67′ Gammeleirik. Himmel. Elvehelvete. Ford.

Dokker ligger på bryggekanten; du på ryggen og han på magen. Du myser oppover så lenge du klarer før øyan dine blir full av vann, og du krysser fingran for at resten av sommeren vil fortone sæ likens. En perfekt sommer e det, en sånn som du bare har blitt fortalt om. Sommeren i 67′ eller 69′ eller katti det nu va så himla varmt at grandtante Alma fikk heteslag og måtte hastekjøres på sykehuset av nabo-Anker. Han va banksjef, kjekk og velstående, og den eneste i nabolaget som hadde bil. Farmor fortalte at Alma ropte og skreik på både Jesus og Gammeleirik, så det ble rent pinlig å høre på. Den tynne stemmen hennes bar overraskende godt i den varme sommervinden, og det tok ikke lang tid før hele nabolaget hadde fått med sæ ka som hadde skjedd.
Onde tunger ville til at Alma hadde lata som for å få kjøre med den nye Forden til Anker, men farfar mente bestemt at ho ikke va smart nok til et sånt påfunn, og at ho sikkert bare hadde glemt å få i sæ nok væske i den intense sommervarmen, stakkars Alma. Ho endte opp med å gifte sæ med en fisker fra Båtsfjord som het Birger, og dem levde et sparsommelig men hengivent liv fram til hans død. Da fikk ho utbetalt en betydelig forsikringssum, som ho blant annet brukte på å kjøpe sæ en bil. En gammel Ford.

«Æ blir bare så kvalm av all skvulpinga,» sier du unnskyldende og smiler forsiktig mot han. Han ser ikke, han e travelt opptatt med å studere havbunnen; det lille man skimter i mellomrommet mellom bryggeplankan. Han spurte egentlig om ikke dokker kunne dra opp i elva og fiske, men du hadde overhodet ikke lyst til å bruke en så fin dag til å bli spist opp av mygg i et elvehelvete i timesvis. Dessuten hadde du aldri fått en eneste fisk på kroken i hele ditt liv, og hadde ingen umiddelbar tro på at lykken kom til å snu idag, så du sa du hadde vondt i magen og heller ville ligge på kaia. Han hadde sett medfølende på dæ og sagt at dokker selvfølgelig kunne gjøre det istedenfor. Dårlig samvittighet.

Himmelen e så og si skyfri, og hele dagen e som en drøm, en sommerdrøm som ingen ønsker skal ta slutt. Det har vært folk ute i shorts og t-skjorte hele dagen, hvite, rare mennesker som ser ut som at dem nettopp har kravla ut fra et lite hull i fjellet. Et forskremt folkeslag som har glemt alt om kordan solfaktor fungerer.
«Det e 25 grader ute, derfor må du bruke solfaktor 25 eller høyere»  hørte du en mor fortelle sin rebelske tenåringsdatter som holdt på å smøre sæ inn med faktor 15.

«Æ blir stressa av å stirre opp mot himmelen,» mumler han og ser bort på dæ. Du lar hodet bikke ned mot sia så blikket dokkers møttes.
«Stressa?» spør du vantro.
«Stressa,» sier han mens han nikker et par ganger, og ser ned mot sjøen igjen.
«Det e bare nåt med det at det ikke e noe å hvile øyan på der oppe. Skyan bare jager forbi, som om de har det travelt med å komme sæ lengst mulig vekk fra oss, og stjernan og planetan e så forsvinnende små at æ blir helt ør av å prøve å begripe kor langt vekk dem egentlig e. Æ føler mæ så liten og aleina da, og så usikker på livet. Så ubetydelig liksom. Bare som et blaff, et ubetydelig blaff». Stemmen hannes e trist idet han sier det siste, og du legger instinktivt den ene hånda bort på armen hannes og klapper forsiktig et par ganger.
«Det e jo en del av det som e vakkert med livet, at man ikke vet helt sikkert, e det ikke?» prøver du dæ.
«Ja, men æ liker å vite,» sier han høyt. «Kall mæ gjerne autistisk, men æ liker veldig godt å vite». Han sukker og legger kinnet ned mot plankan og lukker øyan igjen. Fryktelig dramatisk.
«Æ skjønner,» sier du med den mest forståelsesfulle stemmen du klarer å mane fram, men du skjønner egentlig ikke i det hele tatt. Du vrir hodet tilbake og fortsetter å se oppover. Du liker å ikke vite. Du liker at det e noe der ute vi mennesker ikke klarer å plukke fra hverandre og forklare. Et mysterium. Et mysterium millioner av mennesker har lagt på ryggen og fundert over tidligere, akkurat sånn som nu. Det e nesten en trygghet i det. At vi e sammen om å ikke vite helt sikkert.

Av og til pleier du å tenke på livet ditt som en sang. En livslang sang som starta da du ble født og ender når du dør. Ingen vet kor mange vers sin egen sang har, og det e opp til hver og en å gjøre livet sitt så godt som mulig for å få en fin livssang.
«Kor langt i sangen har æ kommet nu tru», tenker du, også prøver du å regne dæ fram til svaret. Hvis første vers varte fra du va null til tretten, og det va et refreng ca. rundt puberteten mellom tretten og atten kanskje, også starta andre vers like etter, rundt nitten, og varte til ?? Du vet ikke om du nu e i slutten av andre vers eller i begynnelsen av andre refreng. Du vet ikke om den sommeren her e starten på noe, eller slutten på noe. Eller kanskje begge deler? Du vet bare at livet til nu har vært relativt godt, og at refrenget sikkert handler om en usikker jente som begynner å bli voksen, og som kanskje e over gjennomsnittlig interessert i sjokolade og grønn te med lime.

«Æ vil ikke bli en av dem som lever hele livet sitt med den samme hårsveisen» sier han plutselig midt ut av det blå. Du rynker panna og bikker hodet mot sia igjen.
«Hæ?»
«Samme hårsveisen hele livet, æ vil ikke. Og æ håper at det vil komme en tid der det vil føles naturlig å klippe håret annerledes. Ellers så kan det jo hende at æ må la frisøren bestemme, for æ kan ikke se likens ut om tyve år. Du må ikke la mæ gå i samme hårsveis når æ blir femti!» Han høres nesten litt redd ut, og ser dønn seriøs ut. Du klarer ikke å lavære å fnise.
«Du kommer til å miste halvparten av håret ditt lenge før du blir femti, så det der blir å løse sæ helt av sæ sjøl,» sier du lattermildt. Han fnyser og legger sæ ned igjen, later som at han ble snurt liksom, men du kjenner han bedre enn som så.
«Vi kan fiske imorra,» sier du mens du reiser dæ og kaster et siste blikk opp. Du kjenner tørsten sige innover dæ, og begynte å gå mot sykkelen der vannflaska ligger mens du tenker på grandtante Alma og Forden.

You can’t stop the waves, but you can learn how to surf

Foto:Martinebob

2 tanker om “67′ Gammeleirik. Himmel. Elvehelvete. Ford.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *