Tilbakestående. Knæstruma. Hoppestokk. Livet.

Av og til skjer det noe som gjør at æ begynner å lure på om æ egentlig e lettere tilbakestående og alle rundt mæ bare jatter med for at æ skal ha det bra. Æ får følelsen av at livet mitt e konstruert, sånn som i The Truman Show; at alle e leid inn for å spille en rolle.
Kanskje Ole Morten egentlig e støttekontakten min som æ har fått et litt spesielt forhold til, vennan mine får tilskudd fra kommunen for å komme på besøk en gang i blant, og Wilma e en sånn hund som e blitt trent opp til å ta vare på mennesker med spesielle behov. Ho liker mæ egentlig ikke så godt, men ho holder ut fordi Ole Morten lokker ho med hundesjokolade når æ ikke ser det.

Kanskje de æ jobber i lag med har fått beskjed om å behandle mæ som en vanlig ansatt, mens egentlig jobber æ i en verna bedrift og får arbeidsoppgaver som e nøye vurdert ut i fra mitt intellektuelle nivå. Den følelsen popper spesielt fram når æ får skryt for å gjøre noe helt grunnleggende, noe som æ mener alle kan få til, selv en blind pingvin med knæstruma. Men så tenker æ at kanskje det faktisk va en skikkelig prestasjon for et menneske med mine begrensede evner. Kanskje grunnen til at æ får ting til e fordi alt e tilrettelagt sånn at æ skal kunne mestre det? Også har folk i familien og omgangskretsen min blitt enige om å holde det hemmelig fordi dem ikke vil at æ skal vite at æ e annerledes. Hm.

Se på dem som e med på Idol for eksempel, de som ikke kan synge for fem flate øre, men som e hundre prosent sikker på at dem e den nye Celine Dion eller Michael Jackson, og e skjebnebestemt å ta over verden med sin fortryllende, melodiøse gave. De menneskan der; noen har glemt å fortelle dem en vesentlig detalj. Og, æ syns at de i nettverket rundt det her mennesket har et visst ansvar når det kommer til å informere. Noen må fortelle dem at, «beklager lille venn, men sang e ikke din ting. Du e en jækel på å mekke fondue og hoppe med hoppestokk, og det e gode kvaliteter som helt sikkert kommer til å føre dæ steder, men sang e bare rett og slett ikke din greie. Så slutt med det. Nu.«.
For, når det ut i fra munnen til det mennesket her kommer noe som høres mer ut som en døende giraff enn noe anna, og man velger å gi tommelen opp istedenfor og holde for øran, ja da e det noe fundamentalt feil. Det må være lov å si ifra.

Og det e det æ e litt redd for. At folk bare holder ut med mine kuriøse nykker fordi æ e autistisk og det ikke e anna å forvente. «Ho vet ikke bedre, stakkars.» sir alle bak ryggen min mens dem rister oppgitt på hodet og smiler skeivt til hverandre.
På den annen side så har æ det jo veldig fint, så om det e sånn så e æ ikke sikker på om æ vil vite sannheta. Det e nemlig ikke noe i veien med å være verken tilbakestående eller psykisk utviklingshemma. På mange områder så trur æ mennesker med en psykisk funksjonshemming lever et lykkeligere liv enn oss andre, et enklere liv, uten like mange faktorer som spiller inn. Samtidig så har dem jo utfordringer som vi andre ikke har. Det e nok ikke lett noen av delan.
Livet altså. Livet.

Ole Morten e på områdeleder-hawaii-party i Sarpsborg i helga, så æ e utålmodig gressenke. Med skikkelig vondt i ryggen. Æ skal definitivt selge den på ebay i neste uke, nu gidder æ ikke mer.

You are creating all the bubbles at night. I’m chasing round trying to pop them all the time

Foto:Martinebob

Stjerneskudd. Ønsker. Leverpostei. Ponni.

Kjære Gud (om du fins. Det hadde vært kult.)

Æ så et stjerneskudd for noen kvelder siden, og da tenkte æ på dæ. For stjerneskudd e så pent, og æ husker at æ leste i en bok en gang at stjerneskudd e noe av den himmelske herligheten som e blitt sendt ned til jorda for å glede oss. Og selv om æ nok dessverre ofte heller litt mer mot vitenskapen enn dæ, så e det en koslig (samt bittelitt forstyrrende) tanke at det kanskje sitter en gammel gubbe (no offence) der oppe og lager sånne vakre fenomener vi kan titte på.

Æ ønska mæ selvfølgelig noe. Dem sier at man har tre ønsker, men æ har alltid ment at det e litt mye med tre. Litt overdådig liksom, grisk på en måte. Æ tenker sånn at hvis æ bare ønsker én ting, så e kanskje sjansen større for at det går i oppfyllelse enn hvis æ e grådig og grafser til mæ tre. Så da gjorde æ det. Æ ønska mæ èn ting.
Hjernen min e rar; idet æ skulle til å tenke på ønsket mitt så dukka det plutselig opp en boks leverpostei istedenfor, en sånn gul med skumle barnefjes på. Håper bare ikke at det ble noen misforståelser der.

Det sies også at man ikke skal si høyt ka man ønsker, for da går det ikke i oppfyllelse. Det syns æ e litt rart, men regler e regler, så æ sier det ikke til noen. Derfor nevnte æ også det med leverposteien nu, så det ikke e noen tvil om at det ikke va det som va ønsket mitt.

Som liten ønska æ mæ alltid en ponni. Eller en hest. Eller penger så æ kunne kjøpe mæ en ponni eller en hest. Seansen foregikk sånn omtrent på den her måten:

Kjære Gud, la mæ få en ponni. En liten ponni, og fred på jord. Ok?

Æ følte nok at hvis æ slengte på noe fint på slutten så ville han bli så imponert over kor god og snill æ va som ikke bare ønska ting til mæ sjøl, at han selvfølgelig fiksa ponniKor æ skulle ha den va ikke så nøye. Vi hadde stor hage, den kunne sikkert stå der. Pippi sin hest tusla jo bare rolig rundt i hagen uten å lage så mye styr ut av det. Den va til og med inne i huset i blant.
Æ fikk hverken ponny eller hest, så lettlurt e han ikke. Kanskje likegreit. Trur mamma og pappa hadde blitt frynsat hvis det plutselig hadde stått en hest i hagen.

Men du, Gud. Sånn helt til slutt. Ka du syns om den nye Fadervår? Æ vet ikke om æ liker den. Sorry. Æ skjønner ikke koffor dem måtte forandre på den, den va jo helt grei som den va. Mulig dem følte at dem ikke fikk oppretta kontakt med dæ, æ vet ikke.
Det e foræssn lenge siden det har vært noen representanter fra dæ her nede på bakken, hadde vært kult om du sendte noen snart. Eller om du kom sjøl. Det hadde vært artig. Syns det e litt dårlig gjort å lage hele verden også bare trekke sæ tilbake og sitte der og se på

Tenk på det iallfall.

La høstvinden hviske deg en hemmelighet.

Foto:Martinebob