Foccacia.

Idag tenkte æ å lære bort en super Foccacia-oppskrift. Foccacia e bare et av mange bakverk som faktisk smaker mye bedre bakt med spelt. Selv om du ikke reagerer på hvetemel så anbefaler æ dæ å gi det en sjanse; hvete og spelt smaker nemlig helt forskjellig.

Siden forrige gang æ bakte på bloggen (http://www.martinebob.net/?p=5283) har æ bakt mye, og har etterhvert begynt å skjønne kossn det fungerer. Noen vil nok si at det va på høy tid, andre vil si at det va i grevens tid, sjøl vet æ ikke ka æ skal si anna en at det har vært en prosess! Speltmel e annerledes å bake med enn hvete, og det tar litt tid å finne ut av det hvis man ikke e født med en slikkepott i handa, noe æ definitivt ikke e.

Den her oppskrifta har æ funnet et eller anna sted på nettet, og modifisert litt etterhvert som æ har prøvd og feila. Og feila har æ gjort mye av. Pita-flatbrødan e fortsatt et ømt tema, og ostekaka som fan aldri ville stivne liker æ heller ikke å snakke om.
Æ skriver sånn at til og med et menneske som aldri har tatt i en sleiv kan få det til, for det va på den måten æ skulle ønske at alle oppskrifter va da æ starta opp.

Ja, og én ting før vi starter; Nei du kan ikke skippe appelsinsafta. Når man tilsetter c-vitamin i bakst med speltmel så hever det mye bedre. Du vil vel ikke ha et foccacia-flatbrød? Nei det va det æ tenkte. Da e det bare å sette i gang!

Speltfocaccia
(Du trenger ca. 2,5-3 timer fra du starter til det e ferdig)

4,5 dl lunka vann
1/2 dl appelsinsaft
1,5 ts salt
700 g sikta speltmel (helst Holli Mølle sitt steinmalte, kjøpes f.eks på Life)
1 pk fersk gjær
Olivenolje
Rosmarin (helst fersk)
Maldonsalt

1

1. Start med å varme opp vannet og appelsinsafta. Det e naturligvis også mulig å bruke appelsinjuice, men æ liker best å skvise min egen. Æ har ingen temperaturmåler, men blandinga e ferdig når den e ca. kroppstemperatur. Hvis du bruker maskin når du baker må du ha kaldere vann, for det skapes varme når deigen eltes, og hvis det blir for varmt så dør gjæra.

2

2. Smuldre gjæra i en bolle og hell over vann/appelsinjuiceblandinga. La det stå ett minutt og rør deretter til det ikke e klumper.

3. Bland i saltet og mål opp melet.

3

4. Melet må siktes. Sikt i 1/4-del om gangen før du rører det godt inn. Speltmel må røres varsomt, e du hardhendt så ødelegger du glutenstivelsen og da blir alt bare flatt og trasig. Så rør forsiktig. Det skal ikke moses med hendene sånn som hetemel-bakst. Bruk en tresleiv og rør det inn.

4

5. Når du har rørt alt inn, skal du sitte igjen med en deig som e relativt fast, men litt klissat inni hvis du poker et hull i den. Vanskelig å forklare sånne ting, men den skal ikke være like fast som en hvetemels-deig, dog skal den være så fast at den holder godt sammen.

5

6. Deretter kan du dekke bolla med plast eller et klede og sette den på et lunt sted. Lunt betyr ikke varmekablan på badet, men ikke i yttergangen heller. Der skal den stå å kose sæ til dobbelt størrelse, rundt 60 minutter. Ikke mindre enn det.

6

Så kan du for eksempel se favorittserien din, eller vaske badet, kjøre og handle, gå tur med bikkja, lese videre i boka du holder på med, ta nytt profilbilde til facebook, skrive mail til en venn det e lenge siden du har snakka med, trene, betale regninger, høre på musikk og se litt ut av vinduet, bestille ferietur, eller noe heelt anna.

7. Daa e deigen ferdig å heve, og ser omtrent sånn her ut. Nu kan du kle en langpanne med bakepapir.

7

8. Elt deigen forsiktig på benken sammen med litt speltmel, og løft den over på brettet når utsiden av deigen e såpass fast at du kan løfte den uten at den sitter fast overalt. Men den skal være litt løs altså, ikke sånn hvetemelsbollehard.

9. Trykk den forsiktig utover til du har den høyda du vil ha. Æ liker den sånn som på bildet. Den skal enda heve litt, så den blir større enn det du ser nu.DSC_0186

10. La den heve igjen, under et klede, i 40 minutter. Ikke mindre. Ikke juks, da blir det bare tull.

11. Lag groper i brødet forsiktig, og ringle over olivenolje. Deretter strør du frisk, hakka rosmarin og salt over, så mye som du vil ha. Ikke ta helt av, da får du bare hjerteinfarkt. Det e også godt med soltørka tomater på.

9

12. Herligheten steikes på 225 grader i 15-25 minutter, avhengig av kor flat du har laga den, og kor effektiv ovn du har. Æ pleier å sette min ovn på 20 minutter, også følger æ med de siste minuttan, og tar den ut når den har fått passelig fin farge.

10

13. Avkjøles på rist.

1 copySom du kanskje legger merke til va det en som glemte å ringle salt over. Det gikk helt fint å sette det på i ettertid, men det hang ikke like godt fast. Smakte veldig godt likevel.
Brødet kan spises med en gang, eller du kan fryse det ned, enten som en hel klump, eller i skiver, og ta det opp når du får lyst på. Tin det, og sett det i ovnen på 220 grader i 5 minutter så e det nesten som nybakt!

Og til slutt et bilde av bakeren på et småkaotisk, uferdig kjøkken. Lykketil!

Embrace the unknown

Marry4

2015. Angst. Livet. Styggen.

Jasså 2015, så vi endte altså opp med å møtes likevel. Sykt. Hadde æ i 2010 blitt spurt kossn æ trudde livet ville se ut fem år fram i tid, hadde æ mest sannsynlig fnyst høyt og sverga til Jomfru Maria at æ og 2015 aldri kom til å få æren av å stifte bekjentskap. Men her sitter æ altså, femten dager inn i faenskapet, og det føles i grunnen veldig bra.

Hvert år e det omtrent 500 mennesker i Norge som velger å avslutte livet sitt. Til sammenligning e det rundt 150 mennesker som årlig dør i trafikkulykker. På verdensbasis ligger tallet på over en million. EN MILLION. Hvert år! Det e uhorvelig mange folk. Tar vi en titt på Statistisk sentralbyrås store levekårsundersøkelse fra 2008, ser vi at det i Norge til en hver tid lever i underkant av 400,000 med betydelige symptomer på angst og depresjoner. Nesten en million opplever liten grad av mestring og kontroll; én for hver fjerde av oss har altså daglig kjent på kordan det føles når man ikke får til det «alle andre» tilsynelatende får til.

Så sitter vi i hver sin sofa og kjenner at det ikke går. At alt føles meningsløst, at vi ikke passer inn, og at vi ikke fungerer som det står i alle magasiner at vi skal fungere. Men vi sier ingenting, for det e flaut å innrømme at vi ikke mestrer noe så enkelt som livet.

For mæ har det aldri vært spesielt vanskelig å snakke om kordan æ har det, æ bare vet på generell basis at folk ikke e interessert i å høre om det.

Person: Hei! Kossn går det?
Martine: Det går til helvete! Enn med dæ?
Person: Ojda, jaha. Joda det går bare fint.
Martine: Vi kan jo ta en kaffe en dag?
Person: Ja, gjerne. Æ ringer!

Også ringer dem aldri.

For vi har ikke tid til å gå inn i dybda, hver femte av oss sliter jo, herregud kossn skal vi rekke å få med oss Farmen og Mesternes Mester hvis vi skal sitte og snakke om alt vi ikke får til hver kveld? Nei det går ikke.

Eller?

Det å føle sæ som et avvik e en voldsom følelse å bære på hver eneste dag. For mæ nådde det et metningspunkt innimellom, og da kunne det virke som at det bare va én løsning på det. For min del har det alltid vært en styrke. Det høres kanskje rart ut, men det har vært en styrke og en myndiggjøring av mæ som menneske å få lov til å avslutte alt når som helst. Det e mange ting æ ikke rår over her i livet, men akkurat dét e faktisk bare opp til mæ, og det har vært en enorm trøst. Æ vil gå så langt som å si at det har redda livet mitt mange flere ganger enn det har vært fare for det motsatte.

Å være på bunnen e en ubehagelig tilværelse, men du lærer etterhvert at det e en grei plass å være. For ligger du på bunnen så e du jo helt nederst; ingenting kan skade dæ mer, ingenting kan gjøre mer ondt, og i det finnes en forlokkende kontroll det e godt å gripe fatt i når alt anna bare flyter rundt dæ. Etterhvert som tida går oppdager du dog at å marinere sæ der nede ikke e særlig kompatibelt med verden rundt dæ. Det e imidlertid ofte hardere å kravle sæ opp der ifra enn og bare bli liggende. Du må være så ærlig med dæ sjøl at det svir, du må endre tankemønsteret ditt dramatisk, og i lange perioder kan det føles som om du kaver rundt i mørket helt mutters aleina. 

I de periodan det va virkelig tungt pleide æ å inngå avtaler med mæ sjøl. Det foregikk omtrent sånn her:

Indre Martine: Jaha, Martine. Det her går ikke nå særlig bra, eller ka?
Martine: Neei, det ser ikke helt bra ut gitt
Indre Martine: Ka vi skal gjøre med det da?
Martine: Tja, det e vel bare å gjøre det vi alltid gjør?
Indre Martine: Ja, det e kanskje likegreit… Mye tid skal vi gi det den her gangen da?
Martine: Hmm… ka du syns e rimelig i en situasjon som det her?
Indre Martine: 4 mnd?
Martine: 4 MND?? Det e jo dritlenge
Indre Martine: Ja, men du vet jo at ting tar tid
Martine: Ja. æ e dessverre klar over at ting ofte tar jævlig lang tid. Men 4 mnd?
Indre Martine: 3 mnd. da?
Martine: 3. mnd. Og ikke en dag lengre, æ skriver det opp i kalenderen
Indre Martine: Du gjør nu det du må gjøre lille venn

Det skjedde aldri at æ etter tre måneder vurderte min egen situasjon på samme måte som da æ inngikk avtalen. Suicidalt tunnellsyn e dessverre vanlig, og avtaler kan være et godt hjelpemiddel for enkelte i en sånn tilstand.

Du himler med øyan når den ene kjendisen etter den andre går ut i media og forteller om «den tunge tiden» og kordan dem vurderte å gjøre slutt på det hele. Som om dem e de eneste som sliter. Ka dem klager for uansett, dem har jo alt! Også får du dårlig samvittighet. For du har jo sjøl alle forutsetninger for å leve et helt fantastisk liv. Du kunne vært født inn i en risbondefamilie i Sierra Leone og levd på 5 kr dagen, men sånn e det ikke. Du bor i Norge, du har penger, du e ressurssterk; med normal intelligens, kroppsfasong og sosiale antenner – det e jo et utgangspunkt de aller fleste bare kan drømme om, også føles det som om du gjør skam på det hver eneste dag.

Veldig mange av oss går rundt med styggen på ryggen. Æ gjør det stadig. Selv om æ har funnet måter å få han til å holde kjeft på, så roper han ofte så høyt at det e umulig å overse han. Æ tror det e viktig å innse at for mange av oss e det bare sånn livet e. Det e mye enklere å jobbe med det når man har akseptert at man står i den gruppa som har litt vanskeligere for å mestre firkanten enn andre. Firkanten e et trasig faktum samfunnet prøver å presse oss ned i, og selvom det e jævlig å tenke på, så må man på et eller anna vis ned i den hvis man ønsker å ta del i samfunnet. Og det vil man jo, til en viss grad iallefall.

2014 vil æ huske som det året da mye løsna i forhold til følelsemessig bagasje æ har bært med mæ lenge. Det va det året æ åpna hjertet mitt for mange nye mennesker uten å bli skuffa. Og det va det året æ klarte å ha en følelsladda diskusjon uten å stenge helt ned i flere dager etterpå. Æ vil huske 2014 som utfordrende, men fylt med så mye kjærlighet fra alle kanter at det ikke kunne gå anna enn helt fint. Og i sterk kontrast til 2010, så gleder æ mæ veldig til å se ka 2015 bringer med sæ.

Er det rart jeg er redd, når styggen på ryggen er han jeg prater med mest?

Måna