Karantene. Kjøleskap. Koronasmittekatalysator.

Her kommer et aldri så lite livstegn fra Casa del Blinken i disse underlige tider. Verden endrer sæ raskt og æ kjenner behovet melde sæ for å få ned noen tanker om den nye hverdagen før uka e omme og glemt i sammensuriummet av overveldende inntrykk. Forhåpentligvis e vi tilbake til en slags normal snart, men det e vel ingen som helt vet kor det her farer avsted – kanskje aner vi bare vage konturer av kor annerledes samfunnet vil måtte operere framover.

I dag e vi på dag seks med hjemmekontor og åtte dager inn i (en slags) karantene. Æ va ute og reiste for et par uker tilbake; syv flyplasser, ni fly og tusenvis av folk. Ti/tolv dager etter at æ kom hjem opplevde æ tung pust/feber/mild hoste. Det kan selvfølgelig være ka som helst; æ ble mest sansynligvis eksponert for ørten forskjellige vinterforkjølelser/influensaer/ virus/sopp/protozoer/bakterier osv. på min ferd, men akkurat nu e vel neppe tida for å ta sjanser. Æ vil ha mæ frabedt å gå rundt som en uvitende koronasmittekatalysator og ende opp med å gi det til noen som kan ta skikkelig skade av det og potensielt dø. Nei takk. Æ snakka med en lege på mandag og fikk den samme beskjeden som alle i lignende situasjon får; hold ræva i ro til du e symptomfri. Nu begynner det så smått og føles normalt, så fra neste uke tenker æ å bevege mæ ut i verden igjen.

Men altså, hjemmekontor. I min forrige jobb ble æ utstyrt med mobilt kontor så æ hadde mulighet til å jobbe fra kor som helst, for eksempel hjemme, og det gjorde æ innimellom dersom æ hadde behov for å være konsentrert i lengre strekk av gangen. Således e æ jo ikke fremmed for konseptet og har egentlig gode rutiner rundt det, lite prokastinering og får stort sett gjort det æ skal – nu, however, e det veldig annerledes, og æ har ikke helt klart å forklare konseptet før æ hørte Dag Sørås sin podcast «Debrief med Dag» i morrest mens æ tørka over kjøkkenet og kokte kaffe til husstanden. Han brukte ordet «mental unntakstilstand» og da fikk æ ordet æ sårt har trengt for å beskrive kordan det kjennes oppe i hjernen akkurat nu. Mental unntakstilstand. Det føles litt som å sitte i en endeløs forelesning med et tema du knapt har noen forhåndskunnskaper om, så skal flere ulike forelesere med varierende grad av (relevant) kompetanse presentere sitt synspunkt, sin vinkling og mening – også e den din jobb å sortere alt og gjøre dæ klar for eksamen i «Verden går til helvete – eller gjør den egentlig det?» der du med egne ord skal beskrive situasjonen og ka faen vi skal gjøre. Jeg er en flyvefisk i et evighetsbasseng (Cezinando, 2019). Æ føler mæ mer som en pingvin i en stige.

Ja det e faktisk for mye å fordøye for en liten dame fra Vadsø med begrensa hjernekapasitet. Altfor mye.

Æ fjerna Facebook fra telefonen i jula fordi æ trengte pause. En slags avrusning faktisk. Æ innså en kveld da det gjentatte ganger hadde klødd intenst i pølsefingran etter å få sjekka sosiale medier i stedet for å følge med på den koselige julefilmen vi hadde satt på (Klaus), at æ hadde fått et alvorlig problem. Æ hadde blitt en dopaminjunkie. Sansemessig overstimulert og følelsesmessig understimulert, for å sitere lege og moroklump Trond Haukedal, og det va på høy tid å ta grep.

Nu kan æ med 120% sikkerhet si at æ e på kjøret igjen. Facebook e tilbake på startskjermen sammen med et uvisst antall nyhetsapper – og de pumper ut push-varsler i eninga med beskjeder om antall døde fra ulike land, krisepakker fra regjeringa, nye lovendringer, folk som driter i karanteneregler, folk som e redd, symptomer, anbefalinger, forbud, påbud. Hjernen e (fette)fritert. Plutselig kan æ ta mæ i å ha forvikla mæ inn i lange tankerekker med rot i «The Tribe», en ungdomsserie fra slutten av 90-tallet der konseptet va at alle voksne plutselig døde av et mystisk virus også måtte de som va igjen drive samfunnet videre. Ser for mæ en potensielt blodig strid om og mellom de ulike bydelene her i Hammerfest, at æ og Wilma, noe ufrivillig, må ta på oss å regjere Blinken/Sukkertoppen, ja muligens hele Baksalen – for å holde orden i rekkene, og for å trene opp den fryktløse Baksalenbataljonen slik at området e sikra å vinne den bitre kampen om de mest livsviktige ressursene, som i det siste har vist sæ å være toalettpapir. Vi kjøpte heldigvis en familiepakke her om dagen og har nu tyve skinnende, hvite ruller Lambi soft liggende på badet, klar til dyst.

Føler mæ rik og mektig, og fra nu av forlanger æ å bli titulert Lord Berg av Baksalen.

Et anna problem med det her midlertidige hjemmekontoret ingen helt vet midlertidigheta av, e den enorme tilgangen til mat og søtsaker. Kjøleskapet e 328 cm unna arbeidsstasjonen min (ja æ har målt, har hatt tid til mange nye ting de siste dagene) og det kan fort by på utfordringer når konsentrasjonen e så som så. Karantenekroppen e snart et faktum og det e kanskje like greit at det ikke blir noen ferietur i overskuelig framtid. Men selv om dagene har vært merkelig og formen har vært redusert, så har vi vært opptatt av å opprettholde døgnrytmen; vi har stått opp til normal tid, spist frokost, sett nyheter og deretter forsøkt å jobbe tilnærma lik en hel arbeidsdag. Det føles bra, normalt liksom, og det e rart kordan man klamrer sæ til det normale når verden smelter rundt oss.

Wilma, dyret, va urolig de første dagene, ho e jo vant med å få noen timer aleina mens vi e på jobb. Gud vet ka ho driver med, men det kan virke som at ho e omtrent like introvert som mæ og trenger tid for å lade opp; tid for sæ sjøl der ho kan ligge og savne oss, se fram til neste måltid, grue sæ til ho blir pressa ut på tur og muligens må gjennom en kloklipp, eller enda verre: et bad. «Kor mange tyggepinner kan æ mase mæ til i kveld? – skal æ prøve å gå for rekord?». Nu e vi jo i lag 24/7 og det e i tillegg rasjonering på tyggepinnene, æ skjønner godt at ho blir lei. Vi har ikke hatt koronasamtalen enda, æ kvier mæ, æ tror ikke ho vil takle det veldig bra. Ho slår mæ som en som blir kjempestressa og sporenstreks krever at vi løper på butikken for å hamstre inn boksmat, gulrot og enorme mengder kyllingpinner. De siste dagene har vært enklere, ho liksom glidd inn i rytmen ho også, og det va faktisk ikke en dag for seint. All jævla ære til de som e hjemme med barn.

I morra e det Jernteppet-Quiz over nett og vi skal bestille hamburger fra SOT levert på døra. Æ e enormt imponert over kordan folk og lokale bedrifter har klart å omstille sæ på kort tid. Æ håper så inderlig at alle berger sæ, at vi slipper å se en kirkegård av små og store næringer i kjølevannet av det her. Det vi har betyr så uendelig mye for oss her oppe i nord. Vi e flink å benytte oss av lokale tilbud, og det har æ heldigvis inntrykk av at de fleste rundt oss e også. Æ har lagt inn en bestilling i stampubben sin nye vipps-nettbutikk på seks glass til musserende vin og seks ølglass med den fine logoen demmes på, for å støtte dem litt ekstra i den her tida (JADA, Jan Henning, æ vet at vi har 24 ølglass fra før av, men ingen av dem har sånn logo eller form, og e det nu egentlig mulig å ha for mange ølglass? Det kan æ faktisk ikke tenke mæ).

Avslutningsvis: Visste du at det Islandske ordet for «verden» e «heimur» som stammer fra ordet «heim» som betyr hjem! Syns det e så flott. Verden e jo vår heim og the sky is a neighborhood.

Fred ut.

Hjemmekontor i Casa del Blinken

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *