Varsomt. Sedertre. Hjertekammer.

Han har de mykeste hendene du noen gang har holdt, og når han varsomt stryker tommelen over pekefingeren din mens hendene dokkers e løst fletta sammen, så får du gåsehud helt inn i hjertet. Du glemmer kordan det e å puste et par sekunder mens han forsiktig bøyer sæ ned for å kysse dæ, og du strekker dæ langsomt opp på tærne for å komme nærmere. Det kiler i fra hodebunnen og ned i tåspissan, hjertet banker så fort og høyt at du e redd han skal høre det. Redd for å avsløre kor forventningsfull og nervøs du e, redd for at han skal bli bekymra og stoppe opp, bryte magien.

Du kjenner pusten hannes mot leppan dine halvsekundet før dem møtes, og når øyan dine lukkes føles det som om kroppen din blir flytende. Du glemmer alt som e rundt. Alle lyder, alle inntrykk, all energi fra den travle, pulserende byen, alle dårlige følelser og all nervøsitet. Alt.

Det varer en hel evighet.

Også hvisker han i øret ditt at du e den vakreste jenta han vet, og du kjenner at du rødmer mens du mumler takk nedi halsgropa hannes. Det lukter sedertre og geosmin; du puster dypt inn gjennom nesa for å trekke inn mest mulig av han på en gang. Det blir aldri nok.

Innimellom blir du grepet av en overveldende følelse av at du skulle ønske du bodde inne i det varme, romslige hjertet hannes. At du bare kunne ligge i et av hjertekamran hele dagen og lytte til de stødige slagan mens du ble fylt opp av den lune godheta og tryggheta han alltid utstråler. Tålmodigheten hannes e imponerende og kjærligheten endeløs, hadde du bare hatt en femdel av det så skulle du sagt dæ fornøyd. Når han rolig forklarer dæ noe du lurer på for fjerde gang fordi du bare ikke klarer å pakke hodet ditt rundt det, brenner hjertet ditt av beundring.

Han forstår nok ikke omfanget av den evige flammen som gløder inni dæ, eller sorgen som gror fram ut av ingenting, men det gjør du ikke sjøl heller. Han stryker dæ forsiktig over håret og hviler leppan mot panna di når det stormer som verst. Og det e nok. Han e der alltid, og det vet du.

De säger vemod går i arv
De säger sorgen frös vi med
Men den her ilskan som jag känner
Vad skal jag göra utan den

De säger vemod gör dig stärk
Och sorgen kan jag leva med
Men den här kärleken som bränner
Ingen kan leva utan den.

Det känns som jag landade alldeles nyss på en öde planet

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob

Sjefshøna. Aftenposten. Velge.

Man kan spøke med mensen og gale kvinnfolk, men faktum e dessverre at med åran e æ blitt en av de som blir helt rape sinnssyk dagan før det skjer. Når man e forberedt på ka som kommer så e det forholdsvis greit å forholde sæ til, men min syklus e av en eller anna grunn svært lett påvirkelig, og har nu åpenbart funnet ut at Sofie på kontoret e sjefshøna og at den må følge ho i tykt og tynt. Dermed reguleres alt etter Sofie, og resultatet e at æ ikke lengre har den fine, pålitelige syklusen æ en gang hadde. Får ho den en uke for tidlig så kan du banne på at æ har den et par dager seinere. Siden vi ikke konstant går og oppdaterer hverandre på kossn det står til på midten av kroppen (skjønner jo nu at det bør bli en del av morgenitualet), så hender det at ho har fått den før ho egentlig skulle, og da blir æ plutselig helt gal og urimelig uten at æ eller det stakkars hankjønnet som bor her i lag med mæ forstår koffor. Vanskelig.

Kritikk æ vanligvis ikke ville tenkt over føles som ti piskeslag:

Til vanlig:
Han: Æ syns kanskje den forrige spaghettisausen du lagde va bedre
Mæ: Ja, æ e helt enig, den hadde mer chili trur æ

føles som:

Med mensen:
Han: Middagen va jævlig, du e jævlig, og alt du noen sinne har laga smaker jævlig
Mæ: :(

Æ skulle reforhandle forsikringer i dag og hadde sjekka alt utenom hundeforsikring. Æ begynte å fylle inn navn, rase, alder – og da poppa det opp en sånn boks kor det sto at fra fylte seks år så reduseres forsikringssummen med fem tusen hvert år til ho fyller ti, og da faller den helt bort.
Wilma fyller seks år i mars. SEKS ÅR. Kor ble tida av? Det slo mæ hardt at ho ikke alltid skal være her i lag med mæ, og æ begynte selvfølgelig å stortute. Wilma kom løpende bort for å se ka som sto på, og æ skreik så pelsen hennes ble pessvåt og æ holdt på å klemme ho ihjel. Så begynte æ å tenke på alle som døde i Paris på fredag, og alle æ kjenner som en gang skal dø og at det dør folk akkurat i det her sekundet; noen sitt barn eller noen sin aller beste venn, og sånn fortsatte det bare til det ikke va flere tårer igjen, bare mye, klebrig mascara og et kjøttfullt fjes.

Først vil æ ha en klem, så kan alle reise til helvete, så vil æ ha en klem igjen, også e folk helt idiot, så trenger æ en kos, så må verden brenne, så gråter æ litt og behøver en klapp på skuldra like før æ hater alle igjen. Skjønner du problemet eller? Fette ustabil, som ungdommen ville kalt det.

Æ e konstant sulten, men har bare lyst på spesifikke ting. I dag e det kokt ris med oksebuljong og karamellisert rødløk (?).

Ting eskalerer også litt fortere enn vanlig, og noen e ofte særdeles usaklig…
Mæ: Du e jo student, kan æ tegne Aftenposten-abonnement med ditt studentkort? Da sparer æ 100 kr. Legger inn mitt visa, så pengan trekkes der i fra.
Han: Ja okei, men i ditt navn
Mæ: Nei det går ikke, æ kan ikke føre opp mitt navn også sende inn ditt studentkort
Han: Jaha, ka man må gjøre da?
Mæ: (begynner allerede å bli utålmodig, snakker sakte) Æ kan lage en bruker… og bruke ditt navn… også sender vi kopi av studentkortet ditt til dem, og da e alt ok.
Han: Jaha… ja…  (tenker ca. ett sekund)
Mæ: NEI MEN DET E HELT GREIT. Æ BETALER GJERNE 100 KR EKSTRA I MÅNEDEN!!! DET E JO BARE 1200KR I ÅRET, Æ TAR DET FRA PENGETREET VI HAR STÅENDE I STUA. HELVETE!!
Han: Jesus, slapp nu av, selvfølgelig skal du få…*blir avbrutt*
Mæ: GLEM DET, DET E ALLEREDE BESTILT OG DU FÅR IKKE LESE EN ENESTE ARTIKKEL. HAHAHAHAHAHA.
Han: Voi…

Eller:

Han: Du Martine?
Mæ: Neeei, ikke
Han: Ka?
Mæ: Neei
Han: Du vet jo ikke ka æ skal spørre om en gang?
Mæ: Jo, du skal spørre om vi skal se en TV-serie, og æ vil ikke velge
Han: Hæ? Vil ikke velge?
Mæ: Nei, æ vil ikke velge i dag. Ikke spør om æ vil gjøre noe, da må æ velge om æ skal sitte her og skrive eller om æ skal se TV-serie med dæ, og i dag kan æ ikke velge. Æ får ikke til. Æ vil ikke velge. Ikke.
Han: Du e gal. Gal som en pakke egg. Men vakker, på din helt egne, spesielle, sinnsyke måte…
Mæ: Ikke velge…. :(

Ja.. det kan være en utfordring. Æ ser den…

Kvinnen er naturens elskverdige feilgrep

20151030_142732

Foto:Martinebob