp hjemover mens æ tok opp telefonen for å ringe Ole Morten. Æ hadde akkurat tasta nummeret, med skjelvende hender, da det plutselig sto en liten jente framfor mæ på gangstien. Ho hadde hvit kjole med blondekant og langt rødt hår, mye rødere enn mitt. På fotan hadde ho støvla, på hodet sydvest, og i høyrehånda holdt ho en stor jojo.

Du skal ikke være her, sa ho rolig mens ho lekte med jojo-en. Slapp den ned, lot den snurre litt, og vippa den opp igjen. Den blinka i flere forskjellige farger, og æ kjente at æ ble irritert på den. Jojo e en av de tingan æ aldri har fått til, eller forstått fascinasjonen ved. Det kan hende det e en sammenheng der.
Du skal ikke være her, sa ho igjen, litt høyere den her gangen. Øyan hennes slapp aldri jojoen, og ho fortsatte å slippe den ned, og snurre den opp.
Ka du mener? spurte mens æ tok et skritt bakover. Redd.
E det så vanskelig å forstå? Du skal ikke være her! Ho satt øyan i mæ, og plutselig forsto æ uttrykket «Hvis blikk kunne drepe». Æ snubla bakover før æ snudde mæ rundt og begynte å løpe i motsatt retning gale jojo-jenta. Ka e det som skjer?, tenkte æ hysterisk mens æ hoppa over et gjerde og løp gjennom en hage. Æ snudde mæ raskt for å se om ho va i hælan mine, men det va ho ikke. Ho labba sakte tilbake bortover gangstien som om ingenting hadde hendt. Æ sakna farta og pusta tungt mens æ gikk over til lett jogg.

En lyd fanga med ett oppmerksomheta mi, og instinktivt snudde æ hodet mot der den kom i fra. En liten mann i orange fengselsdress satt på noe som så ut som en gigantisk sakkosekk og spilte fiolin – Beethovens Til Elise. Da æ kom nærmere så æ at det slett ikke va en sakkosekk, men en godt stekt skolebolle med masse kokosstrø. Han satt med beinan i kryss og spilte høyt og klart. Raskere og raskere jo nærmere æ kom. Og av en eller anna grunn så begynte æ å snurre rundt i gresset. Barføtt. Rundt og rundt, rundt og rundt, mens han spilte raskere og raskere. Til slutt gikk det så fort at verden rundt mæ ble uklar, og så snubla æ. Og akkurat da æ datt, og visste at æ hadde tapt på en eller anna måte, så våkna æ, helt svett og nesten mer sliten enn da æ la mæ kvelden før.

Feberdrømmer e sykt.

Ps. Den forrige martinebob’en må ikke taes bokstavelig. Det e ikke en mann her, liksom. Flere har spurt kem i allverden æ har hatt på besøk. Det e ikke sånn. Han representerer den der kjedelige depresjonen som kommer fra tid til anna og lager baluba oppi hodet mitt.

I’m a silhouette, chasing rainbows on my own

Foto:Martinebob

Møtet. Ensomhet. Overgivelse. Sangen.

Også kom han igjen. Han æ hater så mye, som æ jobber så hardt for å bli kvitt, men som alltid lurer i kulissan og bestemmer sæ for å stikke innom når det passer aller minst.
Vi kjenner hverandre godt æ og han, vi har tilbragt mye tid sammen, men likevel e det aldri et gledelig møte. Ikke for noen av oss.

«Der va du ja.» Æ nikker, som til en gammel venn.
Han lukker øyan og bukker kort til mæ. Alltid så formell.
«En stund siden sist nu», sier æ prøvende, «begynte nesten å lure på om du hadde hatt ditt siste besøk hos mæ».
Han tar et skritt fram og smiler et bedrøva smil mens han rister forsiktig på hodet. Nesten trist. Som om han egentlig ikke har lyst til å være her, men må. Som om det her e en jobb han har bare fordi den e godt betalt, men ikke gir han noe glede.
Han e en mann av få ord, sier nesten aldri noe; han bare står der og borer de grå, sorgfulle øyan i mæ og gjør tankan mine sløra, enspora, ureflektert og farlige.

Æ pleide å være redd han før, i flere år frykta æ han, og ble livredd hver gang han kom innom. Syns han va kald og ubarmhjertig. Æ skjønte ikke koffor han måtte komme til mæ.
«Koffor e du her?» spurte æ flere ganger. «Koffor e du her hos mæ?» Han svarte selvfølgelig aldri, han bare sto der og så på mæ, som han alltid gjør. Stille og rolig, alvorlig og autoritær.
Det e ikke sånn nu mer. Vi har blitt godt kjent med hverandre i løpet av tiden, og har opparbeida en slags gjensidig forståelse og oppfatning av tingenes tilstand. Noen ganger e han her, noen ganger e han ikke her. Det bare e sånn.

Han bærer alltid på den samme kofferten. Den e ikke stor, men rommer det han trenger. Den her gangen åpner han den omtrent med en gang han kommer inn døra, og med det vet æ at han har tenkt til å bli en stund.
Æ trenger ikke å se på etikettan mer, æ kjenner igjen fargen på korkan. Nedstemthet, tristhet, usikkerhet, bitterhet og til slutt den med rød kork – ensomhet. Han tar alltid altfor mye ensomhet. Æ lukker øyan og sukker tungt mens æ drikker det han gir mæ. Det smaker bittersøtt.

Æ har kjent han såpass lenge at æ har et par triks for å bli kvitt han før han omfavner mæ helt, men noen ganger klarer æ ikke å kjempe. Det e ingen vilje der. Ingenting. Æ lar han bare gjøre tingan sine uten å foretrekke en mine.
Han tar mæ i handa og fører mæ bort til den store, myke matta midt på stuegulvet.
«Sitt,» sir han. Det første han han har sagt siden han kom inn døra. Stemmen hannes e mørk og dyster. Tusen sorger, smerte, anger, redsel, motgang og tap e det mellomtonan i den dype røsten hannes består av. En del av mæ har savna stemmen hannes, en del av mæ har savna han og det han har med sæ, men den tanken tør æ ikke utforske. Æ tør ikke å ønske han velkommen, da e æ redd han vil bli her for alltid.

Æ gjør som han sier, noe anna e nytteløst, det vil skje på et eller anna tidspunkt uansett. Han har allerede funnet fram Sangen. Den som han vet skjærer i hjertet mitt og gjør alt verre. Han vet alt om mæ, og han bruker det nådeløst.
Cello. Cello e så vakkert og sårt på samme tid. Det kan ikke forklares, men det instrumentet taler til mæ på en helt spesiell måte. Inni der. Inni hjertet. Noe brister og knuser, noe trøster og stryker varsom – alt på samme tid.
Æ e slapp og medgjørlig, og æ setter mæ ned. Han nikker bekreftende.
«Sånn ja,» sier blikket hannes. «Ikke stritt i mot, bare overgi dæ først som sist».

Også krøller æ mæ sammen til en liten ball og ønsker at æ kunne bli så liten at æ forsvant nedi fibran i matta.
«Martine? Ah ja, ho der ja. Nei vi vet ikke kor det ble av ho», ville dem sagt, de få som kjenner mæ, hvis det ble spørsmål. «Ho bare forsvant en dag.»
Wilma kommer og sleiker bort det salte på kinnan mine og syns æ e kjemperar som ligger på gulvet. Æ ser på ho, og føler ingenting.

Og med det vet han at han har lyktes igjen, og selv om æ aner en viss ambivalens i blikket hannes, så ser æ at han e fornøyd med sæ sjøl. Æ sukker, lukker øyan og stenger verden ute. Kjære Gud, la han være borte når æ våkner, hvisker æ stille mens æ lar celloen overdøve alt.

Loneliness knows me by name

Foto:Martinebob

Krymp. Skepsis. Bambi. Vandrende katastrofe. Indre gudinne.

«Kjøpt ny bukse, ka du syns?» Æ slår ut med hendene og smiler forsiktig. Forventer egentlig å få en sarkastisk bemerkning slengt tilbake om at det bare e litt over en uke siden æ kjøpte bukse sist, men han sir ikke et ord. Bare ser. Æ har blitt mindre, så de fleste buksan mine e for store, og æ kan jo ikke gå naken.
Hadde æ krympa i lengda så kunne æ ha lagt dem opp, såpass skills har æ med symaskinen, men å sy noe inn i livet blir for komplisert. Et par år på husmorskolen hadde nok ikke vært direkte bortkasta for å si det sånn. Kunne lært mæ å hekle og lage saus fra bunnen av, ja – og kordan man baker en killer marsipankake.

«Snu dæ rundt,» sir han. Syns æ kan ane en viss skepsis i stemmen hannes; æ kjenner at æ blir litt urolig. Æ snur mæ sakte rundt og føler mæ teit. Arman ut i lufta, og æ snubler nesten i mine egne bein idét æ skal ta det siste steget. Classy, Martine, classy.

Det e vel ikke for ingenting at russenavnet mitt va Bambi. Æ har balanse som en full Teskjekjerring på vannski. Æ trur faktisk ikke det fins noe i den leiligheta her æ ikke har dotte ned i fra eller snubla i. Og e det noen kabler i nærheten så kan du ta gift på at beinan mine på en eller anna måte klarer å vikle sæ inn i jævelskapen.
Der andre har kosenavn som pus, lille blomst, pia mi osv, kaller Ole Morten mæ bare for en vandrende katastrofe. Og e det ikke en ekstern hindring æ kan hekte mæ fast i, for eksempel midt i en fotgjenger-overgang, så har æ alltids mine egne bein som ofte lever sitt eget liv, og som mer enn én gang plutselig har bestemt sæ for å krysse hverandre uten at æ har fått beskjed i forkant.

«Ja?» sir æ forsiktig. Han tilter hodet til sia og myser litt. Jahaja, tenker æ surt, æ e fin hvis det e mørkt i rommet og man har det ene øyet igjen og myser med det andre. Flott. Fint å vite. Burka neste.
Æ begynner å ta av mæ buksa mens æ ser for mæ kor greit det hadde vært å være Amish så man hadde sluppet å bekymre sæ over det der med klær og kroppsfasong.

«That aaaass» utbryter han plutselig og smiler det smilet som får det til å krible så godt i magen min.

«Godkjent altså

«Definitivt! Den ser veldig bra ut på dæ.»

Og dermed starter min indre gudinne å svinge sæ i en myk, men vinnende sambalignende dans. Også smiler æ fornøyd og puster letta ut. Han syns at æ e fin, dagen e berga.

I’ve seen the paths that your eyes wander down. I want to come too

Foto:Martinebob