Femtito. Sokker. Kirkegård. Minibar. Vaffeljern.

Det e hardt å ta femtito og et halvt studiepoeng på 4 måneder. Noen vil kanskje påstå at det e min egen feil fordi æ tok pause fra skolen hele andre semester i 2013 – til det vil æ gjerne si: det har du jammen helt rett i, men det fratar mæ likevel ikke retten til å syns forferdelig synd på mæ sjøl til tider, samt spise en god del trøstesjokolade.
Når det e sagt så e æ relativt motivert akkurat nu. På en skala fra 1 til 10 kor 1 e null og 10 e supermotivert så vil æ si at æ ligger på rundt 7 eller 8. Det går jo naturligvis opp og ned, men stort sett så e det greit nu for tida, noe æ selvfølgelig utnytter til det fulle.

Det hender likevel innimellom at æ får nok. For eksempel når æ har sotte fem timer i strekk og lest på det danske pensumet. Da blir æ rimelig motløs og trist, og har ofte mest lyst til å krølle mæ sammen og hulke mine bitre tårer. Og hvis æ skal være helt ærlig så har æ gjort akkurat det opp til flere ganger det her semesteret. Æ kan ikke dansk. Æ leser heller tyve bøker på engelsk og èn på urdu, enn noe som helst på dansk.
Når motivasjonen e laber som en regnfull dag i Karasjok, har æ funnet på en supermotiverende lek som heter: alt æ skal kjøpe når æ får jobb. Det e såre enkelt; æ åpner en tom side i notepad, word eller excel – alt etter som, også drømmer æ i vei.

Her e topp10-lista, så langt.

1. Nye sokka. Ja, du leste rett. Når æ får mæ en jobb så skal æ kjøpe mæ nye sokka. Masse ullsokka i kløfri ull, så æ kan kassere de tynne lørvan av en vits æ går med nu. Dem e kald, dem e hullat og mange av dem har en farge som enklest kan beskrives som den fargen regnvann har etter at det har vært en uke eller to på bakken.

2. En matboks. En skikkelig fin en med et hyggelig bilde på. Kanskje av en hund eller en benk. Det skal være plass til frukt og litt nøtter i den, og selvfølgelig et knekkebrød eller brød eller ka æ nu finner ut at æ har lyst på.

3. Et par orkidéer. Det e en fin blomst. Det e dessverre sånn at alle plantan mine, inkludert tre flotte orkidéer, døde da æ flytta inn her og putta dem i boden mens vi pussa opp. Der va det kaldt, og en dag va alle døde. Det så ut som en trang, botanisk kirkegård der inne, og det tok lang tid før æ klarte å skrape likan ut og hive dem i søpla. Tåran presser på den dag idag.

4. Bilder til å henge på soverommet. Der e det nemlig helt tomt. Bortsett fra en seng, to nattbord og en kommode. Det ser ut som et litt dølt firestjerners hotellrom uten de kule tingan; tv, minibar og fasttelefon.

5. Ny skriver. Skrivehodan på den gamle har tørka inn, så rødt fungerer dårlig og alt kommer ut med svarte prikker og striper overalt. Det e helt greit når man skriver ut mat-oppskrifter og huskelapper til sæ sjøl, men ganske dumt når man for eksempel skal skrive ut jobbsøkander og det ser ut som at man har kjørt papiret gjennom en gammel trykkemaskin fra midten av 1800-tallet.

6. Frisørtime. Hårstell kommer beklageligvis ikke på førsteplass av ting æ driver med om dagan for å si det på den måten. Det har resultert i en god del floker og slitte tupper. Æ lukker øyan, krysser fingran og håper på at det enda e nåt igjen på hauet når æ får mæ jobb.

7. Et dobbelt vaffeljern med seks vaffelhjerter istedenfor fem (sånn som pappa har!), så man kan dele rettferdig. Æ skal lage økologiske speltvafler hver første tirsdag i måneden, sette brunost på, og elske dritn ut av den nye tradisjonen min. Alle e hjertelig velkommen.

8. Ny skittentøyskurv. En som ikke e gjennomsiktig. Kem i svarte fant ut at det va en god idé med gjennomsiktige skittentøyskurver? Det e nu vel ingen som e interessert i å se de gorrate trenings-sokkan ligge der nedi å vente på å bli kokt på 100 grader.

9. Klokke til kjøkkenet. Møkke lei av å bøye mæ ut i stua for å se på klokka når æ lager mat. Joda det e klokke på ovnen, men den må man stille hver gang strømmen går, og når det skifter til sommertid og vinterstid – og det har rett og slett vist sæ å være en utfordring i det huset her. Æ har mange andre utfordringer i livet mitt æ heller vil ta fatt på, «choose your battles» synger Katy Perry, så da velger æ å la det her gå – kjøpe mæ en klokke, og for eksempel heller konsentrere mæ om kossn i allverden æ skal overvinne telefonskrekken min, eller at æ må huske å drikke nok vann.

10. En lampe. En bordlampe med hvit eller linfarga skjerm. En litt stor, kanskje med kvadratisk fot av valnøtt eller eik, som lyser akkurat passelig mykt og koselig opp i stua, og gjør at lysekrona kan være avslått uten at det blir mørkt som i et post-apokalyptisk tettsted en desembernatt i indre Troms.

Når man bare sitter inne og trøkker på PCen dag etter dag i sin egen ugjennomtrengelige skoleboble, så siger det etterhvert på noen helt særegne regler. Longs blir plutselig helt greit å gå i hele dagen – til og med når det kommer folk på besøk, sjokolade e et fullstendig akseptert mellommåltid, ulike ukedager fins ikke lengre – alt regnes i kor lang tid det e til eksamen, og man e egentlig aldri helt tilstede i noen samtaler, alt i hodet dreier sæ om fag; samle tråder, huske kordan av de syv fagbøkene teorien man e ute etter står i, koble teori til praksis, sjekke læreplaner. Æ kan våkne midt på natta av at æ kommer på noe æ må ha med i en tekst æ har skrevet på om dagen, og da må æ bare skrive det ned, ellers får æ ikke sove.

2. juni e dagen. Da tar æ min siste eksamen på en lang stund, og da e det forhåpentligvis ikke så lenge til æ kommer mæ i jobb så æ kan se folk igjen, gjøre noe nyttig med livet mitt, tjene penger – betale regninger, og starte på lista mi. Gleder mæ til nye sokker…

Perplexity is the beginning of knowledge

Foto:Martinebob

Kake. Varmekabler. Plaster. Tornekratt. Sukkerhøy.

Æ har i flere dager gått rundt med en sånn sinnssyk søthunger som enklest kan sammenlignes med den følelsen du får når du har en tjukk skorpe du har veldig lyst til å pille av, men ikke har nån fingra til å gjøre det med… (…)
Æ hadde så lyst på noe søtt at æ ikke klarte å konsentrere mæ om skolearbeidet en gang. Plutselig befant æ mæ bare framfor kjøleskapet, uten å huske at æ hadde reist mæ opp og gådd dit, og der va det jo bare gulrøtter og cottage cheese, så da va det å trekke slukøra tilbake igjen til skolearbeidet. Møkk.

Idag bestemte æ mæ for at nok va nok. Vi har bevisst ikke handla inn noe siden vi skal være borte hele helga, så æ ante jo at det kunne by på et par problemer. Æ loka litt rundt på nett etter en oppskrift, men det va alltid et eller anna vi ikke hadde. Kulturmelk, banan, natron, mandelmel, kakao – lista e lang som et vondt år. Men æ hadde jo bestemt mæ for at det skulle bakes, så derfor gjorde æ på den her måten; æ tok fram det vi hadde som va godt og som kanskje kunne passe i en kake og plasserte det utover kjøkkenbenken.

Æ gir mæ ballan i om det e sukker i kaka, æ spiser det så sjeldent. Det som e viktig for mæ e at maten æ spiser ikke e full av tilsetningstoffer som gjør mæ syk og dreper mæ sakte men sikkert. Derfor kjøper vi alt vi kan økologisk, og supplerer med de andre tingan der vi må. Det e fascinerende med folk som mener dem e sunne og spiser magert pålegg fra en kylling som e dårlig fôra og proppa full av antibiotika. Å spise sunt betyr, i ordets rette forstand, å spise «helsefremmende», og vi kan vel alle være enig i at det ikke e særlig helsefremmende å trø i sæ mat med giftige sprøytemidler, antibiotika, genmodifiserte ingredienser osv., selv om det e aldri så lavt på kalorier og fett. Det e ikke for mæ iallfall.

Uansett.

Æ satt i gang. Starta med å prøve og tine den kalde klumpen av en smørpakke (180g), fordi æ lærte på skolekjøkkenet i femte at når man baker så baker man med romtemperert smør…
Det e jo ikke alltid at man har planlagt baking flere dager i forveien, så da e jo smøret hardt som en…  Men æ e da ikke en rådløs jomfru tapt bak en låvedør heller, så æ la smøret på varmekablan og bakte videre.

Fortsatte med å rive litt sjokolade, klart det skulle være sjokolade i kaka. 100 gram. De som har prøvd å rive sjokolade før vet for et helvetes prosjekt det e. Den smelta i fingran mine, knakk i småbita, spruta overalt, og plutselig så skjedde det fatale; æ raspa opp den ene tommelen. Det kom et par (mange) saftige nordnorske gloser mellom sammenbitte tenner mens æ leita i kjøkkenskuffa etter plaster og engangshansker. Akkurat da tålmodigheta va i ferd med å ta slutt, og raspa va på nippet til å forsvinne ut kjøkkenvinduet, va æ heldigvis ferdig. Taddaa!

Det føltes jo som at raspinga tok 100 år, så æ va sikker på at smøret hadde smelta i mens. Æ sprang som en jaga mår inn på badet og forventa halvveis å se en gul dam utover de grå flisan, men nei. Smøret va like. jævla. hardt. E det mulig? Og nu skulle æ jo bruke det! Så da va det bare en ting å gjøre…

Æ tok deretter 2,5 dl rørsukker og 0,5 dl palmesukker og heiv i en bolle. Da smøret hadde smelta putta æ det oppi og doste miksmasteren på full guffe.

Æ hadde en idé om at det skulle være en lett og luftig blanding som åpenbarte sæ for mæ i bolla etterhvert som miksmasteren rørte rundt, men det va det jo ikke. Tvert i mot.

Jaja, ka skal man gjøre. Ikke vet æ, æ kan jo ikke det her.
Æ blanda så inn eggan. Ett og ett. Koffor sir du? Koffor tok æ ikke bare i alle på en gang? Æ har ikke peiling, ikke spør så vanskelig. Syns æ leste i et ukeblad en gang at det va en lur ting å gjøre for å få det luftig, men kem vet, det kan ha vært noe helt anna. Skadelig e det nu ihvertfall ikke, tenker æ, så æ gjorde det nu på den måten.

Etter fem egg va det på tide å blande i melet. 6dl jyttemel, siden vi begge e sensitiv for hvete. Og litt kokosmel for gøy, siden det va en dæsj igjen. Og litt vaniljekesam fordi boksen va åpna og snart gikk ut på dato. Og sjokoladen. Alt det her mosa æ sammen med miksern, og fikk en blanding som va så tett som et tornekratt. Jaha, tenkte æ, og tusla bort til kjøleskapet. Der fant æ en boks kokosmelk, og en pakke vanlig melk. Så da va det bare å spe på.

Når kokosmelk står kaldt skiller den sæ, æ skrapa derfor av fettet som lå øverst, og heiv det over i bolla i lag med melka.

Da ble røra så medgjørlig og fin at det va ikke måte på. Æ blanda det godt sammen og heiv det i en springform på 26cm med papir i bunnen og litt smør på sidan.

Ovnen hadde æ forvarma opp til 190 grader, også lempa æ kaka inn og satt på 30 minutter. Æ hadde ikke en fjerneste anelse kor lang tid det her blei å ta, så æ fant ut at æ måtte sette på 30 først, også se det an.

Så kom den viktigste delen.

Etter over en time i ovnen va kakespetakelet endelig ferdig. Det lukta himmelsk i hele huset, høvdingen hadde rukket å komme hjem fra jobb i mellomtiden, og middagen va fortært. Æ tok den ut av forma og lot den ligge litt på benken for å avkjøle sæ. Den så jo riktig så fin ut.

Æ miksa sammen en slags glasur bestående av en pakke Philadelfia naturell, 3 dl melis og litt raspa sjokolade (engangshansker!). Klæsja ikke på hele kaka, for den va enda varm, så æ tok bare på de stykkan vi spiste.

Wilma va naturligvis interessert i en liten smak. Det e ho jo alltid. Uansett ka det skulle være.

Frithjof:
Det e den rarest kaka æ har spist noen gang, men den va god! Æ ville gitt den 7 av 10.
15 minutter seinere:
Æ ble rar av den der kaka… helt sukkerhøy!
5 minutter etterpå:
Du har så fine fota kjære, så små liksom. Aksom fotan til en mongoloid alv!!

Sukkerhøy ja.

Æ syns ikke kaka ble nå særlig. Æ ville kanskje gitt den 4-5/10. Men den tilfredsstilte søthungeren min, og det va jo faktisk hele poenget den her gangen.
Til å være en kake æ lagde av det æ fant rundt om kring i skuffer og skap så syns æ den ble overraskende grei. Og tatt i betraktning at æ overhodet ikke kan bake (ikke si nåt til Frithjof, han trur han har funnet sæ det perfekte koneemnet), så va den jo direkte nydelig.

Imorra reiser vi til Alta som reiseledera for UKM. Vi har kjøpt verdens største oppblåsbare madrass og e klar for en helg med lite søvn, mye og variert underholdning, artige folk og god stemning! Gledings!

The future seems to me no unified dream but a mince pie, long in the baking, never quite done.

Foto:Martinebob