Ord. Filter. Støvmoskus. Krangling. Polvotta.

De fleste kan snakke, altså gjøre sæ forstått ved å bruke ord bundet sammen til setninger som gir mening. De aller fleste benytter sæ av et språk når de snakker, for å bli forstått av den de skal kommunisere med. Noen kan flere, og noen kan bare ett. Det e helt greit det.

Mange av oss snakker, og de fleste har nok en formening om at hvis dem snakker med noen som kan det samme språket så blir dem forstått. En naturlig antagelse, og æ regner med at de fleste har gjort sæ den erfaringa. Det kan kanskje være vanskelig å forstå noen med skikkelig brei dialekt, men likevel klarer vi å forstå hverandre hvis gjør enkle tilpasninger i språket og veiver litt med arman. Det e jo tross alt samme språk, bare ulike variasjoner av det.

Vi snakker samme språk og vi skjønner hverandre. Æ trur det e utgangspunktet til de fleste, og det en rimelig ting å gå ut i fra, så det e ingenting galt i det.

Når det kommer til kossn vi forholder oss til hverandre som bekjente og tilfeldig forbipasserende så kan det godt holde å ikke reflektere noe særlig over kossn vi kommuniserer med hverandre. Det e ikke de mest intense samtalan som foregår på den arenaen, og nødvendigheten av  en dypere forståelse for kommunikasjon blir overflødig. Men når vi kommuniserer med familie, venner eller en partner, så blir det plutselig veldig mye viktigere å tenke over de tingan.

Som æ har nevnt tidligere, mange gang, så ser vi alle verden gjennom våres eget filter. Filteret har du helt fra fødselen av, og alt du opplever går gjennom det og inn i det lille rommet bak fjeset ditt, kor hjernen din holder hus. Det påvirker kossn du ser på verden, kossn du forholder dæ til andre mennesker, kossn du oppfører dæ, meningan dine – alt.
Eksempelvis vil tvillinger, eller jevngamle søsken, som lever tett med hverandre fra de e små, se verden gjennom et filter som kan ligne mye på hverandre. Dem vil ha mange like referanser, og opplevelser, og for mange kan det derfor virke som at dem leser tankan til hverandre – fordi dem e så mye sammen at dem forstår verden på samme måte. Og alle har vel møtt det søte, eldre ekteparet som fullfører setningan til hverandre. De har vært sammen så lenge at de ofte forstår ka den andre tenker, fordi dem e særdeles godt kjent med hverandres filter, samt har delt veldig mange opplevelser.

Men nu e det nu ikke sånn at vi gifter oss med søsknan vårs, eller har gode venner bare innad i familien – vi må forholde oss til mennesker utenfor, mennesker med filter som ikke ligner på våres i det hele tatt. Og hvis man ikke e klar over utfordringa det kan bringe med sæ så kan det by på en del frustrasjon.

En så liten ting som å «shine kåken» for eksempel. Ka det betyr? For noen vil det bety å rydde ting til der kor dem e ment å være, så det ikke ser rotat ut. For andre betyr det å rydde og kanskje støvsuge bort de verste lodottan. For andre igjen e det full vaskehurlumhei. Hvis du spør gubben om han kan shine kåken før dokker får gjester, og du etterpå ser støvmoskusa i samtlige hjørner, så e det muligens ikke fordi han e en lat/blind/idiot, det kan rett og slett handle om at dokker har ulik forståelse av ka det vil si.

Han sier at han e ute etter noe seriøst, men likevel så ringer han ikke så ofte som du skulle ønske at han gjorde, eller e sammen med dæ så mye som du hadde tenkt. Kanskje han ikke e så seriøs likevel? tenker du. Men, ka du legger i ordet seriøst? Det kan nemlig være noe helt anna enn det han legger i det. For det finnes ingen definisjon på ka ordet «seriøst» betyr i sammenheng med ordet «forhold». Det e noe dokker e nødt til å finne ut av i fellesskap. Mest sannsynlig har de fleste en kollektiv forståelse av at et «seriøst forhold» for eksempel innebærer at man ikke skal rote rundt med andre, så en viss felles forståelse ligger det selvfølgelig til grunn, men det e de små nyansan av ulikhet som ofte skaper irritasjon, fordi de store, fundamentale avvikan e enkle å oppdage.

Krangling e viktig. Noen e veldig flink til å krangle, e saklig, redegjør godt for sæ og diskuterer under nogenlunde kontrollerte forhold, mens andre tar helt av og roper og kaster ting. Selvfølgelig e det godt å klikke litt i blant, men de fleste vil nok enes om at å lytte til hverandre vil være det beste under en krangel – så man blir enig til slutt og kan legge det dødt. Men det e vanskelig å lytte når den andre står der å skriker som en skadeskutt gorilla. Kossn vi krangler har mye med ka vi lærte da vi vokste opp – ka som har påvirka filteret våres. Hvis du lurer på koffor partneren din oppfører sæ spesielt når det kommer til uenigheter så kan det være en idé å spørre kossn foreldran løste konflikter hjemme. God problemløsning e faktisk noe man må lære sæ, det kommer ikke av sæ sjøl.

SANT, og når vi nu har snakka om kor vanskelig det e å forstå hverandre når vi snakker samme språk, og kommer fra samme land, så kan du jo sjøl tenke dæ kor vanskelig det e å forstå og gjøre sæ forstått hvis man skal kommunisere med et menneske med ulik kultur, et ulikt språk og et filter som e påvirka på en helt anna måte enn våres. Et som har opplevd krig, for eksempel. Sult. Fattigdom. Eller bare noe så banalt som et anna klima. Egypt vinterstid ligger på 15 grader, da fryser dem. I Finnmark så e jo det en steike bra sommer.

«Hiv på dæ jakka, det e kaldt ute» også kommer den nytilflytta karen fra Kongo i ullgenser og skjerf, når det e 17 minus, stiv kuling og kanskje egentlig behov for scooterdress og polvotta. Kor mange gang har vi ikke dradd på ferie og pakka klær med oss som vi overhodet ikke får brukt fordi vi holder på å smelte vekk?

Det e lurt å ha det i bakhodet på vår vei, at vi forstår verden gjennom vårt personlige, unike filter, og at det faktisk kan ligge til grunn for mange misforståelser. Hvis flere hadde tenkt over de her tingan, at selv om du bruker ord alle i utgangspunktet forstår, så kan vi ha ulik forståelse for ka det ordet betyr i en gitt sammenheng, så trur æ nok verden hadde vært minst 20 irritasjoner mindre hver dag.

You’ve been the only thing that’s right. In all I’ve done

Foto:Martinebob

Superhørsel. Skipbrudden. Evolusjonen. Bendelorm. Mangemillionær.

Det e natt og æ ligger og vrir mæ i senga, som vanlig. Æ husker før da æ kunne legge mæ på kvelden og sovne, sove, også stå opp sånn passelig uthvilt. Sånn e det ikke mer. Pappa sa en gang at æ kom til å bli som han når æ blir gammel (han plages også med søvnen). Betyr det at æ e gammel nu?

INGEN stillinger e komfortabel, og æ e plutselig oppmerksom på hver eneste lille lyd i rommet. Det e som om æ har fått superhørsel. Wilma puster tungt. Ole Morten puster enda tyngre. En av magan demmes rumler – ikke godt å si kem sin, vinden gjør at trærne skraper mot hverandre i den iskalde vinterkulda, og den jævla mobilladeren lager en dødsirriterende, høyfrekvent lyd som borer sæ langt inni hjernebarken min. Æ har lyst til å røkke den brutalt ut fra støpselet i veggen, men Wilma ligger med hodet på skuldra mi, og ho ser så fredelig ut der ho ligger at æ ikke har hjerte til å vekke ho. Også begynner tankan å flakke.

For tiden så føles det som at verden har én rytme, mens æ har en helt anna. Det e som å være på en aerobic-time for første gang når de andre har vært der ti gang før. Alle kan opplegget, mens du sjøl står bakerst og veiver med arman som en skipbrudden jomfru. Folk virker så inni alt, så vant. Dem vet ka man skal bruke buljong til, kossn man lager lasagne fra scratch, og ka som e forskjell på en meteor og en meteoritt.

Her om dagen la æ merke til at Mona Lisa ikke har øyenbryn. Det viser sæ at det visstnok va mote på den tida for damer å barbere dem av. Spesielt.

Æ trur det kreative senteret i hjernen min e midlertidig ute av drift. Æ setter mæ ofte ned for å prøve og mane fram flyten, men æ får bare beskjed om at alt e utilgjengelig og at æ må prøve igjen ved en seinere anledning. Det e veldig frusterende for æ kjenner i hele mæ at æ gjerne skulle ha skapt nåt, ka som helst, men det kommer ingenting vettugt ut. Hodet føles tomt og fullt på samme tid. Det e jo ting som skjer der inne, men æ får ikke helt tak i ka det e, tankan virrer rundt som små maur. Og ikke sånne som går på rekke og rad og bærer ting på likt og sånn, men sånne som løper rundt omkring og e mange og ukoordinert.

Her om dagen så oppdaga æ at æ kan se nesa mi fra her æ e. Altså, øyan mine ser nesa mi hvis æ ser litt nedover, og nu føler æ at den e i veien. Æ ser den hele tiden. Som en liten, litt rød potet nederst i synsfeltet mitt. Fryktelig dårlig evulosjonert av evolusjonen det der. DÅRLIG.

Noen ganger har æ det så bra at æ begynner å bekymre mæ for katti det blir å stoppe. Katti går det til helvete? Æ venter bare på at noen æ kjenner skal bli påkjørt av isbilen, få prostatakreft, eller bendelorm.

Når vi møtes. Istedenfor at vi snakker om utdannelser og jobbgreier, så vil æ at folk skal fortelle mæ om den rareste dagen dem har opplevd, elller om den særeste løgnen dem har fortalt. Kossn sangtekst som treffer dem midt i hjertet, om dem trives best på dagen eller på natta, eller om dem har syltetøyet under eller oppå osten, kossn måltid dem ville valgt til sitt aller siste, eller ka dem e mest redd for i hele verden.

Og når æ til slutt sovner, etter mye om og men, så drømmer æ at æ blir jaga av en psyco med øks. Han sløyer ned alle han kommer over på sin ferd for å drepe mæ. Han vil aldri stoppe så lenge æ e i live, æ e klar over det – flere og flere vil dø, men likevel så gjømmer æ mæ; danser sving med en urgammel pensjonert mangemillionær, og hører på når han forteller fra livet sitt som ung og lovende kultregissør i New York på 40-tallet. Mens æ sitter under et ullteppe i en diger, brun ørelappstol og spiser likørsjokolade og drikker nypete, så dør alle æ e glad i.

Don’t forget me. Just let time decide. Let the ocean drain and all the stars fall down.

Foto:Martinebob

Flaks. Vanskelig. Luftukulele. Egenskaper. Motorsag

– Så, du fikk en A hæ?
– Jepp, veldig fornøyd!
– Det kunne jo nesten ikke gått bedre?
– Nei det kunne ikke det.
– Du hadde vel egentlig ikke forventa en A?
– Nei overhodet ikke, æ va ganske sikker på at æ ble å få en C
– Du følte at du skreiv en C’er-oppgave?
– Hm.. ja, egentlig så følte æ vel det. At den sto til en C
– Rart at du fikk en A da?
– Ja… det va litt rart
– Kanskje den som retta den…
– Hm?
– Ja, kanskje at…
– Kanskje ka?
– Nei, æ tenkte bare kanskje at den som retta den ikke va helt med
– Ikke helt med?
– Neei, det va sikkert grytidlig på morran. Han måtte nok skrape ruta og stresse til jobb uten frokost og kaffe, og da han satt sæ ned for å rette så oppdaga han at han hadde glemt brillan og slipset. Da gjør man mye rart.
– Jaha?
– Siden du sir at det sku vært en C liksom, så må det jo være noe galt
– Ja… men
– Men?
– Nei, æ tenkte sånn at æ muligens skreiv bedre enn æ ga mæ sjøl credit for?
– Hahaha
– Hm…
– Du e nu søt du. Neei du hadde nok flaks med sensoren. Han hadde sikkert glemt brillan sine han stakkars.
– Hmm, ja du har vel rett i det…

Sånn e mitt hode. Og æ e ganske sikker på at det e mange andre som har det på samme måte. Kanskje ikke med stemman og det hele – men noe lignende iallfall. Det e forbanna vanskelig å tro på at man e flink til noe, å stole på sæ sjøl, og forstå at det her mestrer æ -ingen grunn til bekymring. For mæ tar sånt veldig lang tid. Irriterende lang tid, men etter at æ begynte å studere så har æ lært mæ en del teknikker som gjør at det e enklere å akseptere at æ ihvertfall ikke e helt peise håpløs.

Egentlig så burde alle sette sæ ned en gang i blant og reflektere over sæ sjøl; ka man e flink til, ka man e dårlig til – kordan av de dårlige tingan man gjerne vil bli flinkere på, og kossn av dem man egentlig ikke bryr sæ så mye om. Det e svært få som e awesome i alt dem gjør, og det e heller ikke nødvendig. Gjør det du kan, som best du kan – det e nok!

Hvis man har dårlig selvtillit og vanskelig for å se at man e duganes til noe, så kan det være en god idé å skrive en liste. Alle kan jo noe, alle har noen skills som kan brukes til et eller anna i en eller anna sammenheng. Du trenger ikke å være Norgesmester i synkronsvømming eller luftukulele, det kan for eksempel være at du e god i å lage mat, en jækel i CS, at du tegner sykt realistiske fjellgeiter i Paint, kan strikke skjerf, e flink med dyr, kan spille «bjørnen sover» på munnharpe. Skjønner? Alle kan et eller anna, alle har verktøy dem kan benytte sæ av, det gjelder bare å bli bevisstgjort det man kan. Og, selv om du ikke e best i alt, så e det her noe du kan, og hvis det skulle være sånn at du har et ønske om å bli best i noe av det, så har du muligheten!

Det e også lurt å se på kossn positive egenskaper man har, for det e sannsynligvis mange! E du til å stole på? E du omtenksom? Inkluderende? Pliktoppfyllende? Kreativ? Reflektert? Selvstendig? Godt humør? Morsom? Modig? osv. Skriv ned. Lista kan bli kjempelang, og det e bare å ta med alt du kommer på. Omgjengelig? Utadvent? Sosial? Tålmodig?  Bare kjør på.

Til slutt vil du sitte der med en lang liste positive egenskaper og ferdigheter som du har. Det her e dine ting, og det e det ingen som kan ta i fra dæ. Du e kanskje ikke god på det du skulle ønske at du e god i, men du e god i NOE, og det e ganske sikkert at noen av de egenskapan du allerede har kan brukes til å utvikle det du skulle ønske at du kunne. Det gjelder å se muligheter istedenfor begrensninger.

Men. Noen ganger så må man gjøre også det. Det e ikke alle mennesker som har tilstrekkelig ferdigheter, motivasjon eller pågangsmot til å gjøre ka som helst – dem har en begrensning av et eller anna slag. Det e ingenting i veien med det, men det kan være hardt å innse. Noen ting kan man forandre på, andre ting e permanent. Av og til kan det være vanskelig å skille mellom de her to, og av og til ser man kanskje heller ikke sine egne begrensninger. Hvis man ikke e så flink til selvrefleksjon så kan det i sånne tilfeller være lurt å ta turen innom en rådgiver. Det e tøft å innse at drømmen må legges på hylla, men kanskje det finnes alternativer som e minst like gode?

Æ syns de fleste e altfor streng! Vi må bli flinkere å sette pris på oss sjøl, og godta at vi e flink og får til. Vi må ta i mot komplimenter og marinere oss i dem, og akseptere at dem ble gitt i oppriktighet, ikke bare fordi den andre ville være snill. Though, æ trur vi skal være forsiktig med å la det gå fullstendig til hodet på oss. Det fins jo de som e «verdensmester» i alt, som man helst skulle bappa i fjeset med en sløv motorsag for å få dem ned på jorda igjen…

You can’t wait for inspiration। You have to go after it with a club.

Foto:Martinebob

2012.Ting. Bøker. Filmer. Opplevelser. Ønsker.

2012 va et rart år. Den første halvdelen va skikkelig kjip og begivenhetsløs, mens den andre halvdelen va fantastisk. Æ tar med mæ de gode tingan videre og makulerer de dårlige.

Fem fine ting
Vi kjøpte hus sammen
Pappa og Kari Mette gifta sæ
Æ reiste aleina til Egypt, og overlevde!
Fem års bryllupsdag
Ny fantastisk jobb

Fem fine bøker
Ekstremt høyt og langt borte
The painted man
The desert spear
Profetiens oppfyllelse
Forever

 Fem gode filmer
The dark night rises
The avengers
Perks of being a wallflower
21. Jumpstreet
Project X

Fem fine opplevelser
Slalåmski ned alpinbakken i Levi (selvom æ trudde æ sku dø)
Holde tale for pappa og Kari Mette i bryllupet
Skrive under på huspapiran
Konfirmasjonen til Johanne
Spise matpakke ved fossen i Nattfjelldalen

Fem ønsker for 2013
Gode karakterer
Kjøpe mindre crap
Kvalitetstid sammen med dem æ liker!
Bli kjent med nye mennesker
Finne en god balanse mellom studier, jobb og privatliv så æ ikke bli utbrent
og dausliten allerede i april.

Æ trur 2013 blir et fint år. Vi har allerede mange planer. I månedsskiftet februar/mars skal vi til Levi med vennegjengen, i april/mai skal æ mest sannsynlig en tur på besøk til svigermor i Egypt, og Ole Morten skal på guttetur til Tyskland på høsten på en eller anna bilmesse. Sommeren skal vi bruke på å få det lille huset vårs i stand på utsiden; male, kappe døde trær, bygge ny trapp og kanskje ny veranda hvis pengan strekker til. Også tenkte vi å ta oss tid til en liten bilferie i løpet av sommeren et eller anna sted nedover i verden hvis ikke tida renner helt i fra oss.

When someone’s happyshe will be the onedancing the wildest dance

Foto:Martinebob