Masker. Magisk. Fullkommenhet.

Det e mørkt og kaldt ute. En frisk høstvind herjer nådeløst i natta og fillerister de stakkars spinkle trærne. De få bladene som febrilsk har klart å klamre sæ fast til nu må forgjeves gi tapt, og seiler melankolsk nedover mot bakken der dem samles sammen i små dynger. Sakte rugger de fram og tilbake i det svake lyset fra en lyktestolpe et sted lengere bort i gata. Ikke en sjel e å se, og alt som kan høres e vinden som river og en klukkende latter fra et vindu på gløtt.

Inne e det varmt og deilig; og i sterk kontrast til det ubarmhjertige høstværet utenfor e det dessuten så mye glede og kjærlighet som det overhodet e mulig å presse inn i en liten stue. Du titter rundt dæ og tenker at du e den heldigste i verden som får lov til å leve livet ditt på samme tid og sted som de fine menneskan du sitter sammen med. Alle livsvalg du har tatt, alle gode og dårlige beslutninger, alle muligheter og alle tilfeldigheter har ført dæ dit du e i kveld; her og nu. Du kan skyve den dårlige samvittigheta bort, du kan glemme alle tanker om det som har passert; det du likevel ikke kan gjøre noe med; du kan forene dæ med fortida, akseptere den, og deretter leve livet i den viten om at alt va nødvendig for å havne akkurat i det øyeblikket her. Kjenn godt etter kossn det føles og ta vare på det; putt det inn i hjertet ditt så du kan fiske det fram igjen når det e tomt.

En magisk stemning hviler over det lille rommet og du vet at du ikke e den eneste som merker det. Fordi dokker e så synkronisert kan du koble dæ på de andre rundt dæ og kjenne kossn dem har det i sæ sjøl. Du ser plutselig ting du aldri har lagt merke til tidligere, og får en følelse av at alle har hjerte og sjel utpå kroppen, aldeles blotta og fri for skjold og murer.

Selv om dokker e av ulik alder, ulik oppvekst, har ulike opplevelser, utdannelser og filtre, så har dokker likevel mye til felles; og når alle formaliteter e lagt til sides, alle masker e falt, alle dører e åpna og de ytterste lagan e skrelt vekk, så oppdager dokker likheter ingen ante eksisterte. Tanker om verden, tanker om dokker sjøl og opplevelsen av å være en del av samfunnet – både på godt og vondt. Til og med ting dokker trodde dokker va helt alene om å føle viser sæ å være felles for flere. For alle kanskje. Det viser sæ at det innerst inne i sjeleposen finnes et ønske om å være nærmere, om å være ærligere, være åpnere og ikke minst ekte – helt forbanna ekte. Det e nært, fryktelig nært. Så nært at det gjør litt vondt når du kjenner etter, der inne et sted.

Lufta e elektrisk. Du ser i øyan til de andre at de kjenner på nøyaktig det samme som du; og det føles godt å dele en opplevelse av komplett fullkommenhet og glede sammen med noen som forstår kor du kommer fra og syns du e en fin kar likevel. Det får dæ til å tenke på kor mange det e egentlig e du kunne hatt fine samtaler og opplevelser med hvis vi bare va flinkere til å slippe hverandre inn, og dele av hverandre, med hverandre.

Nu vil æ at du skal sette dæ ned på et komfortabelt sted, trekke pusten dypt inn, og når du puster ut så vil æ at du samtidig skal lukke øyan igjen. Fortsett å holde øyan igjen mens du puster sakte inn og ut. Inn og ut.
Se for dæ en realistisk drømmesituasjon. Kor e du? Ka du driver med? Kossn e hverdagen din? Ka du ønsker å gjøre når du står opp? Ka du ønsker å gjøre når du kommer fra jobb? Hobbyer? Kossn mennesker har du i omgangskretsen din? Ka ønsker du å fylle livet ditt med?

Når du til slutt har din realistiske drømmesituasjon skissert klart framfor dæ, så ønsker æ at du

1. Tar et mentalt bilde av skissa
2. Lagrer den i hodet ditt
3. Åpner øyan
4. Iverksetter.

If you don’t stand for something, you will fall for anything

ute
Foto:Martinebob

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *