Undersøkelse. Nøkkeltall. Sårbare unge. Rus. Problemer.

31. juli gikk kontrakten min på Ungdommens Hus ut, kommunen sier de har ansettelsesstopp(?) (budsjettkutt?), og legger derfor stillinga død. Det betyr at det bare er ett og et halvt årsverk ansatt ved Ungdommens Hus, og ingen utekontakt. Jeg har skrevet en tekst som jeg vil at flest mulig skal lese, for dette handler om noe mye viktigere enn at jeg ikke jobber der – det handler om at INGEN har den stillinga, og at Vadsø-ungdommen mister en særdeles viktig ressursperson. Håper flest mulig deler denne linken videre så kanskje de rette personan får lest den, og tenker seg nøye om til neste års budsjett.

Ungdommens Hus og Utekontakten – et bindeledd mellom ungdom og voksne.

Hei, mitt navn er Martine. Jeg er snart ferdigutdannet sosialpedagogisk rådgiver, og har i nesten ett år jobbet som Utekontakt i Vadsø Kommune i en 50 % -stilling. Det er den eneste stillingen i sitt slag, og er tilknyttet Ungdommens Hus. Ungdommens Hus er en fritidsklubb for ungdom, og som utekontakt skal du bistå med veiledning av ungdom om det ungdom er opptatt av. Utekontakten har også mulighet til å sette i gang tiltak rundt ungdom med ulike utfordringer, i samarbeid med barnevern, politi, psykolog osv. Men i all hovedsak går jobben ut på å være tilstede for ungdom; prate med dem, oppmuntre dem, veilede dem og støtte dem i en tid som vi voksne vet kan være utfordrende for mange.

Jeg finner det interessant at kommunen, i kjølevannet av den store Ungdata-undersøkelsen som ble avholdt på ungdomskolen tidlig i vinter, der det ble avdekket en del oppsiktsvekkende data, velger å kutte Utekontakten fra høsten 2013.

Her er en kort oppsummering over nøkkeltall Ungdata presenterte oss med: Rundt 30 % av all Vadsø-ungdom fra 13-16 år føler at «alt er et slit», og de bekymrer seg mye. En stor andel jenter føler seg trist, deprimert og ensom. 20 % av all Vadsø-ungdom er plaget med ensomhet. Et betydelig antall jenter i alderen 15-16 år rapporterer om at de skader seg selv, og har lekt med tanken om å ta sitt eget liv. Ungdata sier selv at nivåene er urovekkende.

Ansatte på Ungdommens Hus har også en unik innsikt i rusmiljøet i Vadsø, og prater daglig med ungdom som eksperimenterer med illegal rus, på lik linje med de ungdommer som eksperimenter med lovlig rus. Begge felt er viktige å holde under oppsikt.

Det er ikke til å stikke under en stol at flere av Ungdommens Hus brukere er såkalte sårbare unge (unge som i større grad står i fare for å utvikle problemer som omfatter rusmisbruk, kriminalitet, fysiske og psykiske helseproblemer, arbeidsledighet, ensomhet og samhandlingsproblemer på skolen). Dette er mennesker som har et økt behov for støtte og hjelpetiltak. Selv om det i første rekke er barn og ungdom og deres familier som må bære konsekvensene, så vil skadelige forhold i løpet av oppveksten ramme hele samfunnet. Når unge mennesker blir marginalisert og havner på kanten av samfunnet, er det en reell fare for en rekke langvarige og invalidiserende konsekvenser. Rus, kriminalitet og psykososiale problemer er eksempler på det. Disse ungdommene finner ofte ikke tilhørighet i idrettslag eller andre kulturtilbud, og søker derfor til Ungdommens Hus.

Ingen vet nøyaktig hva rusavhengighet koster samfunnet, men ifølge Stoltenberg-utvalgets rapport om narkotika fra 2010 brukte staten og kommunene til sammen rundt fem milliarder kroner direkte til rusfeltet, og da er ikke sosiale stønader, trygdeytelser eller kostnader som følge av kriminalitet tatt med. De menneskelige belastningene er dessuten umulig å beregne.

I rådgivningsrettet arbeid med sårbare unge er det viktig med kunnskap om barn og unge i deres livskontekst og innsikt i hvilke risikofaktorer som spiller inn, samt forebygging og beskyttelsesforhold. Vi må styrke barn og unges kompetanse for å mestre de utfordringer og påkjenninger livet har å by på. Dette er noe jeg jobbet mye med som utekontakt, og som jeg føler er en veldig viktig del av jobben.

Forskning viser at klubbledere har stor tillit blant ungdom, og at de ofte er det første leddet å ta kontakt med, nest etter familie, om de har et personlig problem. Det er mange ungdom som har problemer de føler at de ikke kan ta opp hjemme, enten fordi de har et dårlig hjemmemiljø, eller fordi problemene er knyttet direkte opp mot foreldrene.

Med kun ett og et halvt årsverk i drift er Ungdommens Hus nærmest redusert til en oppbevaringsplass for ungdom. Det knives om oppmerksomhet hele tiden, og å luke ut hvem som har det tøft og trenger ekstra tid er vanskelig når det er 40-60 ungdom innom hver dag. Og enda vanskeligere er det når oppmerksomheten må brukes på andre ting, som f.eks viltre åttende-klassinger med aggresjonsproblemer som knuser bordtennis-køller i sinne. Det er dessuten kun utekontakten som har dedikert, oppsøkende tid satt av i stillingsprosenten sin. Det er dessverre et faktum at problemer ikke forsvinner når folk går hjem fra arbeid. Ensomhet og depresjoner er ikke en greie som kun inntreffer i tidsrommet 08:00 – 16:00.

Dette er ikke en bønn til kommunen om å gi meg jobb, dette er en bønn til kommunen om ikke å kutte utekontaktstillingen. Dere kutter et særdeles viktig bindeledd mellom ungdom og en uforståelig voksenverden der ansettelsesstopp og budsjettkutt er en hard realitet. Jeg hører dere snakker om å satse på ungdom og å jobbe forebyggende i forhold til sosiale problemer, rus og vold. Hvis dere virkelig vil satse på ungdom så finner jeg det merkelig at dere syns det er en god idé å fjerne slike stillinger.

Vennlig hilsen Martine

Foto:Martinebob

Geosmin. Tømmerhogger. Fullmåne. Helgero.

Skumringsfjern og hjertebank

Sola står lavt på himmelen og det begynner å bli kjølig, nesa mi e rød og æ angrer på at æ ikke tok med mæ en ekstra genser. Det har småregna hele dagen, men nu e det oppholdsvær og nesten helt vindstille. Du bøyer dæ ned og plukker en liten blåklokke, den ser så liten og skjør ut i de store hendene dine. Forsiktig plasserer du den bak øret mitt, mens du fastslår at det lukter origami og geometri. Æ ser opp på dæ og fniser og sier at det heter geosmin, men du rister bare på hodet og sier at det kan gå for det samme.
Så starter du på en av de rare historian dine som æ liker så godt, en sånn som får det til å føles litt som om det e hundre år mellom oss, og at du har opplevd hele universet, mens æ har bodd i en liten eske hele livet. Det e det æ liker så godt med dæ, at selv om vi e nesten like gammel, så e det ofte på mange måter som å kommunisere med en vis, finsk tømmerhogger. Du ser verden gjennom et helt unikt filter æ skulle gitt mye for å låne av og til.

Epletre og såpekopp 

Vi går sakte nedover en kronglat, bortgjemt sti omkransa av rognetrær som svaier varsomt fram og tilbake i den forsiktige høstvinden. Æ har spasert her mange ganger tidligere, men i dag e det som om æ oppdager alt på nytt igjen; ser det for det det e. Ikke bare en sti og noen trær, men et lite, bortgjemt mirakel vi e så heldig å få oppdage sammen en sein høstkveld i august. Og æ trur det e viktig at man forsøker å se de umiddelbare omgivelsan med nye øya en gang i blant, ellers kan man bli fryktelig lei, og det e trist å bli lei det man bryr sæ om. Det e når man begynner å ta ting forgitt at alt blir ødelagt. Vi må ta vare på de små øyeblikkan, dem de aller fleste av oss ikke e flinke nok til å sette pris på i det daglige. Varme høstkvelder, søte blåbær, kjærtegn sånn i forbifarta, telefon fra bestemor, fullmåne, havrepannekaker med lønnesirup, hytteturer, fint vær, reine sengklær, helgero.

Vinterblomst og hyperbol

Du smiler det fine smilet ditt og sir at æ ser betenkt ut, forundra liksom, og æ nikker og forteller at det e æ. Forundra over verden og alt det fine i den. Forundra over dæ, forundra over at et lite hjerte kan romme så mange ulike følelser uten å bli overbelasta. For det føles nemlig sånn noen ganger, at det skal slutte å slå fordi det føler så mye. Du rister på hodet og sier at æ e rar, før du drar mæ inntil dæ og gir mæ litt av varmen din. Også forteller du lattermildt historien om den gangen æ spiste så mye sjokolade at æ va oppriktig redd for at magesekken skulle sprekke, mens æ later som at æ blir snurt fordi du ler av mæ. Det knaser under de røde tøyskoan mine, og selv om æ e iskald så kjenner æ i hele mæ at det ikke e noen andre steder i hele verden æ ville vært enn akkurat her, akkurat nu.

Regnsky og vaniljeis

Syng meg i søvn, glem kem eg e, glem ka eg ska. Si fine ord. Si det går bra.

Foto:Martinebob