Spenning. Sommerfugler. Urtehage. Gåsehud. Hendelseshorisont

Det e så mange fine ting. Post for eksempel. Selv om det ikke kommer så mange brev eller kort – sånn som det pleide å gjøre før i gamledaga, så e det som en bitte liten overraskelse hver dag. Hver dag har du et lite håp om at det skal ligge et brev der, eller et kort med noen fine ord, men det gjør ikke det. Bare reklame. Spenninga e der likevel, og plutselig innser du at det e sånn her det må være å tippe lotto.

Ferieplaner e også fint, noe av det fineste faktisk. Best e det når det e rundt 1 uke igjen og magen e fylt til randen av utålmodige sommerfugler. Du begynner å tenke på ka du må pakke med dæ, alle de spennende tingan du kommer til å oppleve, all den gode maten og alle de fine menneskan du blir å møte. En del av dæ håper at du går dæ bort og mister alle pengan dine, men det tør du ikke si til noen.

Da kunne du ha tumla sulten og litt sørgmodig inn på et lite bakeri kor det jobber en tjukk, men hyggelig baker som snakker et språk du aldri har hørt før. Selv om dokker ikke forstår hverandre, så forstår dokker alt, og han tilbyr dæ en seng i annekset i hagen mot at du jobber litt i bakeriet hannes, vasker opp, og synger for han på kvelden.
Han drar fram en gammel, ustemt gitar, og etter mye prøving og feiling finner dokker et par sanger dokker begge kan. Etterhvert høres det riktig så pent ut, og alle vinduan i nabolaget står på gløtt. Dokker sitter ute i urtehagen hannes i mørket med bare et par lanterner til å lyse opp, mens stjernan står for resten. Det e klamt og du e sliten etter en lang dag på kjøkkenet, men du synger, han spiller, og du har aldri vært lykkeligere.

Likevel så hender det noen netter at du føler dæ uendelig ensom, så ensom at du må se ut av vinduet om du ser noen, i ren frykt av at alle på hele planeten har forsvunnet og det bare e du som e igjen. Du går ut i hagen og legger dæ i gresset, kjenner dugget sive sakte gjennom klærne helt til du e gjennomvåt og har gåsehud over hele kroppen. Da går du inn og lager dæ en kopp kakao, og med ett e alt greit.
Det kan godt være sånn at det føles ensomt i blant, og at ingen ringer eller sender meldinger, for dem e jo der ute et sted. Dem e ikke borte.

En gang innimellom så e annekset du sover i så lite at du nesten ikke får plass i det. Det trekker sæ mer og mer sammen til du får en distinkt følelse av at du e fastlåst i en hendelseshorisont, og at du når som helst kan komme til å bli kilt mellom bokhylla og sofaen før et sort hull åpenbarer sæ og suger dæ inn med hud og hår. Det blir vanskelig å puste, og du må sette verandadøra på gløtt før du finner fram et målebånd fra en skuff. Stua må måles, for du nekter å tru at den e like stor som den pleier å være.
Det e bare det at båndet viser det samme som den alltid gjør, selv om du måler opp igjen, og igjen, og plusser og ganger. Tallan stemmer – eller stemmer ikke, alt etter som.

Du biter dæ i leppa og rister på hodet mens du kaster målebåndet bort i en krok.
– Det må være noe feil med det, tenker du sint og bestemmer dæ for å skaffe et nytt. Så legger du dæ i sofaen og lukker øyan igjen. Kjenner den klamme lufta blåse mykt over ansiktet ditt gjennom den åpne døra, mens fuglan kvitrer, og insekter du ikke kan navnet på, summer som gal. Du blir med ett veldig takknemlig for at du ikke e født som et navnløst insekt, og fornemmer den vage opptakten til en slags mild ro bre sæ sakte over dæ. Du tar et par dype drag – helt ned i magen, og deretter slår du øyan opp.

I dag e siste dag på jobb før nesten syv uker sommerferie. Æ e så fornøyd.

I’m making flowers out of paper while darkness takes the afternoon

Foto:Martinebob