Hytteforbud. Jesus. Halvdan.

Ja mine damer og herrer – da e vi fjorten dager inn i vår nye, underlige og på noen måter litt (for) spennende og på andre måter kjedelige, tilværelse. Status per i dag e at det finnes folk som e sur fordi de ikke får lov å dra på hytta, mens andre plages med mindre dramatiske ting som null inntekt, masse lån og en familie å ta sæ av oppi det hele, men ka i fan. Det e likevel ikke like trasig som hytteforbud, særlig nu som påska e like om hjørnet og tradisjoner som tross alt strekker sæ så langt tilbake som Jesu tid gjør sæ gjeldende. Som vi alle vet møttes jo J.K og hannes tolv nærmeste en langhelg i Jerusalem på hytta til faren til Jesus. Der va det koldtbord, rødvin, guttastemning og tidenes nach som strakk sæ ut i de sene nattetimer, helt til Judas Iskariot viste sæ å være en pikk og det skjærte sæ fullstendig (derav navnet skjærtorsdag), men det e nu uansett guttastemninga, hytta og kosen vi må huske på. Tradisjonan. Og dem kan ikke brytes. Aldri. Selv ikke under en pandemi.  

Personlig syns æ den her uka har vært enklere å forholde sæ til enn den forrige; Æ har liksom akseptert unntakstilstanden full ut og innretta mæ deretter, som en flink og lydig borger av det siviliserte samfunnet vi kaller for vesten. Ville vesten. Vest-Finnmark.
Æ hoster i albuen, holder mæ 1-2 meter unna folk, vasker hendene i minst tjue sekunder uhorvelig mange ganger i løpet av dagen, hamstrer ikke mat, handler lokalt og tar vare på min fysiske og mentale helse.
En psykolog ville muligens pirka i at alkoholforbruket har økt noe, men det e jo for pokker ikke anna å gjøre om kveldan enn å se på serier og drikke rødvin. Hjernen e tuna inn på koronakanalen fra morgen til kveld og da har æ et behov for å koble ut mot slutten av dagen, for ikke å bli helt koko-bahia. Æ e arvelig belasta og kulturelt betinga til å se rødvin og avslapping i sammenheng. Det e definitivt ikke tida for å ta et oppgjør med uheldige mestringsstrategier, og æ tenker uansett at det finnes verre ting æ kunne gjort. Begynt å jogge for eksempel. Æ slapper iallfall av.

Natt til tirsdag drømte æ at æ va booking-ansvarlig for en liten festival i Vadsø som het «Våryr» og hadde, som seg hør og bør, booka det finske heavy metal-bandet Lordi som headliner, de som vant MGP i 2006 med klassikeren «Hard Rock Halleluja». Midt i den her koronagreia hadde æ glemt helt å avbestille, og ble ganske overraska da æ plutselig fikk en telefon fra Mr. Lordi i egen person som kunne fortelle at hele rukkelet satt i loungen på Tromsø International Airport og spiste kanelbolle og gleda sæ til festival. Det ble selvfølgelig full panikk fordi både Scandic og Fjordhotellet va stengt, så æ måtte ringe til bestemor å få dem innlosjert i kjelleren i Oscarsgate 92. Det sir sæ sjøl at det ble et jævla mas, og æ va sliten og helt enormt letta da æ våkna og innså at det bare va en drøm.

Ellers har æ hørt mæ opp på diskografien til Halvdan Sivertsen, min barndomshelt. Til å være langt over gjennomsnittlig interessert i musikken hannes va det overraskende mye æ ikke hadde fått med mæ. Det e underfundig med den musikken du hørte som liten, kor den har endra sæ fra å være en fin melodi med en tekst du skjønte sånn halvveis ord for ord; til å gjenoppstå i de hårete voksen-øran dine som en velkjent melodiøs og poetisk symbiose der både tekst og melodi gir mening og treffer dæ på en ny måte. Halvdan e jo en fyr som har satt ord på det meste i livet og synger både om de små og store utfordringene i hverdagen og kjærligheta, og de mer kompliserte spørsmålan rundt innvandringspolitikk, klimautfordringer, sosiale ulikheter og krig.

I filmen «Love Actually» sier rollefiguren til Emma Thompson noe æ kan kjenne mæ igjen i. En aldri så liten digresjon først bare: I jula så arrangerte Hammerfest Sanitetsforening pysj-kino med kakao der de viste Love Actually i storsalen. Det va en aldeles fortreffelig opplevelse, veldig artig å se den for (minst) femtende gang og le hjertelig i lag med masse damer (og én mann, Jan Henning) som sikkert også så den for femtende gang (tror ikke Jan Henning har sett den femten gang, men iallfall to). Det va en sånn deilig, kollektiv hyggevibbe i rommet som æ lever litt på enda.

Uansett, dialogen går omtrent sånn her:

Harry: What is this we’re listening to?
Karen: Joni Mitchell.
Harry: I can’t believe you still listen to Joni Mithell.
Karen: I love her. And true love lasts a lifetime. Joni Mitchell is the woman who taught your cold English wife to feel.
Harry: Did she? Oh, that’s good. I must write her sometime and say thanks.

Og så tulla han det jo selvfølgelig til med å kjøpe et gullkjede til den sjarmerende kontordama i stedet for den flotte kona si, men det e en diskusjon for en anna dag.

Halvdan har vært med på å gi mæ et språk og en slags dyp forkjærlighet for hverdagsslitet, (et romantisert hverdagsslit kanskje) og for den enkle, men store og mektige kjærligheta. Kjærligheta for livet, jorda og folk, og ka den gjør med oss, på godt og vondt. Og da sier vi tusen takk til dæ Svadagenerator Martine Bergliot. Beklager, æ skylder på isolasjon og mye rødvin.

En liten ting til bare, Halvdan har en låt som heter «Amerika» som hadde passa ypperlig som soundtrack til den ikoniske pressekonferansen i Love Actually der Storbritannia sin statsminister forteller Amerika sin president at han må holde de feite pølsefingran sine vekk fra både det ene og det andre.

«Du sir du e for frihet og for fred, Amerika, Amerika, men du har trampa altfor mange ned, Amerika, Amerika».

Før æ runder av Halvdan-ranten min så vil æ anbefale på det sterkeste å vie åtte minutter og førtiseks sekunder til «100.000 tommeltotta» på albumet «Helt Halvdan». «Én mann som sang, og det va en fyllik fra Fauske» og «Det va en satans natt, førr ikke lenge sia, æ hadde funnet mæ bensiin, beenissiiin, bensiiiin».

Over til noe helt anna. I går fikk vi utdelt vaktplan i forbindelse med en nyoppretta lokal korona-chat for barn og unge. Æ e satt opp i helga og et par dager i neste uke. Det e glimrende nyheter, da har æ noe håndfast å bedrive tida med. Her i Hammerfest e det foreløpig sånn at man ikke kan omdisponeres utafor egen sektor, og omtrent hele min sektor (æ sitter fagstab for barn og unge, organisert under oppvekst og kultur) e i samme situasjon som veldig mange andre, så da blir det lange dager med mye tid til å oppdatere sæ på nyheter (som da altså resulterer i rødvin på kvelden).

Ellers kan æ melde om at stemninga her hjemme e usedvanlig god enda vi så og si har tilbragt hvert bidige minutt i lag de siste 14 dagene. Pappa pleier å si at ildprøven for å se om et forhold e liv laga e den første ferien, når rutiner brytes og man skal være i lag hele tida, men æ vil si at en karantene faktisk e vel så effektivt. Æ visste ikke at æ kunne være så plagsom, unnskyld.

Til slutt vil æ dele et dikt som e skrevet av en fyr som heter Hans-Olav Mørk, prest og tydeligvis flink med ord. Æ e ikke kristen, men skulle nesten ønske at æ va det i sånne her tider. Tenk og hatt en urokkelig tru på at noen hadde en plan for det her og at det kom til å gå bra til slutt uansett.

Vi skal møtast
Vi skal møtast
når dette er over,
ved eit bord
i ein smekkfull kafé,
i ei kyrkje
der midtgangen yrer
mot Guds alter
og det som skal skje.
Vi skal syngje
og danse
og le.

Vi skal gje til kvarandre
ein lovnad:
Vi skal møtast
når vegen er gått.
Når all prøving vi fekk,
er lagt bak oss,
når vi, trass i det vonde,
har stått,
skal vi dela det svar
vi har fått.

Men alt no veit vi svaret.
Vi veit det.
Det å elska kvarandre
er alt,
bere bører
når ein har for mykje,
halde oppe
når nokon har falt.
Det var kjærleik
som bar
då det gjaldt.


Wilma passer på nabolaget

2 tanker om “Hytteforbud. Jesus. Halvdan.

  1. Du er så god å skrive Martine. Flirer godt her jeg sitter og har lest din blogg. 😂😂😂 riktig god helg til dere begge.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *