Utviklingshemma. Scones. Gjær. Noob.

Nu som kjøkkenet e oppe og går så tenkte æ at æ hadde lyst til å bake noe. Siden æ helt fra fødselen dessverre har måtte leve med store begrensninger når det kommer til baking (man kan vel egentlig si at æ e lettere utviklingshemma på det området faktisk) så falt valget på en pose med ferdigblanding. Det va naturligvis «ingen heving» og «15 minutter» som frista. Det faktum at det sto «Grove scones» tok æ med en stor klype salt. «Grovt» i Norge e vel når det tilsettes en halv dl korn eller noe lignende.

Det fine med ferdigblanding e at æ slipper å måle og blande sammen greian, pluss at æ slipper å forholde mæ til min verste fiende; gjær. Æ og gjær kom aldri overens, vi har ingen kjemi, vi forstår ikke hverandre, ikke i det hele tatt. Det forholdet der va dødt helt fra starten av.

Så scones altså. Det va det æ skulle bake i formiddag. Og da starta æ med å finne fram bakegreier; en bolle, et litermål med 3 dl vann og ferdigposen.

Først heiv æ poseinnholdet oppi bolla, deretter kylte æ oppi vannet. Også kom æ plutselig på en anna grunn til at æ ikke baker. Æ hater deig på fingran. Det e klisjat og stikkat, det sitter fast overalt og e nesten umulig å få av, og når det begynner å tørke så krymper huden på fingran også klør og flasser det. Æ liker det ikke. IKKE.
Æ sto nu der og stirra i deigsuppa en stund mens æ klødde mæ hodet før æ fikk en aldeles brilliant idé; silikonsleiv! Det måtte være tingen. To sekunder seinere;

Hm. Jaja, ingen krise, tenkte æ. Æ visste vel råd! Ole Morten e sikkerhetskontrollør og går alltid med sånne shadye plasthanska i lomma på uniformbuksa i tilfelle han må ta på noen som e slimat, så æ henta mæ et par sånne og knødde i vei. To sekunder seinere:

Den holdt rett og slett å bli en del av deigen, og æ har hørt at det ikke e så godt med plasthanske i scones, så æ måtte bare flekke den av før deigen hadde konsumert den totalt. JAMEN FOR HELVETE DA, sa æ oppgitt til mæ sjøl. Og da æ skjønte ka æ måtte gjøre, så bare:

Så da va det bare å manne sæ opp og stikke handa opp i deigen. Fytti grisen. Bilder sier mer enn tusen ord

Æsj.

Etter mange rare ansiktsuttrykk og en del saftige gloser så fikk æ til slutt knadd ut den jævla deigen og lagt den på et brett.

Så skulle man altså mose den ut så den va ca 2 cm høy og 15 cm i diameter, og her levner vi ingenting til tilfeldighetan.

Ikke fulle 2 cm, men whatever. Æ slengte dem i ovnen og satt på 225 grader og 15 minutter.

2 minutter igjen

Ferdig!

Så måtte dem ligge litt på rista og avkjøle sæ

Æ va veldig spent på om dem va stekt i gjennom, eller om dem va fine bare på utsiden og helt kela på innsiden. Men joda, helt fine både inni og utpå.

Gi? Plz?

Om dem va gode? Jada, det va dem. Veldig gode. Anbefales for noobs som mæ, eller hvis man bare har jævlig dårlig tid og vil ha noe kjapt og godt å spise. God jul!

And the bells were ringing out for christmas day.

Foto:Martinebob