Stjerneskudd. Ønsker. Leverpostei. Ponni.

Kjære Gud (om du fins. Det hadde vært kult.)

Æ så et stjerneskudd for noen kvelder siden, og da tenkte æ på dæ. For stjerneskudd e så pent, og æ husker at æ leste i en bok en gang at stjerneskudd e noe av den himmelske herligheten som e blitt sendt ned til jorda for å glede oss. Og selv om æ nok dessverre ofte heller litt mer mot vitenskapen enn dæ, så e det en koslig (samt bittelitt forstyrrende) tanke at det kanskje sitter en gammel gubbe (no offence) der oppe og lager sånne vakre fenomener vi kan titte på.

Æ ønska mæ selvfølgelig noe. Dem sier at man har tre ønsker, men æ har alltid ment at det e litt mye med tre. Litt overdådig liksom, grisk på en måte. Æ tenker sånn at hvis æ bare ønsker én ting, så e kanskje sjansen større for at det går i oppfyllelse enn hvis æ e grådig og grafser til mæ tre. Så da gjorde æ det. Æ ønska mæ èn ting.
Hjernen min e rar; idet æ skulle til å tenke på ønsket mitt så dukka det plutselig opp en boks leverpostei istedenfor, en sånn gul med skumle barnefjes på. Håper bare ikke at det ble noen misforståelser der.

Det sies også at man ikke skal si høyt ka man ønsker, for da går det ikke i oppfyllelse. Det syns æ e litt rart, men regler e regler, så æ sier det ikke til noen. Derfor nevnte æ også det med leverposteien nu, så det ikke e noen tvil om at det ikke va det som va ønsket mitt.

Som liten ønska æ mæ alltid en ponni. Eller en hest. Eller penger så æ kunne kjøpe mæ en ponni eller en hest. Seansen foregikk sånn omtrent på den her måten:

Kjære Gud, la mæ få en ponni. En liten ponni, og fred på jord. Ok?

Æ følte nok at hvis æ slengte på noe fint på slutten så ville han bli så imponert over kor god og snill æ va som ikke bare ønska ting til mæ sjøl, at han selvfølgelig fiksa ponniKor æ skulle ha den va ikke så nøye. Vi hadde stor hage, den kunne sikkert stå der. Pippi sin hest tusla jo bare rolig rundt i hagen uten å lage så mye styr ut av det. Den va til og med inne i huset i blant. Galskap.
Æ fikk hverken ponny eller hest, så lettlurt e han ikke. Kanskje likegreit. Trur mamma og pappa hadde blitt frynsat hvis det plutselig hadde stått en hest i hagen.

Men du, Gud. Sånn helt til slutt. Ka du syns om den nye Fadervår? Æ vet ikke om æ liker den. Sorry. Æ skjønner ikke koffor dem måtte forandre på den, den va jo helt grei som den va. Mulig dem følte at dem ikke fikk oppretta kontakt med dæ, æ vet ikke.
Det e foræssn lenge siden det har vært noen representanter fra dæ her nede på bakken, hadde vært kult om du sendte noen snart. Eller om du kom sjøl. Det hadde vært artig. Syns det e litt dårlig gjort å lage hele verden også bare trekke sæ tilbake og sitte der og se på
Tenk på det iallfall.

La høstvinden hviske deg en hemmelighet.

Foto:Martinebob

Feil. Innsikt. Vinningsforbryter. Ballongpuppeguri. Naivitet.

Ka man gjør når en av de man e mest glad i her i verden ser ut til å gjøre den ene fatale feilen etter den andre? Kossn forholder man sæ til noen som gjør feil på feil på feil? Noen ganger virker det nemlig som om enkelte e helt blotta for innsikt. At dem overhode ikke reflekterer over egne handlinger og resultatet av dem. De bare hopper på mine etter mine, og ser verken fram eller tilbake. De ser bare rett ned, og plutselig så står de på en. En mine. Uten å oppdage det før den går av. Og da e det for seint. Igjen. 

Det e frustrerende å stå på sidelinja å se at noen du bryr dæ om gjør det her på nytt og på nytt. Samme leksa. Hodet først uti tragedie etter tragedie. Men ka man skal gjøre da? I kor stor grad skal man involvere sæ med andre? Katti trår man over streken? Katti skal man si ifra? Har man lov til å være helt ærlig? Skal man være helt ærlig?
Går det an å fortelle at man syns den nye dama hannes e helt håpløs? At ho har personlighet som en bosnisk vinningsforbryter, og at det aldri blir å vare. Eller bør man vente til det går til helvete og deretter plukke opp det som e igjen så godt man kan? Når venninna sier ho har funnet sæ en ny en, en spesiell den her gangen, og du ser at han e akkurat samme type som han forrige, og at ho om noen måneder blir å ligge der i fosterstilling å hate på livet. Sier man ifra selv om ho kan bli forbanna og be dæ reise og ryke?
Enn når kompisen går fra dama gjennom fem år for å være med en platinablond ballongpuppeguri på 21 som skal bli realitykjendis og digger Kim Kardashian. E det lov å si i fra da? Skal man være skånsom, eller skal man bare si det som det e? Kan man i det minste spørre ka i faen personen tenker med/på?

Enn hvis dem ikke vil høre? Når man til slutt har sagt noe. E det bare å overbevise sæ sjøl om at man har gjort det man kan, også si sæ fornøyd med det? Dett var dett, ho får seile sin egen sjø, ho e et voksent menneske som vet å skjelne rett og galt. E det lov å rope; «det va jo for gammeleirik det æ sa», når den tid kommer? Eller skal man være god venn og la være? Du vet jo at det e noe nytt som går ad undas riktig så snart uansett, for det e jo sånn den personen her e. Et vesen som e fullstendig ubevisst sin egen idioti og naivitet. En du har lyst til å plukke opp og filleriste, også bare klemme hardt fordi du til tross for alt e veldig glad i det her rare, håpløse mennesket. Veldig. 

Faen så vanskelig det e.

Oslo med høvdingen imorra. Gledings.

If you jump, I jump

Foto:Martinebob