Striper. Pust. Malaria. Kafé.

Du snur dæ mot han mens du kaster begeistra på hodet, «det ser ut som æ har tatt striper i håret!». «Mmmh», han hamrer videre på tastaturet uten å se. Du blir stående å stirre en stund mens du vurderer om du skal si noe eller akseptere at han ikke har tenkt til å vie dæ oppmerksomhet på det her tidspunktet. Du skjønner rent intellektuelt at striper muligens ikke e det mest spennende i verden – utenom kanskje på frisørenes landskonferanse, eller i nesa til en livlig kis lørdagskveld på et hipt utested, men du syns likevel, alt tatt i betraktning, at han kunne ha løfta blikket. «Blææ» sier du samtidig som du snur ryggen til han og tusler mot stua. Voksent. Han sier ingenting, bare trykker videre, fortapt i et eller anna du ikke aner ka e.

Du legger dæ tungt ned i sofaen og drar et pledd over den kalde skrotten. Du blir liggende med øyan på gløtt mens du fokuserer på å puste helt ned i magen. Du ser for dæ kossn lungan ekspanderer og presser brystkassa utover mens du trekker inn så dypt at det prikker i hodet. Det føles som om taket kommer nærmere hver gang du puster inn, og skyves tilbake når du puster ut. Hjertet pumper friske røde og hvite blodlegemer taktfast og stødig rundt omkring i kroppen mens den utfører en hel del andre fascinerende oppgaver aldeles samtidig. Du slutter aldri å forundre dæ over det på innsiden og e evig takknemlig for at du på nuværende tidspunkt fungerer som du skal til tross for organismen sin fysiologiske kompleksitet, samt alle ytre farer mennesket utsetter sæ for hver dag. Du har for eksempel ikke et ekstra øre på haka, tolv fingre, lymfekreft eller blodceller med malariaparasitt i.

Du sender en halvvarm tanke til malariamyggen, som jo tross alt også e smitta av malaria og sikkert ikke gjør anna enn å forsøke å være den aller beste utgaven av sæ sjøl til tross for at den har vært nokså uheldig med sin rolle her på jorda. Stikkvepsen har det helt opplagt ikke så greit den heller (koffor ellers være så overdrevent hissig?), men der klarer du ikke å mane fram noe som helst form for medlidenhet.

Du lukker øyan og ser for dæ en kafé. Det klirrer i glass og lukter nybrente kaffebønner og ferske skillingsboller. Det e halvfullt, det e søndag og ingen har det travelt. Ingen skal videre på shopping eller hjem til lørdagstaco også videre på fest. Alle har den samme behagelige søndagsroen og den stille, litt vemodige følelsen av siste fridag før en ny uke setter i gang. Du samler opp litt av skummet fra cappuccinoen din i en skei og lukker øyan mens du legger den på tunga. Sukkeret du har strødd over knaser mellom tennene og du kjenner at sukkerabstinensen din sakte men sikkert glir over i en slags bittersøt sukkerskam. Du fortsetter likevel. Også smiler du og han smiler mens han tar en så stor tygge av skillingsbolla at han får den i vranghalsen og begynner å hoste. Du klapper han omtenksomt på ryggen mens du rister på hodet.

«Har du det bra?», spør han omsider mens han kremter siste bollerest opp av pusterøret. Det e så typisk han å spørre om du har det bra når det e han som sitter der og holder på å kveles. Du skal til å svare da han utbryter «Nei vent, det va et lada spørsmål, la mæ omformulere mæ». Han kremter, «kordan har du det?». Du smiler og trekker pusten, forsøker å kjenne etter enda du vet at du ikke behøver å kjenne etter noe som helst. Søndagskafé e en av de tingan som gjør livet verd å leve, tenker du mens du tar en ny munnfull med cappuccinoskum. «Mmmmh,» sukker du stille.

«Alt i orden?» hører du en spørrende stemme si utenfor hodet ditt. Du åpner det ene øyet sakte opp og ser han stå over dæ. Du har oppholdt dæ så lenge i horisontalen at det kjennes som om du og sofaen e i ferd med å smelte sammen i en slags rufflat symbiose. «Jøss, det ser ut som at du har tatt striper i håret», sier han og stryker dæ forsiktig over hodet, «veldig fint». Han ser på klokka, «vil du være med på kafé, eller vil du bare sove?». «Kafé…» grynter du og presser en arm opp av sofaens nådeløse jerngrep. Han tar tak i den og drar dæ opp som ingenting, «håper dem har ferske skillingsboller!».

Let’s waste away together, go chasing space instead

Foto:Martinebob