Havet. Redningsvest. Hverdagen.

Kjevemuskulaturen min er øm. Jeg våkner tidlig om morgenen og bader i svette med feber og hodepine, og merker at jeg har tygget kjevene så hardt sammen mens jeg har sovet at jeg er sliten allerede før jeg har stått opp. Tankene mine går automatisk til de som kom over havet i natt; De fortvilte fedrene som har tatt den nesten umulige avgjørelsen om å forflytte familien sin den hardeste veien til sikkerhet. De redde mødrene som desperat gjør alt for å få det viktigste de har trygt i land. Barna som kanskje ikke forstår omfanget av hva som skjer, men likevel forstår mye mer enn vi tror. Du ser det i øynene deres, og måten de engstelig iakttar foreldrene sine.

Jeg speider utover havet uten at jeg tenker over det og får hjertebank når jeg ser noe jeg ikke umiddelbart klarer å gjenkjenne som en vanlig fiskebåt. Jeg ser øynene deres for meg i hodet mitt; redde øyne, glade øyne, desperate øyne, letta øyne, sløve, neddopa øyne. Jeg hører latter og gråt om hverandre, og den evige piskingen av et urolig hav som slår mot fjærasteinene.

Båt

Foto:Martinebob

Du ser mamma blir hjulpet ut. Beina hennes er stive og kalde etter å ha vært sammenkrøket i flere timer i bunnen av en gummibåt fylt av iskaldt sjøvann, og hun faller sammen så snart hun kjenner land under beina. Pappa legger seg flatt på bakken mens han roper takk, om igjen og om igjen, tårene siler nedover kinnene hans. Du har aldri sett han gråte før og kjenner det knyter seg i magen. Selv står du alene i den kaotiske folkemengden og prøver å ikke falle hver gang noen skubber borti deg. Redningsvesten er så stram at du har problemer med å puste. Du ser noen av de du reiste sammen med smile og ta bilder av hverandre, andre igjen sitter på bakken og stirrer tomt ut i lufta. Du ser også mange mennesker du aldri har sett tidligere, alvorlige fjes som haster rundt og snakker et språk du ikke kjenner. Mange av dem ser vennlige ut, men etter alt du har opplevd de siste ukene, og de siste dagene spesielt, tør du ikke stole på noen.

En dame tar tak i deg og begynner å kle av deg redningsvesten, og så klærne dine. Du prøver å få øyekontakt med mamma for å sjekke om det er ok, hun nikker forsiktig, og du forsøker og la være å gråte. Du får på deg altfor store bukser og sko som ikke passer, men de er tørre iallfall; pappa er enda klissvåt. Noen har stappet en banan i hendene dine; du er enda kvalm etter båtturen og har ikke lyst på. Du tar likevel en tygge for å være høflig. Pappa smiler endelig, mamma også, og du forstår at dette er det stedet de har snakket så mye om i det siste. Det stedet der dere ikke trenger å være redde mer. Du skulle ønske broren din også kunne være med, men ingen vet hvor han er.

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob

Dessverre er reisen deres langt fra over. De har enda mange, lange køer å stå i, mange dager hvor de kommer til å være sultne og tørste mens de våte og kalde forsøker å legge seg til rette på et fortau for å sove. Så skal de registreres, og få stempel som asylsøker; en som bare ønsker å skumme fløten av velferdsstaten i et eller annet rikt, Europeisk land. Er de en av de få prosentene som kommer seg til Norge blir de plassert i mottak. Der skal de leve for under tre tusen kroner i måneden, og det skal inkludere alt av mat, klær, ting, legebesøk og ikke minst tannlegebesøk. Og der skal de sitte og vente i månedsvis, kanskje årevis mens de leser i nyhetene at de egentlig ikke er ønsket. At landet og lokalsamfunnet ser på de som et problem og en byrde.

Foto: Nicolas Lordanou

Foto: Nicolas Lordanou

Når du har fått et barn overlevert i armene dine, som du ikke er helt sikker på om lever eller er i ferd med å dø, fra en mor som er så sliten og redd at hun så vidt klarer å stå på beina sine; da skjønner du at dette er større enn deg selv og dine behov, større enn at byen du bor i kanskje får litt dårligere tannlegetilbud eller at folk får litt lengre ventetid hos legen, større enn at landet du bor i må bruke noen milliarder ekstra av den enorme oljeformuen sin. Du skjønner at dette er dine brødre og søstre fra en annen kant av verden, og at vi i Norge er ufattelig heldige som tilfeldigvis har havnet her oppe- rett vedsiden av oljen, og med en lang, åpen kystlinje og få land som grenser mot oss.

Foto: Nicolas Lordanou

Foto: Nicolas Lordanou

Det er vanskelig å være tilbake i hverdagen, men jeg forsøker som best jeg kan å komme inn i alt det normale igjen; det er mye viktig arbeid som venter for meg her også. Det føles spesielt å tømme oppvaskmaskinen når jeg vet at det samtidig kommer inn seksti stykker i en båt ment for seksten, og jeg ikke er der til å hjelpe dem. Jeg forsøker å trøste meg med at det er noen andre der, men samtidig vet jeg at det ikke er frivillige nok til å ta imot den voldsomme strømmen, og at det er mange båter som kommer inn helt alene. Det er vanskelig å akseptere at mennesker som rømmer for livet først blir tvunget til å ta en så farlig fluktrute, og deretter ikke møter annet enn en tom strand. Veldig vanskelig.

Tankene mine går til alle frivillige som har vært, er og skal dra ned for å hjelpe til. Hjertet mitt er hos dere.

There is a light that never goes out

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *