Humler. Vinterhud. Milt-saft. Kakefest.

En dag som det her e en sånn som vil skrives med store bokstaver inn i våre personlige historiebøker som en av de aller, aller fineste. Det e en sånn som vi, når vi for eksempel sitter alene og venter på bussen og det regner, og vi e våt på tærne og kald langt inn i sjela, plukker varsomt fram fra hukommelsen og marinerer oss langsomt i. Sola skinner fra skyfri himmel, gradestokken viser godt over ti grader i skyggen (som altså vil si en helt dugende Finnmarksommer!), og vinden rusker så vidt øverst i toppen av bjørkekronan. Rundt oss surrer de største humlan æ noen sinne har sett, og æ lurer på ka det betyr at dem e så svær?? Bestemor sier at det e fordi dem forbereder sæ på en dårlig sommer, men æ velger å tro at dem bare har begynt å gi litt mer faen. ”I år spiser vi akkurat så mye som vi vil, vi e flott uansett!”.

Alle e ute i hagan sine og raker, luker, planter blomster og rydder opp etter en kald og mannbisk vinter. Det lukter grillmat i hele nabolaget, og overalt sprader det folk i shorts og t-skjorte med nuppat, hvit vinterhud som raskt blir rødrosa og sviende uten beskyttelse. Ungan sykler og roper i gata, og en av de søte små med lilla hjelm stopper opp framfor oss der vi står i innkjørselen og prater.

Jente: Ka DU heter??
Martine: Æ?
Jente: Ja du!
Martine: Æ heter Martine.
Jente: Åja. Enn han da? *peker på Frithjof*
Frithjof: Æ heter Frithjof!
Jente: HAHAHAHAHAHAHAHAHAAAA.
Frithjof: Ja… det e kanskje litt rart…
Martine: Ka du heter da?
Jente: Æ heter (snur sæ rundt og mumler et eller anna).
Frithjof: Veivesenet? Hæ? Sa ho at ho het Veivesenet? Det e nu HVERTFALL et rart navn.

Alle smiler og nikker til hverandre, som om vi e enig i at på dager som det her e det ingen andre steder vi heller vil være. Kanskje vi til og med tenker at det e verd det; at de syv månedan med snø e helt overkommelig i bytte mot den her dagen og håpet om et par til. Det e det vi trenger for å få fylt opp et skrapa Finnmarkshjerte, og for å holde ut enda en runde.

Wilma har løpetid og blør overalt. Sofaen e dekt til med håndklær i alskens farger, og sånn skal det være i tre uker til. Ho blør litt her og der likevel; «den store vårvasken» har herved bytta navn til «den store sommervasken» og e flytta til i slutten av juni. Men det gjør forsåvidt ingenting, det e jo bare blod, og det e Wilma sitt blod, søte Wilma. Ho kunne spruta milt-saft rundt om kring i hele huset og æ ville vært akkurat like glad i ho.

I kveld har huset har vært fult av fine mennesker, vi har spist kaker og skravla, og æ e behagelig kvalm og fin i formen. Imorra kommer gode venner for enda en kakefest, og på lørdag e det femtiårs-feiring og yolo-fest v2.0.

Det e sommerferie, æ e ferdig utdanna, og æ skal male huset, bake brød og spille gitar. Hvilken lykke!

All of the times, that make us realize, we have it all

Foto:Martinebob

 

Mia.

17. mai e den dagen da det som regel e kaldt på hendene og småregn i lufta, men finstasen e på og alle e i godt humør likevel. Det e dagen med gnagsår i nye sko, korpsmusikk, russ som blåser i fløytan sine og man får kjeft fordi man e glemsk og lar flagget henge ned mot bakken. Det e dagen da det e ok å spise en ekstra is, og det e lov med pølse til middag uten å ha dårlig samvittighet. Det e den dagen æ skulle ønske æ hadde bunad, den dagen æ kjenner litt ekstra på kor utrolig godt det e å bo i Norge og kor heldig vi e som har det så bra. Det e da man gratulerer alle i hytt og gevær, folk man kjenner, folk man ikke kjenner, folk man kanskje til og med ikke liker så godt; alle smiler til hverandre og e glad i hverandre likevel på et vis. Men i tillegg til alle de fine tingan, så e det også den dagen for tre år siden da Mia døde brått, uventa, plutselig og helt ubegripelig.

Å miste et søskenbarn e ondt, men æ ønsker ikke å framstille sorgen min som større enn den e, for den blekner likevel i forhold til den sorgen som Mia sine aller nærmeste alltid kommer til å bære med sæ. Det e ikke sånn at det river i hjertet mitt hver eneste dag, vi delte ikke de daglige bekymringan og gledan; æ vet ikke ka som va favorittfargen hennes, ka ho va mest redd for i hele verden eller ka som va yndlingsfilmen hennes. Det e ikke sånn at alt i hverdagen minner mæ om Mia, eller at æ gråter mæ i søvn eller ikke får sove.

Men når halve Facebook hopper frivillig i havet før 1. mai, mens de som ønska å hoppe uti for å forsøke og redde Mia og Vilde ble stoppa med makt, da gjør det ondt. Når æ snakker med bestemor og hører gråten i stemmen hennes fordi ho gruer sæ sånn til i dag og hjertet hennes holder på å briste av sorg, da gjør det ondt. Det gjør ondt når æ tenker på de andre involverte i ulykka, kossn den ble håndtert av politiet og måten den ødela noe i oss som aldri helt vil leges. Det gjør ondt når æ tenker på familien, alle halvsøsknan og bonussøsknan til Mia og gode venninner og kompiser som mista en dem hadde tvinna sitt liv inn i, som dem hadde gitt litt av hjertet sitt til, delt tanker, hemmeligheter og opplevelser med, og gode og onde stunder.

Men mest av alt så gjør det ondt når æ tenker på tante og onkel som mista en datter, Joakim som mista en søster og Mina som aldri fikk treffe den snille, rare, tøffe og omsorgsfulle storesøstra si.

Det e for alltid en som mangler. En av oss som ikke e der når vi har familietilstelninger, et element som e borte fra søskenbarndynamikken, en tilstandsoppdatering som aldri kommer; ”Kossn skole har du søkt på til høsten, Mia? Har du fått dæ sommerjobb? Ka e favorittsangen akkurat nu?”, en latter som ikke blander sæ inn med de andre sine, en crazy hårsveis i alskens farger som uteblir.

En av oss e ikke mer.

Det gjør at den her dagen for mæ e en gladtrist og merkelig dag, og æ e kanskje litt mer tankefull enn vanlig, med bare et halvt smil på lur.

Æ håper at alle kjenner litt ekstra på kor godt dokker har det i lag med de dokker e glad i. Spis is og elsk hverandre, og hvis flagget henger litt nedover så e det helt ok, det handler ikke om respekt, bare slitne armer og sjarmerende glemskhet.

Ja vi elsker dette landet, som det stiger frem.

Foto:Martinebob