Jesus. TV. EU. Bestefar

Da æ skulle reise til Hammerfest fra Vadsø på søndag så traff æ en av mine gamle barnehagetanter, som det het den gangen. Ho spurte om æ huska da æ reiste mæ opp framfor alle i barnehagen og klokkeklart sang «Internasjonalen» til stor applaus og forundring blant barn og ansatte. Det va bestefar som lærte mæ den og mange andre lignende sanger fra en liten, rød sangbok fra Fagforbundet. Æ pleide å få sitte på fanget hannes mens vi sang og æ hørte på bestefar sin stemme at sangan va viktig og at han mente det han sang, og da ble de viktige for mæ også selv om æ ikke skjønte så mye av teksten og æ syns det hørtes direkte upraktisk ut og skulle samles på «hvalen», men æ tenkte at det nok va enda en voksengreie på linje med mange andre voksengreier som va litt uklare på den tida.

En gang som liten fant æ en stein som ligna helt på Jesus. Vi ungan i gata diskuterte lenge ka vi skulle gjøre med den. Skulle vi vise den til noen eller holde den hemmelig? Kanskje va det et tegn på et eller anna? Noe bra? Dårlig? Vi endte til slutt opp med å gi den en verdig bisettelse med noen velvalgte ord vi hadde plukka opp på søndagsskolen. «Kjære Jesus. Gi oss i dag vårt daglige brød på vei til himmelens land. Herren vår Gud vil vi takke. Amen» sa vi i kor og la Jesus i en skoeske oppå en seng av bomull vi plukka på en myr vi overhodet ikke fikk lov til å dra til (sorry mamma, men det gikk jo bra). Så skuffa vi jord over hullet, planta et kvistkors oppå og bukka ærbødigst. Vi va alle enige om at det hadde vært en flott og minnerik begravelse og at vi hadde løst Jesusutfordringa på en moden og gjennomført måte. Vi va flink å debriefe sånn etter store hendelser og vi reflektere ofte over ting vi opplevde og på den måten forsøkte vi å forstå verden rundt oss. Sånn som den gangen i tredje da vi fant et pornoblad og brukte ukesvis på å diskutere kossn sykdom de stakkars mannfolkan kunne ha hatt som fikk tissen demmes til å stå rett ut sånn der. De burde jo bli kjørt til sykehus omgående, ikke bli tatt bilde av naken til spott og spe for alle.

Det va flere av oss som gikk på søndagsskole. Æ gikk mest fordi vi sang fine sanger og fikk klistremerker av fisk i gull som vi limte inn i et lite kort. «Min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd», sang vi av full hals og gjorde noen kristenboyband-bevegelser med arman som søndagsskolelæreren hadde lært oss. Æ syns det va fint og av og til fikk vi jesusboller, men æ husker at æ ofte satt der og så på de rundt mæ og lurte på om de virkelig trodde på historian som ble fortalt eller om de også lata som. De voksne jamra med liv og lyst og på en måte så minte de mæ litt om bestefar når vi sang internasjonalen, men selv om æ sang måne og sol med en så ektefølt innlevelse at søndagsskolelæreren fikk tårer i øyan, så tenkte æ aldri at teksten va noe anna enn en hyggelig tekst med en fin melodi. Kunne det virkelig være sånn at de andre trodde det va sant? Æ turte aldri å spørre.

Da æ hadde lagt søndagsskolen på hylla vurderte æ en stund å kaste mæ inn i politikken. Da æ va ni skulle det være folkeavstemning om vi skulle melde oss inn i EU og noen hadde funnet ut at det va lurt å sende et NRK-team til skolen for og lodde stemninga blant tredjeklassingan. Det skulle trekkes ut fire stykker som skulle få komme på TV for å si noen ord om koffor Norge ikke burde gå inn i EU (tydelig at NRK hadde en agenda her). Husker ikke helt ka kriterian for å være med va, men æ ble nu iallfall plukka ut og plutselig så sto vi i skolegården som tente lys på en liten rekke og så på mens de rigga til med kamera og lys og hele pakka. Æ hadde krangla mæ til å stå først og mens vi sto der og kjente på en berg- og dalbane av følelser – alt fra spenning til glede og nervøsitet og den der altoppslukende kvalmen som gjerne kommer før du skal til å gjøre noe du egentlig ikke tør, så innså æ at æ ikke hadde den fjerneste anelse om ka EU va for nåt og hvertfall ikke koffor alle rundt mæ va så opptatt av at vi på død og liv ikke måtte bli medlem.

Det føltes med ett som om all farge forsvant fra ansiktet mitt og æ ble helt stiv i blikket. Tanken hadde ikke streifa mæ i det hele tatt, vi hadde alle vært så lykkelig og stolte over å ha blitt plukka ut, ingen av oss hadde jo vært på TV før bare på radio (æ va på radio hver morra i flere år! Æ sa: Godmorra alle Finnmarkinga, nu må dokker stå opp, klokka e syv!» så livet i rampelyset va ikke ukjent for mæ), men TV va nytt og stort og æ husker at vi oppglødd snakka om at vi mest sannsynlig skulle på en landsdekkende nyhetssending i beste sendetid. Når æ tenker tilbake på det så va det sikkert bare NRK Finnmark som skulle sende en liten reportasje på Nordnytt, men i mitt hodet va det altså minutter til æ skulle på Rikstelevisjonen og æ hadde ikke den fjerneste anelse om ka æ skulle si om koffor vi ikke skulle bli med i EU. Bestefar kom til å bli skuffa…Æ snudde mæ brått til han som sto bak mæ, og han må umiddelabart ha sett det desperate uttrykket i fjeset mitt for han bøyde sæ raskt inntil mæ, og æ hviska:

«Tor, du må hjelpe mæ, æ vet ikke ka æ skal si!»
«Hæ? Vet ikke ka du skal si? Du skal jo bare si et par setninger om koffor vi ikke skal melde oss inn i EU?»
«Ja…» Det satt ekstremt langt inne å innrømme at æ va helt blank.
«Ka du skal si da?» Prøvde æ mæ. Og han betrodde mæ en hel drøss med ting han hadde tenkt på, men sa at han ikke hadde funnet ut nøyaktig ka av det han skulle bruke. Vi fikk bare lov til å si en setning hver.
«Det va bra det der med solidaritet», hviska æ tilbake «men det siste du sa kan du ikke si for det va akkurat det æ hadde tenkt til å si» sa æ og snudde mæ tilbake og forsøkte febrilsk og stenge ute alle lyda så æ kunne memorere det han hadde sagt. Og det funka, for det husker æ enda, 23 år etter!

Martine Berg 9 år:
«Norge må si nei til EU for ellerså blir fiskeran sur
og det blir lettere å smugle narkotika inn i Norge».

Æ tror det e mange øyeblikk i bestefar sitt liv som va større enn akkurat det, for å si det sånn.

Men det va altså bestefar som sådde en spire i mæ allerede fra æ va et lite knøtt om arbeiderbevegelsen, solidaritet og kor viktig det e å jobbe og bidra til fellesskapet med å betale skatt og være god og hjelpsom mot de rundt oss. Han har fortalt hundrevis av historier om livet før, under og etter krigen og gjennom alle de her historian e det hele tiden en rød tråd – hardt og redelig arbeid. Uten å gjøre et poeng ut av det, det e bare sånn man gjør. Man jobber og tjener peng og bidrar og tar vare på hverandre, og i de senere tider har han som mange andre også sett at det holder på å gå til helvete med kula vi bor på også, og at den óg e nåt vi må passe på.

Æ vet ikke helt ka æ prøver å si, det va ikke meninga at det skulle bli noe valgblogg, æ ville egentlig bare fortelle en (rar, usammenhengende) historie, men som alle sikkert har fått med sæ så e det jo valg snart så æ kan likevel avslutningsvis minne alle på å stemme. Det e ganske chill, man kan også forhåndsstemme og da slipper man å stå i den lange køen. Bare nevner det sånn i forbifarta. Det e ikke flaut å ikke få det til, de valgkortan kan være litt forvirrende – æ syns det va vanskelig de første gangan også, bare spør om hjelp det gjør ingenting. Tenk på Martine 9 år som ikke visste ka EU va (og istendefor STJAL noen andre sine gjennomtenkte resonnementer. Unnskyld, Tor).

Også samles vi på valen, seieren vet vi at vi får. Og Internasjonalen, skal få sin folkevår!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *