Ord.

Erkjennelsen hadde satt pinlig langt inne, men etter en kveld med selvransakelse av den ubehagelige sorten, måtte han bare krype til korset og innrømme det; ord hadde blitt en utfordring.
Det va ikke bare det at han ikke fant fram til dem, men de hadde i tillegg mista innholdet, følelsen, eller meninga på en måte. Der han tidligere med enkelhet kunne binde ord sammen til flotte, flytende setninger med tyngde og betydning, kjente han i stor grad at lekenheten og nærheten til ordan som jo så lenge hadde fylt han fra innsiden og ut, va i ferd med å visne hen og forsvinne. Han følte sæ avkobla og fremmed. Som om han ikke passa inn i den verdenen mer.

Han hadde aldri vært spesielt flink til å administrere koblinga mellom den overordna delen av nervesystemet og munnen. Det va en direkte kontakt som føltes for tilgjengelig og styrt av impulser. Han likte den analytiske distansen det ga han å skrive, overblikket og kontrollen. I samtaler med mennesker følte han sæ alltid så avkledd.
Blottlagt.
Rent poetisk kunne han naturligvis vedgå det vakre ved den dype samtalen, den som gjør at du plutselig blir klar over ukjente fasetter ved dæ sjøl, eller den som får dæ til å endre mening om en sannhet som lenge har vært en del av dæ. Jo, når han tenkte over det så va det noe ved sånne samtaler han likte; det va absolutt noe berikende ved å møte hverandre i det rommet. Noe sårt og ærlig. Men i dagliglivet va det ikke plagsomt mange sånne møter, de forholdt sæ stort sett på det overfladiske planet.

Og det va for så vidt helt greit. Han va bestandig usikker på om folk virkelig hadde lyst til å snakke med han eller om det bare va en slags profesjonell eller medmenneskelig medynk. Han forsøkte til enhver tid å benytte sæ av færrest mulig ord, på en rask og saklig måte: Stadig usikker på om samtalepartneren ville gå lei han og ordan før han va ferdig, selv om de hadde gjennomgått en omstendig utvelgelsesprosess og blitt filtrert et utall ganger før han til slutt pressa dem ut mellom leppa sine. I det siste hadde han i tillegg kjent på en type selvbevissthet som ikke hadde vært tilstede i han tidligere. En selvbevissthet knytta til skrivinga som gjorde at det føltes som om alle skrevne ord og setninger måtte være fullkommen, perfekt, ha en misjon eller en eksepsjonell betydning. Som om det han skreiv ble rissa inn i stein og aldri kunne endres på.

Kunne det være sånn at han, i hans omhyggelige streben etter å formulere sæ med et minimum antall ord, og så presist og nøyaktig som mulig, hadde tapt nærheten og tilknytninga til det stedet der man finner de spesielle ordan; de man for eksempel trenger for å beskrive smaken av en perfekt sjokoladekake, eller den tomme følelsen som kommer snikende når man e ferdig med en ualminnelig god bok.
Kanskje hadde han havna i en ond sirkel der alle ord han aldri brukte fordi han va så engstelig for å bruke dem, ble fortært. Sugd inn i en hensynsløs og brutal hendelseshorisont som splintra, smuldra, smadra, sindra, moste, pulveriserte, tilintetgjorde.

Konspirasjoner satt til sides så kjente han iallfall så helt avgjort at ordan va mindre tilgjengelig, og samtidig liksom drapert i et grått slør som gjorde dem uklar, vag og mindre mektig.

Han smakte på ordet ensomhet og huska bittert tilbake til en tid da akkurat det ordet ville gitt han et hav av assosiasjoner og en brennende trang til å formulere kordan det resonerte med hans grenseløse, indre univers. Nu va det bare en følelse som gnagde i han uten at han kunne gjøre anna enn å sukke stille.

All I need is a fraction of what your world can give 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *