Masker. Magisk. Fullkommenhet.

Det e mørkt og kaldt ute. En frisk høstvind herjer nådeløst i natta og fillerister de stakkars spinkle trærne. De få bladene som febrilsk har klart å klamre sæ fast til nu må forgjeves gi tapt, og seiler melankolsk nedover mot bakken der dem samles sammen i små dynger. Sakte rugger de fram og tilbake i det svake lyset fra en lyktestolpe et sted lengere bort i gata. Ikke en sjel e å se, og alt som kan høres e vinden som river og en klukkende latter fra et vindu på gløtt.

Inne e det varmt og deilig; og i sterk kontrast til det ubarmhjertige høstværet utenfor e det dessuten så mye glede og kjærlighet som det overhodet e mulig å presse inn i en liten stue. Du titter rundt dæ og tenker at du e den heldigste i verden som får lov til å leve livet ditt på samme tid og sted som de fine menneskan du sitter sammen med. Alle livsvalg du har tatt, alle gode og dårlige beslutninger, alle muligheter og alle tilfeldigheter har ført dæ dit du e i kveld; her og nu. Du kan skyve den dårlige samvittigheta bort, du kan glemme alle tanker om det som har passert; det du likevel ikke kan gjøre noe med; du kan forene dæ med fortida, akseptere den, og deretter leve livet i den viten om at alt va nødvendig for å havne akkurat i det øyeblikket her. Kjenn godt etter kossn det føles og ta vare på det; putt det inn i hjertet ditt så du kan fiske det fram igjen når det e tomt.

En magisk stemning hviler over det lille rommet og du vet at du ikke e den eneste som merker det. Fordi dokker e så synkronisert kan du koble dæ på de andre rundt dæ og kjenne kossn dem har det i sæ sjøl. Du ser plutselig ting du aldri har lagt merke til tidligere, og får en følelse av at alle har hjerte og sjel utpå kroppen, aldeles blotta og fri for skjold og murer.

Selv om dokker e av ulik alder, ulik oppvekst, har ulike opplevelser, utdannelser og filtre, så har dokker likevel mye til felles; og når alle formaliteter e lagt til sides, alle masker e falt, alle dører e åpna og de ytterste lagan e skrelt vekk, så oppdager dokker likheter ingen ante eksisterte. Tanker om verden, tanker om dokker sjøl og opplevelsen av å være en del av samfunnet – både på godt og vondt. Til og med ting dokker trodde dokker va helt alene om å føle viser sæ å være felles for flere. For alle kanskje. Det viser sæ at det innerst inne i sjeleposen finnes et ønske om å være nærmere, om å være ærligere, være åpnere og ikke minst ekte – helt forbanna ekte. Det e nært, fryktelig nært. Så nært at det gjør litt vondt når du kjenner etter, der inne et sted.

Lufta e elektrisk. Du ser i øyan til de andre at de kjenner på nøyaktig det samme som du; og det føles godt å dele en opplevelse av komplett fullkommenhet og glede sammen med noen som forstår kor du kommer fra og syns du e en fin kar likevel. Det får dæ til å tenke på kor mange det e egentlig e du kunne hatt fine samtaler og opplevelser med hvis vi bare va flinkere til å slippe hverandre inn, og dele av hverandre, med hverandre.

Nu vil æ at du skal sette dæ ned på et komfortabelt sted, trekke pusten dypt inn, og når du puster ut så vil æ at du samtidig skal lukke øyan igjen. Fortsett å holde øyan igjen mens du puster sakte inn og ut. Inn og ut.
Se for dæ en realistisk drømmesituasjon. Kor e du? Ka du driver med? Kossn e hverdagen din? Ka du ønsker å gjøre når du står opp? Ka du ønsker å gjøre når du kommer fra jobb? Hobbyer? Kossn mennesker har du i omgangskretsen din? Ka ønsker du å fylle livet ditt med?

Når du til slutt har din realistiske drømmesituasjon skissert klart framfor dæ, så ønsker æ at du

1. Tar et mentalt bilde av skissa
2. Lagrer den i hodet ditt
3. Åpner øyan
4. Iverksetter.

If you don’t stand for something, you will fall for anything

ute
Foto:Martinebob

Regn. Blodforgiftning. Kosmos.

Æ ligger i senga og hører regnet daske ned utfor soveromsvinduet, som om alle himmelslusan ble åpna på vidt gap akkurat samtidig. En trøtt hund har tatt residens nederst i fotenden og jobber passivt med å holde de små pygmébeinan mine varm og god. Pusten hennes e myk og beroligende å lytte til, et godt supplement til den suggerende lyden av en million små vanndråper som slamrer mot bakken. Æ hører noen gå forbi på asfalten ved veien, det knaser i våt stein og sand, og æ funderer på om den som går der ute har regnklær på eller ikke.

For mange år tilbake, en lørdagsnatt i juli, mens æ gikk fra byen ensom og aleina, starta det å regne så kraftig som æ aldri har opplevd hverken før eller siden. Det va forbausende vått, ganske kaldt og i tillegg veldig praktisk. Æ gikk nemlig og gråt, og regnet gjorde at forbipasserende individer ikke la merke til den personlige krisa æ hadde pågående i de seine timer den her utrivelige julinatta. De nye, høye hælan æ hadde hatt fotan i en gang på begynnelsen av kvelden hang slapt i fra den ene handa, tynnlongsen som hadde vært hel og fin noen timer tidligere, lå klistra rundt knærne mine som en tettsittende piratbukse, og kjolen… den dyre kjolen! den som hadde flagra så deilig i kveldsbrisen; den va klistra inntil min korpulente kropp, som om den hadde bestemt sæ for å smelte sammen med huden min og bli en del av den. Et bedårende syn va det nok helt sikkert kan æ tenke mæ.

Æ tusla altså bortover Damsveien, barføtt på iskald asfalt, og æ husker at æ tenkte på en sang fra Knutsen og Ludvigsen der en plystrende gutt sparker i en rusten blikkboks og får blodforgiftning, og i min dypt deprimerte tilstand håpa æ så inderlig på at det samme skulle skje med mæ. Æ gikk nærmest og leita etter noe æ kunne trø på som kunne skade mæ og ta mæ av dage raskest mulig uten så mye pinsel og bry. Æ fant ingenting. I stedet fant æ ut at det kanskje ikke va så bra å føle at man hadde lyst til å dø av blodforgiftning, så da æ kom hjem den natta, iskald og aldeles gjennomvåt, skreiv æ et veldig kort brev til mæ sjøl.

Kjære Martine, din enøyde sjørøver.
Det her e en stor dag for dæ, en milepæl i livet ditt, en dag du vil huske så lenge du befinner dæ på den her siden av kosmos. Det e nemlig den dagen du nådde den berømte bunnen. Det ble ikke den solide kræsjlandinga du hadde sett for dæ tidligere, tvert i mot gikk det så sakte at du nesten ikke merka at det va dit du va på vei før du va der. Helt nederst.
Det som e så fint, Martine, det e at fra den her dagen og utover kan det bare bli bedre. Uansett ka du finner på å gjøre så e det ingenting som kan skade dæ mer, ingenting som kan gjøre mer ondt, ingenting som kan få dæ til å føle dæ verre enn du føler dæ nu.
Det e kanskje vanskelig å sette pris på det akkurat idag, men en gang i framtida kommer du til å se tilbake på den her dagen, det her øyeblikket og smile. Okei, smile va kanskje å ta litt hardt i, men du kommer til å være på et sted der du føler dæ mye bedre iallfall, kanskje du til og med e lykkelig? Kem faen vet. Ett skritt om gangen, så går det sæ sakte men sikkert til.

Og så ligger æ der i senga med regnet silende utfor vinduet, en varm dyne rundt mæ, med verdens fineste lille hund i fotenden og favorittkaren ved min side. Den natta da æ satt og hamra på tastaturet, gjennomvåt, kald og ulykkelig virker som et helt liv siden, og på en måte så e det også det. Æ håper ikke lenger på at æ skal få blodforgiftning, og æ går ikke ute og sipper i regnet midt på natta; æ har til og med slutta å spise pitabrød, som æ ikke tåler, og som æ spiste hele tiden tidligere fordi æ bare ikke brydde mæ.

Æ skal ikke skryte på mæ hverken det ene eller andre, men en ting e sikkert, og det e at æ har det veldig mye bedre nu enn æ hadde det da, og æ klarer HELT fint å smile av den tragiske julinatta da æ vandra barbeint hjem i pøsregnet og holdt på å fryse ihjel mens æ leita etter gamle, rustne blikkbokser…

Clap along if you feel like happiness is the truth

Foto:Martinebob

Hjerne. Feil. Multi-stikkeren. Fjøsdag.

Du har klart å overbevise dæ sjøl om at det e noe feil med hjernen din. At den e en såkalt lavenergi-hjerne som bare kjører på ca. 50% styrke. Av og til kanskje 60, men der igjen så lavt som 40 eller 30% enkelte dager avhengig av ka du har spist og kor hardt du har brukt den. Den fungerer iallfall ikke som den skal, som den pleide å gjøre i dine glade glansdager, og det e så smått begynt å gå på nervan løs.

Du glemmer stadig ord, og må da bytte dem ut med dine egne, eller prøve å forklare rundt dem. Du står for eksempel på kjøkkenet og trenger en gaffel, men e ikke nærmest bestikk-skuffa, så du spør etter en, men har plutselig glemt ordet.

Du: Kan du ta en sånn… spise-ting til mæ?
Han: Spise-ting?
Du: Ja, den der… matstikkeren
Han: Matstikkeren?
Du: JA
Han: En kniv?
Du: NEI, multi-stikkeren
Han: Gaffel?
Du: GAFFEL JAA.

Og du husker iallfall ikke navn. Det e ikke sånn at du e i nærheten en gang, dem bare faller helt ut.

Du: Æ tenkte å klippe håret kort, sånn som ho der skuespilleren som e så søt
Han: Kossn?
Du: Ho spiller i den filmen der dem reiser tilbake i tid…. Craynie Willson… Gillian Persson… Moldie Falkeye
Han: Moldie Falkeye? E det noen i hele verden som heter Moldie Falkeye?
Du: Jenna Lordie, Trilly Paulina, Austry Peagon, Tina Spenny…
Han: Men fin blir du nok uansett…
Du: Brinny Olssen?

Eller:

Du: Du må huske å ringe til Leif-Georg
Han: Leif Georg?
Du: Ja, han som ringte i går som sku snakke med dæ om den der tingen?
Han: Markus?
Du: Markus ja…

Ofte når du snakker så glemmer du ka det va du snakka om, midt i en setning, og du må da febrilsk forsøke å fortsette der det glapp uten at den andre skjønner at du ikke aner ka du snakker om mer.

Du: Nei altså det som e viktig å ha i bakhodet når vi har med løsningsorientert rådgivning å gjøre e jo for det første det at vi må unngå problemkartlegging. Det e helt greit å gjøre sæ en notis av begrensninger, men det e i all hovedsak positiv og ogeh… eh ooog positiv… ehm….. eeeh. Man må være positiv, sant. Positivitet e viktig. Det gjør mye for… for… folk. Du skjønner nok ka æ vil fram til?

I tillegg bytter du ut ord uten at du legger merke til det.

Du: Nei vi sku kanskje handla litt paprika så vi hadde til omeletten på fjøsdag?
Han: Fjøsdag?
Du: Hæ? Fjøsdag? Koffor sir du sånn? Ka e det?
Han: Æ vet nu vel ikke, det va jo du som sa det!
Du: Du, æ sa tirsdag, nu må du høre etter
Han: …

Plutselig e du blitt det motsatte av alt det du e. En som ligger i dagesvis og stirrer tomt ut i lufta uten å finne mening i noe. En sånn som fokuserer på det som ikke fungerer så bra og har vanskeligheter for å se mulighetan, og dine gode sider. For dem e jo der dem og, dem blir bare ikke like tydelig når det andre tar så mye plass. Du føler dæ som en begrensa, korpulent bøffel som bare har levd på kermesbær og hønemelk hele livet i en liten landsby med fire innbyggera og en hund. Og du tenker, e det sånn her det skal være? Kossn kan æ noen sinne lande en jobb når æ ikke husker ka noen heter, eller klarer å formulere enkle setninger uten at æ må bytte ut tre av ordan med noe alternativt fordi æ ikke husker det æ vil fram til i farta?

Men så kommer du på det dokker snakka om her om dagen, om kossn vi i Norge har mulighet til å være de lykkeligste menneskan i hele verden, men stadig spenner bein for oss sjøl. De aller fleste av oss sitter på toppen av Maslows behovshierarki og kan gosse oss med selvrealisering på alle plan, og likevel e det en stemme inn i oss som hvisker at ting ikke e heeelt perfekt. Og du e en av dem. Du har alt, men likevel så finner du stadig ting å pirke på. Mens verden blir bomba og hele familier blir utsletta bekymrer du dæ for sånne teite småting som bleikner og svinner hen sett i forhold til resten av utfordringan der ute.

Det e jammen greit at hjernen enda fungerer såpass at den har muligheten til å se ting i perspektiv, tenker du og rister på hodet. En aldri så liten realitetsorientering e noe alle har godt av i blant, selvom det e ubehagelig å se sæ sjøl som en av de rike, bortskjemte verdensborgeran.

Det e sommer, det e sol, og selv om du i farta ikke husker navnet på det aparatet som står på verandaen og lager rått kjøtt om til saftig, mør biff – så gjør ikke det noe. Du kan kalle det for gass-steike-tingen og bli forstått uansett.

If the world goes blind, if I lose my mind; will you show me the way?

Foto:Martinebob

Femtito. Sokker. Kirkegård. Minibar. Vaffeljern.

Det e hardt å ta femtito og et halvt studiepoeng på 4 måneder. Noen vil kanskje påstå at det e min egen feil fordi æ tok pause fra skolen hele andre semester i 2013 – til det vil æ gjerne si: det har du jammen helt rett i, men det fratar mæ likevel ikke retten til å syns forferdelig synd på mæ sjøl til tider, samt spise en god del trøstesjokolade.
Når det e sagt så e æ relativt motivert akkurat nu. På en skala fra 1 til 10 kor 1 e null og 10 e supermotivert så vil æ si at æ ligger på rundt 7 eller 8. Det går jo naturligvis opp og ned, men stort sett så e det greit nu for tida, noe æ selvfølgelig utnytter til det fulle.

Det hender likevel innimellom at æ får nok. For eksempel når æ har sotte fem timer i strekk og lest på det danske pensumet. Da blir æ rimelig motløs og trist, og har ofte mest lyst til å krølle mæ sammen og hulke mine bitre tårer. Og hvis æ skal være helt ærlig så har æ gjort akkurat det opp til flere ganger det her semesteret. Æ kan ikke dansk. Æ leser heller tyve bøker på engelsk og èn på urdu, enn noe som helst på dansk.
Når motivasjonen e laber som en regnfull dag i Karasjok, har æ funnet på en supermotiverende lek som heter: alt æ skal kjøpe når æ får jobb. Det e såre enkelt; æ åpner en tom side i notepad, word eller excel – alt etter som, også drømmer æ i vei.

Her e topp10-lista, så langt.

1. Nye sokka. Ja, du leste rett. Når æ får mæ en jobb så skal æ kjøpe mæ nye sokka. Masse ullsokka i kløfri ull, så æ kan kassere de tynne lørvan av en vits æ går med nu. Dem e kald, dem e hullat og mange av dem har en farge som enklest kan beskrives som den fargen regnvann har etter at det har vært en uke eller to på bakken.

2. En matboks. En skikkelig fin en med et hyggelig bilde på. Kanskje av en hund eller en benk. Det skal være plass til frukt og litt nøtter i den, og selvfølgelig et knekkebrød eller brød eller ka æ nu finner ut at æ har lyst på.

3. Et par orkidéer. Det e en fin blomst. Det e dessverre sånn at alle plantan mine, inkludert tre flotte orkidéer, døde da æ flytta inn her og putta dem i boden mens vi pussa opp. Der va det kaldt, og en dag va alle døde. Det så ut som en trang, botanisk kirkegård der inne, og det tok lang tid før æ klarte å skrape likan ut og hive dem i søpla. Tåran presser på den dag idag.

4. Bilder til å henge på soverommet. Der e det nemlig helt tomt. Bortsett fra en seng, to nattbord og en kommode. Det ser ut som et litt dølt firestjerners hotellrom uten de kule tingan; tv, minibar og fasttelefon.

5. Ny skriver. Skrivehodan på den gamle har tørka inn, så rødt fungerer dårlig og alt kommer ut med svarte prikker og striper overalt. Det e helt greit når man skriver ut mat-oppskrifter og huskelapper til sæ sjøl, men ganske dumt når man for eksempel skal skrive ut jobbsøkander og det ser ut som at man har kjørt papiret gjennom en gammel trykkemaskin fra midten av 1800-tallet.

6. Frisørtime. Hårstell kommer beklageligvis ikke på førsteplass av ting æ driver med om dagan for å si det på den måten. Det har resultert i en god del floker og slitte tupper. Æ lukker øyan, krysser fingran og håper på at det enda e nåt igjen på hauet når æ får mæ jobb.

7. Et dobbelt vaffeljern med seks vaffelhjerter istedenfor fem (sånn som pappa har!), så man kan dele rettferdig. Æ skal lage økologiske speltvafler hver første tirsdag i måneden, sette brunost på, og elske dritn ut av den nye tradisjonen min. Alle e hjertelig velkommen.

8. Ny skittentøyskurv. En som ikke e gjennomsiktig. Kem i svarte fant ut at det va en god idé med gjennomsiktige skittentøyskurver? Det e nu vel ingen som e interessert i å se de gorrate trenings-sokkan ligge der nedi å vente på å bli kokt på 100 grader.

9. Klokke til kjøkkenet. Møkke lei av å bøye mæ ut i stua for å se på klokka når æ lager mat. Joda det e klokke på ovnen, men den må man stille hver gang strømmen går, og når det skifter til sommertid og vinterstid – og det har rett og slett vist sæ å være en utfordring i det huset her. Æ har mange andre utfordringer i livet mitt æ heller vil ta fatt på, «choose your battles» synger Katy Perry, så da velger æ å la det her gå – kjøpe mæ en klokke, og for eksempel heller konsentrere mæ om kossn i allverden æ skal overvinne telefonskrekken min, eller at æ må huske å drikke nok vann.

10. En lampe. En bordlampe med hvit eller linfarga skjerm. En litt stor, kanskje med kvadratisk fot av valnøtt eller eik, som lyser akkurat passelig mykt og koselig opp i stua, og gjør at lysekrona kan være avslått uten at det blir mørkt som i et post-apokalyptisk tettsted en desembernatt i indre Troms.

Når man bare sitter inne og trøkker på PCen dag etter dag i sin egen ugjennomtrengelige skoleboble, så siger det etterhvert på noen helt særegne regler. Longs blir plutselig helt greit å gå i hele dagen – til og med når det kommer folk på besøk, sjokolade e et fullstendig akseptert mellommåltid, ulike ukedager fins ikke lengre – alt regnes i kor lang tid det e til eksamen, og man e egentlig aldri helt tilstede i noen samtaler, alt i hodet dreier sæ om fag; samle tråder, huske kordan av de syv fagbøkene teorien man e ute etter står i, koble teori til praksis, sjekke læreplaner. Æ kan våkne midt på natta av at æ kommer på noe æ må ha med i en tekst æ har skrevet på om dagen, og da må æ bare skrive det ned, ellers får æ ikke sove.

2. juni e dagen. Da tar æ min siste eksamen på en lang stund, og da e det forhåpentligvis ikke så lenge til æ kommer mæ i jobb så æ kan se folk igjen, gjøre noe nyttig med livet mitt, tjene penger – betale regninger, og starte på lista mi. Gleder mæ til nye sokker…

Perplexity is the beginning of knowledge

Foto:Martinebob

Kake. Varmekabler. Plaster. Tornekratt. Sukkerhøy.

Æ har i flere dager gått rundt med en sånn sinnssyk søthunger som enklest kan sammenlignes med den følelsen du får når du har en tjukk skorpe du har veldig lyst til å pille av, men ikke har nån fingra til å gjøre det med… (…)
Æ hadde så lyst på noe søtt at æ ikke klarte å konsentrere mæ om skolearbeidet en gang. Plutselig befant æ mæ bare framfor kjøleskapet, uten å huske at æ hadde reist mæ opp og gådd dit, og der va det jo bare gulrøtter og cottage cheese, så da va det å trekke slukøra tilbake igjen til skolearbeidet. Møkk.

Idag bestemte æ mæ for at nok va nok. Vi har bevisst ikke handla inn noe siden vi skal være borte hele helga, så æ ante jo at det kunne by på et par problemer. Æ loka litt rundt på nett etter en oppskrift, men det va alltid et eller anna vi ikke hadde. Kulturmelk, banan, natron, mandelmel, kakao – lista e lang som et vondt år. Men æ hadde jo bestemt mæ for at det skulle bakes, så derfor gjorde æ på den her måten; æ tok fram det vi hadde som va godt og som kanskje kunne passe i en kake og plasserte det utover kjøkkenbenken.

Æ gir mæ ballan i om det e sukker i kaka, æ spiser det så sjeldent. Det som e viktig for mæ e at maten æ spiser ikke e full av tilsetningstoffer som gjør mæ syk og dreper mæ sakte men sikkert. Derfor kjøper vi alt vi kan økologisk, og supplerer med de andre tingan der vi må. Det e fascinerende med folk som mener dem e sunne og spiser magert pålegg fra en kylling som e dårlig fôra og proppa full av antibiotika. Å spise sunt betyr, i ordets rette forstand, å spise «helsefremmende», og vi kan vel alle være enig i at det ikke e særlig helsefremmende å trø i sæ mat med giftige sprøytemidler, antibiotika, genmodifiserte ingredienser osv., selv om det e aldri så lavt på kalorier og fett. Det e ikke for mæ iallfall.

Uansett.

Æ satt i gang. Starta med å prøve og tine den kalde klumpen av en smørpakke (180g), fordi æ lærte på skolekjøkkenet i femte at når man baker så baker man med romtemperert smør…
Det e jo ikke alltid at man har planlagt baking flere dager i forveien, så da e jo smøret hardt som en…  Men æ e da ikke en rådløs jomfru tapt bak en låvedør heller, så æ la smøret på varmekablan og bakte videre.

Fortsatte med å rive litt sjokolade, klart det skulle være sjokolade i kaka. 100 gram. De som har prøvd å rive sjokolade før vet for et helvetes prosjekt det e. Den smelta i fingran mine, knakk i småbita, spruta overalt, og plutselig så skjedde det fatale; æ raspa opp den ene tommelen. Det kom et par (mange) saftige nordnorske gloser mellom sammenbitte tenner mens æ leita i kjøkkenskuffa etter plaster og engangshansker. Akkurat da tålmodigheta va i ferd med å ta slutt, og raspa va på nippet til å forsvinne ut kjøkkenvinduet, va æ heldigvis ferdig. Taddaa!

Det føltes jo som at raspinga tok 100 år, så æ va sikker på at smøret hadde smelta i mens. Æ sprang som en jaga mår inn på badet og forventa halvveis å se en gul dam utover de grå flisan, men nei. Smøret va like. jævla. hardt. E det mulig? Og nu skulle æ jo bruke det! Så da va det bare en ting å gjøre…

Æ tok deretter 2,5 dl rørsukker og 0,5 dl palmesukker og heiv i en bolle. Da smøret hadde smelta putta æ det oppi og doste miksmasteren på full guffe.

Æ hadde en idé om at det skulle være en lett og luftig blanding som åpenbarte sæ for mæ i bolla etterhvert som miksmasteren rørte rundt, men det va det jo ikke. Tvert i mot.

Jaja, ka skal man gjøre. Ikke vet æ, æ kan jo ikke det her.
Æ blanda så inn eggan. Ett og ett. Koffor sir du? Koffor tok æ ikke bare i alle på en gang? Æ har ikke peiling, ikke spør så vanskelig. Syns æ leste i et ukeblad en gang at det va en lur ting å gjøre for å få det luftig, men kem vet, det kan ha vært noe helt anna. Skadelig e det nu ihvertfall ikke, tenker æ, så æ gjorde det nu på den måten.

Etter fem egg va det på tide å blande i melet. 6dl jyttemel, siden vi begge e sensitiv for hvete. Og litt kokosmel for gøy, siden det va en dæsj igjen. Og litt vaniljekesam fordi boksen va åpna og snart gikk ut på dato. Og sjokoladen. Alt det her mosa æ sammen med miksern, og fikk en blanding som va så tett som et tornekratt. Jaha, tenkte æ, og tusla bort til kjøleskapet. Der fant æ en boks kokosmelk, og en pakke vanlig melk. Så da va det bare å spe på.

Når kokosmelk står kaldt skiller den sæ, æ skrapa derfor av fettet som lå øverst, og heiv det over i bolla i lag med melka.

Da ble røra så medgjørlig og fin at det va ikke måte på. Æ blanda det godt sammen og heiv det i en springform på 26cm med papir i bunnen og litt smør på sidan.

Ovnen hadde æ forvarma opp til 190 grader, også lempa æ kaka inn og satt på 30 minutter. Æ hadde ikke en fjerneste anelse kor lang tid det her blei å ta, så æ fant ut at æ måtte sette på 30 først, også se det an.

Så kom den viktigste delen.

Etter over en time i ovnen va kakespetakelet endelig ferdig. Det lukta himmelsk i hele huset, høvdingen hadde rukket å komme hjem fra jobb i mellomtiden, og middagen va fortært. Æ tok den ut av forma og lot den ligge litt på benken for å avkjøle sæ. Den så jo riktig så fin ut.

Æ miksa sammen en slags glasur bestående av en pakke Philadelfia naturell, 3 dl melis og litt raspa sjokolade (engangshansker!). Klæsja ikke på hele kaka, for den va enda varm, så æ tok bare på de stykkan vi spiste.

Wilma va naturligvis interessert i en liten smak. Det e ho jo alltid. Uansett ka det skulle være.

Frithjof:
Det e den rarest kaka æ har spist noen gang, men den va god! Æ ville gitt den 7 av 10.
15 minutter seinere:
Æ ble rar av den der kaka… helt sukkerhøy!
5 minutter etterpå:
Du har så fine fota kjære, så små liksom. Aksom fotan til en mongoloid alv!!

Sukkerhøy ja.

Æ syns ikke kaka ble nå særlig. Æ ville kanskje gitt den 4-5/10. Men den tilfredsstilte søthungeren min, og det va jo faktisk hele poenget den her gangen.
Til å være en kake æ lagde av det æ fant rundt om kring i skuffer og skap så syns æ den ble overraskende grei. Og tatt i betraktning at æ overhodet ikke kan bake (ikke si nåt til Frithjof, han trur han har funnet sæ det perfekte koneemnet), så va den jo direkte nydelig.

Imorra reiser vi til Alta som reiseledera for UKM. Vi har kjøpt verdens største oppblåsbare madrass og e klar for en helg med lite søvn, mye og variert underholdning, artige folk og god stemning! Gledings!

The future seems to me no unified dream but a mince pie, long in the baking, never quite done.

Foto:Martinebob

Språk. Klapping. Kjøttdrakt. Fødsel. Endetarm.

Den originale tanken va at æ skulle gjøre skolearbeid, men som vanlig når æ sitter med noe vanskelig, driver bare tankan avgårde, og plutselig, som så mange ganger tidligere, slo det mæ kor utrolig rar og kompleks verden e, og kor mange snåle greier vi omgir oss med daglig som vi ofte ikke tenker over, og setter pris på.

Språk, og kossn barn lærer å snakke for eksempel. Vi lager lyder til dem, og sakte med sikkert så lærer dem ka det betyr. Ord har en mening og hver ting rundt dem har et ord som hører til sæ. Vi har et vokabular som vokser og utvikler sæ etterhvert som vi blir eldre og opplever nye ting. Vi har ulike språk rundt om kring i verden, og vi kan lære flere om gangen og stokke dem i hodet vårs og skille dem, og bruke dem omhverandre. Noen små barn kan snakke flere språk, mens noen voksne såvidt kan ett.

Noen ord skrives nesten helt likt, men dem rimer ikke fordi den same vokalen uttales forskjellig. Og det rareste; ord kan ha flere betydninger. Vi har da nok vokaler og konsonanter til å lage flere ord så vi slipper å bruke de samme om igjen. Menk e ikke tatt f.eks, eller røll. Og istedenfor å lage nye ord på vårt språk, så adopterer vi ord fra utlandet inn i språket og blander dem, og av og til fornorsker dem og later som at dem har vært våre hele tiden. Boikott, lunsj, skuter, ketsjup, gir.

Klapping. Det må være noe av det mest primitive vi gjør i det daglige som vi ikke tenker over. Det e så spesielt når folk i finere kretser forsøker å klappe på en classy måte; for når alt kommer til alt så e vi alle egentlig bare pattedyr som slår hendene våre sammen av begeistring.

Alle mine forfedre fikk barn, og hvis æ ikke får det, så stopper hele kjeden opp. Æ blir den første i den linja som ikke reproduserer siden den første cella på jorda. Huff. Æ kjenner den dårlige samvittigheta skylde inn over mæ. Du finner mæ i dusjen vuggende fram og tilbake.

Æ e fast i en tilfeldig kjøttdrakt til æ blir så gammel at æ dør. Også ka skjer da? Ny kjøttdrakt?

Fødsel. Det e jo egentlig helt sykt. Du går inn i et rom, og når du kommer ut så e det et anna MENNESKE med dæ som ikke va der før. Du ligger der i en seng, du har nettopp pressa en person ut av din egen kropp; alle rundt dæ holder på med å rydde opp blodet ditt og de indre kropps-saftan dine mens dem snakker om ka dem så på TV i går, og kor utrolig godt det skal bli med fiskegrateng. Og imens ligger du der med et flunkende nytt menneske på brystet du ikke kjenner i det hele tatt, som kanskje ligner på dæ og den andre du lagde det med. Du har vært med på å lage et MENNESKE helt fra grunnen av. En helt ny person. Og det får du ta med dæ hjem, bare sånn der. Alle kan lage sæ sitt eget menneske og bare ta den med sæ. Tenk på alle de andre tingan vi må signere for å få tak i, mens et helt menneske kan vi bare lage uten noen spørsmål. Sykt.
Et lite menneske du ikke kjenner i det hele tatt, og som ikke kan prate heller, så du må bare gjette dæ til ka det ønsker å formidle. Så kan du bestemme sjøl ka det skal hete og også i stor grad kordan du har lyst til at det skal ende opp – ved å gi den den oppdragelsen du mener e rett. Satan det e vilt.

Vi har bygd samfunnet vårs opp så sakte at det begynte før vi hadde en klar tanke om ka vi gjorde. Det meste av det vi tenker som fastsatt og konkret e egentlig konstruert av nåt abstrakt, og hvis vi ikke e her for å håndheve de lovan og reglan vi har satt, så eksisterer dem ikke, for dem e bare i hodan vårs. I hodan til noen (som vi ser det) intelligente dyr, på toppen av næringskjeden.

Prøv og lukk begge øyan, da ser du svart. Lukk dem opp igjen, også lukker du bare det ene øyet, også prøver du å se med det øyet du har lukka. Rart…

Det e et uavbrutt rør fra munnen din og helt ut til endetarmen. Vi putter mat inn i det øverste hullet, kroppen tar det den trenger av næringsstoffer, også kjører den det ut av det nederste hullet. Og det her gjør vi hver dag. For å overleve. Og noen syns det e pinlig når kroppen gir signaler om at det snart skal komme noe ut av det nederste hullet, og dem må unnskylde sæ for å finne et tømmested – som vi har valgt å kalle for toalett, do, vannklosett osv. Det e jo ikke akkurat sånn at vi kan la være.

Vi har hunder og katter (og andre dyr) inne i husan vårs, og i stor grad kan vi kommunisere med dem, og dem kan kommunisere med oss. Vi sover, og koser, og holder hverandre med selskap. Når dem kjeder sæ så kommer dem bort til oss og søker oppmerksomhet, og når dem e sulten eller må tisse så sier dem ifra. Og dem har en tydelig personlighet som ikke e innlært, på lik linje med alle mennesker. Min hund, Wilma, begynner for eksempel å nyse når ho blir sint, elsker paprika og hater å stå opp om morran.

Rare verden.

Så.. nu tilbake til pedagogisk utviklingsarbeid. Sukk…

The most incomprehensible thing about the world is that it is at all comprehensible

Foto:Martinebob

67′ Gammeleirik. Himmel. Elvehelvete. Ford.

Dokker ligger på bryggekanten; du på ryggen og han på magen. Du myser oppover så lenge du klarer før øyan dine blir full av vann, og du krysser fingran for at resten av sommeren vil fortone sæ likens. En perfekt sommer e det, en sånn som du bare har blitt fortalt om. Sommeren i 67′ eller 69′ eller katti det nu va så himla varmt at grandtante Alma fikk heteslag og måtte hastekjøres på sykehuset av nabo-Anker. Han va banksjef, kjekk og velstående, og den eneste i nabolaget som hadde bil. Farmor fortalte at Alma ropte og skreik på både Jesus og Gammeleirik, så det ble rent pinlig å høre på. Den tynne stemmen hennes bar overraskende godt i den varme sommervinden, og det tok ikke lang tid før hele nabolaget hadde fått med sæ ka som hadde skjedd.
Onde tunger ville til at Alma hadde lata som for å få kjøre med den nye Forden til Anker, men farfar mente bestemt at ho ikke va smart nok til et sånt påfunn, og at ho sikkert bare hadde glemt å få i sæ nok væske i den intense sommervarmen, stakkars Alma. Ho endte opp med å gifte sæ med en fisker fra Båtsfjord som het Birger, og dem levde et sparsommelig men hengivent liv fram til hans død. Da fikk ho utbetalt en betydelig forsikringssum, som ho blant annet brukte på å kjøpe sæ en bil. En gammel Ford.

«Æ blir bare så kvalm av all skvulpinga,» sier du unnskyldende og smiler forsiktig mot han. Han ser ikke, han e travelt opptatt med å studere havbunnen; det lille man skimter i mellomrommet mellom bryggeplankan. Han spurte egentlig om ikke dokker kunne dra opp i elva og fiske, men du hadde overhodet ikke lyst til å bruke en så fin dag til å bli spist opp av mygg i et elvehelvete i timesvis. Dessuten hadde du aldri fått en eneste fisk på kroken i hele ditt liv, og hadde ingen umiddelbar tro på at lykken kom til å snu idag, så du sa du hadde vondt i magen og heller ville ligge på kaia. Han hadde sett medfølende på dæ og sagt at dokker selvfølgelig kunne gjøre det istedenfor. Dårlig samvittighet.

Himmelen e så og si skyfri, og hele dagen e som en drøm, en sommerdrøm som ingen ønsker skal ta slutt. Det har vært folk ute i shorts og t-skjorte hele dagen, hvite, rare mennesker som ser ut som at dem nettopp har kravla ut fra et lite hull i fjellet. Et forskremt folkeslag som har glemt alt om kordan solfaktor fungerer.
«Det e 25 grader ute, derfor må du bruke solfaktor 25 eller høyere»  hørte du en mor fortelle sin rebelske tenåringsdatter som holdt på å smøre sæ inn med faktor 15.

«Æ blir stressa av å stirre opp mot himmelen,» mumler han og ser bort på dæ. Du lar hodet bikke ned mot sia så blikket dokkers møttes.
«Stressa?» spør du vantro.
«Stressa,» sier han mens han nikker et par ganger, og ser ned mot sjøen igjen.
«Det e bare nåt med det at det ikke e noe å hvile øyan på der oppe. Skyan bare jager forbi, som om de har det travelt med å komme sæ lengst mulig vekk fra oss, og stjernan og planetan e så forsvinnende små at æ blir helt ør av å prøve å begripe kor langt vekk dem egentlig e. Æ føler mæ så liten og aleina da, og så usikker på livet. Så ubetydelig liksom. Bare som et blaff, et ubetydelig blaff». Stemmen hannes e trist idet han sier det siste, og du legger instinktivt den ene hånda bort på armen hannes og klapper forsiktig et par ganger.
«Det e jo en del av det som e vakkert med livet, at man ikke vet helt sikkert, e det ikke?» prøver du dæ.
«Ja, men æ liker å vite,» sier han høyt. «Kall mæ gjerne autistisk, men æ liker veldig godt å vite». Han sukker og legger kinnet ned mot plankan og lukker øyan igjen. Fryktelig dramatisk.
«Æ skjønner,» sier du med den mest forståelsesfulle stemmen du klarer å mane fram, men du skjønner egentlig ikke i det hele tatt. Du vrir hodet tilbake og fortsetter å se oppover. Du liker å ikke vite. Du liker at det e noe der ute vi mennesker ikke klarer å plukke fra hverandre og forklare. Et mysterium. Et mysterium millioner av mennesker har lagt på ryggen og fundert over tidligere, akkurat sånn som nu. Det e nesten en trygghet i det. At vi e sammen om å ikke vite helt sikkert.

Av og til pleier du å tenke på livet ditt som en sang. En livslang sang som starta da du ble født og ender når du dør. Ingen vet kor mange vers sin egen sang har, og det e opp til hver og en å gjøre livet sitt så godt som mulig for å få en fin livssang.
«Kor langt i sangen har æ kommet nu tru», tenker du, også prøver du å regne dæ fram til svaret. Hvis første vers varte fra du va null til tretten, og det va et refreng ca. rundt puberteten mellom tretten og atten kanskje, også starta andre vers like etter, rundt nitten, og varte til ?? Du vet ikke om du nu e i slutten av andre vers eller i begynnelsen av andre refreng. Du vet ikke om den sommeren her e starten på noe, eller slutten på noe. Eller kanskje begge deler? Du vet bare at livet til nu har vært relativt godt, og at refrenget sikkert handler om en usikker jente som begynner å bli voksen, og som kanskje e over gjennomsnittlig interessert i sjokolade og grønn te med lime.

«Æ vil ikke bli en av dem som lever hele livet sitt med den samme hårsveisen» sier han plutselig midt ut av det blå. Du rynker panna og bikker hodet mot sia igjen.
«Hæ?»
«Samme hårsveisen hele livet, æ vil ikke. Og æ håper at det vil komme en tid der det vil føles naturlig å klippe håret annerledes. Ellers så kan det jo hende at æ må la frisøren bestemme, for æ kan ikke se likens ut om tyve år. Du må ikke la mæ gå i samme hårsveis når æ blir femti!» Han høres nesten litt redd ut, og ser dønn seriøs ut. Du klarer ikke å lavære å fnise.
«Du kommer til å miste halvparten av håret ditt lenge før du blir femti, så det der blir å løse sæ helt av sæ sjøl,» sier du lattermildt. Han fnyser og legger sæ ned igjen, later som at han ble snurt liksom, men du kjenner han bedre enn som så.
«Vi kan fiske imorra,» sier du mens du reiser dæ og kaster et siste blikk opp. Du kjenner tørsten sige innover dæ, og begynte å gå mot sykkelen der vannflaska ligger mens du tenker på grandtante Alma og Forden.

You can’t stop the waves, but you can learn how to surf

Foto:Martinebob

Ho. Danse. Vokal. Livstråd

Det e en helt vanlig lørdag. Været e passe vintergrått og kaldt, sola e på vei ned, og dokker sitter i bilen på vei hjem fra butikken. Du prøver å nynne samme melodi som han gjør samtidig som han finner på melodien – det høres ikke særlig pent ut, og du ler så tåran triller nedover bollekinnan dine. Da tar du dæ plutselig i å lure på om han pleide å gjøre sånn med ho. Om dem lo like mye som dokker gjør i lag, om dem hadde det like fint, om dem pleide å lage hamburger fra grunnen av, sånn som dokker, eller spise sjokoladepudding til dem ble kvalm.
Finnes det enda en plass i hjertet hannes for ho? tenker du og biter dæ i leppa. Bor ho enda der inne et sted? Har ho sin plass, sånn som du har din. Og i så fall; gjør det noe? Han har jo et stort hjerte, det må jo være plass til mange der inne, tenker du stille. Tru om hennes plass e større enn den plassen du har?

Av og til lurer du på om kameratan hannes syns ho va hyggeligere enn dæ, og om dem savner den dynamikken dem hadde sæ i mellom. Kanskje dem tenker at det va en fin tid, og at det e synd den aldri kommer igjen. Kanskje dem prøver å bli vant med dæ, men så blir det aldri helt rett, for du e ikke ho, og ho va bra på en måte du ikke e bra på.

Han spør ka du tenker, og du finner på et eller anna om en liten giraff som kunne spille bratsj, istedenfor å fortelle at du sitter og lurer på om han pleide å stryke ho over håret og si at ho va verdens vakreste. Dansa dem på kjøkkenet til Månestein og glemte alle bekymringer for hvert steg dem tok? Husker han ka yndlingsfargen hennes e? Ka som e favorittmaten hennes? Kordan sang som får ho til å gråte, eller film som gir ho gåsehud fra begynnelse til slutt. Tenker han av og til når det skjer noe spesielt at han skulle ønske at ho va der så han kunne dele øyeblikket med ho?

Det hender at han sier navnet hennes. Da fanges oppmerksomheta di med en gang, og øran spisses. Det ruller så naturlig av tunga hannes, sånn som det gjør når man har sagt noe tusen ganger før. Du prøver å legge merke til kordan han uttaler det. Om stemmen hannes e varm eller kald. Du lytter etter hint om ka han føler. E det noe der? Rommer vokalan noe mer enn bare en lyd? Du lukker øyan og ser for dæ at han hvisker navnet hennes. Høres det penere ut enn når han hvisker ditt?

Du har tenkt mye på livstråden i det siste. Den vi alle har inni oss, den som veves hele tiden, og spres fra dæ og ut til alle menneskan som betyr noe i livet ditt. Du ser på det som et rødt garnnøste som hele tiden har en ny start å dele ut. For hver person du deler noe med skapes det en ny tråd. Jo mer du har til felles med noen, jo tykkere e tråden, og jo flere tråder deler dokker. Tråden mellom venner og bekjente, mellom interesser og drømmer, gleder, sorger og opplevelser.
Tråden demmes e tykkere, og sprer sæ lengre enn det dokkers gjør. Alt dem har delt, alle dem har møtt, har en tråd fra hver som e vikla inn i hverandre. Tråder fra gamledager som du aldri kan ta del i, eller forstå.

Alle har en fortid, va det en klok dame som fortalte dæ en gang. Og du vet det e sant. Selv om din tråd idag e en svak liten sak, som vaklat prøver å få sin plass i sammensuriumet av tråder på kryss og tvers, så vil den en dag være like sterk, og omfatte minst like mye. Du smiler og ser bort på han der han forsiktig manøvrer sæ framover på glattisen. Livet e fint og trådan kommer etterhvert, tenker du stille for dæ sjøl; dokker har god tid. Så trekker du pusten og rister fra dæ alle de teite tankan.

For den her gangen.

Vi som kommer ifra mørketid vil alltid søke dit kor det glitre i turkis og månesteina

Foto:Martinebob

Ufiltrert. Vinterdepresjon. Selvrealisering. Lykkelig. Menneskeskapt

Vi har altfor mange ting. Det e nye gardiner flere gang i året, en ny sofa, en ny genser, lampe til stua, ny bil, speil til gangen, vintersko, sommersko. Det mangler alltid noe, og det gnæger helt til det e i hus. Vi trekker bare mastercardet og betaler tilbake neste måned, eller når skattepengan e på konto, eller feriepengan, eller koffor ikke et forbrukslån uten sikring med bare 20% rente?

Vi leser Dagbladet og trur vi får presentert et ufiltrert, 100% realistisk verdensbilde. Vi bor jo i Norge, her vrir vi ikke på sannheta. Neida.

Vi har så mange valg at vi stadig føler at vi har valgt feil. Feil utdannelse, feil jobb, feil partner, feil venner, feil regjering. Og de som har finere ting en oss har valgt bedre.
I avisa står det en liste med kjennetegn over kossn forhold som blir å ende i skilsmisse, kossn lavkarbo-kur vi må følge, kossn vi må oppdra ungan vårs, kor vi skal plassere pengan vårs, kossn vi skal takle vinterdepresjonen, kor vi bør reise på ferie, at vi må vaksinere alle barn, ellers dør dem. Vi bombarderes av råd og meninger om kossn vi skal leve livan vårs, og som et resultat av det gir flere og flere mæ følelsen av at dem ikke har en selvstendig tanke i hodet sitt i det hele tatt. Men trenger vi nu egentlig det? Kan vi ikke bare stole på at regjeringa og politikeran og smarte mennesker som sitter i et råd sammens med andre smarte mennesker tar riktige valg for oss? Hvis dem syns at noe e en dårlig idé så e det nok mest sannsynligvis det, e det ikke?

Selvrealiseringa har nådd et punkt der hodan vårs e så full av lampeskjermer og slankekurer at vi syns det e naturlig å melde oss ut på de viktige områdan. Vi har ikke tid, det e altfor mye anna som skjer, så mye anna som krever oppmerksomheta vårs. I en tidsalder der vi har så mange hjelpemidler at vi nesten ikke trenger å gjøre noe sjøl, har vi bare ikke tid å engasjere oss. Vi sitter der med mobilen i handa og taster og trykker. Du får aldri noen sin oppmerksomhet hundre prosent over lengre tid. Mobilen dras opp fra lomma og sjekkes, og legges tilbake igjen, og dras opp igjen og legges ned.

Samtidig som vi aldri har vært så nær hverandre som vi e nu, så har vi heller aldri vært lengre ifra. For med verden i en liten boks i handa, trekkes tankan bort fra her og nu, og ut dit. Til de andre. Til facebook. Til twitter. Til reddit.

I et hvert generasjonsskifte siden tidenes morgen har de eldre stilt spørsmålstegn ved de yngre og måten dem lever på. Det kan spores så langt tilbake som Platon og Sokrates. For verden utvikler sæ og dras i nye retninger hele tiden, og det e ikke enkelt å følge med. Store forandringer og nye måter å tenke på kan virke skremmende, og når hver generasjon sitter med en følelse av at måten dem gjorde det på va den riktige, så blir det selvfølgelig vanskelig å skjønne koffor noen vil gjøre det annerledes. Grenser sprenges og nye blir satt, som igjen blir sprengt ved neste skifte; sånn e det nu, og sånn har det alltid vært.

Men oppi det her så må vi ikke glemme at alt e menneskeskapt. Det e ingen regler fra naturen sin side anna enn at alt liv skal dø en gang. Så ikke ta livet så alvorlig, for det e ikke det. Vi gjør bare det vi trur e rett, men kem vet egentlig ka som e det rette å gjøre? Da æ va liten trudde æ at æ skulle skjønne alt da æ ble voksen, men så viser det sæ egentlig at man ikke har særlig mer peiling, man bare blir flinkere å skjule at man ikke har peiling. Målet må uansett være å være lykkelig, og æ trur ikke man blir det i lengda av step-maskin og Hardangerbestikk.

Fine folk rundt sæ, sunn og god mat, bevegelse og sjokolade innimellom.

Det va dagens usammenhengende babbel fra et menneske som har vært syk noen dager, og hatt altfor mye tid på sin hånd. Ha en fin fin uke. Smil, spis god mat og vær glad i hverandre.

Ser ikje sol i desember, sola har bedre vett. Natta spis av dagen din, og blir visst aldri mett.

Foto:Martinebob

Takk. Engasjert. Partier. Kontakt.

Jeg vil starte med å takke alle de som delte linken til det forrige innlegget mitt så det viktige budskapet ble spredt og havna hos de rette menneskene. Det va over seksti delinger og godt over tusen treff i helga, og det forteller meg at det er mange engasjerte mennesker der ute. Flere partier har tatt kontakt og sagt at de syns at utekontakt-stillingen er viktig, og at de vil gå for at den blir videreført – om ikke nå, så iallfall på budsjettet for 2014. Så da får vi se om de står for det de har sagt, eller om det bare er store ord i forkant av valget.

For ungdommen i Vadsø håper jeg det blir en realitet, og jeg håper kommunen får lyst den ut i tide slik at det rette mennesket er på plass i stillinga så fort som mulig etter at det er i boks. Det er ikke bra at det blir et avbrekk, men å vite at den mest sannsynlig er tilbake i 2014, og at den da blir en fast del av Ungdommens Hus er fint. Det er så godt å se at ungdommen engasjerer seg, og at de har satt pris på jobben jeg har gjort. Det varmer et eks-utekontakthjerte!

Og til slutt; kjære ungdom; ikke slutt å ta kontakt hvis det er noe dere plages med, jeg er her for dere uansett om det er jobben min eller ikke. Dette er en sak jeg brenner for, og jeg vil aldri avvise noen som har det vanskelig. Å bli voksen er langt i fra det enkleste her i verden og det er mange som har ekstra utfordringer knyttet til det og trenger noen å prate med.

Wilma har fått seg ullgenser med Mariusmønster. Hun ser hilarious ut. Jeg er misunnelig…

Dagen e til for alle som vil, alle som vil.

Undersøkelse. Nøkkeltall. Sårbare unge. Rus. Problemer.

31. juli gikk kontrakten min på Ungdommens Hus ut, kommunen sier de har ansettelsesstopp(?) (budsjettkutt?), og legger derfor stillinga død. Det betyr at det bare er ett og et halvt årsverk ansatt ved Ungdommens Hus, og ingen utekontakt. Jeg har skrevet en tekst som jeg vil at flest mulig skal lese, for dette handler om noe mye viktigere enn at jeg ikke jobber der – det handler om at INGEN har den stillinga, og at Vadsø-ungdommen mister en særdeles viktig ressursperson. Håper flest mulig deler denne linken videre så kanskje de rette personan får lest den, og tenker seg nøye om til neste års budsjett.

Ungdommens Hus og Utekontakten – et bindeledd mellom ungdom og voksne.

Hei, mitt navn er Martine. Jeg er snart ferdigutdannet sosialpedagogisk rådgiver, og har i nesten ett år jobbet som Utekontakt i Vadsø Kommune i en 50 % -stilling. Det er den eneste stillingen i sitt slag, og er tilknyttet Ungdommens Hus. Ungdommens Hus er en fritidsklubb for ungdom, og som utekontakt skal du bistå med veiledning av ungdom om det ungdom er opptatt av. Utekontakten har også mulighet til å sette i gang tiltak rundt ungdom med ulike utfordringer, i samarbeid med barnevern, politi, psykolog osv. Men i all hovedsak går jobben ut på å være tilstede for ungdom; prate med dem, oppmuntre dem, veilede dem og støtte dem i en tid som vi voksne vet kan være utfordrende for mange.

Jeg finner det interessant at kommunen, i kjølevannet av den store Ungdata-undersøkelsen som ble avholdt på ungdomskolen tidlig i vinter, der det ble avdekket en del oppsiktsvekkende data, velger å kutte Utekontakten fra høsten 2013.

Her er en kort oppsummering over nøkkeltall Ungdata presenterte oss med: Rundt 30 % av all Vadsø-ungdom fra 13-16 år føler at «alt er et slit», og de bekymrer seg mye. En stor andel jenter føler seg trist, deprimert og ensom. 20 % av all Vadsø-ungdom er plaget med ensomhet. Et betydelig antall jenter i alderen 15-16 år rapporterer om at de skader seg selv, og har lekt med tanken om å ta sitt eget liv. Ungdata sier selv at nivåene er urovekkende.

Ansatte på Ungdommens Hus har også en unik innsikt i rusmiljøet i Vadsø, og prater daglig med ungdom som eksperimenterer med illegal rus, på lik linje med de ungdommer som eksperimenter med lovlig rus. Begge felt er viktige å holde under oppsikt.

Det er ikke til å stikke under en stol at flere av Ungdommens Hus brukere er såkalte sårbare unge (unge som i større grad står i fare for å utvikle problemer som omfatter rusmisbruk, kriminalitet, fysiske og psykiske helseproblemer, arbeidsledighet, ensomhet og samhandlingsproblemer på skolen). Dette er mennesker som har et økt behov for støtte og hjelpetiltak. Selv om det i første rekke er barn og ungdom og deres familier som må bære konsekvensene, så vil skadelige forhold i løpet av oppveksten ramme hele samfunnet. Når unge mennesker blir marginalisert og havner på kanten av samfunnet, er det en reell fare for en rekke langvarige og invalidiserende konsekvenser. Rus, kriminalitet og psykososiale problemer er eksempler på det. Disse ungdommene finner ofte ikke tilhørighet i idrettslag eller andre kulturtilbud, og søker derfor til Ungdommens Hus.

Ingen vet nøyaktig hva rusavhengighet koster samfunnet, men ifølge Stoltenberg-utvalgets rapport om narkotika fra 2010 brukte staten og kommunene til sammen rundt fem milliarder kroner direkte til rusfeltet, og da er ikke sosiale stønader, trygdeytelser eller kostnader som følge av kriminalitet tatt med. De menneskelige belastningene er dessuten umulig å beregne.

I rådgivningsrettet arbeid med sårbare unge er det viktig med kunnskap om barn og unge i deres livskontekst og innsikt i hvilke risikofaktorer som spiller inn, samt forebygging og beskyttelsesforhold. Vi må styrke barn og unges kompetanse for å mestre de utfordringer og påkjenninger livet har å by på. Dette er noe jeg jobbet mye med som utekontakt, og som jeg føler er en veldig viktig del av jobben.

Forskning viser at klubbledere har stor tillit blant ungdom, og at de ofte er det første leddet å ta kontakt med, nest etter familie, om de har et personlig problem. Det er mange ungdom som har problemer de føler at de ikke kan ta opp hjemme, enten fordi de har et dårlig hjemmemiljø, eller fordi problemene er knyttet direkte opp mot foreldrene.

Med kun ett og et halvt årsverk i drift er Ungdommens Hus nærmest redusert til en oppbevaringsplass for ungdom. Det knives om oppmerksomhet hele tiden, og å luke ut hvem som har det tøft og trenger ekstra tid er vanskelig når det er 40-60 ungdom innom hver dag. Og enda vanskeligere er det når oppmerksomheten må brukes på andre ting, som f.eks viltre åttende-klassinger med aggresjonsproblemer som knuser bordtennis-køller i sinne. Det er dessuten kun utekontakten som har dedikert, oppsøkende tid satt av i stillingsprosenten sin. Det er dessverre et faktum at problemer ikke forsvinner når folk går hjem fra arbeid. Ensomhet og depresjoner er ikke en greie som kun inntreffer i tidsrommet 08:00 – 16:00.

Dette er ikke en bønn til kommunen om å gi meg jobb, dette er en bønn til kommunen om ikke å kutte utekontaktstillingen. Dere kutter et særdeles viktig bindeledd mellom ungdom og en uforståelig voksenverden der ansettelsesstopp og budsjettkutt er en hard realitet. Jeg hører dere snakker om å satse på ungdom og å jobbe forebyggende i forhold til sosiale problemer, rus og vold. Hvis dere virkelig vil satse på ungdom så finner jeg det merkelig at dere syns det er en god idé å fjerne slike stillinger.

Vennlig hilsen Martine

Foto:Martinebob

Geosmin. Tømmerhogger. Fullmåne. Helgero.

Skumringsfjern og hjertebank

Sola står lavt på himmelen og det begynner å bli kjølig, nesa mi e rød og æ angrer på at æ ikke tok med mæ en ekstra genser. Det har småregna hele dagen, men nu e det oppholdsvær og nesten helt vindstille. Du bøyer dæ ned og plukker en liten blåklokke, den ser så liten og skjør ut i de store hendene dine. Forsiktig plasserer du den bak øret mitt, mens du fastslår at det lukter origami og geometri. Æ ser opp på dæ og fniser og sier at det heter geosmin, men du rister bare på hodet og sier at det kan gå for det samme.
Så starter du på en av de rare historian dine som æ liker så godt, en sånn som får det til å føles litt som om det e hundre år mellom oss, og at du har opplevd hele universet, mens æ har bodd i en liten eske hele livet. Det e det æ liker så godt med dæ, at selv om vi e nesten like gammel, så e det ofte på mange måter som å kommunisere med en vis, finsk tømmerhogger. Du ser verden gjennom et helt unikt filter æ skulle gitt mye for å låne av og til.

Epletre og såpekopp 

Vi går sakte nedover en kronglat, bortgjemt sti omkransa av rognetrær som svaier varsomt fram og tilbake i den forsiktige høstvinden. Æ har spasert her mange ganger tidligere, men i dag e det som om æ oppdager alt på nytt igjen; ser det for det det e. Ikke bare en sti og noen trær, men et lite, bortgjemt mirakel vi e så heldig å få oppdage sammen en sein høstkveld i august. Og æ trur det e viktig at man forsøker å se de umiddelbare omgivelsan med nye øya en gang i blant, ellers kan man bli fryktelig lei, og det e trist å bli lei det man bryr sæ om. Det e når man begynner å ta ting forgitt at alt blir ødelagt. Vi må ta vare på de små øyeblikkan, dem de aller fleste av oss ikke e flinke nok til å sette pris på i det daglige. Varme høstkvelder, søte blåbær, kjærtegn sånn i forbifarta, telefon fra bestemor, fullmåne, havrepannekaker med lønnesirup, hytteturer, fint vær, reine sengklær, helgero.

Vinterblomst og hyperbol

Du smiler det fine smilet ditt og sir at æ ser betenkt ut, forundra liksom, og æ nikker og forteller at det e æ. Forundra over verden og alt det fine i den. Forundra over dæ, forundra over at et lite hjerte kan romme så mange ulike følelser uten å bli overbelasta. For det føles nemlig sånn noen ganger, at det skal slutte å slå fordi det føler så mye. Du rister på hodet og sier at æ e rar, før du drar mæ inntil dæ og gir mæ litt av varmen din. Også forteller du lattermildt historien om den gangen æ spiste så mye sjokolade at æ va oppriktig redd for at magesekken skulle sprekke, mens æ later som at æ blir snurt fordi du ler av mæ. Det knaser under de røde tøyskoan mine, og selv om æ e iskald så kjenner æ i hele mæ at det ikke e noen andre steder i hele verden æ ville vært enn akkurat her, akkurat nu.

Regnsky og vaniljeis

Syng meg i søvn, glem kem eg e, glem ka eg ska. Si fine ord. Si det går bra.

Foto:Martinebob