Kake. Varmekabler. Plaster. Tornekratt. Sukkerhøy.

Æ har i flere dager gått rundt med en sånn sinnssyk søthunger som enklest kan sammenlignes med den følelsen du får når du har en tjukk skorpe du har veldig lyst til å pille av, men ikke har nån fingra til å gjøre det med… (…)
Æ hadde så lyst på noe søtt at æ ikke klarte å konsentrere mæ om skolearbeidet en gang. Plutselig befant æ mæ bare framfor kjøleskapet, uten å huske at æ hadde reist mæ opp og gådd dit, og der va det jo bare gulrøtter og cottage cheese, så da va det å trekke slukøra tilbake igjen til skolearbeidet. Møkk.

Idag bestemte æ mæ for at nok va nok. Vi har bevisst ikke handla inn noe siden vi skal være borte hele helga, så æ ante jo at det kunne by på et par problemer. Æ loka litt rundt på nett etter en oppskrift, men det va alltid et eller anna vi ikke hadde. Kulturmelk, banan, natron, mandelmel, kakao – lista e lang som et vondt år. Men æ hadde jo bestemt mæ for at det skulle bakes, så derfor gjorde æ på den her måten; æ tok fram det vi hadde som va godt og som kanskje kunne passe i en kake og plasserte det utover kjøkkenbenken.

Æ gir mæ ballan i om det e sukker i kaka, æ spiser det så sjeldent. Det som e viktig for mæ e at maten æ spiser ikke e full av tilsetningstoffer som gjør mæ syk og dreper mæ sakte men sikkert. Derfor kjøper vi alt vi kan økologisk, og supplerer med de andre tingan der vi må. Det e fascinerende med folk som mener dem e sunne og spiser magert pålegg fra en kylling som e dårlig fôra og proppa full av antibiotika. Å spise sunt betyr, i ordets rette forstand, å spise «helsefremmende», og vi kan vel alle være enig i at det ikke e særlig helsefremmende å trø i sæ mat med giftige sprøytemidler, antibiotika, genmodifiserte ingredienser osv., selv om det e aldri så lavt på kalorier og fett. Det e ikke for mæ iallfall.

Uansett.

Æ satt i gang. Starta med å prøve og tine den kalde klumpen av en smørpakke (180g), fordi æ lærte på skolekjøkkenet i femte at når man baker så baker man med romtemperert smør…
Det e jo ikke alltid at man har planlagt baking flere dager i forveien, så da e jo smøret hardt som en…  Men æ e da ikke en rådløs jomfru tapt bak en låvedør heller, så æ la smøret på varmekablan og bakte videre.

Fortsatte med å rive litt sjokolade, klart det skulle være sjokolade i kaka. 100 gram. De som har prøvd å rive sjokolade før vet for et helvetes prosjekt det e. Den smelta i fingran mine, knakk i småbita, spruta overalt, og plutselig så skjedde det fatale; æ raspa opp den ene tommelen. Det kom et par (mange) saftige nordnorske gloser mellom sammenbitte tenner mens æ leita i kjøkkenskuffa etter plaster og engangshansker. Akkurat da tålmodigheta va i ferd med å ta slutt, og raspa va på nippet til å forsvinne ut kjøkkenvinduet, va æ heldigvis ferdig. Taddaa!

Det føltes jo som at raspinga tok 100 år, så æ va sikker på at smøret hadde smelta i mens. Æ sprang som en jaga mår inn på badet og forventa halvveis å se en gul dam utover de grå flisan, men nei. Smøret va like. jævla. hardt. E det mulig? Og nu skulle æ jo bruke det! Så da va det bare en ting å gjøre…

Æ tok deretter 2,5 dl rørsukker og 0,5 dl palmesukker og heiv i en bolle. Da smøret hadde smelta putta æ det oppi og doste miksmasteren på full guffe.

Æ hadde en idé om at det skulle være en lett og luftig blanding som åpenbarte sæ for mæ i bolla etterhvert som miksmasteren rørte rundt, men det va det jo ikke. Tvert i mot.

Jaja, ka skal man gjøre. Ikke vet æ, æ kan jo ikke det her.
Æ blanda så inn eggan. Ett og ett. Koffor sir du? Koffor tok æ ikke bare i alle på en gang? Æ har ikke peiling, ikke spør så vanskelig. Syns æ leste i et ukeblad en gang at det va en lur ting å gjøre for å få det luftig, men kem vet, det kan ha vært noe helt anna. Skadelig e det nu ihvertfall ikke, tenker æ, så æ gjorde det nu på den måten.

Etter fem egg va det på tide å blande i melet. 6dl jyttemel, siden vi begge e sensitiv for hvete. Og litt kokosmel for gøy, siden det va en dæsj igjen. Og litt vaniljekesam fordi boksen va åpna og snart gikk ut på dato. Og sjokoladen. Alt det her mosa æ sammen med miksern, og fikk en blanding som va så tett som et tornekratt. Jaha, tenkte æ, og tusla bort til kjøleskapet. Der fant æ en boks kokosmelk, og en pakke vanlig melk. Så da va det bare å spe på.

Når kokosmelk står kaldt skiller den sæ, æ skrapa derfor av fettet som lå øverst, og heiv det over i bolla i lag med melka.

Da ble røra så medgjørlig og fin at det va ikke måte på. Æ blanda det godt sammen og heiv det i en springform på 26cm med papir i bunnen og litt smør på sidan.

Ovnen hadde æ forvarma opp til 190 grader, også lempa æ kaka inn og satt på 30 minutter. Æ hadde ikke en fjerneste anelse kor lang tid det her blei å ta, så æ fant ut at æ måtte sette på 30 først, også se det an.

Så kom den viktigste delen.

Etter over en time i ovnen va kakespetakelet endelig ferdig. Det lukta himmelsk i hele huset, høvdingen hadde rukket å komme hjem fra jobb i mellomtiden, og middagen va fortært. Æ tok den ut av forma og lot den ligge litt på benken for å avkjøle sæ. Den så jo riktig så fin ut.

Æ miksa sammen en slags glasur bestående av en pakke Philadelfia naturell, 3 dl melis og litt raspa sjokolade (engangshansker!). Klæsja ikke på hele kaka, for den va enda varm, så æ tok bare på de stykkan vi spiste.

Wilma va naturligvis interessert i en liten smak. Det e ho jo alltid. Uansett ka det skulle være.

Frithjof:
Det e den rarest kaka æ har spist noen gang, men den va god! Æ ville gitt den 7 av 10.
15 minutter seinere:
Æ ble rar av den der kaka… helt sukkerhøy!
5 minutter etterpå:
Du har så fine fota kjære, så små liksom. Aksom fotan til en mongoloid alv!!

Sukkerhøy ja.

Æ syns ikke kaka ble nå særlig. Æ ville kanskje gitt den 4-5/10. Men den tilfredsstilte søthungeren min, og det va jo faktisk hele poenget den her gangen.
Til å være en kake æ lagde av det æ fant rundt om kring i skuffer og skap så syns æ den ble overraskende grei. Og tatt i betraktning at æ overhodet ikke kan bake (ikke si nåt til Frithjof, han trur han har funnet sæ det perfekte koneemnet), så va den jo direkte nydelig.

Imorra reiser vi til Alta som reiseledera for UKM. Vi har kjøpt verdens største oppblåsbare madrass og e klar for en helg med lite søvn, mye og variert underholdning, artige folk og god stemning! Gledings!

The future seems to me no unified dream but a mince pie, long in the baking, never quite done.

Foto:Martinebob

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *