Svai. Kjærtegn. Sirkuset. Frysedisk. Forelskasaus.

Plutselig stryker han dæ varsomt over svaien nederst på korsryggen. Du føler varmen gjennom den tynne collegegenseren, og presser dæ instinktivt mot han mens du lukker øyan og kjenner gåsehuden bre sæ langsomt nedover fra hodebunnen og helt ut i tåspissan. Tiden står stille et kort øyeblikk. Larmen fra kassaapparatan og de travle menneskan som haster fram og tilbake virker dempa og fjern, som om dokker står for dokker sjøl i et rom langt borte. Det e jo det alt dreier sæ om, hvisker du stille ut i lufta. De små tegnan, de små berøringan, de nesten usynlige kjærlighetserklæringan som betyr så uendelig mye. Du trenger ikke glitter og hvite hester.
Alle stresser, men kø e kø, tenker du upåvirka og nyter hvert sekund av det nennsomme kjærtegnet.

Fredags ettermiddag på en matbutikk e egentlig på nippet til galskap å regne, og noe du prøver så godt du kan å unngå, men når dokker to handler sammen så e det annerledes. Den harmoniske auraen hannes brer sæ over dæ som en beskyttende vinge, og gjør at hjertefrekvensen din senkes og pusten blir jevnere. Du blir stående og betrakte sirkuset rundt og får en nesten uimotståelig trang til å stille dæ oppå den ene frysedisken å rope; se på dokker sjøl! Ser dokker ikke ka dokker driver med? E det sånn her livet skal være?

Han flytter handa sakte oppover ryggsøyla di og skyver dæ samtidig forsiktig framfor sæ i køen så du ikke havner feil der du går skumringsfjern for dæ sjøl og drømmer. Det e en av de mange tingan du elsker ved han. Den autoritære, men kjærlige måten han følger dæ på, har dæ i sitt åsyn. Det e viktig for han å vite at du har det bra, at du e trygg og tilfreds. Du føler dæ som verdens heldigste lille gomp, og det blafrer hissig i hjertesystemet når du snur dæ for å se på han.

Du smiler lurt og bøyer dæ ettertenksomt inn mot han for å snuse inn den gode, velkjente  dufta hannes. Han ser mykt på dæ og smiler tilbake; skjønner ka du driver med. Så rister han på hodet og kysser dæ på panna. «Du e min vår,» hvisker han stille inn i håret ditt før han tar opp melka og legger den på disken. Ør og lykkesvimmel vakler du framover, og hadde det ikke vært for at han holdt et godt tak rundt livet ditt så hadde du smelta ned i betonggulvet og blitt til en liten våt flekk av rosa, klebrig forelskasaus.

The blame’s rightfully put on me. And so it is my destiny. To carry guilt around with me.

Foto:Martinebob

Venstrehånda. Motargument. Standhaftig. Spøkelse.

Siden du ikke klarer å erindre nøyaktig når det skjedde, så e du ganske sikker på at det må ha kommet snikende over tid. Hadde du lagt merke til det så hadde du nok helt sikkert forsøkt å stoppe det, hadde du ikke? Jo, du trur det. For det kjennes ikke bra. Ikke i det hele tatt
Plutselig så oppdaga du at du ikke passer inn lengre. Ikke i samfunnet, ikke i det nærmeste fellesskapet, ikke i dæ sjøl. Det e som å ha stukket høyre hånd inn i hansken til venstrehånda, og satt sæ fast.

Du e i lag med de du e glad i, men det føles som at du ikke snakker språk som noen av dem. Du ser rundt dæ og skjønner ikke kem de e og ka dem sier. Det e ingen som lytter for å høre ka noen har å fortelle, vi venter bare på at den andre skal være stille lenge nok til at vi får sagt det vi vil si. Vi lytter for å finne et motargument, ikke for å forstå ka den andre prøver å formidle, vi e ikke interessert i hverandre på et dypere plan enn såvidt forbi det trivielle, prosaiske. Og det gjør dæ så uendelig trist. Uendelig.

Du setter dæ på den slitne, gamle benken ved veikanten, den som alltid knirker så mye at du e sikker på at den skal falle sammen, men som stadig står like standhaftig. Det e iskaldt og tærne dine e helt nummen og krøllat i de litt for trange vinterskoan. Du har den mørkeblå jakka på, den som egentlig e for kald for det her været, men som e så fin at du ikke kan la være å bruke den i blant. Du lar den ene hånda gli sakte over stoffet mens du kjenner kulda rive i de ru fingertuppan dine.

Du e en skygge av dæ sjøl, et spøkelse.

Du tar opp telefonen for tredje gang på få minutter for å se om du har fått noen beskjeder, men det e ingen. Ingen tenker på dæ. Du har lyst til å skrive til noen, spørre om det kanskje e tid til å ta en kaffe, eller en kopp te, men du e redd for å virke påtrengende, så du gjør det ikke. Du legger telefonen tilbake i lomma med et lavt sukk. Tåran triller sakte nedover de bitende, røde kinnan dine, og varmer en ørliten stund før dem samles i en iskald dam på haka di. Det føles tomt og fult på samme tid. Fult av et eller anna du ikke klarer å sette fingeren på. Fult av tomhet kanskje.

Noen ganger e det som om du befinner dæ i et todelt rom med en glassvegg i midten. Kroppen din e på den ene siden, og hjertet ditt e på den andre. Du ser at det slår der inne, at det lever og pumper i sin vante takt, men du kan ikke føle det. Du føler ingenting.

Du tørker tåran vekk med en rask bevegelse og trekker pusten helt ned i magen, holder en liten stund, og slipper deretter ut så sakte du klarer. Du blinker et par ganger og forsøker å fokusere på det som e framfor dæ. Det går ikke an det her. Du kan ikke sitte her å gråte mens du holder på å fryse ihjel. Du må komme dæ hjem, spise et måltid, og deretter ringe noen å fortelle kossn du har det. Fortelle at tomheta holder på å ta over hver eneste levende celle i kroppen din og gjøre dæ iskald og destruktiv. Du må fortelle dem om såran som aldri ser ut til å ville gro, om den veldige følelsen av avmakt og bunnløs fortvilelse som du alltid bærer med dæ. Du hører stemmen din for dæ i hodet ditt som former ord og setninger i en slags begivenhetsløs monolog, og syns det høres fremmed og kokett ut. Det e ingen som e interessert i å høre det.

Så går det med ett opp for dæ.

Folk prater og prater om sæ sjøl og sitt i frykt av at dem plutselig kan komme til å bli servert ting som det her når dem minst aner det. Det vil jo skape en ubehagelig situasjon der man plutselig kan være nødt til å kommunisere på et dypere nivå, og til og med kanskje snakke om tabubelagte tema som for eksempel sorg, angst og sinne.

Du rister sorgfullt på hodet, men du forstår dem. Og det e ingenting noen kan gjøre likevel, det e hjernen din som e feilkobla. Ødelagt. Ubrukelig.

Istedenfor blir du sittende på benken og stirre tomt framfor dæ mens snøen laver ned. Den legger sæ som en beskyttende hinne over hele dæ – lua, jakka, buksa, vottan, øyenvippan. Kanskje dem finner dæ til våren.

The silent sound of loneliness wants to follow me to bed

Foto:Martinebob

Verdensherredømme. Ærlighet. Kjøttboomerang. Klaging.

Blogg e en fin ting. I tillegg til å skrive en, så leser æ flere. Noen rosablogger – bare for å holde mæ oppdatert på ka den lobotomerte delen av befolkninga holder på med, sånn i tilfelle dem planlegger verdensherredømme for eksempel, og ingen følger med. Æ leser noen samfunnskritiske blogger, for å forsøke å ikke bli en av de med så lav hjerneaktivitet at dem ikke stiller spørsmål og trur at verden fungerer optimalt sånn som den gjør nu. Også leser æ blogger skrevet av interessante mennesker som bryr sæ om ting som æ syns e spennende og morsomt. Det her gjør at æ har et visst innblikk i ka folk tenker om ulike saker – så langt man kan tru at folk e ærlig i sin mening når dem skriver en blogg selvfølgelig.

I tillegg til det så treffer æ en god del mennesker profesjonelt, da æ alltid har hatt jobber som innebærer menneskelig kontakt, noe æ forsåvidt trives veldig godt med. Å sitte på et kontor i all min ensomhet og trøkke på en PC hele dagen e ikke noe for mæ.

Tatt i betraktning alle de menneskelige relasjonan æ opplever daglig, så må æ dessverre konkludere med at mennesket som rase stort sett skuffer mæ. Vi e generelt sett en gjeng uoppdragne skapninger som bare blir dårligere og dårligere på å respektere hverandre, være sosialt oppegående og passelig dannet. Mange e dessverre det æ vil karakterisere som håpløst sosialt tilbakestående, og med den trenden vi følger nu så ser det ut til å bare bli verre og verre. Ungan vårs oppdras i stor grad på internett, der reglan for sosial etikette e en helt anna enn i det håndgripelige, sosiale liv.

Litt oppdragelse:

Lyder
Først så tenkte æ å snakke litt om det som æ syns e noe av det mest irriterende i hele verden, nemlig unødvendige lyder. Plystring for eksempel, ka i helvete? Å plystre en melodi e en ting, men å dytte leppan sammen og bare presse ut ulike toner som ikke danner anna enn støy – det kan dokker bare drite i. Det høres helt jævlig ut. Da vil æ heller at dokker skal lage døende-giraff-lyder, eller synge refrenget av «take on me» høyt og skingrende  Ka som helst anna egentlig. Det e foressten heller ikke nødvendig å spille musikk fra mobilen mens vi forsøker å føre en samtale. Musikk som kommer ut i fra høyttalere på størrelse en sneglebæsj blir sjelden bra. Slutt og ødelegg musikken. SLUTT.

Selvironi
Ikke ta dæ sjøl så forbanna høytidelig! Ikke vær redd for å danse litt på jobb, eller på vei til butikken. Smil til folk du ikke kjenner, ikke bry dæ om at du ser ut som en idiot, alle ser idiot ut. Alle E idioter. Spørmålet e bare om du vil være en av de kjedelige idiotan, eller om du vil være en av de morsomme. En morsom idiot e mye hyggeligere å møte på enn en kjedelig en, så æ ville definitivt satt en knapp på den første.

Ærlighet
Hvis du e en av dem som på død og liv ALLTID skal være ærlig og si det du mener, så screw you. Det e ikke sånn verden fungerer, få det inn i hodet ditt først som sist. Nu snakker æ ikke om at man aktivt skal gå rundt å lyge til hverandre, men det går ikke an å si alt man tenker, sånn e det bare. 80% av det de fleste tenker e reinspikka idioti, og det gjør at det å passe på at filteret mellom hjernen og munnen e operativt blir et særdeles viktig anliggende. Tenk før du snakker. Går det radig unna så ta heller en kunstpause. Æ lover dæ at det får dæ til å virke mye mer intellektuell enn når kjeften går ustoppelig og den ene sinnssyke kommentaren etter den andre bare ramler ut. Og da kommer vi over til det neste

Sosiale roller
Vi spiller alle ulike sosiale roller. En sosial rolle e kort forklart roller mennesker tar på sæ i ulike samfunnsgrupper, med særegne regler og normer. Når du e på besøk hos bestemor og bestefar så e du på en anna måte enn hvis du e på jobb, eller skole. Det e fordi vi spiller ulike roller etter kossn sosial setting vi trer inn i. Det e helt naturlig, og man e ikke falsk av den grunn. Det e faktisk en veldig nyttig og viktig egenskap å inneha. Ikke dra en supergrovis hvis du ikke e helt sikker på at de du e med liker den type humor.  Det e fryktelig tragisk med folk som ikke har forstått det her. Når du e på jobb så tar du på dæ profesjonell-fjeset. Det e ditt fjes med dine holdninger og meninger, men du sitter ikke med fotan på bordet og snakker om den gangen du va i Indonesia og fikk intimbarbering av en gammel, jødisk mekaniker med punkersveis og bare ett øre. Det kan du gjøre hjemme.

Ikke lat som
Ikke hiv dæ med i en diskusjon om kjernefysikk med informasjon du har skumlest i Wikipedia, eller plukka opp hos noen andre på en fest en gang for to år siden etter at du hadde shotta en halv flaske Jäger. Noe av det mest irriterende æ vet e folk som diskuterer ting dem ikke kan, som om dem kan det. Hvis dem e ærlig og sier; det her har æ ikke så mye peiling på, men e det ikke sånn at…? så har æ all respekt i verden for det, men hvis det kommer noen til mæ med en påstand som e så hårreisende at æ får vondt i både øyan og nedre del av ryggen, og dem ikke kan utdype det noe mer fordi det bare va noe dem slengte ut som en rotten kjøttboomerang, så kan æ ikke gjøre anna enn å godte mæ når dem får den tilbake i fleisen.

Klaging
Alle har en dårlig dag, og det e lov å si i fra at man har det ræva – det skal man gjøre. Ingen skal gå rundt å bære på triste tanker aleina. Men noen har en unik evne til å klare å gjøre alt i hele verden negativt til en hver tid. Kaffen e for varm, kaffen e for kald, kaffen e for sterk, kaffen e for svak. Æsj overskya, æsj sola e så skarp, æsj det blåser, æsj det regner. SATAN. Hvis du har det så jævlig så syns æ du skal vurdere om samfunnet e et sted for dæ i det hele tatt. Det e kanskje greiest å flytte til en øde øy et sted langt vekk og bo helt for sæ sjøl sammens med bare dyr, eller noen som ikke snakker samme språk som dæ, og e blind så dem slipper å se den sure geipen din hver dag.

og til slutt

Skryting
Så fint at du har 160,000 på sparekonto, hus på 450 kvadratmeter, en veloppdragen hund som kan blande smoothie til dæ, barn med blonde krøller som kunne lese da dem va ni måneder, og at du har sex med en nitten år gammel svensk playboymodell annahver dag, men trenger du å bare snakke om det? Har du ikke mer i hodet ditt? Kan ikke du heller fortelle mæ om en drøm du har, ka som skjer i dæ når du hører favorittsangen din, eller kem du va håpløst forelska i da du va 13?

Æ trur det va alt for idag.

It’s easy to dive into doubt, but harder to climb back out

Foto:Martinebob