Undersøkelse. Nøkkeltall. Sårbare unge. Rus. Problemer.

31. juli gikk kontrakten min på Ungdommens Hus ut, kommunen sier dem har ansettelsesstopp(?) (budsjettkutt?), og legger derfor stillinga død. Det betyr at det bare e ett og et halvt årsverk ansatt ved Ungdommens Hus, og ingen utekontakt. Æ har skrevet en tekst som æ vil at flest mulig skal lese, for det her handler om noe mye viktigere enn at æ ikke jobber der – det handler om at INGEN har den stillinga, og at Vadsø-ungdommen mister en særdeles viktig ressursperson. Håper flest mulig deler den her linken videre så kanskje de rette personan får lest den, og tenker sæ nøye om til neste års budsjett.

Ungdommens Hus og Utekontakten – et bindeledd mellom ungdom og voksne.

Hei, mitt navn er Martine. Jeg er snart ferdigutdannet sosialpedagogisk rådgiver, og har i nesten ett år jobbet som Utekontakt i Vadsø Kommune i en 50 % -stilling. Det er den eneste stillingen i sitt slag, og er tilknyttet Ungdommens Hus. Ungdommens Hus er en fritidsklubb for ungdom, og som utekontakt skal du bistå med veiledning av ungdom om det ungdom er opptatt av. Utekontakten har også mulighet til å sette i gang tiltak rundt ungdom med ulike utfordringer, i samarbeid med barnevern, politi, psykolog osv. Men i all hovedsak går jobben ut på å være tilstede for ungdom; prate med dem, oppmuntre dem, veilede dem og støtte dem i en tid som vi voksne vet kan være utfordrende for mange.

Jeg finner det interessant at kommunen, i kjølevannet av den store Ungdata-undersøkelsen som ble avholdt på ungdomskolen tidlig i vinter, der det ble avdekket en del oppsiktsvekkende data, velger å kutte Utekontakten fra høsten 2013.

Her er en kort oppsummering over nøkkeltall Ungdata presenterte oss med: Rundt 30 % av all Vadsø-ungdom fra 13-16 år føler at «alt er et slit», og de bekymrer seg mye. En stor andel jenter føler seg trist, deprimert og ensom. 20 % av all Vadsø-ungdom er plaget med ensomhet. Et betydelig antall jenter i alderen 15-16 år rapporterer om at de skader seg selv, og har lekt med tanken om å ta sitt eget liv. Ungdata sier selv at nivåene er urovekkende.

Ansatte på Ungdommens Hus har også en unik innsikt i rusmiljøet i Vadsø, og prater daglig med ungdom som eksperimenterer med illegal rus, på lik linje med de ungdommer som eksperimenter med lovlig rus. Begge felt er viktige å holde under oppsikt.

Det er ikke til å stikke under en stol at flere av Ungdommens Hus brukere er såkalte sårbare unge (unge som i større grad står i fare for å utvikle problemer som omfatter rusmisbruk, kriminalitet, fysiske og psykiske helseproblemer, arbeidsledighet, ensomhet og samhandlingsproblemer på skolen). Dette er mennesker som har et økt behov for støtte og hjelpetiltak. Selv om det i første rekke er barn og ungdom og deres familier som må bære konsekvensene, så vil skadelige forhold i løpet av oppveksten ramme hele samfunnet. Når unge mennesker blir marginalisert og havner på kanten av samfunnet, er det en reell fare for en rekke langvarige og invalidiserende konsekvenser. Rus, kriminalitet og psykososiale problemer er eksempler på det. Disse ungdommene finner ofte ikke tilhørighet i idrettslag eller andre kulturtilbud, og søker derfor til Ungdommens Hus.

Ingen vet nøyaktig hva rusavhengighet koster samfunnet, men ifølge Stoltenberg-utvalgets rapport om narkotika fra 2010 brukte staten og kommunene til sammen rundt fem milliarder kroner direkte til rusfeltet, og da er ikke sosiale stønader, trygdeytelser eller kostnader som følge av kriminalitet tatt med. De menneskelige belastningene er dessuten umulig å beregne.

I rådgivningsrettet arbeid med sårbare unge er det viktig med kunnskap om barn og unge i deres livskontekst og innsikt i hvilke risikofaktorer som spiller inn, samt forebygging og beskyttelsesforhold. Vi må styrke barn og unges kompetanse for å mestre de utfordringer og påkjenninger livet har å by på. Dette er noe jeg jobbet mye med som utekontakt, og som jeg føler er en veldig viktig del av jobben.

Forskning viser at klubbledere har stor tillit blant ungdom, og at de ofte er det første leddet å ta kontakt med, nest etter familie, om de har et personlig problem. Det er mange ungdom som har problemer de føler at de ikke kan ta opp hjemme, enten fordi de har et dårlig hjemmemiljø, eller fordi problemene er knyttet direkte opp mot foreldrene.

Med kun ett og et halvt årsverk i drift er Ungdommens Hus nærmest redusert til en oppbevaringsplass for ungdom. Det knives om oppmerksomhet hele tiden, og å luke ut hvem som har det tøft og trenger ekstra tid er vanskelig når det er 40-60 ungdom innom hver dag. Og enda vanskeligere er det når oppmerksomheten må brukes på andre ting, som f.eks viltre åttende-klassinger med aggresjonsproblemer som knuser bordtennis-køller i sinne. Det er dessuten kun utekontakten som har dedikert, oppsøkende tid satt av i stillingsprosenten sin. Det er dessverre et faktum at problemer ikke forsvinner når folk går hjem fra arbeid. Ensomhet og depresjoner er ikke en greie som kun inntreffer i tidsrommet 08:00 – 16:00.

Dette er ikke en bønn til kommunen om å gi meg jobb, dette er en bønn til kommunen om ikke å kutte utekontaktstillingen. Dere kutter et særdeles viktig bindeledd mellom ungdom og en uforståelig voksenverden der ansettelsesstopp og budsjettkutt er en hard realitet. Jeg hører dere snakker om å satse på ungdom, å jobbe forebyggende i forhold til sosiale problemer, rus og vold. Hvis dere virkelig vil satse på ungdom så finner jeg det merkelig at dere syns det er en god idé å fjerne slike stillinger.

Vennlig hilsen Martine

Foto:Martinebob 

Geosmin. Tømmerhogger. Fullmåne. Helgero.

Skumringsfjern og hjertebank

Sola står lavt på himmelen og det begynner å bli kjølig, nesa mi e rød og æ angrer på at æ ikke tok med mæ en ekstra genser. Det har småregna hele dagen, men nu e det oppholdsvær og nesten helt vindstille. Du bøyer dæ ned og plukker en liten blåklokke, den ser så liten og skjør ut i de store hendene dine. Forsiktig plasserer du den bak øret mitt, mens du fastslår at det lukter origami og geometri. Æ ser opp på dæ og fniser og sier at det heter geosmin, men du rister bare på hodet og sier at det kan gå for det samme.
Så starter du på en av de rare historian dine som æ liker så godt, en sånn som får det til å føles litt som om det e hundre år mellom oss, og at du har opplevd hele universet, mens æ har bodd i en liten eske hele livet. Det e det æ liker så godt med dæ, at selv om vi e nesten like gammel, så e det ofte på mange måter som å kommunisere med en vis, finsk tømmerhogger. Du ser verden gjennom et helt unikt filter æ skulle gitt mye for å låne av og til.

Epletre og såpekopp 

Vi går sakte nedover en kronglat, bortgjemt sti omkransa av rognetrær som svaier varsomt fram og tilbake i den forsiktige høstvinden. Æ har spasert her mange ganger tidligere, men i dag e det som om æ oppdager alt på nytt igjen; ser det for det det e. Ikke bare en sti og noen trær, men et lite, bortgjemt mirakel vi e så heldig å få oppdage sammen en sein høstkveld i august. Og æ trur det e viktig at man forsøker å se de umiddelbare omgivelsan med nye øya en gang i blant, ellers kan man bli fryktelig lei, og det e trist å bli lei det man bryr sæ om. Det e når man begynner å ta ting forgitt at alt blir ødelagt. Vi må ta vare på de små øyeblikkan, dem de aller fleste av oss ikke e flinke nok til å sette pris på i det daglige. Varme høstkvelder, søte blåbær, kjærtegn sånn i forbifarta, telefon fra bestemor, fullmåne, havrepannekaker med lønnesirup, hytteturer, fint vær, reine sengklær, helgero.

Vinterblomst og hyperbol

Du smiler det fine smilet ditt og sir at æ ser betenkt ut, forundra liksom, og æ nikker og forteller at det e æ. Forundra over verden og alt det fine i den. Forundra over dæ, forundra over at et lite hjerte kan romme så mange ulike følelser uten å bli overbelasta. For det føles nemlig sånn noen ganger, at det skal slutte å slå fordi det føler så mye. Du rister på hodet og sier at æ e rar, før du drar mæ inntil dæ og gir mæ litt av varmen din. Også forteller du lattermildt historien om den gangen æ spiste så mye sjokolade at æ va oppriktig redd for at magesekken skulle sprekke, mens æ later som at æ blir snurt fordi du ler av mæ. Det knaser under de røde tøyskoan mine, og selv om æ e iskald så kjenner æ i hele mæ at det ikke e noen andre steder i hele verden æ ville vært enn akkurat her, akkurat nu.

Regnsky og vaniljeis

Syng meg i søvn, glem kem eg e, glem ka eg ska. Si fine ord. Si det går bra.

Foto:Martinebob

Maraton. Harpe. Tannkjøtt. Frodo.

Det e kaldt og mørkt ute, et enkelt stearinlys flakker forsiktig på bordet mens dokker ligger henslengt i hver sin del av sofaen under et pledd og skravler.

– Vi sku hatt maraton med den der triologien
– Triologien?
– Ja, den der helvetes lange gåturen
– Hæ?
– De der små mannan med de store fotan som går og går og går for å få deponert den der ringen i fjellet som brenner
– Ringenes Herre?
– JA, Ringenes Herre.
– Liker du den ikke?
– Jovisst liker æ den
– Har bare ikke hørt noen referere til den som «den der helvetes lange gåturen» tidligere. Det høres ikke VELDIG positivt ut akkurat.
– Men det e jo en helvetes lang gåtur
– Jaja forsåvidt…

Også blir det Ringenes Herre-maraton mens dokker sitter tett inntil hverandre og spiser sjokolade og drikker melk. Og selvom du har sett den første filmen minst tjue ganger tidligere så e det stadig partier av den som berører dæ, og når Gandalf sloss med Balrogen og faller, så kommer det noen tårer du raskt tørker bort med håndflata så han ikke skal se dem. Men det gjør han, og syns du e fryktelig søt der du sitter og gråter på grunn av at en gammel mann  datt nedi et hull, enda du vet at han kommer tilbake om ikke så lenge.
Han trykker dæ nærmere og snuser inn; et hint av vanilje og den umiskjennelige dufta av den fineste jenta han vet. Det e dæ han vil massere fotan til etter en lang spasertur, og lage hjemmelaga pizza til en lørdagskveld. Han vil planlegge ferietura og diskutere politikk med dæ og dra på konserter med strykera og blåsera og kanskje en harpe. Og plukke blåbær og fryse ned til vinteren. Han vil til og med vaske badet i lag med dæ, og fjerne hår fra sluket når du syns det e ekkelt – selvom det e aller mest dine hår. Kjærlighet, tenker han og smiler. Det e vel det man kaller kjærlighet.

Du blir med ett oppmerksom på at han sitter og stirrer på dæ. – Har æ nåt i nesa? tenker du og puster forsiktig ut for å kjenne om det e noe som kjennes unormalt ut der inni. Alt kjennes greit ut. Du myser med øyan og ser på han med hodet på skakke.

– Ka du tenker på?
– Nei, ingenting. Æ ser bare, du e så fin, svarer han mykt.
– Hah
– Du e den fineste æ vet
– Hah
– Ja men du e det, du e finere enn alle jentan æ nån gang har sett. Du e til og med fin når du e stygg
– Fin når æ e stygg?
– Ja, når du lager grimaser og tullesmiler med for mye tannkjøtt for eksempel. Til og med da e du fin.
– Haha. Takk da.

Han smiler og gir dæ et kyss på nesa, og du smiler tilbake og tenker at du har lyst til å vaske klærne hannes, gå på ski med han, og servere hjemmelaga glutenfritt brød med økologisk hvitost, tromsøskinke og paprika. Du vil spille kubb med han en varm sommerdag, grille marinert flintsteik på bål og lese samme bok samtidig så dokker kan diskutere den etterpå. Du vil bake favorittkaka hannes og la han spise mesteparten sjøl selvom du har veldig lyst på mer, og plukke opp skittenklærne fra badegulvet når han har bomma på kurven. Det må jo være kjærlighet? tar du dæ sjøl i å tenke mens du smiler og det kribler i hjertet.

Du smiler, han smiler og Frodo smiler. Alt e så bra og eventyrlig, og det mangler bare lemba, fyrverkeri og urterøyk som kan bli til flotte skip. Men til og med uten det så e det fint. Skikkelig, skikkelig fint.

Even the smallest person can change the course of the future

Foto:Martinebob

Rus. Alkohol. Sveiseblind. Cannabis. Tabu.

Æ har sett en del kommentarer og snåle meninger rundt ungdom og rusbruk i det siste, på Facebook og andre sosiale medier. Det topper sæ ofte på sommerstid når ungdommen reiser til sørover for å drikke sæ dritings og sovne på en strand i bikini. Æ syns det e veldig spennende å følge debatten, både fordi æ jobber med ungdom og fordi æ nettopp har skrevet bachelor-oppgave om ungdom og rusproblematikk. Nu skal æ ikke komme her og si at æ sitter på den absolutte sannhet bare fordi æ har skrevet en bachelor-oppgave om det, men æ har lest veldig mye teori og fått sortert en god del i hodet i mellomtiden, så æ har iallfall kommet fram til et standpunkt æ kan stå for, og som føles rett for .
Som snart ferdigutdanna rådgiver føler æ at det e viktig å tenke over sånne her problemstillinger og finne ut ka æ sjøl mener, for det e vanskelig å drive rådgivende arbeid hvis du ikke e forankra i et verdisyn sjøl. I tillegg til det så har æ svært lite erfaring med rus, så det har for mæ vært alfa og omega å lære mer om det for overhodet å kunne ha en mening.

For de aller fleste av oss e alkohol det første møtet med rus. Det første steget e ofte å prøve det ut på en fest, kjenne virkningan av det, kordan det påvirker kroppen og sinnet. De fleste får en positiv opplevelse fordi alkohol, og til dels andre rusmidler, oftere brukes av sosialt integrerte, utadvente og aktive ungdommer enn noen andre. De positive opplevelsan gjør at vi vil gjøre det igjen, og dermed har vi utvikla et bruk, som gjerne kalles rekreerende bruk. Det her bruket fører i liten grad til helseskader. En øl en fredag til badstua eller et par glass vin på en lørdag med ei venninne f.eks. Meningan e mange og delt om ka som e helseskadelig og ikke, og ka som definerer rekreerende bruk og misbruk. Rekreerende bruk kan bli skadelig, og dermed et misbruk, men det e avhengig av ka som e norman i samfunnet rundt.

Vi må ikke glemme at rusmiddelbruk og rusproblemer e sosialt skapte fenomena som e i konstant endring. Man kan kun definere ka som e et problem ut i fra ka som e «normalt», og det som e normalt e en sosial definisjon som endres i løpet av tiden, og fra sted til sted. Det e i Norge f.eks. helt normalt å drikke sæ sveiseblind og sjangle rundt i byen helg etter helg – mens det i mange kulturer ville blitt sett på som helt feil, og et tydelig misbruk.
Det e også et problem at så mange ikke klarer å se forskjell på rusbruk, rusmisbruk og avhengighet. Hvis en ungdom drikker så mye at han må pumpes – e det skadelig, og helt klart et misbruk, men sjansan e små for at han e avhengig av alkohol. Avhengighet e nemlig i andre enden av skalaen, og e når rusmiddelbruken har tatt helt overhånd. Man vet at det e skadelig og destruktivt, men fortsetter til tross for et ønske om å slutte eller redusere forbruket. Det e veldig stor forskjell på å prøve et rusmiddel, og å være avhengig av det.
Det e helt normalt, og en del av den menneskelige nysgjerrigheta å prøve ting, det å utvikle et rusmisbruk e noe anna, og noe som ikke skjer med de fleste av oss.
Æ vil si at i veldig mange tilfeller e de sosiale konsekvensan mer skadelig enn rusmidlet i sæ sjøl, og e bare med på å skape et enda større problem for den som benytter sæ av det.

La oss si at Klaus har funnet ut at alkohol ikke e noe for han, men likevel ønsker en virkelighetsflukt. Han røyker litt cannabis en lørdag og blir rolig og avslappa. Så får en nabo nyss om det og han blir stempla som hasjis. Folk begynner å prate bak ryggen hannes, og litt etter litt blir han støtt ut av vennegjengen og deretter samfunnet. Kanskje han mister jobben? At Klaus valgte å ruse sæ på cannabis va ikke et problem før marginaliseringa starta. Ser du ka æ mener?

For mange år siden ble det bestemt at alkohol e det rusmidlet vi har lov til å ruse oss på i Norge, og kjørt så mange kampanjer på at alt anna e livsfarlig og hvis du så mye som prøver det så e livet ditt over – at det e blitt en sannhet blant folket. Men det e jo ikke sånn det e. Det e flere rusmidler der ute som e mye tryggere å ruse sæ på enn alkohol.

Æ syns det e interessant at så mange peker finger og fordømmer illegal rusmiddelbruk. For min del så e rusbruk rusbruk uansett om det e alkohol, marihuana eller amfetamin. Forskjellen e at det e lovlig rusbruk og ulovlig rusbruk, noe som jo også e en sosial definisjon (alle pusher vel fartsgrensa en gang i blant, laster ned ulovlig på nettet eller slipper hunden løs før båndtvangsperioden e over? Det e også ulovlig, men «sosialt akseptert».) Vi har bestemt at cannabis skal være ulovlig, derfor e det det. Det betyr likevel ikke at det e mer skadelig enn alkohol. Tvert i mot.

Vi har en underlig ruskultur i Norge som forholder sæ sånn at: alkohol som rusmiddel e lovlig, mens alt anna e forbudt. Alkohol e det vanligste rusmiddelet her til lands, og over 85% av befolkninga over 15 år drikker alkohol. Rundt 90,000 persona drikker så mye at dem karakteriseres som storkonsumera (i snitt en halv flaske brennvin hver dag(!)), og et usikkert, men veiledende tall sier at rundt 50,000 av de kan sies å være alkoholikera.
80% av all vold i Norge skjer i forbindelse med alkoholrus, og i 2001 døde 378 persona som direkte følge av alkohol, og her e ikke indirekte årsaker tatt med en gang, som for eksempel drap, selvmord, og ulykker som skjer som en følge av at noen e påvirka.

I 2011 va det 248 narkotikadødsfall registrert i Norge. 30% e knytta opp mot heroin, 24% mot naturlige opiater fra legemidler, 18% av metadon, og resten e psykostimulanter, syntetiske stoffer og uspesifiserte stoffer. Kor mange dødsfall e det som e knytta opp mot cannabis? Ingen. Det e ingen som dør av å røyke cannabis.

«Men det e jo et gateway-drug til sterkere stoffer» sier du, og derfor må vi forby det. 80% av all vold i Norge skjer under alkoholrus, og det e ingen ingen som snakker om å forby det. Det e alltid noen negative konsekvenser med rusmidler, fordi det e et rusmiddel, men det e opp til hver enkelt person kossn man vil bruke det og kossn man oppfører sæ når man inntar det. Man kan ikke forby alt som kan være avhengighetsdannende eller noe som kan lede til bruk av andre stoffer. Før den tid burde kanskje nikotin og sukker vært luka ut? Det e veldig mange flere som e avhengig av det enn noe anna. Og nevnte æ at cannabis ikke e fysisk avhengighetsdannende, sånn som alkohol?

Mange mener at de som ønsker å legalisere cannabis e de som bruker det sjøl. Det e nok helt rett, dem e nok helt klart de største forkjemperan, og det e vel ikke så rart? Dem vet jo nøyaktig ka dem snakker om, og dem e like mye menneske, og en del av samfunnet som alle oss andre – så koffor e demmes mening mindre verd enn min eller din?

Ka klinger best i dine ører?:

Ho har kort kjole, høye heler, fjeset fult av sminke, løshår, og en stor flaske vodka. Klokka e halv to, ho har dansa hele kvelden og sjangler ut av lokalet for å praye sæ en taxi hjem. Det e lang kø og ho holder på å sovne mens ho venter. Det e 10 minus ute. Ho e dårlig hele søndagen og deler av mandagen.

Ho røyker sæ fjern og sitter i lag med vennan sine og smiler fordi kroppen kjennes underlig ut og tankan så lett. Musikken e vakker, verden e vakker og universet virker ikke så uforståelig som det pleier mer. Dagen etter står ho opp og vasker leiligheta.

Skjønner du kor æ vil hen?

Som nevnt tidligere så nytter det ikke å skyve rusbruk ut av samfunnet, det finner sin vei inn uansett, og ved å tabulegge det og marginalisere dem som ruser sæ, så skaper vi virkelig et samfunnsproblem. Rus e helt tydelig nåt vi vil ha, og jo raskere vi godtar det, jo raskere kan vi starte arbeidet med å utarbeide en ruspolitikk som faktisk fungerer, for både rekreerende brukera, og også de som havner utenfor. For de vil det alltid være noen av, særlig fordi alkohol e det eneste lovlige rusmiddelet. Nu har de som bare ønsker en pause fra hverdagens kjas og mas ingen alternativer anna enn alkohol. Det e en sosialt konstruert sannhet at alkohol e det eneste «rette» rusmiddelet, og en løgn som har pågådd lenge nok.

Æ e glad for at æ skreiv den oppgaven her så æ fikk nån nye tanka inn i hodet, og ikke stadig står fast i det gammeldagse, utdaterte synet på rus, for det e virkelig farlig i rådgivende arbeid. Det va dagens!

A little bit of summer’s what the whole year’s all about

Foto:Martinebob