Varsomt. Sedertre. Hjertekammer.

Han har de mykeste hendene du noen gang har holdt, og når han varsomt stryker tommelen over pekefingeren din mens hendene dokkers e løst fletta sammen, så får du gåsehud helt inn i hjertet. Du glemmer kordan det e å puste et par sekunder mens han forsiktig bøyer sæ ned for å kysse dæ, og du strekker dæ langsomt opp på tærne for å komme nærmere. Det kiler i fra hodebunnen og ned i tåspissan, hjertet banker så fort og høyt at du e redd han skal høre det. Redd for å avsløre kor forventningsfull og nervøs du e, redd for at han skal bli bekymra og stoppe opp, bryte magien.

Du kjenner pusten hannes mot leppan dine halvsekundet før dem møtes, og når øyan dine lukkes føles det som om kroppen din blir flytende. Du glemmer alt som e rundt. Alle lyder, alle inntrykk, all energi fra den travle, pulserende byen, alle dårlige følelser og all nervøsitet. Alt.

Det varer en hel evighet.

Også hvisker han i øret ditt at du e den vakreste jenta han vet, og du kjenner at du rødmer mens du mumler takk nedi halsgropa hannes. Det lukter sedertre og geosmin; du puster dypt inn gjennom nesa for å trekke inn mest mulig av han på en gang. Det blir aldri nok.

Innimellom blir du grepet av en overveldende følelse av at du skulle ønske du bodde inne i det varme, romslige hjertet hannes. At du bare kunne ligge i et av hjertekamran hele dagen og lytte til de stødige slagan mens du ble fylt opp av den lune godheta og tryggheta han alltid utstråler. Tålmodigheten hannes e imponerende og kjærligheten endeløs, hadde du bare hatt en femdel av det så skulle du sagt dæ fornøyd. Når han rolig forklarer dæ noe du lurer på for fjerde gang fordi du bare ikke klarer å pakke hodet ditt rundt det, brenner hjertet ditt av beundring.

Han forstår nok ikke omfanget av den evige flammen som gløder inni dæ, eller sorgen som gror fram ut av ingenting, men det gjør du ikke sjøl heller. Han stryker dæ forsiktig over håret og hviler leppan mot panna di når det stormer som verst. Og det e nok. Han e der alltid, og det vet du.

De säger vemod går i arv
De säger sorgen frös vi med
Men den her ilskan som jag känner
Vad skal jag göra utan den

De säger vemod gör dig stärk
Och sorgen kan jag leva med
Men den här kärleken som bränner
Ingen kan leva utan den.

Det känns som jag landade alldeles nyss på en öde planet

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *