Genfeil. Glutenallergi. Prim. Tannfe. Essens

Du våkner helt plutselig, på magen, i midten av senga. Gardinan e trukket for, så du e ikke sikker på om det e natt eller dag, men mangel på lyd uten ifra tyder på at det e førstnevnte. Du sjekker klokka for sikkerhetsskyld. Halv fire.
Det klør nederst på ryggen, men du orker ikke å bevege på dæ, så du ligger bare der og prøver å avlede tankan. Du puster sakte inn og ut og legger merke til at du egentlig e ganske sulten. Du prøver å huske tilbake til forrige måltid, men du må bare gi opp. Det har vært så mye å gjøre i det siste at du har helt glemt å spise. Igjen.

Du har begynt å kjede dæ i lag med folk du før pleide å kose dæ i lag med, og du lurer på om det e dæ eller dem det e noe feil med. Du prøver å reflektere over koffor det e blitt sånn, men du kommer ikke fram til noe konstruktivt. Det e bare det at alle e så like. De snakker om reality TV, at det e trasig at veinettet i Norge e så dårlig, at regjeringa burde vært avsatt for lenge siden, og at det e glatt og kaldt og mørkt, og om fullkornsspaghetti, at den ikke e like godt som vanlig spaghetti. Du sitter der og smiler og virker tilsynelatende interessert, mens du funderer på om det kanskje e hodet ditt det e noe galt med. Kanskje du har en feil inni der siden du ikke greier å delta like entusiastisk som alle andre.
Kanskje det e en genfeil. Et mutert gen som har lagt beslag på en viktig del av den lille, sosiale antenna di.

Også spør folk dæ om det går bra, om du og kjæresten har det godt ilag og kossn det går med jobb og utdanning. Frisk og rask? Det e vanlige spørsmål, du spør dem du og, men det e jo ingen vist. Ingen e ærlig når dem svarer uansett. Alle sir at det går bra. Sier man noe anna blir folk anspent og ubekvem. Det va ikke det dem hadde forestilt sæ at du skulle svare. Dem vil ikke høre at du har vondt i hofta, eller at du plages med glutenallergi og har løs mage. Eller at typen din slo dæ i fjeset i går så det sang i øran, og at du trur at han har en på si.
Dem spør om du har det bra, og du skal svare at du har det bra selv om du ikke har det. Sånn e reglan, og dem må du følge, ellers gjør du det ukomfortabelt for folk, og det setter folk lite pris på.

Istedenfor å lyge til hverandre, så tenker du at det hadde vært greit å bare avvikle hele ordninga. Man kan istedet spørre hverandre spennende, kreative spørsmål som f.eks; Tenk dæ at du fikk en million. Hvis du måtte velge mellom å gi pengan til din verste fiende, eller kjøpe prim for alt, ka du hadde valgt? Eller, hvis du hadde en kompis som va døv, men som fikk muligheten til å høre EN sang, kossn sang ville du spilt for han? Jobber du best om natta eller om dagen? Om du fikk lov å bytte liv med noen for en uke, kem ville det vært? Tannfeen kom til dæ en natt og sa du kunne få tretti tusen for hver tann hvis ho fikk ta dem med sæ med en gang, og hvis du ikke satt inn noe protese etterpå. Ville du gitt ho noen tenner?

Du tenker at det skulle fantes en te med essensen av den følelsen du får når du våkner av dæ sjøl grytidlig en lørdags morra og e helt uthvilt og vet at du ikke har noe spesielt du skulle ha gjort. Eller følelsen av å ha brukt mye tid på å finne en gave til noen, også blir dem så glad at det lyser av hele fjeset demmes. Te med essensen av lillejulaften hadde også vært digg. Også begynner du å glede dæ til jul.
Du ligger en stund å tenker på jul og te og folk, også tar du opp telefonen og sender en melding til den første på telefonlista. «Hvis du kunne velge mellom å leve så lenge du ville, bare at du ble skikkelig gorrstygg, eller leve til du ble 70 med det utseende du har idag. Ka du ville valgt?!»

Så legger du telefonen fra dæ og sover videre.

It seems like yesterday when I said ‘I do’. And after all this time my heart still burns for you

Håpløs. Åndssvak. Julebrus.

Dagen starta med at den helvetes alarmen ringte ti på syv. Det skulle vært forbudt ved lov å stå opp så tidlig, seriøst. Hele kroppen va en eneste klyse av trøtt, smerte og giddesløshet, så æ bestemte mæ for å sove litt til. Bare litt. Halv ett (!) våkna æ neste gang, fra en drøm der æ hadde dusja, spist frokost og kommet mæ på skolen for lenge siden. Da æ innså at æ fortsatt lå i senga og ikke hadde gjort en drit ble æ så jævla skuffa at æ bare krølla mæ sammen til en liten ball under dyna og prøvde så hardt æ kunne å bli en del av lakenet. Da så indreMartine sitt snitt til å poppe fram.

– Martine, Martine, Martine…
– Hold kjeft og gå vekk
– 10 daga aleina, hm? Kossn skal det her gå?
– Det kommer til å gå helt fint skal æ si dæ.
– Haha. Det der e løgn og det vet du, du e direkte håpløs på egenhånd.
– Det e æ ikke. Æ e bare litt treg akkurat nu, det går sæ til etterhvert.
– Du kommer dæ jo ikke ut av senga en gang!
– Æ E TRØTT. Og æ har vondt i hodet, og den ene ryggen.
– Mmmm.. Særlig. Det æ hører nu e dårlige unnskyldninger og generell pisspreik.
– Det e fordi du e åndsvak i trynet og har aids i hodet og naveln.
– Nettopp ja… det va jo… særdeles saklig sagt av dæ.
– Kan ikke du bare la mæ være? Æ e trøtt og sliten og æ har vondt, og det siste æ trenger e at en sånn teit torskefitte som du gnir inn kor jævla mislykka æ e. Kan ikke du være litt støttende for en gangs skyld? Si at du skjønner at æ e i dårlig form, og at æ bare skal ta det helt med ro idag og drikke kakao og se på Ninja Turtles.
– Duu… ikke vær sånn da… du e jo ikke mislykka. Bare litt sånn, tja, ka man skal si… sjarmerende håpløs?
– Sjarmerende håpløs?
– …ja?
– Idiot.

Kom fra jobb klokka ti, og tok en sjokolade til kvelds. Sunt og næringsrikt. Slapp ut bikkja og så etter kodebrikken til nettbanken på de samme stedan æ har leita syv gang før idag. Ingen blir overraska lenger når æ har mista noe, det e det æ gjør. Klarer ikke å ta vare på noe. Det e en helvetes forbannelse. Til slutt ga opp – igjen, tok av mæ klærne og la dem midt på badegulvet, pussa tennene, snubla i buksa på vei ut og slo hodet i et malingsspann. Æ ble sittende på gulvet i noen minutter og reflektere over kor bra det der må ha sett ut, og at sånne ting som regel bare skjer når ingen andre ser på. Så oppdaga æ at æ egentlig hadde ganske vondt i panna, og at æ gjerne skulle hatt et plaster (plaster hjelper alltid), og en klem. Men det e jo ingen her.

Fikk kjøpt rundstykker på vei hjem fra jobb så æ har noe å spise til frokost, bare det e jo en seier i sæ sjøl. Det hadde æ ikke i dag. Mitt første måltid va pizza på Opticom i lag med guttan klokka fire, og hadde æ ikke blitt invitert med så hadde æ nok ikke spist noe i det hele tatt. Æ e bare ikke noe flink å være alene. Æ gidder ingenting.
Skulle legge akryl på panelet i stua, fikk ikke opp korka fordi æ e så svak. Æ prøvde lenge. Fikk hakk i håndflata. Til slutt ble æ bare liggende på ganggulvet og stirre på den der retarderte tuben som faen ikke ville opp. Æ snakka høyt til den. «Dæven du e teit,» sa æ mens æ rista på hodet. Den svarte ikke. Bare sto der helt i ro, like forbanna lukka.
Æ kunne jo ha gjort noe anna. Malt for eksempel. Men istedet ble æ liggende der å irritere mæ over den der tuben helt til æ ble henta til middag. Og sånn går dagan… Akkurat sånn.

Så om noen kunne kommet hit å bodd her i lag med mæ så hadde det vært fint. Bare til neste torsdag. Vi kan se gamle serier på Netflix og drikke julebrus.

På forhånd takk.

All day. Staring at the ceiling – making friends with shadows on my wall

Foto:Martinebob

Immunforsvar. Parasitt. General. Ullpleddkokong

Æ e egentlig et friskt og raskt, lite menneske. Selve reisverket e kanskje ikke så mye å skryte av, ryggen for eksempel, e jo et håpløst prosjekt, men når det kommer til det på innsiden – kjøttet og milten og det der, så vil æ si at det aller meste e på stell. Æ e i tillegg velsigna med et særs virksomt immunforsvar som tar knekken på det meste, så influensa og forkjølelser og sånn får æ relativt sjelden.
Men siden det e år og dag siden sist æ va syk, så måtte æ selvfølgelig bli skikkelig grisedårlig nu når æ først va så uheldig å få noe. Æ blir rett og slett straffa for all den tid æ har greid å holde mæ frisk, som om det e en dårlig ting. Liksom æ ikke setter ordentlig pris på å være frisk og rask hvis æ ikke får et epidemisk virusinfeksjonsfaenskap som slår mæ helt ut av og til. Nu reopprettes heldigvis balansen. Takk Gud.
Æ kan dessverre ikke skryte av at æ skjønner mæ på alt som skjer her i verden, bare se på blobfisken eller Jocelyn Wildenstein for eksempel, så kem vet?

Æ har som sagt hangla en god stund, og det har gått både opp og ned, men plutselig en dag da æ våkna så føltes det nesten helt bra, som om æ så og si va ferdig restaurert til mitt gode gamle, relativt friske mæ. Og siden det gikk så bra så bestemte æ mæ for å delta på en sosial sammenkomst. Kvelden gikk fint, æ hadde det gøy, og æ la mæ forholdsmessig tidlig, i aldeles flott form.
Også våkna æ opp.
Eventuelt så ble æ brutalt røska ut av søvnen med en følelse av at en middels stor moskus hadde plassert deiseræva si oppå brystet mitt. Æ fikk nesten ikke puste, kroppen føltes tung og lealaus, og stemmen min va nesten helt borte. KA SKJER? tenkte æ lettere småhysterisk, mens æ febrilsk forsøkte å kommunisere min misnøye til Ole Morten. KOFFOR? Æ hadde da tatt alle forhåndsregler? Æ hadde kledd mæ godt, tatt drosje hjem, ikke satt i trekk fra noe vindu eller dør, og ikke klemt på noen som så syk eller døende ut.

Så kom æ på det. Selvfølgelig.

Æ ble sittende å skravle med en kompis store deler av kvelden, som e lege. Lege ja, du leste rett. Prøv å gjett kem leger tilbringer dagen sin med? Nettopp. Syke mennesker. Mennesker med bronkitt, coronavirus, lymfeknuter, inflammatoriske tarmsykdommer og bakteriell meningitt. Selv om han så relativt frisk og flott ut, så va han sikkert bærer av minst syttenhundre ulike ondsinna encella mikroorganismer med ett formål: INFISER! Infiser alle friske celler og kopier dæ sjøl en zillion ganger, minst.
En av de her små jæklan har da mest sannsynlig tatt springfart og kylt sæ ut i tomrommet mellom oss i håp om å treffe noen, korpå han da helt tydelig har truffet rett på mæ og deretter sugd sæ fast som en utsulta parasitt.
Immunforsvaret hadde nok ikke kommet sæ helt etter den forrige runden, så dem ante fred og ingen fare da den her lille syltesinken kom krypanes inn forbi sikkerhetsvaktan. Bæng sa det også hadde han kopiert sæ 4000 gang på et halvt minutt, i kjent Mr.Anderson Mr.Smith (takk, Kristian!) stil, og da mine damer og herrer, da va det gjort. Igjen.

Generalen for immunforsvaret mitt vurderte nok sikkert å pensjonere sæ der og da. For en nedtur.

Så nu har æ altså brukt uka på å bli frisk – atter en gang. Æ har stort sett bare vagga rundt her og harka, drapert i en ullpleddkokong, mellom badet og soverommet – de to eneste romman i huset som e innreda. Det føles som at æ har vært syk i månedsvis, nesten så æ ikke husker kossn livet va da halsen ikke va full av slim 24/7. Æ e lei.
Kjære Gud med sukker på; æ hadde satt umåtelig stor pris på om du hadde fjerna det her nu. Æ skal smile hver dag og virkelig glede mæ over det faktum at æ ikke har hodet fullt av snørr. Æ lover, kors på halsen, ti kniva i hjertet og en på taket – eller kossn det der va igjen.

Jeg ønsker deg nok sol til at livet ditt blir lyst. Jeg ønsker deg nok regn til at du setter pris på solen.

Foto:Martinebob

Ordrestriksjoner. Lytte. Kropsspråk. Stillhet.

Tenk om du bare hadde så og så mange ord å bruke hver dag. Et gitt tall hadde du til disposisjon, også måtte du fordele dem ettertenksomt utover dagen.
Tru om man ville veie ordan sine litt bedre da? Ikke si så mye vas, ikke si så mye man egentlig ikke trenger eller mener. Hvert ord ville hatt en verdi fordi vi ikke hadde så mange av dem. Kanskje ville man ha snakka litt saktere, for å sikre sæ at beskjeden kom fram. Den andre hadde lytta mer oppmerksomt, for i en verden der ord ikke vokser på trær e det ikke rom for misforståelser, og ingen ville risikere å bruke ekstra ord, da kunne det jo hende at man ikke ble ferdig å formidle det man ønska. Alle ville i større grad tenke gjennom det dem hadde behov for å si, ikke bare spytte ordan ut i lufta framfor sæ uten mål og mening.

Når noen snakka til dæ så visste du at det va viktig, fordi dem valgte å bruke sine dyrebare ord på akkurat dæ. Folk ville satt mer pris på å prate med hverandre, høre stemmen til dem de e glade i. Se fram til å gi dem noen gode ord. Bruke dagens siste på å fortelle at man elsker hverandre før man legger sæ. De tingan ville betydd mye mer.

Tenk så fint å kunne tilbringe tid med noen uten nødvendigvis å prate hull i hodet på hverandre. Bare være i lag. Det va ingen som forventa at du skulle si noe heller, for ord va ikke noe man kasta bort på småsnakk. Kanskje folk ville bli flinkere til å forstå hverandre uten å være vokal? Kroppsspråket e vakkert og ofte mer virkningsfullt og lettere å forstå enn det verbale. For ikke å snakke om at det non-verbale språket e universalt; vi kan bruke det til å kommunisere med alle mennesker på kryss og tvers av verdensdeler og land.

Færre folk ville brukt ordan sine på å snakke stygt eller krangle unødvendig, da hadde dem ikke hatt noen igjen til det som betyr noe. Alle ville i større grad ha levd etter det vi lærer når vi e små; har du ikke noe pent å si så sier du ikke noe.

Det ville nok dessverre ha fungert særdeles dårlig i lengda med ordrestriksjoner, men æ syns uansett at det e en tanke å bære med sæ. Vi bør tenke over ka vi sier. Vi trenger ikke snakke på både inn og utpust. Gi hverandre tid til å bli ferdig, ikke avbryt, og lytt. Lytt til hverandre.
Stillhet e din venn. Den trenger du ikke å frykte. Det e helt ok at det e stille en stund, det gir tid for refleksjon og ettertanke. Ord e verdifulle, så ikke kast dem bort selv om du har mange av dem. Jo mindre ord du bruker, dess mer vekt har de du velger å benytte dæ av.

Og mamma sa en kråke kanke males til noe ant, men til og med en kråke tar et svalestup i blant

Foto:Martinebob