Distré. Miste. Kanelstang.

Æ e distré.

Og ikke sånn søt-distré som du ser på film der de glemmer husnøklan i døra på vei til jobb en gang i blant, eller bruker tre minutter på å leite etter brillan sine før det oppdages at dem har hatt dem på hele tida, og alle bare; AAWW, du e så søt, kom hit å få en klem! Også fniser dem litt og rister liksom-oppgitt på hodet. Nei. Sånn e det ikke. Ikke for mæ.

Æ både mister og glemmer ting HELE tida. Det e fryktelig frustrerende, ofte ganske pinlig, og i tillegg så irriterende at æ av og til holder på å bli sprø.

Avtaler og gjøremål
Alle avtaler, til og med hvis æ skal ta ut papirsøpla på en tirsdags kveld, må føres inn i kalenderen på telefonen MED alarm – ellers e det som om avtalen aldri fant sted.
– Middag hos bestemor tirsdag klokka 15:00? Alarm klokka 14:00.
– Time hos tannlegen 21. oktober – alarm dagen i forveien, og når den alarmen har ringt så må æ sette en ny sånn at den ringer en time før, for æ har garantert glemt det i mellomtida.
– Tur med Veronica på torsdag klokka 18:00, alarm 17:30. Husk refleks.
– Husk å vanne orkideen, alarm søndag kl. 17:00.

Nøkler
Æ har ikke tall på kor mange husnøkler æ har rota bort, og på sykkelen min henger det en lås æ fikk brukt ca to ganger før nøkkelen va sporløst forsvunnet. Æ har i tillegg flere dagbøker liggende i en koffert på loftet fra den tida æ holdt på med sånt, som e helt knørka i fronten fordi æ har måtte bryte opp låsen. Nøkler til huset e delt ut rundt omkring til familie så æ ikke risikerer og måtte sove på trappa hvis samboeren e utenbys. Det eneste æ aldri har mista, av en eller anna merkelig grunn (og nu ganner æ sikkert mæ sjøl) e jobbnøkler. Dem har bare blitt «midlertidig forlagt» som æ velger å kalle det, men alltid dukka opp igjen i løpet av de nærmeste dagan.

Nøkler e forresten ikke det eneste æ mister, og her e en historie samboeren ville kalt
«en helt klassisk Martine-hendelse».

I  begynnelsen av september bestemte vi oss for å dra en tur på hytta. Det va en kjempekoslig hyttetur; vi hadde god tid og stressa på ingen måte da vi dro ned. Likevel, da vi kom hjem igjen så kunne æ på død og liv ikke finne den lille veska mi som æ blant annet oppbevarte kortholder, lader til telefonen, lypsyl og en del andre livsviktige jenteting i. Æ endevendte huset i flere dager, og vi kjørte naturligvis også tilbake til hytta på et tidspunkt og endevendte den òg. Æ måtte til slutt bare krype til korset og bestille mæ nye kort og samtidig innse at favorittveska mi nok dessverre va tapt. Frustrerende!

En og en halv måned seinere, nærmere bestemt i går kveld; Æ tusler irritert rundt og leiter etter oppskrifta på en skikkelig god middagspai æ lagde for en liten stund siden, som selvfølgelig også e blitt borte. Ingen overraskelse, men likevel sykt irriterende. Æ leita på alle de naturlige stedan uten å se snurten av den helsikas oppskrifta da æ i ren desperasjon henta en krakk for å se oppå kjøleskapet – mitt siste håp…
Gjett ka som lå der og molla sæ?! Jooda, den lille veska mi selvfølgelig! Ka i all verden gjør du der lille veske? Og mer interessant; KOSSN havna du der? Æ nekter å tru at æ kom fra hytta, pakka ut, tok tak i veska, gikk inn på kjøkkenet og la den oppå kjøleskapet. Det gir INGEN MENING.

Uansett, det va et gledelig gjensyn! Dog æ må si æ ble forfær over innholdet. Da den ble borte føltes det som om halve sjela mi ble røska ut av kroppen min, men nu ser æ jo at den bare rommer kortholderen og en knekt kanelstang…?

Foto:Martinebob

Æ e ikke den eneste i familien som har det sånn, så æ har mange meningsfeller å dele mine frustrasjoner med, og det e jo godt – selv om det ikke hjelper så mye på selve problemet. Det e fascinerende å se kossn de eldre har forent sæ med det og heller forsøker å være på lag med det – istedenfor å spenne bein for sæ sjøl igjen og igjen, sånn som andre gjør. Og når æ sir andre så kan det godt hende at æ refererer til mæ sjøl (hvis Frithjof leser det her, så gjør æ ikke det).

Det e nemlig sånn at det av en eller anna grunn går litt stolthet i det; det e rett og slett vanskelig å innrømme at æ har glemt noe, igjen… Æ prøver jo veldig hardt å huske, og mange ganger så går det helt fint, men æ kan dessverre ikke på forhånd vite ka det e æ blir å huske, og ka som av en eller anna sinnssyk grunn bare filtreres ut.

Mange vil nok si at det logiske da kanskje hadde vært å sikre sæ for alt, hadde det ikke?
Men det e jo ikke noe kuult!! Det e jo som å innrømme nedelag, som å rope ut i periferien at æ har en dårlig hjerne, en hjerne som ikke klarer å behandle helt elementær informasjon (for det e jo ikke akkurat snakk om kvantefysikk her), en hjerne lagd av polytetrafluoreten, bedre kjent som teflon… Så ofte regner æ bare med at æ blir å huske det, også…. ja. Så går det jo sånn som det måtte gå.

Da blir det nybakte brødet liggende på benken å tørke, eller pakken æ skulle hente på postkontoret blir sendt i retur, det kommer varsel på regninger æ ikke husker å ha mottatt en gang, men når æ leiter i regningsbunken så ligger dem jammen der og gliser mot mæ, eller æ glemmer Wilma ute i hagen og husker ikke på at æ har en hund før æ hører at ho står på trappa og hyler…

And at once I knew I was not magnificent

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *