Språk. Klapping. Kjøttdrakt. Fødsel. Endetarm.

Den originale tanken va at æ skulle gjøre skolearbeid, men som vanlig når æ sitter med noe vanskelig, driver bare tankan avgårde, og plutselig, som så mange ganger tidligere, slo det mæ kor utrolig rar og kompleks verden e, og kor mange snåle greier vi omgir oss med daglig som vi ofte ikke tenker over, og setter pris på.

Språk, og kossn barn lærer å snakke for eksempel. Vi lager lyder til dem, og sakte med sikkert så lærer dem ka det betyr. Ord har en mening og hver ting rundt dem har et ord som hører til sæ. Vi har et vokabular som vokser og utvikler sæ etterhvert som vi blir eldre og opplever nye ting. Vi har ulike språk rundt om kring i verden, og vi kan lære flere om gangen og stokke dem i hodet vårs og skille dem, og bruke dem omhverandre. Noen små barn kan snakke flere språk, mens noen voksne så vidt kan ett.

Noen ord skrives nesten helt likt, men dem rimer ikke fordi den same vokalen uttales forskjellig. Og det rareste; ord kan ha flere betydninger. Vi har da nok vokaler og konsonanter til å lage flere ord så vi slipper å bruke de samme om igjen. Menk e ikke tatt f.eks, eller røll. Og istedenfor å lage nye ord på vårt språk, så adopterer vi ord fra utlandet inn i språket og blander dem, og av og til fornorsker dem og later som at dem har vært våre hele tiden. Boikott, lunsj, skuter, ketsjup, gir.

Klapping. Det må være noe av det mest primitive vi gjør i det daglige som vi ikke tenker over. Det e så spesielt når folk i finere kretser forsøker å klappe på en classy måte; for når alt kommer til alt så e vi alle egentlig bare pattedyr som slår hendene våre sammen av begeistring.

Alle mine forfedre fikk barn, og hvis æ ikke får det, så stopper hele kjeden opp. Æ blir den første i den linja som ikke reproduserer siden den første cella på jorda. Huff. Æ kjenner den dårlige samvittigheta skylde inn over mæ. Du finner mæ i dusjen vuggende fram og tilbake.

Æ e fast i en tilfeldig kjøttdrakt til æ blir så gammel at æ dør. Også ka skjer da? Ny kjøttdrakt?

Fødsel. Det e jo egentlig helt sykt. Du går inn i et rom, og når du kommer ut så e det et anna MENNESKE med dæ som ikke va der før. Du ligger der i en seng, du har nettopp pressa en person ut av din egen kropp; alle rundt dæ holder på med å rydde opp blodet ditt og de indre kropps-saftan dine mens dem snakker om ka dem så på TV i går, og kor utrolig godt det skal bli med fiskegrateng. Og imens ligger du der med et flunkende nytt menneske på brystet du ikke kjenner i det hele tatt, som kanskje ligner på dæ og den andre du lagde det med. Du har vært med på å  lage et MENNESKE helt fra grunnen av. En helt ny person. Og det får du ta med dæ hjem, bare sånn der. Alle kan lage sæ sitt eget menneske og bare ta den med sæ. Tenk på alle de andre tingan vi må signere for å få tak i, mens et helt menneske kan vi bare lage uten noen spørsmål. Sykt.
Et lite menneske du ikke kjenner i det hele tatt, og som ikke kan prate heller, så du må bare gjette dæ til ka det ønsker å formidle. Så kan du bestemme sjøl ka det skal hete og også i stor grad kordan du har lyst til at det skal ende opp – ved å gi den den oppdragelsen du mener e rett. Satan det e vilt.

Vi har bygd samfunnet vårs opp så sakte at det begynte før vi hadde en klar tanke om ka vi gjorde. Det meste av det vi tenker som fastsatt og konkret e egentlig konstruert av nåt abstrakt, og hvis vi ikke e her for å håndheve de lovan og reglan vi har satt, så eksisterer dem ikke, for dem e bare i hodan vårs. I hodan til noen (som vi ser det) intelligente dyr, på toppen av næringskjeden.

Prøv og lukk begge øyan, da ser du svart. Lukk dem opp igjen, også lukker du bare det ene øyet, også prøver du å se med det øyet du har lukka. Rart…

Det e et uavbrutt rør fra munnen din og helt ut til endetarmen. Vi putter mat inn i det øverste hullet, kroppen tar det den trenger av næringsstoffer, også kjører den det ut av det nederste hullet. Og det her gjør vi hver dag. For å overleve. Og noen syns det e pinlig når kroppen gir signaler om at det snart skal komme noe ut av det nederste hullet, og dem må unnskylde sæ for å finne et tømmested – som vi har valgt å kalle for toalett, do, vannklosett osv. Det e jo ikke akkurat sånn at vi kan la være.

Vi har hunder og katter (og andre dyr) inne i husan vårs, og i stor grad kan vi kommunisere med dem, og dem kan kommunisere med oss. Vi sover, og koser, og holder hverandre med selskap. Når dem kjeder sæ så kommer dem bort til oss og søker oppmerksomhet, og når dem e sulten eller må tisse så sier dem ifra. Og dem har en tydelig personlighet som ikke e innlært, på lik linje med alle mennesker. Min hund, Wilma, begynner for eksempel å nyse når ho blir sint, elsker paprika og hater å stå opp om morran.
Rare verden.

Så.. nu tilbake til pedagogisk utviklingsarbeid. Sukk…

The most incomprehensible thing about the world is that it is at all comprehensible

Foto:Martinebob

67′ Gammeleirik. Himmel. Elvehelvete. Ford.

Dokker ligger på bryggekanten; du på ryggen og han på magen. Du myser oppover så lenge du klarer før øyan dine blir full av vann, og du krysser fingran for at resten av sommeren vil fortone sæ likens. En perfekt sommer e det, en sånn som du bare har blitt fortalt om. Sommeren i 67′ eller 69′ eller katti det nu va så himla varmt at grandtante Alma fikk heteslag og måtte hastekjøres på sykehuset av nabo-Anker. Han va banksjef, kjekk og velstående, og den eneste i nabolaget som hadde bil. Farmor fortalte at Alma ropte og skreik på både Jesus og Gammeleirik, så det ble rent pinlig å høre på. Den tynne stemmen hennes bar overraskende godt i den varme sommervinden, og det tok ikke lang tid før hele nabolaget hadde fått med sæ ka som hadde skjedd.
Onde tunger ville til at Alma hadde lata som for å få kjøre med den nye Forden til Anker, men farfar mente bestemt at ho ikke va smart nok til et sånt påfunn, og at ho sikkert bare hadde glemt å få i sæ nok væske i den intense sommervarmen, stakkars Alma. Ho endte opp med å gifte sæ med en fisker fra Båtsfjord som het Birger, og dem levde et sparsommelig men hengivent liv fram til hans død. Da fikk ho utbetalt en betydelig forsikringssum, som ho blant annet brukte på å kjøpe sæ en bil. En gammel Ford.

«Æ blir bare så kvalm av all skvulpinga,» sier du unnskyldende og smiler forsiktig mot han. Han ser ikke, han e travelt opptatt med å studere havbunnen; det lille man skimter i mellomrommet mellom bryggeplankan. Han spurte egentlig om ikke dokker kunne dra opp i elva og fiske, men du hadde overhodet ikke lyst til å bruke en så fin dag til å bli spist opp av mygg i et elvehelvete i timesvis. Dessuten hadde du aldri fått en eneste fisk på kroken i hele ditt liv, og hadde ingen umiddelbar tro på at lykken kom til å snu idag, så du sa du hadde vondt i magen og heller ville ligge på kaia. Han hadde sett medfølende på dæ og sagt at dokker selvfølgelig kunne gjøre det istedenfor. Dårlig samvittighet.

Himmelen e så og si skyfri, og hele dagen e som en drøm, en sommerdrøm som ingen ønsker skal ta slutt. Det har vært folk ute i shorts og t-skjorte hele dagen, hvite, rare mennesker som ser ut som at dem nettopp har kravla ut fra et lite hull i fjellet. Et forskremt folkeslag som har glemt alt om kordan solfaktor fungerer.
«Det e 25 grader ute, derfor må du bruke solfaktor 25 eller høyere»  hørte du en mor fortelle sin rebelske tenåringsdatter som holdt på å smøre sæ inn med faktor 15.

«Æ blir stressa av å stirre opp mot himmelen,» mumler han og ser bort på dæ. Du lar hodet bikke ned mot sia så blikket dokkers møttes.
«Stressa?» spør du vantro.
«Stressa,» sier han mens han nikker et par ganger, og ser ned mot sjøen igjen.
«Det e bare nåt med det at det ikke e noe å hvile øyan på der oppe. Skyan bare jager forbi, som om de har det travelt med å komme sæ lengst mulig vekk fra oss, og stjernan og planetan e så forsvinnende små at æ blir helt ør av å prøve å begripe kor langt vekk dem egentlig e. Æ føler mæ så liten og aleina da, og så usikker på livet. Så ubetydelig liksom. Bare som et blaff, et ubetydelig blaff». Stemmen hannes e trist idet han sier det siste, og du legger instinktivt den ene hånda bort på armen hannes og klapper forsiktig et par ganger.
«Det e jo en del av det som e vakkert med livet, at man ikke vet helt sikkert, e det ikke?» prøver du dæ.
«Ja, men æ liker å vite,» sier han høyt. «Kall mæ gjerne autistisk, men æ liker veldig godt å vite». Han sukker og legger kinnet ned mot plankan og lukker øyan igjen. Fryktelig dramatisk.
«Æ skjønner,» sier du med den mest forståelsesfulle stemmen du klarer å mane fram, men du skjønner egentlig ikke i det hele tatt. Du vrir hodet tilbake og fortsetter å se oppover. Du liker å ikke vite. Du liker at det e noe der ute vi mennesker ikke klarer å plukke fra hverandre og forklare. Et mysterium. Et mysterium millioner av mennesker har lagt på ryggen og fundert over tidligere, akkurat sånn som nu. Det e nesten en trygghet i det. At vi e sammen om å ikke vite helt sikkert.

Av og til pleier du å tenke på livet ditt som en sang. En livslang sang som starta da du ble født og ender når du dør. Ingen vet kor mange vers sin egen sang har, og det e opp til hver og en å gjøre livet sitt så godt som mulig for å få en fin livssang.
«Kor langt i sangen har æ kommet nu tru», tenker du, også prøver du å regne dæ fram til svaret. Hvis første vers varte fra du va null til tretten, og det va et refreng ca. rundt puberteten mellom tretten og atten kanskje, også starta andre vers like etter, rundt nitten, og varte til ?? Du vet ikke om du nu e i slutten av andre vers eller i begynnelsen av andre refreng. Du vet ikke om den sommeren her e starten på noe, eller slutten på noe. Eller kanskje begge deler? Du vet bare at livet til nu har vært relativt godt, og at refrenget sikkert handler om en usikker jente som begynner å bli voksen, og som kanskje e over gjennomsnittlig interessert i sjokolade og grønn te med lime.

«Æ vil ikke bli en av dem som lever hele livet sitt med den samme hårsveisen» sier han plutselig midt ut av det blå. Du rynker panna og bikker hodet mot sia igjen.
«Hæ?»
«Samme hårsveisen hele livet, æ vil ikke. Og æ håper at det vil komme en tid der det vil føles naturlig å klippe håret annerledes. Ellers så kan det jo hende at æ må la frisøren bestemme, for æ kan ikke se likens ut om tyve år. Du må ikke la mæ gå i samme hårsveis når æ blir femti!» Han høres nesten litt redd ut, og ser dønn seriøs ut. Du klarer ikke å lavære å fnise.
«Du kommer til å miste halvparten av håret ditt lenge før du blir femti, så det der blir å løse sæ helt av sæ sjøl,» sier du lattermildt. Han fnyser og legger sæ ned igjen, later som at han ble snurt liksom, men du kjenner han bedre enn som så.
«Vi kan fiske imorra,» sier du mens du reiser dæ og kaster et siste blikk opp. Du kjenner tørsten sige innover dæ, og begynte å gå mot sykkelen der vannflaska ligger mens du tenker på grandtante Alma og Forden.

You can’t stop the waves, but you can learn how to surf

Foto:Martinebob

Naiv. Afrika. Sykkel. Sprøyter. Ondskap. Nytenking.

Jeg husker en gang i niende klasse, vi hadde samfunnsfagprøve og det siste spørsmålet var som følger: Skriv noe om forholdet mellom fattig og rik i verden, og hva som kan gjøres for å jevne ut forskjellene.

Naive Martine skriver i vei:
Jo altså, det er supertrist det der med at folk i Norge er rik og ikke deler pengene sine, og at de i Afrika bor i telt og ikke har TV engang. Hvis bare alle de rike landene hadde delt LITT, sånn kanskje 1000 kr hver i måneden, så hadde vi rike fått bittelitt mindre, de fattige litt mer, og alle hadde vært lykkelige, og vi kunne brukt tida på andre ting, som f.eks å spille bordtennis eller perle smykker. 1000 kr kan de fleste i Norge avse, det er jo bare rundt regnet nok til å kjøpe en bukse og et par gensere på Cubus, mens i Afrika kan man sikkert kjøpe seg et hus. Eller iallfall mat for flere måneder, og en sykkel.

Okei, så husker jeg ikke helt hva det var jeg skrev, men det var noe i den duren iallfall, og jeg husker at jeg ikke fikk så god karakter på den prøven. Jeg husker også at jeg sneik på min gode venninne Ina sin prøve; der hadde hun skrevet noe voksent og fornuftig om at det alltid ville være forskjeller, og at det eneste man kunne gjøre var å gå inn og styrke med bistand og bygge skoler, endre holdninger og sånne ting.

Jeg husker at jeg tenkte at det var fryktelig å si at det alltid vil være forskjeller, og at hvis det var sånn voksne tenkte så ville jeg ALDRI bli det. Hvis alle deler så blir alt bra til slutt. Hallelujah, Jesus and the lord.

Vi må stoppe krig og fattigdom og sånn.


Kanskje greit at jeg ble voksen likevel, for en sånn tankerekke hjelper ingen.

Det har vært en del saker i media og på Facebook den siste tiden om det evinnelige temaet ungdom og narkotika, og jeg kan ikke la være å få Martine-i-niendeklasse-følelse av mange av kommentarene rundt omkring.

«Narkotika er så dumt altså, det må vi bare få ut av samfunnet. Vi må passe på hverandre og samarbeide med politiet hele tiden. De må få sjekke sekkene våre og bukselommene – vi som ikke har gjort noe har jo ingenting å frykte uansett. Og de slemme som holder på med sånt styggskap har bare godt av å bli tatt og fortalt at de er teite og det de gjør er galt og ekkelt og farlig for alle. For hvis én bruker narkotika så smitter det gjerne over på resten liksom, og begynner du først med narko så er livet ditt over».

Leder for AUF i Tromsø går inn for å «stanse bruken av narkotika». Og det ved blant annet hjelp av hunder og politimenn på skolen og i klasserommet. Topp stemning. Jeg skjønner tankegangen om en narkotikafri verden. For noen er ordet «narkotika» synonymt med død og fordervelse, og så skremmende at de syns man skal gjøre hva som helst for å få slutt på ondskapen. De ser for seg ekle, kriminelle narkomane som ligger i en haug ved opraen med buksa ned på ræva og sprøyter stikkende ut overalt mens de gurgler og mumler med øynene halvveis bak i hodet.


Det er bare det at det dessverre ikke er mulig å «stanse narkotikaen». Beklager.
Narkoindustrien har aldri vært mektigere, og rusmidlene har aldri vært så tilgjengelig som de er nå. Og det til tross for en streng forbudspolitikk verden over. Det du ser på gata er bare en brøkdel, og den meste ekstreme av den illegale rusbruken vi har i Norge. (10,000 sprøytenarkomane er likevel ingenting i forhold til de 50-100,000 alkoholikerne vi har i Norge – eller hva?)

I kjølevannet av første verdenskrig, ble det i 1916 ulovlig med sprit og sterkøl i Norge. Forbudene førte til et svært omfattende smuglermiljø som distribuerte alkohol til tørste nordmenn, i tillegg til at hjemmebrenning eksploderte. Hvorfor? Fordi rus er noe mennesker vil ha.

Selv om alkohol er blant de farligste rusmidlene vi har, tyller vi neppå rundt regnet 7 liter hver i året. Vi drikker oss drita, også er vi dårlig dagen etter – vi vet alle hva det innebærer fordi forfedrene våre har gjort det siden tidenes morgen. Det er kultur.

Skål


Det er ikke mulig å stoppe narkotikaen, og i det firkanta samfunnet vårt er det viktigere å tenke struktur og lovverk, enn å være innovativ og tenke nytt og løsningsorientert. Det er vel ingen som ønsker at Kristian skal være avhengig av noe som helst, verken tobakk, facebook eller narko, men det er ingen løsning å peke han ut i en razzia, skape et sosialt utskudd av han, også kaste han i fengsel. Han har jo bare ruset seg på noe som tilfeldigvis ikke er lov, nøyaktig slik alkohol ikke var lov i 1916 – det gjør han ikke til et monster, eller et offer, eller noe som helst annet enn en rusbruker, på lik linje med kameraten Andreas som ruser seg på alkohol.

Jeg skulle heller sett at ressursene ble brukt, for eksempel, på å finne ut av hvorfor i allverden vi i verdens rikeste land har så mange deprimerte og suicidale ungdom og hva vi kan gjøre for dem, enn å jakte på mennesker som ruser seg. Vi burde bruke midlene på å skape en meningsfylt hverdag for alle, med fritidsklubber, kulturtilbud, leksehjelp, arbeidsplasser o.l, slik at ungdom, OG voksne har noe interessant og spennende å bruke tiden sin på, og ikke føler at de trenger rusen på en sånn måte at de ender opp som avhengige og deretter havner i en negativ spiral. Vi burde bruke midlene på koordinerte rustiltak som innebærer både politi, avrusingsklinikker, overnattings- og væresteder for stoffbrukere, og lavterskel legehjelp – som de har fått til, med stor suksess, i så mange andre land, utenom Norge.

Sånn som det er idag driver vi utelukkende med symptomlindring. Vi klarer ikke å gjøre nok i forhold til det kriminelle miljøet og tilstrømningen av narkotika, så derfor bruker vi istedenfor ressurser på å fjerne brukergruppen, men den forsvinner jo ikke – den øker jo bare – og dermed holder vi også liv i kriminaliteten.

I forbindelse med bacheloroppgaven jeg skrev om ungdom og rus i fjor, har jeg møtt og snakket med mange brukere av illegale rusmidler, og de er jo helt normale mennesker de som alle andre. Da jeg var ung hadde jeg en følelse av at alle som kjempet for en annerledes ruskultur var mennesker som var på kjøret selv, og bare ville ha mest mulig narkotika. Som voksen ser jeg heldigvis at det ikke stemmer. Vi som kjemper for en nytenking innen norsk ruspolitikk ser at det ikke går noen vei, og at noe må forandres for å skape en bedre hverdag for alle. Det er nemlig det som er nøkkelen. Ikke razzia, strengere regler, bøter, fengsel og enda mer sosial stigmatisering.

Jeg er interessert i krig og fred og religion og kjærlighet og sånn, lissm

Foto:Martinebob