Superhørsel. Skipbrudden. Evolusjonen. Bendelorm. Mangemillionær.

Det e natt og æ ligger og vrir mæ i senga, som vanlig. Æ husker før da æ kunne legge mæ på kvelden og sovne, sove, også stå opp sånn passelig uthvilt. Sånn e det ikke mer. Pappa sa en gang at æ kom til å bli som han når æ blir gammel (han plages også med søvnen). Betyr det at æ e gammel nu?

INGEN stillinger e komfortabel, og æ e plutselig oppmerksom på hver eneste lille lyd i rommet. Det e som om æ har fått superhørsel. Wilma puster tungt. Ole Morten puster enda tyngre. En av magan demmes rumler – ikke godt å si kem sin, vinden gjør at trærne skraper mot hverandre i den iskalde vinterkulda, og den jævla mobilladeren lager en dødsirriterende, høyfrekvent lyd som borer sæ langt inni hjernebarken min. Æ har lyst til å røkke den brutalt ut fra støpselet i veggen, men Wilma ligger med hodet på skuldra mi, og ho ser så fredelig ut der ho ligger at æ ikke har hjerte til å vekke ho. Også begynner tankan å flakke.

For tiden så føles det som at verden har én rytme, mens æ har en helt anna. Det e som å være på en aerobic-time for første gang når de andre har vært der ti gang før. Alle kan opplegget, mens du sjøl står bakerst og veiver med arman som en skipbrudden jomfru. Folk virker så inni alt, så vant. Dem vet ka man skal bruke buljong til, kossn man lager lasagne fra scratch, og ka som e forskjell på en meteor og en meteoritt.

Her om dagen la æ merke til at Mona Lisa ikke har øyenbryn. Det viser sæ at det visstnok va mote på den tida for damer å barbere dem av. Spesielt.

Æ trur det kreative senteret i hjernen min e midlertidig ute av drift. Æ setter mæ ofte ned for å prøve og mane fram flyten, men æ får bare beskjed om at alt e utilgjengelig og at æ må prøve igjen ved en seinere anledning. Det e veldig frusterende for æ kjenner i hele mæ at æ gjerne skulle ha skapt nåt, ka som helst, men det kommer ingenting vettugt ut. Hodet føles tomt og fullt på samme tid. Det e jo ting som skjer der inne, men æ får ikke helt tak i ka det e, tankan virrer rundt som små maur. Og ikke sånne som går på rekke og rad og bærer ting på likt og sånn, men sånne som løper rundt omkring og e mange og ukoordinert.

Her om dagen så oppdaga æ at æ kan se nesa mi fra her æ e. Altså, øyan mine ser nesa mi hvis æ ser litt nedover, og nu føler æ at den e i veien. Æ ser den hele tiden. Som en liten, litt rød potet nederst i synsfeltet mitt. Fryktelig dårlig evulosjonert av evolusjonen det der. DÅRLIG.

Noen ganger har æ det så bra at æ begynner å bekymre mæ for katti det blir å stoppe. Katti går det til helvete? Æ venter bare på at noen æ kjenner skal bli påkjørt av isbilen, få brystkreft, eller bendelorm.

Når vi møtes. Istedenfor at vi snakker om utdannelser og jobbgreier, så vil æ at folk skal fortelle mæ om den rareste dagen dem har opplevd, elller om den særeste løgnen dem har fortalt. Kossn sangtekst som treffer dem midt i hjertet, om dem trives best på dagen eller på natta, eller om dem har syltetøyet under eller oppå osten, kossn måltid dem ville valgt til sitt aller siste, eller ka dem e mest redd for i hele verden.

Og når æ til slutt sovner, etter mye om og men, så drømmer æ at æ blir jaga av en psyco med øks. Han sløyer ned alle han kommer over på sin ferd for å drepe mæ. Han vil aldri stoppe så lenge æ e i live, æ e klar over det – flere og flere vil dø, men likevel så gjømmer æ mæ; danser sving med en urgammel pensjonert mangemillionær, og hører på når han forteller fra livet sitt som ung og lovende kultregissør i New York på 40-tallet. Mens æ sitter under et ullteppe i en diger, brun ørelappstol og spiser likørsjokolade og drikker nypete, så dør alle æ e glad i.

Don’t forget me. Just let time decide. Let the ocean drain and all the stars fall down.

Foto:Martinebob