Hytteforbud. Jesus. Halvdan.

Ja mine damer og herrer – da e vi fjorten dager inn i vår nye, underlige og på noen måter litt (for) spennende og på andre måter kjedelige, tilværelse. Status per i dag e at det finnes folk som e sur fordi de ikke får lov å dra på hytta, mens andre plages med mindre dramatiske ting som null inntekt, masse lån og en familie å ta sæ av oppi det hele, men ka i fan. Det e likevel ikke like trasig som hytteforbud, særlig nu som påska e like om hjørnet og tradisjoner som tross alt strekker sæ så langt tilbake som Jesu tid gjør sæ gjeldende. Som vi alle vet møttes jo J.K og hannes tolv nærmeste en langhelg i Jerusalem på hytta til faren til Jesus. Der va det koldtbord, rødvin, guttastemning og tidenes nach som strakk sæ ut i de sene nattetimer, helt til Judas Iskariot viste sæ å være en pikk og det skjærte sæ fullstendig (derav navnet skjærtorsdag), men det e nu uansett guttastemninga, hytta og kosen vi må huske på. Tradisjonan. Og dem kan ikke brytes. Aldri. Selv ikke under en pandemi.  

Personlig syns æ den her uka har vært enklere å forholde sæ til enn den forrige; Æ har liksom akseptert unntakstilstanden full ut og innretta mæ deretter, som en flink og lydig borger av det siviliserte samfunnet vi kaller for vesten. Ville vesten. Vest-Finnmark.
Æ hoster i albuen, holder mæ 1-2 meter unna folk, vasker hendene i minst tjue sekunder uhorvelig mange ganger i løpet av dagen, hamstrer ikke mat, handler lokalt og tar vare på min fysiske og mentale helse.
En psykolog ville muligens pirka i at alkoholforbruket har økt noe, men det e jo for pokker ikke anna å gjøre om kveldan enn å se på serier og drikke rødvin. Hjernen e tuna inn på koronakanalen fra morgen til kveld og da har æ et behov for å koble ut mot slutten av dagen, for ikke å bli helt koko-bahia. Æ e arvelig belasta og kulturelt betinga til å se rødvin og avslapping i sammenheng. Det e definitivt ikke tida for å ta et oppgjør med uheldige mestringsstrategier, og æ tenker uansett at det finnes verre ting æ kunne gjort. Begynt å jogge for eksempel. Æ slapper iallfall av.

Natt til tirsdag drømte æ at æ va booking-ansvarlig for en liten festival i Vadsø som het «Våryr» og hadde, som seg hør og bør, booka det finske heavy metal-bandet Lordi som headliner, de som vant MGP i 2006 med klassikeren «Hard Rock Halleluja». Midt i den her koronagreia hadde æ glemt helt å avbestille, og ble ganske overraska da æ plutselig fikk en telefon fra Mr. Lordi i egen person som kunne fortelle at hele rukkelet satt i loungen på Tromsø International Airport og spiste kanelbolle og gleda sæ til festival. Det ble selvfølgelig full panikk fordi både Scandic og Fjordhotellet va stengt, så æ måtte ringe til bestemor å få dem innlosjert i kjelleren i Oscarsgate 92. Det sir sæ sjøl at det ble et jævla mas, og æ va sliten og helt enormt letta da æ våkna og innså at det bare va en drøm.

Ellers har æ hørt mæ opp på diskografien til Halvdan Sivertsen, min barndomshelt. Til å være langt over gjennomsnittlig interessert i musikken hannes va det overraskende mye æ ikke hadde fått med mæ. Det e underfundig med den musikken du hørte som liten, kor den har endra sæ fra å være en fin melodi med en tekst du skjønte sånn halvveis ord for ord; til å gjenoppstå i de hårete voksen-øran dine som en velkjent melodiøs og poetisk symbiose der både tekst og melodi gir mening og treffer dæ på en ny måte. Halvdan e jo en fyr som har satt ord på det meste i livet og synger både om de små og store utfordringene i hverdagen og kjærligheta, og de mer kompliserte spørsmålan rundt innvandringspolitikk, klimautfordringer, sosiale ulikheter og krig.

I filmen «Love Actually» sier rollefiguren til Emma Thompson noe æ kan kjenne mæ igjen i. En aldri så liten digresjon først bare: I jula så arrangerte Hammerfest Sanitetsforening pysj-kino med kakao der de viste Love Actually i storsalen. Det va en aldeles fortreffelig opplevelse, veldig artig å se den for (minst) femtende gang og le hjertelig i lag med masse damer (og én mann, Jan Henning) som sikkert også så den for femtende gang (tror ikke Jan Henning har sett den femten gang, men iallfall to). Det va en sånn deilig, kollektiv hyggevibbe i rommet som æ lever litt på enda.

Uansett, dialogen går omtrent sånn her:

Harry: What is this we’re listening to?
Karen: Joni Mitchell.
Harry: I can’t believe you still listen to Joni Mithell.
Karen: I love her. And true love lasts a lifetime. Joni Mitchell is the woman who taught your cold English wife to feel.
Harry: Did she? Oh, that’s good. I must write her sometime and say thanks.

Og så tulla han det jo selvfølgelig til med å kjøpe et gullkjede til den sjarmerende kontordama i stedet for den flotte kona si, men det e en diskusjon for en anna dag.

Halvdan har vært med på å gi mæ et språk og en slags dyp forkjærlighet for hverdagsslitet, (et romantisert hverdagsslit kanskje) og for den enkle, men store og mektige kjærligheta. Kjærligheta for livet, jorda og folk, og ka den gjør med oss, på godt og vondt. Og da sier vi tusen takk til dæ Svadagenerator Martine Bergliot. Beklager, æ skylder på isolasjon og mye rødvin.

En liten ting til bare, Halvdan har en låt som heter «Amerika» som hadde passa ypperlig som soundtrack til den ikoniske pressekonferansen i Love Actually der Storbritannia sin statsminister forteller Amerika sin president at han må holde de feite pølsefingran sine vekk fra både det ene og det andre.

«Du sir du e for frihet og for fred, Amerika, Amerika, men du har trampa altfor mange ned, Amerika, Amerika».

Før æ runder av Halvdan-ranten min så vil æ anbefale på det sterkeste å vie åtte minutter og førtiseks sekunder til «100.000 tommeltotta» på albumet «Helt Halvdan». «Én mann som sang, og det va en fyllik fra Fauske» og «Det va en satans natt, førr ikke lenge sia, æ hadde funnet mæ bensiin, beenissiiin, bensiiiin».

Over til noe helt anna. I går fikk vi utdelt vaktplan i forbindelse med en nyoppretta lokal korona-chat for barn og unge. Æ e satt opp i helga og et par dager i neste uke. Det e glimrende nyheter, da har æ noe håndfast å bedrive tida med. Her i Hammerfest e det foreløpig sånn at man ikke kan omdisponeres utafor egen sektor, og omtrent hele min sektor (æ sitter fagstab for barn og unge, organisert under oppvekst og kultur) e i samme situasjon som veldig mange andre, så da blir det lange dager med mye tid til å oppdatere sæ på nyheter (som da altså resulterer i rødvin på kvelden).

Ellers kan æ melde om at stemninga her hjemme e usedvanlig god enda vi så og si har tilbragt hvert bidige minutt i lag de siste 14 dagene. Pappa pleier å si at ildprøven for å se om et forhold e liv laga e den første ferien, når rutiner brytes og man skal være i lag hele tida, men æ vil si at en karantene faktisk e vel så effektivt. Æ visste ikke at æ kunne være så plagsom, unnskyld.

Til slutt vil æ dele et dikt som e skrevet av en fyr som heter Hans-Olav Mørk, prest og tydeligvis flink med ord. Æ e ikke kristen, men skulle nesten ønske at æ va det i sånne her tider. Tenk og hatt en urokkelig tru på at noen hadde en plan for det her og at det kom til å gå bra til slutt uansett.

Vi skal møtast
Vi skal møtast
når dette er over,
ved eit bord
i ein smekkfull kafé,
i ei kyrkje
der midtgangen yrer
mot Guds alter
og det som skal skje.
Vi skal syngje
og danse
og le.

Vi skal gje til kvarandre
ein lovnad:
Vi skal møtast
når vegen er gått.
Når all prøving vi fekk,
er lagt bak oss,
når vi, trass i det vonde,
har stått,
skal vi dela det svar
vi har fått.

Men alt no veit vi svaret.
Vi veit det.
Det å elska kvarandre
er alt,
bere bører
når ein har for mykje,
halde oppe
når nokon har falt.
Det var kjærleik
som bar
då det gjaldt.


Wilma passer på nabolaget

Karantene. Kjøleskap. Koronasmittekatalysator.

Her kommer et aldri så lite livstegn fra Casa del Blinken i disse underlige tider. Verden endrer sæ raskt og æ kjenner behovet melde sæ for å få ned noen tanker om den nye hverdagen før uka e omme og glemt i sammensuriummet av overveldende inntrykk. Forhåpentligvis e vi tilbake til en slags normal snart, men det e vel ingen som helt vet kor det her farer avsted – kanskje aner vi bare vage konturer av kor annerledes samfunnet vil måtte operere framover.

I dag e vi på dag seks med hjemmekontor og åtte dager inn i (en slags) karantene. Æ va ute og reiste for et par uker tilbake; syv flyplasser, ni fly og tusenvis av folk. Ti/tolv dager etter at æ kom hjem opplevde æ tung pust/feber/mild hoste. Det kan selvfølgelig være ka som helst; æ ble mest sansynligvis eksponert for ørten forskjellige vinterforkjølelser/influensaer/ virus/sopp/protozoer/bakterier osv. på min ferd, men akkurat nu e vel neppe tida for å ta sjanser. Æ vil ha mæ frabedt å gå rundt som en uvitende koronasmittekatalysator og ende opp med å gi det til noen som kan ta skikkelig skade av det og potensielt dø. Nei takk. Æ snakka med en lege på mandag og fikk den samme beskjeden som alle i lignende situasjon får; hold ræva i ro til du e symptomfri. Nu begynner det så smått og føles normalt, så fra neste uke tenker æ å bevege mæ ut i verden igjen.

Men altså, hjemmekontor. I min forrige jobb ble æ utstyrt med mobilt kontor så æ hadde mulighet til å jobbe fra kor som helst, for eksempel hjemme, og det gjorde æ innimellom dersom æ hadde behov for å være konsentrert i lengre strekk av gangen. Således e æ jo ikke fremmed for konseptet og har egentlig gode rutiner rundt det, lite prokastinering og får stort sett gjort det æ skal – nu, however, e det veldig annerledes, og æ har ikke helt klart å forklare konseptet før æ hørte Dag Sørås sin podcast «Debrief med Dag» i morrest mens æ tørka over kjøkkenet og kokte kaffe til husstanden. Han brukte ordet «mental unntakstilstand» og da fikk æ ordet æ sårt har trengt for å beskrive kordan det kjennes oppe i hjernen akkurat nu. Mental unntakstilstand. Det føles litt som å sitte i en endeløs forelesning med et tema du knapt har noen forhåndskunnskaper om, så skal flere ulike forelesere med varierende grad av (relevant) kompetanse presentere sitt synspunkt, sin vinkling og mening – også e den din jobb å sortere alt og gjøre dæ klar for eksamen i «Verden går til helvete – eller gjør den egentlig det?» der du med egne ord skal beskrive situasjonen og ka faen vi skal gjøre. Jeg er en flyvefisk i et evighetsbasseng (Cezinando, 2019). Æ føler mæ mer som en pingvin i en stige.

Ja det e faktisk for mye å fordøye for en liten dame fra Vadsø med begrensa hjernekapasitet. Altfor mye.

Æ fjerna Facebook fra telefonen i jula fordi æ trengte pause. En slags avrusning faktisk. Æ innså en kveld da det gjentatte ganger hadde klødd intenst i pølsefingran etter å få sjekka sosiale medier i stedet for å følge med på den koselige julefilmen vi hadde satt på (Klaus), at æ hadde fått et alvorlig problem. Æ hadde blitt en dopaminjunkie. Sansemessig overstimulert og følelsesmessig understimulert, for å sitere lege og moroklump Trond Haukedal, og det va på høy tid å ta grep.

Nu kan æ med 120% sikkerhet si at æ e på kjøret igjen. Facebook e tilbake på startskjermen sammen med et uvisst antall nyhetsapper – og de pumper ut push-varsler i eninga med beskjeder om antall døde fra ulike land, krisepakker fra regjeringa, nye lovendringer, folk som driter i karanteneregler, folk som e redd, symptomer, anbefalinger, forbud, påbud. Hjernen e (fette)fritert. Plutselig kan æ ta mæ i å ha forvikla mæ inn i lange tankerekker med rot i «The Tribe», en ungdomsserie fra slutten av 90-tallet der konseptet va at alle voksne plutselig døde av et mystisk virus også måtte de som va igjen drive samfunnet videre. Ser for mæ en potensielt blodig strid om og mellom de ulike bydelene her i Hammerfest, at æ og Wilma, noe ufrivillig, må ta på oss å regjere Blinken/Sukkertoppen, ja muligens hele Baksalen – for å holde orden i rekkene, og for å trene opp den fryktløse Baksalenbataljonen slik at området e sikra å vinne den bitre kampen om de mest livsviktige ressursene, som i det siste har vist sæ å være toalettpapir. Vi kjøpte heldigvis en familiepakke her om dagen og har nu tyve skinnende, hvite ruller Lambi soft liggende på badet, klar til dyst.

Føler mæ rik og mektig, og fra nu av forlanger æ å bli titulert Lord Berg av Baksalen.

Et anna problem med det her midlertidige hjemmekontoret ingen helt vet midlertidigheta av, e den enorme tilgangen til mat og søtsaker. Kjøleskapet e 328 cm unna arbeidsstasjonen min (ja æ har målt, har hatt tid til mange nye ting de siste dagene) og det kan fort by på utfordringer når konsentrasjonen e så som så. Karantenekroppen e snart et faktum og det e kanskje like greit at det ikke blir noen ferietur i overskuelig framtid. Men selv om dagene har vært merkelig og formen har vært redusert, så har vi vært opptatt av å opprettholde døgnrytmen; vi har stått opp til normal tid, spist frokost, sett nyheter og deretter forsøkt å jobbe tilnærma lik en hel arbeidsdag. Det føles bra, normalt liksom, og det e rart kordan man klamrer sæ til det normale når verden smelter rundt oss.

Wilma, dyret, va urolig de første dagene, ho e jo vant med å få noen timer aleina mens vi e på jobb. Gud vet ka ho driver med, men det kan virke som at ho e omtrent like introvert som mæ og trenger tid for å lade opp; tid for sæ sjøl der ho kan ligge og savne oss, se fram til neste måltid, grue sæ til ho blir pressa ut på tur og muligens må gjennom en kloklipp, eller enda verre: et bad. «Kor mange tyggepinner kan æ mase mæ til i kveld? – skal æ prøve å gå for rekord?». Nu e vi jo i lag 24/7 og det e i tillegg rasjonering på tyggepinnene, æ skjønner godt at ho blir lei. Vi har ikke hatt koronasamtalen enda, æ kvier mæ, æ tror ikke ho vil takle det veldig bra. Ho slår mæ som en som blir kjempestressa og sporenstreks krever at vi løper på butikken for å hamstre inn boksmat, gulrot og enorme mengder kyllingpinner. De siste dagene har vært enklere, ho liksom glidd inn i rytmen ho også, og det va faktisk ikke en dag for seint. All jævla ære til de som e hjemme med barn.

I morra e det Jernteppet-Quiz over nett og vi skal bestille hamburger fra SOT levert på døra. Æ e enormt imponert over kordan folk og lokale bedrifter har klart å omstille sæ på kort tid. Æ håper så inderlig at alle berger sæ, at vi slipper å se en kirkegård av små og store næringer i kjølevannet av det her. Det vi har betyr så uendelig mye for oss her oppe i nord. Vi e flink å benytte oss av lokale tilbud, og det har æ heldigvis inntrykk av at de fleste rundt oss e også. Æ har lagt inn en bestilling i stampubben sin nye vipps-nettbutikk på seks glass til musserende vin og seks ølglass med den fine logoen demmes på, for å støtte dem litt ekstra i den her tida (JADA, Jan Henning, æ vet at vi har 24 ølglass fra før av, men ingen av dem har sånn logo eller form, og e det nu egentlig mulig å ha for mange ølglass? Det kan æ faktisk ikke tenke mæ).

Avslutningsvis: Visste du at det Islandske ordet for «verden» e «heimur» som stammer fra ordet «heim» som betyr hjem! Syns det e så flott. Verden e jo vår heim og the sky is a neighborhood.

Fred ut.

Hjemmekontor i Casa del Blinken