Ufiltrert. Vinterdepresjon. Selvrealisering. Lykkelig. Menneskeskapt

Vi har altfor mange ting. Det e nye gardiner flere gang i året, en ny sofa, en ny genser, lampe til stua, ny bil, speil til gangen, vintersko, sommersko. Det mangler alltid noe, og det gnæger helt til det e i hus. Vi trekker bare mastercardet og betaler tilbake neste måned, eller når skattepengan e på konto, eller feriepengan, eller koffor ikke et forbrukslån uten sikring med bare 20% rente?

Vi leser Dagbladet og trur vi får presentert et ufiltrert, 100% realistisk verdensbilde. Vi bor jo i Norge, her vrir vi ikke på sannheta. Neida.

Vi har så mange valg at vi stadig føler at vi har valgt feil. Feil utdannelse, feil jobb, feil partner, feil venner, feil regjering. Og de som har finere ting en oss har valgt bedre.
I avisa står det en liste med kjennetegn over kossn forhold som blir å ende i skilsmisse, kossn lavkarbo-kur vi må følge, kossn vi må oppdra ungan vårs, kor vi skal plassere pengan vårs, kossn vi skal takle vinterdepresjonen, kor vi bør reise på ferie, at vi må vaksinere alle barn, ellers dør dem. Vi bombarderes av råd og meninger om kossn vi skal leve livan vårs, og som et resultat av det gir flere og flere mæ følelsen av at dem ikke har en selvstendig tanke i hodet sitt i det hele tatt. Men trenger vi nu egentlig det? Kan vi ikke bare stole på at regjeringa og politikeran og smarte mennesker som sitter i et råd sammens med andre smarte mennesker tar riktige valg for oss? Hvis dem syns at noe e en dårlig idé så e det nok mest sannsynligvis det, e det ikke?

Selvrealiseringa har nådd et punkt der hodan vårs e så full av lampeskjermer og slankekurer at vi syns det e naturlig å melde oss ut på de viktige områdan. Vi har ikke tid, det e altfor mye anna som skjer, så mye anna som krever oppmerksomheta vårs. I en tidsalder der vi har så mange hjelpemidler at vi nesten ikke trenger å gjøre noe sjøl, har vi bare ikke tid å engasjere oss. Vi sitter der med mobilen i handa og taster og trykker. Du får aldri noen sin oppmerksomhet hundre prosent over lengre tid. Mobilen dras opp fra lomma og sjekkes, og legges tilbake igjen, og dras opp igjen og legges ned.

Samtidig som vi aldri har vært så nær hverandre som vi e nu, så har vi heller aldri vært lengre ifra. For med verden i en liten boks i handa, trekkes tankan bort fra her og nu, og ut dit. Til de andre. Til facebook. Til twitter. Til reddit.

I et hvert generasjonsskifte siden tidenes morgen har de eldre stilt spørsmålstegn ved de yngre og måten dem lever på. Det kan spores så langt tilbake som Platon og Sokrates. For verden utvikler sæ og dras i nye retninger hele tiden, og det e ikke enkelt å følge med. Store forandringer og nye måter å tenke på kan virke skremmende, og når hver generasjon sitter med en følelse av at måten dem gjorde det på va den riktige, så blir det selvfølgelig vanskelig å skjønne koffor noen vil gjøre det annerledes. Grenser sprenges og nye blir satt, som igjen blir sprengt ved neste skifte; sånn e det nu, og sånn har det alltid vært.

Men oppi det her så må vi ikke glemme at alt e menneskeskapt. Det e ingen regler fra naturen sin side anna enn at alt liv skal dø en gang. Så ikke ta livet så alvorlig, for det e ikke det. Vi gjør bare det vi trur e rett, men kem vet egentlig ka som e det rette å gjøre? Da æ va liten trudde æ at æ skulle skjønne alt da æ ble voksen, men så viser det sæ egentlig at man ikke har særlig mer peiling, man bare blir flinkere å skjule at man ikke har peiling. Målet må uansett være å være lykkelig, og æ trur ikke man blir det i lengda av step-maskin og Hardangerbestikk.

Fine folk rundt sæ, sunn og god mat, bevegelse og sjokolade innimellom.

Det va dagens usammenhengende babbel fra et menneske som har vært syk noen dager, og hatt altfor mye tid på sin hånd. Ha en fin fin uke. Smil, spis sunn mat og vær glad i hverandre.

Ser ikje sol i desember, sola har bedre vett. Natta spis av dagen din, og blir visst aldri mett.

Foto:Martinebob