Dagligdags. Forakt. Jubel.

Du vet de helt vanlige dagene, de som ikke e hverken bra eller dårlige – de bare e, på en måte? Været e som været alltid e, lunsjen smaker lunsj og folk går i jeans og skjorte med flekk fra Toro-bolognesen i går. Nyhetene melder om en passelig stor ulykke et eller anna sted, en politiker har sagt noe dumt (gjerne en fra FRP mens Resett hyller at noen endelig har mot nok til å vise kor skapet skal stå!), en C-kjendis legger ut om den vonde tiden etter samlivsbruddet og en støtteordning til en svakerestilt gruppe i samfunnet som utgjør en minimal del av statsbudsjettet, vurderes kutta. De dagene der, de helt alminnelige dagene som kommer og går og bare fyller hullene mellom de spesielle dagene der det skjer mer nevneverdige ting, som for eksempel ninjaklemmer, at Chelsea vinner en seriekamp eller at lønna tikker inn på konto én dag tidligere enn den pleier – de helt ordinære snart glemte dagene; de va hennes absolutte favoritter!

Når verden gikk sin vante gang og alle gjorde sine dagligdagse ting, da va ho på sitt aller mest henrykte. Da skrudde antennene hennes sæ på og ho va helt hundre prosent tilstede i livet. Ho kunne sitte på plassen sin å høre to kolleger stå og småprate om et eller anna helt trivielt, kanskje en av dem sa noe morsomt også lo de begge kort før de hasta hvert til sitt – å nesten boble helt over av fornøyelse. Ho kunne bli ramma av en sånn intens hverdagskjærlighet at det gjorde vondt i mellomgulvet og ho måtte sette sæ ned en stund og bare puste.

Regn som kom ned sideveis, føtter som alltid va kalde, flatt hår som så ut som om noen hadde vaska det med formfett, rusk i øyet, lukta av mandarin på fingrene som satt igjen timevis etter siste båt, kald kaffe, kø i butikken, et stressa smil i gangen på vei til et møte – alle de tingene som vanligvis blir tatt forgitt, de som bare skjer – som går rett i glemmeboka etterpå; det va de tingene ho likte aller, aller best.

Men det pleide ikke alltid å være sånn. Ho bar lenge på en enorm forakt for det ordinære og hata hverdagen like intenst som ho hata kjøttsuppe og lineær TV. Rutinene – forakt.  De taktfaste mønstrene de alle fortapte sæ i hver dag – forakt.  Den smale, trange firkanten alle ble pressa inn i – forakt. Mennesker som gikk med strømmen – forakt!!

Forakten gjorde at ho til slutt kjente sæ helt utenfor. Ho kunne sitte blant venner å føle sæ som det mest ensomme mennesket i hele verden. Ofte va det som om tida gikk i sakte film og levna ho med uendelig lang tid til å betrakte, analysere og vurdere; kroppsspråk, holdninger, meninger, følelser, ansiktsuttrykk. Det endte som regel i forakt.
Det fantes til slutt ikke et eneste menneske i hele universet ho va på bølgelengde med og til slutt måtte ho ta et oppgjør med sæ sjøl – forakten for verden måtte bort, ellers måtte ho det; for den ho forakta aller mest av alle va naturligvis sæ sjøl.

Og nu satt ho igjen som et menneske som hadde blitt dus med hverdagen. Ho va fortsatt irriterende mye tilstede i sitt eget hode og kunne av og til kjenne den iskalde, kalkulerende flegmatikeren inne sæ bli flau over å observere sæ sjøl nervøst stamme og stotre ut setninger av varierende intellektuell kvalitet (miniforakt). De smale, analytiske øynene va innimellom fordomsfull og småsint i møte med firkanten (mikroforakt), men stort sett va ho fylt med jubel og varm hengivenhet for verden og menneskene i den.

Men lineær TV og kjøttsuppe va fortsatt ikke aktuelt.

Jeg vil høre noen si at også dette. Det skal gå over

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *