Regn. Blodforgiftning. Kosmos.

Æ ligger i senga og hører regnet daske ned utfor soveromsvinduet, som om alle himmelslusan ble åpna på vidt gap akkurat samtidig. En trøtt hund har tatt residens nederst i fotenden og jobber passivt med å holde de små pygmébeinan mine varm og god. Pusten hennes e myk og beroligende å lytte til, et godt supplement til den suggerende lyden av en million små vanndråper som slamrer mot bakken. Æ hører noen gå forbi på asfalten ved veien, det knaser i våt stein og sand, og æ funderer på om den som går der ute har regnklær på eller ikke.

For mange år tilbake, en lørdagsnatt i juli, mens æ gikk fra byen ensom og aleina, starta det å regne så kraftig som æ aldri har opplevd hverken før eller siden. Det va forbausende vått, ganske kaldt og i tillegg veldig praktisk. Æ gikk nemlig og gråt, og regnet gjorde at forbipasserende individer ikke la merke til den personlige krisa æ hadde pågående i de seine timer den her utrivelige julinatta. De nye, høye hælan æ hadde hatt fotan i en gang på begynnelsen av kvelden hang slapt i fra den ene handa, tynnlongsen som hadde vært hel og fin noen timer tidligere, lå klistra rundt knærne mine som en tettsittende piratbukse, og kjolen… den dyre kjolen! den som hadde flagra så deilig i kveldsbrisen; den va klistra inntil min korpulente kropp, som om den hadde bestemt sæ for å smelte sammen med huden min og bli en del av den. Et bedårende syn va det nok helt sikkert kan æ tenke mæ.

Æ tusla altså bortover Damsveien, barføtt på iskald asfalt, og æ husker at æ tenkte på en sang fra Knutsen og Ludvigsen der en plystrende gutt sparker i en rusten blikkboks og får blodforgiftning, og i min dypt deprimerte tilstand håpa æ så inderlig på at det samme skulle skje med mæ. Æ gikk nærmest og leita etter noe æ kunne trø på som kunne skade mæ og ta mæ av dage raskest mulig uten så mye pinsel og bry. Æ fant ingenting. I stedet fant æ ut at det kanskje ikke va så bra å føle at man hadde lyst til å dø av blodforgiftning, så da æ kom hjem den natta, iskald og aldeles gjennomvåt, skreiv æ et veldig kort brev til mæ sjøl.

Kjære Martine, din enøyde sjørøver.
Det her e en stor dag for dæ, en milepæl i livet ditt, en dag du vil huske så lenge du befinner dæ på den her siden av kosmos. Det e nemlig den dagen du nådde den berømte bunnen. Det ble ikke den solide kræsjlandinga du hadde sett for dæ tidligere, tvert i mot gikk det så sakte at du nesten ikke merka at det va dit du va på vei før du va der. Helt nederst.
Det som e så fint, Martine, det e at fra den her dagen og utover kan det bare bli bedre. Uansett ka du finner på å gjøre så e det ingenting som kan skade dæ mer, ingenting som kan gjøre mer ondt, ingenting som kan få dæ til å føle dæ verre enn du føler dæ nu.
Det e kanskje vanskelig å sette pris på det akkurat idag, men en gang i framtida kommer du til å se tilbake på den her dagen, det her øyeblikket og smile. Okei, smile va kanskje å ta litt hardt i, men du kommer til å være på et sted der du føler dæ mye bedre iallfall, kanskje du til og med e lykkelig? Kem faen vet. Ett skritt om gangen, så går det sæ sakte men sikkert til.

Og så ligger æ der i senga med regnet silende utfor vinduet, en varm dyne rundt mæ, med verdens fineste lille hund i fotenden og favorittkaren ved min side. Den natta da æ satt og hamra på tastaturet, gjennomvåt, kald og ulykkelig virker som et helt liv siden, og på en måte så e det også det. Æ håper ikke lenger på at æ skal få blodforgiftning, og æ går ikke ute og sipper i regnet midt på natta; æ har til og med slutta å spise pitabrød, som æ ikke tåler, og som æ spiste hele tiden tidligere fordi æ bare ikke brydde mæ.

Æ skal ikke skryte på mæ hverken det ene eller andre, men en ting e sikkert, og det e at æ har det veldig mye bedre nu enn æ hadde det da, og æ klarer HELT fint å smile av den tragiske julinatta da æ vandra barbeint hjem i pøsregnet og holdt på å fryse ihjel mens æ leita etter gamle, rustne blikkbokser…

Clap along if you feel like happiness is the truth

Foto:Martinebob