Dusj. Universet. Driftstelefon.

Noen tror på guddommelighet, høyere makter, engler og ånder. Andre tror på det som kan sees med det blotte øyet. Ka som e rett og galt skal ikke æ være dommer over, og det e uansett ikke utslagsgivende for det æ skal fortelle nu.

Æ sto nemlig i dusjen – sånn æ ofte gjør om morran – og dusja. Hele ritualet hadde forløpt på samme måte som det alltid gjør – æ kledde av mæ, tusla inn i firkanten, skrudde på, og sto der og varma mæ før æ skrudde temperaturen ned for å skylle håret. Æ skylte håret, masserte inn sjampoen sånn som mamma viste mæ i andre klasse – ca. en femkroning med sjampo (femkroningen har jo blitt bytta ut siden den gang, æ lurer på om æ skal fortsette med den gamle eller om æ skal rette mengden etter den nye?), og skylte ut. Og det va da det skjedde.

Vi har jo alle våres rutiner; måter å gjøre ting på som vi har utvikla over lang tid. Kanskje fordi det e mest effektivt, fordi det føles mest naturlig å gjøre det på den måten, eller fordi noen andre har sagt at det skal gjøres sånn og du bare følger en instruks, – det e mange grunner til at en rutine utvikles, og vi har stort sett alle ulike rutiner for ulike situasjoner. Min dusj-rutine e innøvd og spesialisert over mange, mange år, og æ gjør det samme hver gang. Det e fordi at æ skal kunne utføre det her mens hjernen min enda ikke e skrudd på. Gjør man ting mens hjernen ikke e skrudd på så kan det fort ende opp med for eksempel at håret blir vaska tre gang mens man glemmer å vaske sæ under arman, eller at man glemmer å skylle ut sjampoen og må inn igjen for en runde to.

Uansett. Æ skylte ut sjampoen, og skulle etter planen ha tatt tak i balsamen for å klemme ut en liten dært og massert det lett inn i mine slitte hårtupper, for deretter å starte med innsåpinga – however, plutselig oppdaga æ at æ sto og gnidde inn fjeset med ansiktsvasken – som jo e det æ gjør nest sist, like før æ skyller ut balsamen og forlater dusjen. Ja, så da ble æ jo selvfølgelig kjempeforvirra. Hadde æ gjort alt det andre først, bare at æ ikke huska det – eller hadde æ hoppa over noen trinn?

Og det e da vi kommer tilbake til tro, for æ liker nemlig den teorien om parallelle univers. At for hvert valg vi tar så stakes en ny kurs/linje, som går parallelt med de andre linjan som ble staka ut for det andre valget og det tredje valget du kunne ha tatt. I et av de parallelle universan så fins det for eksempel en Martine som valgte å utdanne sæ til lærer etter videregående, og som kanskje jobber på en skole et eller anna sted i Norge og mest sannsynlig har et ønske om å ta livet av sæ hver eneste dag.
Det fins også en som valgte å slutte på skole etter videregående og pakke med sæ alle tingan sine og prøve lykken ute i verden; kanskje ho endte opp som stripper på en nattklubb i Estland, eller kanskje ho gifta sæ med en langhåra sjaman med husbåt og kanarifuggel.

Poenget mitt e iallfall at æ tror at det e noe kluss med universan. De parallelle linjan e ikke så parallell som vi trudde (en ørliten rynke i linja der bak et sted vil jo gjøre at det blir kræsj en eller anna gang), og nu e da min linje skrapt borti en linje som ikke e den æ holder på med nu, men en anna Martine sin, som har noen helt andre dusj-rutiner enn mæ.

Det skjedde nemlig noe i morrest som kan backe den her teorien opp ytterligere. Æ lå og sov min dypeste lørdagssøvn, også ringte plutselig telefonen. Æ strakk handa ut av dyna og fiska den fram og sveipa skjermen – og mens æ gjorde det så la æ merke til at det ringte fra «Driftstelefon Gardermoen«, æ rakk ikke å reflektere noe mer over det, for æ hadde jo allerede tatt den. Hallo? sier æ, og tilbake sier en hyggelig, men bestemt stemme:

Hei, det e vaktleder på Gardermoen, vil du jobbe i dag?

Husk at æ nettopp hadde våkna, og va ganske trøtt og forvirra.

Mæ: Øh, jobbe i dag… nei… det e jo lørdag?

Okei! Ville bare høre

Mæ: Takk?

Også la han på.

Æ ble liggende sånn her:  O_O   lenge.

Så… enten jobber æ på Gardermoen, eller så takka æ nei til jobb for en eller anna stakkars jente som bor i Oslo. Æ vet ikke ka som e best. Samvittigheta gnuger. Burde æ ringe tilbake liksom?

Uansett, det her har resultert i at æ i hele dag har gådd rundt og sett på alt med hode på skakke og forsøkt å huske om det e sånn det va i min verden og, eller om ting e annerledes her. Foreløpig ser det greit ut, men det kan jo dukke opp ting utover dagen. Får vel bare fortsette på livet og se ka som skjer. Skal på besøk til Sofie seinere i kveld, hvis vi e venner i det her universet da, det vet æ jo enda ikke.

Wilma e nu enda her, og det e jo bra.

You’re on the other side, as the skyline splits in two. I’m miles away from seeing you

Foto:Martinebob