Masker. Magisk. Fullkommenhet.

Det e mørkt og kaldt ute. En frisk høstvind herjer nådeløst i natta og fillerister de stakkars spinkle trærne. De få bladene som febrilsk har klart å klamre sæ fast til nu må forgjeves gi tapt, og seiler melankolsk nedover mot bakken der dem samles sammen i små dynger. Sakte rugger de fram og tilbake i det svake lyset fra en lyktestolpe et sted lengere bort i gata. Ikke en sjel e å se, og alt som kan høres e vinden som river og en klukkende latter fra et vindu på gløtt.

Inne e det varmt og deilig; og i sterk kontrast til det ubarmhjertige høstværet utenfor e det dessuten så mye glede og kjærlighet som det overhodet e mulig å presse inn i en liten stue. Du titter rundt dæ og tenker at du e den heldigste i verden som får lov til å leve livet ditt på samme tid og sted som de fine menneskan du sitter sammen med. Alle livsvalg du har tatt, alle gode og dårlige beslutninger, alle muligheter og alle tilfeldigheter har ført dæ dit du e i kveld; her og nu. Du kan skyve den dårlige samvittigheta bort, du kan glemme alle tanker om det som har passert; det du likevel ikke kan gjøre noe med; du kan forene dæ med fortida, akseptere den, og deretter leve livet i den viten om at alt va nødvendig for å havne akkurat i det øyeblikket her. Kjenn godt etter kossn det føles og ta vare på det; putt det inn i hjertet ditt så du kan fiske det fram igjen når det e tomt.

En magisk stemning hviler over det lille rommet og du vet at du ikke e den eneste som merker det. Fordi dokker e så synkronisert kan du koble dæ på de andre rundt dæ og kjenne kossn dem har det i sæ sjøl. Du ser plutselig ting du aldri har lagt merke til tidligere, og får en følelse av at alle har hjerte og sjel utpå kroppen, aldeles blotta og fri for skjold og murer.

Selv om dokker e av ulik alder, ulik oppvekst, har ulike opplevelser, utdannelser og filtre, så har dokker likevel mye til felles; og når alle formaliteter e lagt til sides, alle masker e falt, alle dører e åpna og de ytterste lagan e skrelt vekk, så oppdager dokker likheter ingen ante eksisterte. Tanker om verden, tanker om dokker sjøl og opplevelsen av å være en del av samfunnet – både på godt og vondt. Til og med ting dokker trodde dokker va helt alene om å føle viser sæ å være felles for flere. For alle kanskje. Det viser sæ at det innerst inne i sjeleposen finnes et ønske om å være nærmere, om å være ærligere, være åpnere og ikke minst ekte – helt forbanna ekte. Det e nært, fryktelig nært. Så nært at det gjør litt vondt når du kjenner etter, der inne et sted.

Lufta e elektrisk. Du ser i øyan til de andre at de kjenner på nøyaktig det samme som du; og det føles godt å dele en opplevelse av komplett fullkommenhet og glede sammen med noen som forstår kor du kommer fra og syns du e en fin kar likevel. Det får dæ til å tenke på kor mange det e egentlig e du kunne hatt fine samtaler og opplevelser med hvis vi bare va flinkere til å slippe hverandre inn, og dele av hverandre, med hverandre.

Nu vil æ at du skal sette dæ ned på et komfortabelt sted, trekke pusten dypt inn, og når du puster ut så vil æ at du samtidig skal lukke øyan igjen. Fortsett å holde øyan igjen mens du puster sakte inn og ut. Inn og ut.
Se for dæ en realistisk drømmesituasjon. Kor e du? Ka du driver med? Kossn e hverdagen din? Ka du ønsker å gjøre når du står opp? Ka du ønsker å gjøre når du kommer fra jobb? Hobbyer? Kossn mennesker har du i omgangskretsen din? Ka ønsker du å fylle livet ditt med?

Når du til slutt har din realistiske drømmesituasjon skissert klart framfor dæ, så ønsker æ at du

1. Tar et mentalt bilde av skissa
2. Lagrer den i hodet ditt
3. Åpner øyan
4. Iverksetter.

If you don’t stand for something, you will fall for anything

ute
Foto:Martinebob

Regn. Blodforgiftning. Kosmos.

Æ ligger i senga og hører regnet daske ned utfor soveromsvinduet, som om alle himmelslusan ble åpna på vidt gap akkurat samtidig. En trøtt hund har tatt residens nederst i fotenden og jobber passivt med å holde de små pygmébeinan mine varm og god. Pusten hennes e myk og beroligende å lytte til, et godt supplement til den suggerende lyden av en million små vanndråper som slamrer mot bakken. Æ hører noen gå forbi på asfalten ved veien, det knaser i våt stein og sand, og æ funderer på om den som går der ute har regnklær på eller ikke.

For mange år tilbake, en lørdagsnatt i juli, mens æ gikk fra byen ensom og aleina, starta det å regne så kraftig som æ aldri har opplevd hverken før eller siden. Det va forbausende vått, ganske kaldt og i tillegg veldig praktisk. Æ gikk nemlig og gråt, og regnet gjorde at forbipasserende individer ikke la merke til den personlige krisa æ hadde pågående i de seine timer den her utrivelige julinatta. De nye, høye hælan æ hadde hatt fotan i en gang på begynnelsen av kvelden hang slapt i fra den ene handa, tynnlongsen som hadde vært hel og fin noen timer tidligere, lå klistra rundt knærne mine som en tettsittende piratbukse, og kjolen… den dyre kjolen! den som hadde flagra så deilig i kveldsbrisen; den va klistra inntil min korpulente kropp, som om den hadde bestemt sæ for å smelte sammen med huden min og bli en del av den. Et bedårende syn va det nok helt sikkert kan æ tenke mæ.

Æ tusla altså bortover Damsveien, barføtt på iskald asfalt, og æ husker at æ tenkte på en sang fra Knutsen og Ludvigsen der en plystrende gutt sparker i en rusten blikkboks og får blodforgiftning, og i min dypt deprimerte tilstand håpa æ så inderlig på at det samme skulle skje med mæ. Æ gikk nærmest og leita etter noe æ kunne trø på som kunne skade mæ og ta mæ av dage raskest mulig uten så mye pinsel og bry. Æ fant ingenting. I stedet fant æ ut at det kanskje ikke va så bra å føle at man hadde lyst til å dø av blodforgiftning, så da æ kom hjem den natta, iskald og aldeles gjennomvåt, skreiv æ et veldig kort brev til mæ sjøl.

Kjære Martine, din enøyde sjørøver.
Det her e en stor dag for dæ, en milepæl i livet ditt, en dag du vil huske så lenge du befinner dæ på den her siden av kosmos. Det e nemlig den dagen du nådde den berømte bunnen. Det ble ikke den solide kræsjlandinga du hadde sett for dæ tidligere, tvert i mot gikk det så sakte at du nesten ikke merka at det va dit du va på vei før du va der. Helt nederst.
Det som e så fint, Martine, det e at fra den her dagen og utover kan det bare bli bedre. Uansett ka du finner på å gjøre så e det ingenting som kan skade dæ mer, ingenting som kan gjøre mer ondt, ingenting som kan få dæ til å føle dæ verre enn du føler dæ nu.
Det e kanskje vanskelig å sette pris på det akkurat idag, men en gang i framtida kommer du til å se tilbake på den her dagen, det her øyeblikket og smile. Okei, smile va kanskje å ta litt hardt i, men du kommer til å være på et sted der du føler dæ mye bedre iallfall, kanskje du til og med e lykkelig? Kem faen vet. Ett skritt om gangen, så går det sæ sakte men sikkert til.

Og så ligger æ der i senga med regnet silende utfor vinduet, en varm dyne rundt mæ, med verdens fineste lille hund i fotenden og favorittkaren ved min side. Den natta da æ satt og hamra på tastaturet, gjennomvåt, kald og ulykkelig virker som et helt liv siden, og på en måte så e det også det. Æ håper ikke lenger på at æ skal få blodforgiftning, og æ går ikke ute og sipper i regnet midt på natta; æ har til og med slutta å spise pitabrød, som æ ikke tåler, og som æ spiste hele tiden tidligere fordi æ bare ikke brydde mæ.

Æ skal ikke skryte på mæ hverken det ene eller andre, men en ting e sikkert, og det e at æ har det veldig mye bedre nu enn æ hadde det da, og æ klarer HELT fint å smile av den tragiske julinatta da æ vandra barbeint hjem i pøsregnet og holdt på å fryse ihjel mens æ leita etter gamle, rustne blikkbokser…

Clap along if you feel like happiness is the truth

Foto:Martinebob

Hjerne. Feil. Multi-stikkeren. Fjøsdag.

Du har klart å overbevise dæ sjøl om at det e noe feil med hjernen din. At den e en såkalt lavenergi-hjerne som bare kjører på ca. 50% styrke. Av og til kanskje 60, men der igjen så lavt som 40 eller 30% enkelte dager avhengig av ka du har spist og kor hardt du har brukt den. Den fungerer iallfall ikke som den skal, som den pleide å gjøre i dine glade glansdager, og det e så smått begynt å gå på nervan løs.

Du glemmer stadig ord, og må da bytte dem ut med dine egne, eller prøve å forklare rundt dem. Du står for eksempel på kjøkkenet og trenger en gaffel, men e ikke nærmest bestikk-skuffa, så du spør etter en, men har plutselig glemt ordet.

Du: Kan du ta en sånn… spise-ting til mæ?
Han: Spise-ting?
Du: Ja, den der… matstikkeren
Han: Matstikkeren?
Du: JA
Han: En kniv?
Du: NEI, multi-stikkeren
Han: Gaffel?
Du: GAFFEL JAA.

Og du husker iallfall ikke navn. Det e ikke sånn at du e i nærheten en gang, dem bare faller helt ut.

Du: Æ tenkte å klippe håret kort, sånn som ho der skuespilleren som e så søt
Han: Kossn?
Du: Ho spiller i den filmen der dem reiser tilbake i tid…. Craynie Willson… Gillian Persson… Moldie Falkeye
Han: Moldie Falkeye? E det noen i hele verden som heter Moldie Falkeye?
Du: Jenna Lordie, Trilly Paulina, Austry Peagon, Tina Spenny…
Han: Men fin blir du nok uansett…
Du: Brinny Olssen?

Eller:

Du: Du må huske å ringe til Leif-Georg
Han: Leif Georg?
Du: Ja, han som ringte i går som sku snakke med dæ om den der tingen?
Han: Markus?
Du: Markus ja…

Ofte når du snakker så glemmer du ka det va du snakka om, midt i en setning, og du må da febrilsk forsøke å fortsette der det glapp uten at den andre skjønner at du ikke aner ka du snakker om mer.

Du: Nei altså det som e viktig å ha i bakhodet når vi har med løsningsorientert rådgivning å gjøre e jo for det første det at vi må unngå problemkartlegging. Det e helt greit å gjøre sæ en notis av begrensninger, men det e i all hovedsak positiv og ogeh… eh ooog positiv… ehm….. eeeh. Man må være positiv, sant. Positivitet e viktig. Det gjør mye for… for… folk. Du skjønner nok ka æ vil fram til?

I tillegg bytter du ut ord uten at du legger merke til det.

Du: Nei vi sku kanskje handla litt paprika så vi hadde til omeletten på fjøsdag?
Han: Fjøsdag?
Du: Hæ? Fjøsdag? Koffor sir du sånn? Ka e det?
Han: Æ vet nu vel ikke, det va jo du som sa det!
Du: Du, æ sa tirsdag, nu må du høre etter
Han: …

Plutselig e du blitt det motsatte av alt det du e. En som ligger i dagesvis og stirrer tomt ut i lufta uten å finne mening i noe. En sånn som fokuserer på det som ikke fungerer så bra og har vanskeligheter for å se mulighetan, og dine gode sider. For dem e jo der dem og, dem blir bare ikke like tydelig når det andre tar så mye plass. Du føler dæ som en begrensa, korpulent bøffel som bare har levd på kermesbær og hønemelk hele livet i en liten landsby med fire innbyggera og en hund. Og du tenker, e det sånn her det skal være? Kossn kan æ noen sinne lande en jobb når æ ikke husker ka noen heter, eller klarer å formulere enkle setninger uten at æ må bytte ut tre av ordan med noe alternativt fordi æ ikke husker det æ vil fram til i farta?

Men så kommer du på det dokker snakka om her om dagen, om kossn vi i Norge har mulighet til å være de lykkeligste menneskan i hele verden, men stadig spenner bein for oss sjøl. De aller fleste av oss sitter på toppen av Maslows behovshierarki og kan gosse oss med selvrealisering på alle plan, og likevel e det en stemme inn i oss som hvisker at ting ikke e heeelt perfekt. Og du e en av dem. Du har alt, men likevel så finner du stadig ting å pirke på. Mens verden blir bomba og hele familier blir utsletta bekymrer du dæ for sånne teite småting som bleikner og svinner hen sett i forhold til resten av utfordringan der ute.

Det e jammen greit at hjernen enda fungerer såpass at den har muligheten til å se ting i perspektiv, tenker du og rister på hodet. En aldri så liten realitetsorientering e noe alle har godt av i blant, selvom det e ubehagelig å se sæ sjøl som en av de rike, bortskjemte verdensborgeran.

Det e sommer, det e sol, og selv om du i farta ikke husker navnet på det aparatet som står på verandaen og lager rått kjøtt om til saftig, mør biff – så gjør ikke det noe. Du kan kalle det for gass-steike-tingen og bli forstått uansett.

If the world goes blind, if I lose my mind; will you show me the way?

Foto:Martinebob

Humler. Vinterhud. Milt-saft. Kakefest.

En dag som det her e en sånn som vil skrives med store bokstaver inn i våre personlige historiebøker som en av de aller, aller fineste. Det e en sånn som vi, når vi for eksempel sitter alene og venter på bussen og det regner, og vi e våt på tærne og kald langt inn i sjela, plukker varsomt fram fra hukommelsen og marinerer oss langsomt i. Sola skinner fra skyfri himmel, gradestokken viser godt over ti grader i skyggen (som altså vil si en helt dugende Finnmarksommer!), og vinden rusker så vidt øverst i toppen av bjørkekronan. Rundt oss surrer de største humlan æ noen sinne har sett, og æ lurer på ka det betyr at dem e så svær?? Bestemor sier at det e fordi dem forbereder sæ på en dårlig sommer, men æ velger å tro at dem bare har begynt å gi litt mer faen. ”I år spiser vi akkurat så mye som vi vil, vi e flott uansett!”.

Alle e ute i hagan sine og raker, luker, planter blomster og rydder opp etter en kald og mannbisk vinter. Det lukter grillmat i hele nabolaget, og overalt sprader det folk i shorts og t-skjorte med nuppat, hvit vinterhud som raskt blir rødrosa og sviende uten beskyttelse. Ungan sykler og roper i gata, og en av de søte små med lilla hjelm stopper opp framfor oss der vi står i innkjørselen og prater.

Jente: Ka DU heter??
Martine: Æ?
Jente: Ja du!
Martine: Æ heter Martine.
Jente: Åja. Enn han da? *peker på Frithjof*
Frithjof: Æ heter Frithjof!
Jente: HAHAHAHAHAHAHAHAHAAAA.
Frithjof: Ja… det e kanskje litt rart…
Martine: Ka du heter da?
Jente: Æ heter (snur sæ rundt og mumler et eller anna).
Frithjof: Veivesenet? Hæ? Sa ho at ho het Veivesenet? Det e nu HVERTFALL et rart navn.

Alle smiler og nikker til hverandre, som om vi e enig i at på dager som det her e det ingen andre steder vi heller vil være. Kanskje vi til og med tenker at det e verd det; at de syv månedan med snø e helt overkommelig i bytte mot den her dagen og håpet om et par til. Det e det vi trenger for å få fylt opp et skrapa Finnmarkshjerte, og for å holde ut enda en runde.

Wilma har løpetid og blør overalt. Sofaen e dekt til med håndklær i alskens farger, og sånn skal det være i tre uker til. Ho blør litt her og der likevel; «den store vårvasken» har herved bytta navn til «den store sommervasken» og e flytta til i slutten av juni. Men det gjør forsåvidt ingenting, det e jo bare blod, og det e Wilma sitt blod, søte Wilma. Ho kunne spruta milt-saft rundt om kring i hele huset og æ ville vært akkurat like glad i ho.

I kveld har huset har vært fult av fine mennesker, vi har spist kaker og skravla, og æ e behagelig kvalm og fin i formen. Imorra kommer gode venner for enda en kakefest, og på lørdag e det femtiårs-feiring og yolo-fest v2.0.

Det e sommerferie, æ e ferdig utdanna, og æ skal male huset, bake brød og spille gitar. Hvilken lykke!

All of the times, that make us realize, we have it all

Foto:Martinebob

 

Mia.

17. mai e den dagen da det som regel e kaldt på hendene og småregn i lufta, men finstasen e på og alle e i godt humør likevel. Det e dagen med gnagsår i nye sko, korpsmusikk, russ som blåser i fløytan sine og man får kjeft fordi man e glemsk og lar flagget henge ned mot bakken. Det e dagen da det e ok å spise en ekstra is, og det e lov med pølse til middag uten å ha dårlig samvittighet. Det e den dagen æ skulle ønske æ hadde bunad, den dagen æ kjenner litt ekstra på kor utrolig godt det e å bo i Norge og kor heldig vi e som har det så bra. Det e da man gratulerer alle i hytt og gevær, folk man kjenner, folk man ikke kjenner, folk man kanskje til og med ikke liker så godt; alle smiler til hverandre og e glad i hverandre likevel på et vis. Men i tillegg til alle de fine tingan, så e det også den dagen for tre år siden da Mia døde brått, uventa, plutselig og helt ubegripelig.

Å miste et søskenbarn e ondt, men æ ønsker ikke å framstille sorgen min som større enn den e, for den blekner likevel i forhold til den sorgen som Mia sine aller nærmeste alltid kommer til å bære med sæ. Det e ikke sånn at det river i hjertet mitt hver eneste dag, vi delte ikke de daglige bekymringan og gledan; æ vet ikke ka som va favorittfargen hennes, ka ho va mest redd for i hele verden eller ka som va yndlingsfilmen hennes. Det e ikke sånn at alt i hverdagen minner mæ om Mia, eller at æ gråter mæ i søvn eller ikke får sove.

Men når halve Facebook hopper frivillig i havet før 1. mai, mens de som ønska å hoppe uti for å forsøke og redde Mia og Vilde ble stoppa med makt, da gjør det ondt. Når æ snakker med bestemor og hører gråten i stemmen hennes fordi ho gruer sæ sånn til i dag og hjertet hennes holder på å briste av sorg, da gjør det ondt. Det gjør ondt når æ tenker på de andre involverte i ulykka, kossn den ble håndtert av politiet og måten den ødela noe i oss som aldri helt vil leges. Det gjør ondt når æ tenker på familien, alle halvsøsknan og bonussøsknan til Mia og gode venninner og kompiser som mista en dem hadde tvinna sitt liv inn i, som dem hadde gitt litt av hjertet sitt til, delt tanker, hemmeligheter og opplevelser med, og gode og onde stunder.

Men mest av alt så gjør det ondt når æ tenker på tante og onkel som mista en datter, Joakim som mista en søster og Mina som aldri fikk treffe den snille, rare, tøffe og omsorgsfulle storesøstra si.

Det e for alltid en som mangler. En av oss som ikke e der når vi har familietilstelninger, et element som e borte fra søskenbarndynamikken, en tilstandsoppdatering som aldri kommer; ”Kossn skole har du søkt på til høsten, Mia? Har du fått dæ sommerjobb? Ka e favorittsangen akkurat nu?”, en latter som ikke blander sæ inn med de andre sine, en crazy hårsveis i alskens farger som uteblir.

En av oss e ikke mer.

Det gjør at den her dagen for mæ e en gladtrist og merkelig dag, og æ e kanskje litt mer tankefull enn vanlig, med bare et halvt smil på lur.

Æ håper at alle kjenner litt ekstra på kor godt dokker har det i lag med de dokker e glad i. Spis is og elsk hverandre, og hvis flagget henger litt nedover så e det helt ok, det handler ikke om respekt, bare slitne armer og sjarmerende glemskhet.

Ja vi elsker dette landet, som det stiger frem.

Foto:Martinebob

Femtito. Sokker. Kirkegård. Minibar. Vaffeljern.

Det e hardt å ta femtito og et halvt studiepoeng på 4 måneder. Noen vil kanskje påstå at det e min egen feil fordi æ tok pause fra skolen hele andre semester i 2013 – til det vil æ gjerne si: det har du jammen helt rett i, men det fratar mæ likevel ikke retten til å syns forferdelig synd på mæ sjøl til tider, samt spise en god del trøstesjokolade.
Når det e sagt så e æ relativt motivert akkurat nu. På en skala fra 1 til 10 kor 1 e null og 10 e supermotivert så vil æ si at æ ligger på rundt 7 eller 8. Det går jo naturligvis opp og ned, men stort sett så e det greit nu for tida, noe æ selvfølgelig utnytter til det fulle.

Det hender likevel innimellom at æ får nok. For eksempel når æ har sotte fem timer i strekk og lest på det danske pensumet. Da blir æ rimelig motløs og trist, og har ofte mest lyst til å krølle mæ sammen og hulke mine bitre tårer. Og hvis æ skal være helt ærlig så har æ gjort akkurat det opp til flere ganger det her semesteret. Æ kan ikke dansk. Æ leser heller tyve bøker på engelsk og èn på urdu, enn noe som helst på dansk.
Når motivasjonen e laber som en regnfull dag i Karasjok, har æ funnet på en supermotiverende lek som heter: alt æ skal kjøpe når æ får jobb. Det e såre enkelt; æ åpner en tom side i notepad, word eller excel – alt etter som, også drømmer æ i vei.

Her e topp10-lista, så langt.

1. Nye sokka. Ja, du leste rett. Når æ får mæ en jobb så skal æ kjøpe mæ nye sokka. Masse ullsokka i kløfri ull, så æ kan kassere de tynne lørvan av en vits æ går med nu. Dem e kald, dem e hullat og mange av dem har en farge som enklest kan beskrives som den fargen regnvann har etter at det har vært en uke eller to på bakken.

2. En matboks. En skikkelig fin en med et hyggelig bilde på. Kanskje av en hund eller en benk. Det skal være plass til frukt og litt nøtter i den, og selvfølgelig et knekkebrød eller brød eller ka æ nu finner ut at æ har lyst på.

3. Et par orkidéer. Det e en fin blomst. Det e dessverre sånn at alle plantan mine, inkludert tre flotte orkidéer, døde da æ flytta inn her og putta dem i boden mens vi pussa opp. Der va det kaldt, og en dag va alle døde. Det så ut som en trang, botanisk kirkegård der inne, og det tok lang tid før æ klarte å skrape likan ut og hive dem i søpla. Tåran presser på den dag idag.

4. Bilder til å henge på soverommet. Der e det nemlig helt tomt. Bortsett fra en seng, to nattbord og en kommode. Det ser ut som et litt dølt firestjerners hotellrom uten de kule tingan; tv, minibar og fasttelefon.

5. Ny skriver. Skrivehodan på den gamle har tørka inn, så rødt fungerer dårlig og alt kommer ut med svarte prikker og striper overalt. Det e helt greit når man skriver ut mat-oppskrifter og huskelapper til sæ sjøl, men ganske dumt når man for eksempel skal skrive ut jobbsøkander og det ser ut som at man har kjørt papiret gjennom en gammel trykkemaskin fra midten av 1800-tallet.

6. Frisørtime. Hårstell kommer beklageligvis ikke på førsteplass av ting æ driver med om dagan for å si det på den måten. Det har resultert i en god del floker og slitte tupper. Æ lukker øyan, krysser fingran og håper på at det enda e nåt igjen på hauet når æ får mæ jobb.

7. Et dobbelt vaffeljern med seks vaffelhjerter istedenfor fem (sånn som pappa har!), så man kan dele rettferdig. Æ skal lage økologiske speltvafler hver første tirsdag i måneden, sette brunost på, og elske dritn ut av den nye tradisjonen min. Alle e hjertelig velkommen.

8. Ny skittentøyskurv. En som ikke e gjennomsiktig. Kem i svarte fant ut at det va en god idé med gjennomsiktige skittentøyskurver? Det e nu vel ingen som e interessert i å se de gorrate trenings-sokkan ligge der nedi å vente på å bli kokt på 100 grader.

9. Klokke til kjøkkenet. Møkke lei av å bøye mæ ut i stua for å se på klokka når æ lager mat. Joda det e klokke på ovnen, men den må man stille hver gang strømmen går, og når det skifter til sommertid og vinterstid – og det har rett og slett vist sæ å være en utfordring i det huset her. Æ har mange andre utfordringer i livet mitt æ heller vil ta fatt på, «choose your battles» synger Katy Perry, så da velger æ å la det her gå – kjøpe mæ en klokke, og for eksempel heller konsentrere mæ om kossn i allverden æ skal overvinne telefonskrekken min, eller at æ må huske å drikke nok vann.

10. En lampe. En bordlampe med hvit eller linfarga skjerm. En litt stor, kanskje med kvadratisk fot av valnøtt eller eik, som lyser akkurat passelig mykt og koselig opp i stua, og gjør at lysekrona kan være avslått uten at det blir mørkt som i et post-apokalyptisk tettsted en desembernatt i indre Troms.

Når man bare sitter inne og trøkker på PCen dag etter dag i sin egen ugjennomtrengelige skoleboble, så siger det etterhvert på noen helt særegne regler. Longs blir plutselig helt greit å gå i hele dagen – til og med når det kommer folk på besøk, sjokolade e et fullstendig akseptert mellommåltid, ulike ukedager fins ikke lengre – alt regnes i kor lang tid det e til eksamen, og man e egentlig aldri helt tilstede i noen samtaler, alt i hodet dreier sæ om fag; samle tråder, huske kordan av de syv fagbøkene teorien man e ute etter står i, koble teori til praksis, sjekke læreplaner. Æ kan våkne midt på natta av at æ kommer på noe æ må ha med i en tekst æ har skrevet på om dagen, og da må æ bare skrive det ned, ellers får æ ikke sove.

2. juni e dagen. Da tar æ min siste eksamen på en lang stund, og da e det forhåpentligvis ikke så lenge til æ kommer mæ i jobb så æ kan se folk igjen, gjøre noe nyttig med livet mitt, tjene penger – betale regninger, og starte på lista mi. Gleder mæ til nye sokker…

Perplexity is the beginning of knowledge

Foto:Martinebob

Kake. Varmekabler. Plaster. Tornekratt. Sukkerhøy.

Æ har i flere dager gått rundt med en sånn sinnssyk søthunger som enklest kan sammenlignes med den følelsen du får når du har en tjukk skorpe du har veldig lyst til å pille av, men ikke har nån fingra til å gjøre det med… (…)
Æ hadde så lyst på noe søtt at æ ikke klarte å konsentrere mæ om skolearbeidet en gang. Plutselig befant æ mæ bare framfor kjøleskapet, uten å huske at æ hadde reist mæ opp og gådd dit, og der va det jo bare gulrøtter og cottage cheese, så da va det å trekke slukøra tilbake igjen til skolearbeidet. Møkk.

Idag bestemte æ mæ for at nok va nok. Vi har bevisst ikke handla inn noe siden vi skal være borte hele helga, så æ ante jo at det kunne by på et par problemer. Æ loka litt rundt på nett etter en oppskrift, men det va alltid et eller anna vi ikke hadde. Kulturmelk, banan, natron, mandelmel, kakao – lista e lang som et vondt år. Men æ hadde jo bestemt mæ for at det skulle bakes, så derfor gjorde æ på den her måten; æ tok fram det vi hadde som va godt og som kanskje kunne passe i en kake og plasserte det utover kjøkkenbenken.

Æ gir mæ ballan i om det e sukker i kaka, æ spiser det så sjeldent. Det som e viktig for mæ e at maten æ spiser ikke e full av tilsetningstoffer som gjør mæ syk og dreper mæ sakte men sikkert. Derfor kjøper vi alt vi kan økologisk, og supplerer med de andre tingan der vi må. Det e fascinerende med folk som mener dem e sunne og spiser magert pålegg fra en kylling som e dårlig fôra og proppa full av antibiotika. Å spise sunt betyr, i ordets rette forstand, å spise «helsefremmende», og vi kan vel alle være enig i at det ikke e særlig helsefremmende å trø i sæ mat med giftige sprøytemidler, antibiotika, genmodifiserte ingredienser osv., selv om det e aldri så lavt på kalorier og fett. Det e ikke for mæ iallfall.

Uansett.

Æ satt i gang. Starta med å prøve og tine den kalde klumpen av en smørpakke (180g), fordi æ lærte på skolekjøkkenet i femte at når man baker så baker man med romtemperert smør…
Det e jo ikke alltid at man har planlagt baking flere dager i forveien, så da e jo smøret hardt som en…  Men æ e da ikke en rådløs jomfru tapt bak en låvedør heller, så æ la smøret på varmekablan og bakte videre.

Fortsatte med å rive litt sjokolade, klart det skulle være sjokolade i kaka. 100 gram. De som har prøvd å rive sjokolade før vet for et helvetes prosjekt det e. Den smelta i fingran mine, knakk i småbita, spruta overalt, og plutselig så skjedde det fatale; æ raspa opp den ene tommelen. Det kom et par (mange) saftige nordnorske gloser mellom sammenbitte tenner mens æ leita i kjøkkenskuffa etter plaster og engangshansker. Akkurat da tålmodigheta va i ferd med å ta slutt, og raspa va på nippet til å forsvinne ut kjøkkenvinduet, va æ heldigvis ferdig. Taddaa!

Det føltes jo som at raspinga tok 100 år, så æ va sikker på at smøret hadde smelta i mens. Æ sprang som en jaga mår inn på badet og forventa halvveis å se en gul dam utover de grå flisan, men nei. Smøret va like. jævla. hardt. E det mulig? Og nu skulle æ jo bruke det! Så da va det bare en ting å gjøre…

Æ tok deretter 2,5 dl rørsukker og 0,5 dl palmesukker og heiv i en bolle. Da smøret hadde smelta putta æ det oppi og doste miksmasteren på full guffe.

Æ hadde en idé om at det skulle være en lett og luftig blanding som åpenbarte sæ for mæ i bolla etterhvert som miksmasteren rørte rundt, men det va det jo ikke. Tvert i mot.

Jaja, ka skal man gjøre. Ikke vet æ, æ kan jo ikke det her.
Æ blanda så inn eggan. Ett og ett. Koffor sir du? Koffor tok æ ikke bare i alle på en gang? Æ har ikke peiling, ikke spør så vanskelig. Syns æ leste i et ukeblad en gang at det va en lur ting å gjøre for å få det luftig, men kem vet, det kan ha vært noe helt anna. Skadelig e det nu ihvertfall ikke, tenker æ, så æ gjorde det nu på den måten.

Etter fem egg va det på tide å blande i melet. 6dl jyttemel, siden vi begge e sensitiv for hvete. Og litt kokosmel for gøy, siden det va en dæsj igjen. Og litt vaniljekesam fordi boksen va åpna og snart gikk ut på dato. Og sjokoladen. Alt det her mosa æ sammen med miksern, og fikk en blanding som va så tett som et tornekratt. Jaha, tenkte æ, og tusla bort til kjøleskapet. Der fant æ en boks kokosmelk, og en pakke vanlig melk. Så da va det bare å spe på.

Når kokosmelk står kaldt skiller den sæ, æ skrapa derfor av fettet som lå øverst, og heiv det over i bolla i lag med melka.

Da ble røra så medgjørlig og fin at det va ikke måte på. Æ blanda det godt sammen og heiv det i en springform på 26cm med papir i bunnen og litt smør på sidan.

Ovnen hadde æ forvarma opp til 190 grader, også lempa æ kaka inn og satt på 30 minutter. Æ hadde ikke en fjerneste anelse kor lang tid det her blei å ta, så æ fant ut at æ måtte sette på 30 først, også se det an.

Så kom den viktigste delen.

Etter over en time i ovnen va kakespetakelet endelig ferdig. Det lukta himmelsk i hele huset, høvdingen hadde rukket å komme hjem fra jobb i mellomtiden, og middagen va fortært. Æ tok den ut av forma og lot den ligge litt på benken for å avkjøle sæ. Den så jo riktig så fin ut.

Æ miksa sammen en slags glasur bestående av en pakke Philadelfia naturell, 3 dl melis og litt raspa sjokolade (engangshansker!). Klæsja ikke på hele kaka, for den va enda varm, så æ tok bare på de stykkan vi spiste.

Wilma va naturligvis interessert i en liten smak. Det e ho jo alltid. Uansett ka det skulle være.

Frithjof:
Det e den rarest kaka æ har spist noen gang, men den va god! Æ ville gitt den 7 av 10.
15 minutter seinere:
Æ ble rar av den der kaka… helt sukkerhøy!
5 minutter etterpå:
Du har så fine fota kjære, så små liksom. Aksom fotan til en mongoloid alv!!

Sukkerhøy ja.

Æ syns ikke kaka ble nå særlig. Æ ville kanskje gitt den 4-5/10. Men den tilfredsstilte søthungeren min, og det va jo faktisk hele poenget den her gangen.
Til å være en kake æ lagde av det æ fant rundt om kring i skuffer og skap så syns æ den ble overraskende grei. Og tatt i betraktning at æ overhodet ikke kan bake (ikke si nåt til Frithjof, han trur han har funnet sæ det perfekte koneemnet), så va den jo direkte nydelig.

Imorra reiser vi til Alta som reiseledera for UKM. Vi har kjøpt verdens største oppblåsbare madrass og e klar for en helg med lite søvn, mye og variert underholdning, artige folk og god stemning! Gledings!

The future seems to me no unified dream but a mince pie, long in the baking, never quite done.

Foto:Martinebob

Språk. Klapping. Kjøttdrakt. Fødsel. Endetarm.

Den originale tanken va at æ skulle gjøre skolearbeid, men som vanlig når æ sitter med noe vanskelig, driver bare tankan avgårde, og plutselig, som så mange ganger tidligere, slo det mæ kor utrolig rar og kompleks verden e, og kor mange snåle greier vi omgir oss med daglig som vi ofte ikke tenker over, og setter pris på.

Språk, og kossn barn lærer å snakke for eksempel. Vi lager lyder til dem, og sakte med sikkert så lærer dem ka det betyr. Ord har en mening og hver ting rundt dem har et ord som hører til sæ. Vi har et vokabular som vokser og utvikler sæ etterhvert som vi blir eldre og opplever nye ting. Vi har ulike språk rundt om kring i verden, og vi kan lære flere om gangen og stokke dem i hodet vårs og skille dem, og bruke dem omhverandre. Noen små barn kan snakke flere språk, mens noen voksne så vidt kan ett.

Noen ord skrives nesten helt likt, men dem rimer ikke fordi den same vokalen uttales forskjellig. Og det rareste; ord kan ha flere betydninger. Vi har da nok vokaler og konsonanter til å lage flere ord så vi slipper å bruke de samme om igjen. Menk e ikke tatt f.eks, eller røll. Og istedenfor å lage nye ord på vårt språk, så adopterer vi ord fra utlandet inn i språket og blander dem, og av og til fornorsker dem og later som at dem har vært våre hele tiden. Boikott, lunsj, skuter, ketsjup, gir.

Klapping. Det må være noe av det mest primitive vi gjør i det daglige som vi ikke tenker over. Det e så spesielt når folk i finere kretser forsøker å klappe på en classy måte; for når alt kommer til alt så e vi alle egentlig bare pattedyr som slår hendene våre sammen av begeistring.

Alle mine forfedre fikk barn, og hvis æ ikke får det, så stopper hele kjeden opp. Æ blir den første i den linja som ikke reproduserer siden den første cella på jorda. Huff. Æ kjenner den dårlige samvittigheta skylde inn over mæ. Du finner mæ i dusjen vuggende fram og tilbake.

Æ e fast i en tilfeldig kjøttdrakt til æ blir så gammel at æ dør. Også ka skjer da? Ny kjøttdrakt?

Fødsel. Det e jo egentlig helt sykt. Du går inn i et rom, og når du kommer ut så e det et anna MENNESKE med dæ som ikke va der før. Du ligger der i en seng, du har nettopp pressa en person ut av din egen kropp; alle rundt dæ holder på med å rydde opp blodet ditt og de indre kropps-saftan dine mens dem snakker om ka dem så på TV i går, og kor utrolig godt det skal bli med fiskegrateng. Og imens ligger du der med et flunkende nytt menneske på brystet du ikke kjenner i det hele tatt, som kanskje ligner på dæ og den andre du lagde det med. Du har vært med på å  lage et MENNESKE helt fra grunnen av. En helt ny person. Og det får du ta med dæ hjem, bare sånn der. Alle kan lage sæ sitt eget menneske og bare ta den med sæ. Tenk på alle de andre tingan vi må signere for å få tak i, mens et helt menneske kan vi bare lage uten noen spørsmål. Sykt.
Et lite menneske du ikke kjenner i det hele tatt, og som ikke kan prate heller, så du må bare gjette dæ til ka det ønsker å formidle. Så kan du bestemme sjøl ka det skal hete og også i stor grad kordan du har lyst til at det skal ende opp – ved å gi den den oppdragelsen du mener e rett. Satan det e vilt.

Vi har bygd samfunnet vårs opp så sakte at det begynte før vi hadde en klar tanke om ka vi gjorde. Det meste av det vi tenker som fastsatt og konkret e egentlig konstruert av nåt abstrakt, og hvis vi ikke e her for å håndheve de lovan og reglan vi har satt, så eksisterer dem ikke, for dem e bare i hodan vårs. I hodan til noen (som vi ser det) intelligente dyr, på toppen av næringskjeden.

Prøv og lukk begge øyan, da ser du svart. Lukk dem opp igjen, også lukker du bare det ene øyet, også prøver du å se med det øyet du har lukka. Rart…

Det e et uavbrutt rør fra munnen din og helt ut til endetarmen. Vi putter mat inn i det øverste hullet, kroppen tar det den trenger av næringsstoffer, også kjører den det ut av det nederste hullet. Og det her gjør vi hver dag. For å overleve. Og noen syns det e pinlig når kroppen gir signaler om at det snart skal komme noe ut av det nederste hullet, og dem må unnskylde sæ for å finne et tømmested – som vi har valgt å kalle for toalett, do, vannklosett osv. Det e jo ikke akkurat sånn at vi kan la være.

Vi har hunder og katter (og andre dyr) inne i husan vårs, og i stor grad kan vi kommunisere med dem, og dem kan kommunisere med oss. Vi sover, og koser, og holder hverandre med selskap. Når dem kjeder sæ så kommer dem bort til oss og søker oppmerksomhet, og når dem e sulten eller må tisse så sier dem ifra. Og dem har en tydelig personlighet som ikke e innlært, på lik linje med alle mennesker. Min hund, Wilma, begynner for eksempel å nyse når ho blir sint, elsker paprika og hater å stå opp om morran.
Rare verden.

Så.. nu tilbake til pedagogisk utviklingsarbeid. Sukk…

The most incomprehensible thing about the world is that it is at all comprehensible

Foto:Martinebob

67′ Gammeleirik. Himmel. Elvehelvete. Ford.

Dokker ligger på bryggekanten; du på ryggen og han på magen. Du myser oppover så lenge du klarer før øyan dine blir full av vann, og du krysser fingran for at resten av sommeren vil fortone sæ likens. En perfekt sommer e det, en sånn som du bare har blitt fortalt om. Sommeren i 67′ eller 69′ eller katti det nu va så himla varmt at grandtante Alma fikk heteslag og måtte hastekjøres på sykehuset av nabo-Anker. Han va banksjef, kjekk og velstående, og den eneste i nabolaget som hadde bil. Farmor fortalte at Alma ropte og skreik på både Jesus og Gammeleirik, så det ble rent pinlig å høre på. Den tynne stemmen hennes bar overraskende godt i den varme sommervinden, og det tok ikke lang tid før hele nabolaget hadde fått med sæ ka som hadde skjedd.
Onde tunger ville til at Alma hadde lata som for å få kjøre med den nye Forden til Anker, men farfar mente bestemt at ho ikke va smart nok til et sånt påfunn, og at ho sikkert bare hadde glemt å få i sæ nok væske i den intense sommervarmen, stakkars Alma. Ho endte opp med å gifte sæ med en fisker fra Båtsfjord som het Birger, og dem levde et sparsommelig men hengivent liv fram til hans død. Da fikk ho utbetalt en betydelig forsikringssum, som ho blant annet brukte på å kjøpe sæ en bil. En gammel Ford.

«Æ blir bare så kvalm av all skvulpinga,» sier du unnskyldende og smiler forsiktig mot han. Han ser ikke, han e travelt opptatt med å studere havbunnen; det lille man skimter i mellomrommet mellom bryggeplankan. Han spurte egentlig om ikke dokker kunne dra opp i elva og fiske, men du hadde overhodet ikke lyst til å bruke en så fin dag til å bli spist opp av mygg i et elvehelvete i timesvis. Dessuten hadde du aldri fått en eneste fisk på kroken i hele ditt liv, og hadde ingen umiddelbar tro på at lykken kom til å snu idag, så du sa du hadde vondt i magen og heller ville ligge på kaia. Han hadde sett medfølende på dæ og sagt at dokker selvfølgelig kunne gjøre det istedenfor. Dårlig samvittighet.

Himmelen e så og si skyfri, og hele dagen e som en drøm, en sommerdrøm som ingen ønsker skal ta slutt. Det har vært folk ute i shorts og t-skjorte hele dagen, hvite, rare mennesker som ser ut som at dem nettopp har kravla ut fra et lite hull i fjellet. Et forskremt folkeslag som har glemt alt om kordan solfaktor fungerer.
«Det e 25 grader ute, derfor må du bruke solfaktor 25 eller høyere»  hørte du en mor fortelle sin rebelske tenåringsdatter som holdt på å smøre sæ inn med faktor 15.

«Æ blir stressa av å stirre opp mot himmelen,» mumler han og ser bort på dæ. Du lar hodet bikke ned mot sia så blikket dokkers møttes.
«Stressa?» spør du vantro.
«Stressa,» sier han mens han nikker et par ganger, og ser ned mot sjøen igjen.
«Det e bare nåt med det at det ikke e noe å hvile øyan på der oppe. Skyan bare jager forbi, som om de har det travelt med å komme sæ lengst mulig vekk fra oss, og stjernan og planetan e så forsvinnende små at æ blir helt ør av å prøve å begripe kor langt vekk dem egentlig e. Æ føler mæ så liten og aleina da, og så usikker på livet. Så ubetydelig liksom. Bare som et blaff, et ubetydelig blaff». Stemmen hannes e trist idet han sier det siste, og du legger instinktivt den ene hånda bort på armen hannes og klapper forsiktig et par ganger.
«Det e jo en del av det som e vakkert med livet, at man ikke vet helt sikkert, e det ikke?» prøver du dæ.
«Ja, men æ liker å vite,» sier han høyt. «Kall mæ gjerne autistisk, men æ liker veldig godt å vite». Han sukker og legger kinnet ned mot plankan og lukker øyan igjen. Fryktelig dramatisk.
«Æ skjønner,» sier du med den mest forståelsesfulle stemmen du klarer å mane fram, men du skjønner egentlig ikke i det hele tatt. Du vrir hodet tilbake og fortsetter å se oppover. Du liker å ikke vite. Du liker at det e noe der ute vi mennesker ikke klarer å plukke fra hverandre og forklare. Et mysterium. Et mysterium millioner av mennesker har lagt på ryggen og fundert over tidligere, akkurat sånn som nu. Det e nesten en trygghet i det. At vi e sammen om å ikke vite helt sikkert.

Av og til pleier du å tenke på livet ditt som en sang. En livslang sang som starta da du ble født og ender når du dør. Ingen vet kor mange vers sin egen sang har, og det e opp til hver og en å gjøre livet sitt så godt som mulig for å få en fin livssang.
«Kor langt i sangen har æ kommet nu tru», tenker du, også prøver du å regne dæ fram til svaret. Hvis første vers varte fra du va null til tretten, og det va et refreng ca. rundt puberteten mellom tretten og atten kanskje, også starta andre vers like etter, rundt nitten, og varte til ?? Du vet ikke om du nu e i slutten av andre vers eller i begynnelsen av andre refreng. Du vet ikke om den sommeren her e starten på noe, eller slutten på noe. Eller kanskje begge deler? Du vet bare at livet til nu har vært relativt godt, og at refrenget sikkert handler om en usikker jente som begynner å bli voksen, og som kanskje e over gjennomsnittlig interessert i sjokolade og grønn te med lime.

«Æ vil ikke bli en av dem som lever hele livet sitt med den samme hårsveisen» sier han plutselig midt ut av det blå. Du rynker panna og bikker hodet mot sia igjen.
«Hæ?»
«Samme hårsveisen hele livet, æ vil ikke. Og æ håper at det vil komme en tid der det vil føles naturlig å klippe håret annerledes. Ellers så kan det jo hende at æ må la frisøren bestemme, for æ kan ikke se likens ut om tyve år. Du må ikke la mæ gå i samme hårsveis når æ blir femti!» Han høres nesten litt redd ut, og ser dønn seriøs ut. Du klarer ikke å lavære å fnise.
«Du kommer til å miste halvparten av håret ditt lenge før du blir femti, så det der blir å løse sæ helt av sæ sjøl,» sier du lattermildt. Han fnyser og legger sæ ned igjen, later som at han ble snurt liksom, men du kjenner han bedre enn som så.
«Vi kan fiske imorra,» sier du mens du reiser dæ og kaster et siste blikk opp. Du kjenner tørsten sige innover dæ, og begynte å gå mot sykkelen der vannflaska ligger mens du tenker på grandtante Alma og Forden.

You can’t stop the waves, but you can learn how to surf

Foto:Martinebob

Naiv. Afrika. Sykkel. Sprøyter. Ondskap. Nytenking.

Jeg husker en gang i niende klasse, vi hadde samfunnsfagprøve og det siste spørsmålet var som følger: Skriv noe om forholdet mellom fattig og rik i verden, og hva som kan gjøres for å jevne ut forskjellene.

Naive Martine skriver i vei:
Jo altså, det er supertrist det der med at folk i Norge er rik og ikke deler pengene sine, og at de i Afrika bor i telt og ikke har TV engang. Hvis bare alle de rike landene hadde delt LITT, sånn kanskje 1000 kr hver i måneden, så hadde vi rike fått bittelitt mindre, de fattige litt mer, og alle hadde vært lykkelige, og vi kunne brukt tida på andre ting, som f.eks å spille bordtennis eller perle smykker. 1000 kr kan de fleste i Norge avse, det er jo bare rundt regnet nok til å kjøpe en bukse og et par gensere på Cubus, mens i Afrika kan man sikkert kjøpe seg et hus. Eller iallfall mat for flere måneder, og en sykkel.

Okei, så husker jeg ikke helt hva det var jeg skrev, men det var noe i den duren iallfall, og jeg husker at jeg ikke fikk så god karakter på den prøven. Jeg husker også at jeg sneik på min gode venninne Ina sin prøve; der hadde hun skrevet noe voksent og fornuftig om at det alltid ville være forskjeller, og at det eneste man kunne gjøre var å gå inn og styrke med bistand og bygge skoler, endre holdninger og sånne ting.

Jeg husker at jeg tenkte at det var fryktelig å si at det alltid vil være forskjeller, og at hvis det var sånn voksne tenkte så ville jeg ALDRI bli det. Hvis alle deler så blir alt bra til slutt. Hallelujah, Jesus and the lord.

Vi må stoppe krig og fattigdom og sånn.


Kanskje greit at jeg ble voksen likevel, for en sånn tankerekke hjelper ingen.

Det har vært en del saker i media og på Facebook den siste tiden om det evinnelige temaet ungdom og narkotika, og jeg kan ikke la være å få Martine-i-niendeklasse-følelse av mange av kommentarene rundt omkring.

«Narkotika er så dumt altså, det må vi bare få ut av samfunnet. Vi må passe på hverandre og samarbeide med politiet hele tiden. De må få sjekke sekkene våre og bukselommene – vi som ikke har gjort noe har jo ingenting å frykte uansett. Og de slemme som holder på med sånt styggskap har bare godt av å bli tatt og fortalt at de er teite og det de gjør er galt og ekkelt og farlig for alle. For hvis én bruker narkotika så smitter det gjerne over på resten liksom, og begynner du først med narko så er livet ditt over».

Leder for AUF i Tromsø går inn for å «stanse bruken av narkotika». Og det ved blant annet hjelp av hunder og politimenn på skolen og i klasserommet. Topp stemning. Jeg skjønner tankegangen om en narkotikafri verden. For noen er ordet «narkotika» synonymt med død og fordervelse, og så skremmende at de syns man skal gjøre hva som helst for å få slutt på ondskapen. De ser for seg ekle, kriminelle narkomane som ligger i en haug ved opraen med buksa ned på ræva og sprøyter stikkende ut overalt mens de gurgler og mumler med øynene halvveis bak i hodet.


Det er bare det at det dessverre ikke er mulig å «stanse narkotikaen». Beklager.
Narkoindustrien har aldri vært mektigere, og rusmidlene har aldri vært så tilgjengelig som de er nå. Og det til tross for en streng forbudspolitikk verden over. Det du ser på gata er bare en brøkdel, og den meste ekstreme av den illegale rusbruken vi har i Norge. (10,000 sprøytenarkomane er likevel ingenting i forhold til de 50-100,000 alkoholikerne vi har i Norge – eller hva?)

I kjølevannet av første verdenskrig, ble det i 1916 ulovlig med sprit og sterkøl i Norge. Forbudene førte til et svært omfattende smuglermiljø som distribuerte alkohol til tørste nordmenn, i tillegg til at hjemmebrenning eksploderte. Hvorfor? Fordi rus er noe mennesker vil ha.

Selv om alkohol er blant de farligste rusmidlene vi har, tyller vi neppå rundt regnet 7 liter hver i året. Vi drikker oss drita, også er vi dårlig dagen etter – vi vet alle hva det innebærer fordi forfedrene våre har gjort det siden tidenes morgen. Det er kultur.

Skål


Det er ikke mulig å stoppe narkotikaen, og i det firkanta samfunnet vårt er det viktigere å tenke struktur og lovverk, enn å være innovativ og tenke nytt og løsningsorientert. Det er vel ingen som ønsker at Kristian skal være avhengig av noe som helst, verken tobakk, facebook eller narko, men det er ingen løsning å peke han ut i en razzia, skape et sosialt utskudd av han, også kaste han i fengsel. Han har jo bare ruset seg på noe som tilfeldigvis ikke er lov, nøyaktig slik alkohol ikke var lov i 1916 – det gjør han ikke til et monster, eller et offer, eller noe som helst annet enn en rusbruker, på lik linje med kameraten Andreas som ruser seg på alkohol.

Jeg skulle heller sett at ressursene ble brukt, for eksempel, på å finne ut av hvorfor i allverden vi i verdens rikeste land har så mange deprimerte og suicidale ungdom og hva vi kan gjøre for dem, enn å jakte på mennesker som ruser seg. Vi burde bruke midlene på å skape en meningsfylt hverdag for alle, med fritidsklubber, kulturtilbud, leksehjelp, arbeidsplasser o.l, slik at ungdom, OG voksne har noe interessant og spennende å bruke tiden sin på, og ikke føler at de trenger rusen på en sånn måte at de ender opp som avhengige og deretter havner i en negativ spiral. Vi burde bruke midlene på koordinerte rustiltak som innebærer både politi, avrusingsklinikker, overnattings- og væresteder for stoffbrukere, og lavterskel legehjelp – som de har fått til, med stor suksess, i så mange andre land, utenom Norge.

Sånn som det er idag driver vi utelukkende med symptomlindring. Vi klarer ikke å gjøre nok i forhold til det kriminelle miljøet og tilstrømningen av narkotika, så derfor bruker vi istedenfor ressurser på å fjerne brukergruppen, men den forsvinner jo ikke – den øker jo bare – og dermed holder vi også liv i kriminaliteten.

I forbindelse med bacheloroppgaven jeg skrev om ungdom og rus i fjor, har jeg møtt og snakket med mange brukere av illegale rusmidler, og de er jo helt normale mennesker de som alle andre. Da jeg var ung hadde jeg en følelse av at alle som kjempet for en annerledes ruskultur var mennesker som var på kjøret selv, og bare ville ha mest mulig narkotika. Som voksen ser jeg heldigvis at det ikke stemmer. Vi som kjemper for en nytenking innen norsk ruspolitikk ser at det ikke går noen vei, og at noe må forandres for å skape en bedre hverdag for alle. Det er nemlig det som er nøkkelen. Ikke razzia, strengere regler, bøter, fengsel og enda mer sosial stigmatisering.

Jeg er interessert i krig og fred og religion og kjærlighet og sånn, lissm

Foto:Martinebob

Dum. Belgianer. Punkt-slanking. Oversove. Post-apokalyptisk.

Dumme jente. Dumme, dumme jente. Fagstoff på dansk får dæ til å føle dæ helt magisk ubrukelig. Du skjønner ingenting. Du leser ordan, og forstår de fleste av dem separat, men når det skal gi mening i hele setninger og bli til teorier og metoder så skjønner du ingenting. Absolutt ingenting. Du syns veldig synd på dæ sjøl, og litt på de danske ungan som faktisk må lære det der kassable potetspråket.

Du har mest lyst til å legge dæ i fosterstilling på badegulvet og sove til i midten av mai. Du e så lei, for natta bruker du på å ligge våken og vri dæ fra side til side. Du prøver hardt å stenge verden ute så du kan få noen timer på øyet før det hele starter igjen, men det går ikke. Det vil ikke stoppe.
Det e mørkt overalt, så kaldt og så dystert; utrivelig. Her om dagen så du en video av en hund som ble slengt rundt en stang i et tau, i Belgia. Jævla Belgianera, tenker du og noterer dæ bak øret at du aldri skal reise på ferie dit. Du begynner å gråte, og i et par lammende minutter sitter du der og tar innover dæ verden; drap, vold, tvangs-prostitusjon, slavearbeid, kriminalitet, barnemishandling, voldtekt – før du nærmest gisper etter luft og e nødt til å stenge det av; det blir for mye. Det e for mye ondskap.

Du så et bilde av dæ sjøl fra en uheldig vinkel og la merke til kor tjukk du va blitt i ansiktet. Du leiter opp punkt-slanking i Google, og konkluderer med det samme du har konkludert med 100 gang tidligere; det e selvfølgelig ikke noe som heter «å bare slanke sæ i fjeset». Det e vel uansett ikke bare fjeset som burde bli litt strammere, tenker du og poker dæ i sia. Sist du barberte leggan dine va på julaften, og du ser allerede ut som Chewbacca. Du skylder på vinteren og finsk genetikk. Der vokser sikkert håran fortere på grunn av de kalde, nådeløse vintermånedan; et slags primalvåpen fra moder jord så den finske urkvinnen ikke skulle fryse ihjel der ho sto og vaska klær i en av de tusen sjøer. Det e jo mer enn logisk, og du har heldigvis ikke hår i panna eller på øyenlokkan, så et par hårete legger holder du sikkert ut med.

Når du atter en natt ligger der klokka tre og ikke e i nærheten av å få sove, så virker plutselig alt det der med samfunn, jobb, klokkeslett og skole helt meningsløst. Å forholde sæ til et tidspunkt når du e en vandrende zombiegris e vanskelig. Du skulle ønske at det va en forsove-sæ-regel som varte fra 1.desember til 1. februar – der det ved lov va helt ok å sove litt lengre når man ikke fikk sove om natta. Det skulle heller ikke hete «å forsove sæ», det skulle hete å oversove; for det høres mindre belasta ut, og betyr rett og slett bare at man dessverre sov over det tidspunktet man hadde tenkt å våkne på. Utover det e det ingen skumle konsekvenser, og det som ikke ble gjort idag, kan sikkert gjøres imorra, eller en anna dag den her uka, eller neste, eller ikke i det hele tatt; det e få ting som egentlig e så viktig at man må presse sæ opp etter to timer dårlig søvn for å utføre det.

Dårlige ting i livet ditt: Ting som du MÅ gjøre.
Gode ting i livet: Alt det andre.

Du trives i jobben din, det e ikke det. Men hvis verden som vi kjenner den i dag bryter sammen, og vi må overleve sånn som vi gjorde i gamle dager da facebook, crocs og gradiosa ikke va en daglig pine – så tviler du på at en som vet kossn hvitvin som fungerer best med chillimarinerte scampi e den som står øverst på prioriteringslista over mennesker som får sove i høvdingteltet og får servering først. Du minner dæ sjøl på at i tilfelle profetien skulle gå i oppfyllelse, så e farmor nøkkelen til overlevelse. Ho kan absolutt alt.

Du ser plutselig for dæ at du står i arbeidsfordelingskøen i et post-apokalyptisk samfunn.

Kan du fyre bål? Kanskje… hvis det e fyrstikk eller lighter der og det ikke regner eller blåser for mye, og e ferdigkappa ved, og aviser.
Kan du slakte dyr? SLAKTE et dyr? E du gal? Nei. Æ kan klemme det og mate det, og gjømme det når det kommer noen for å slakte det.
Kan du spikke? Æ KAN spikke, men æ gjør det helst ikke, fordi æ har en tendens til å spikke av mæ fingran, og det e dumt nu som sykehus og plaster e mangelvare.
Kan du noe om dyrehold? Tja. Æ har en hund, så æ skjønner jo at dem trenger mat og vann og sånn iallfall. Og kos, alle dyr trenger kos.
Kan du strikke? JA! Æ kan strikke grytelapper, mobilholdera og små, korte skjerf. Det kan vi jo bruke til et eller anna kanskje?
Kan du lage gapahuk eller gurt? GURT???
Kan du NOE som helst egentlig? «Hmm… æ kan touch-metoden – skriver veldig fort på data, det har æ fått skryt for mange gang. Rask å skrive ja… Også lager æ veldig god potetmos. Æ kan reie senger, selv med dobbeltdyne, og æ har ikke krympa klær i vask på mange år, så man kan vel si at det også e noe æ kan. Også kan æ nynne, lese – men ikke høyt, og bake oreokake. En skikkelig god en.

Også hadde dem pekt bort på klynga med de folkan som bare kunne brukes til å sanke poteter og bær, der kor de som så sunnest ut ble slakta når det ble tomt for dyr, og putta i en tjukk lapskaus i lag med økologisk gulrot og andre rotgrønnsaker.

Fader vår, gi mæ styrke, mot, vår, sol og fagbøker på norsk.

Eg vil leve som dem gjær det på teve – der kor alt e et spell, men der alle i det minste ser det

Foto:Martinebob

Året. Som. Gikk

2013 va på mange måter et schizofrent år som gikk veldig opp og ned; fylt med mange fine ting, og mange ikke fult så fine. Det e godt å sitte her på tampen av året å se at alt løste sæ til det bedre, og at selv om ting virkelig kan føles håpløst enkelte ganger, så ordner det sæ som regel til slutt, bare man går inn for å løse det. Her kommer året oppsummert, måned for måned med det som gjorde mest inntrykk, og med den sangen æ hørte mest på den måneden.

Januar
I januar begynte æ med bachelor-oppgaven min. Æ lånte 15 bøker på biblioteket og begravde mæ i fagstoff; ivrig og naiv, som vanlig.

Fanfanfan – Thåström

Foto:Martinebob

Februar
Æ fikk være med på å arrangere UKM i lag med Frithjof og Tony, hadde fin-fint besøk fra Dal av verdens fineste Christine, også lagde æ mitt første frøbrø.

Run – Snowpatrol

Foto:Martinebob

Mars
I mars va æ i Levi en tur og sto på ski. Æ va også reiseleder til Alta under fylkesmønstringa i UKM. Der ble æ sett rart på i dusjen fordi æ dusja naken, også spiste æ så mye hvetemelsprodukter at æ fikk feber.

Holoscene – Bon Iver

Foto:Martinebob

April
I april skreiv æ mye på bacheloren, gikk turer i allslags vær, og lagde kjempegod middag i lag med søsknan. Æ skulle imponere med en ny måte å tilberede poteter på, som feila helt, og gjorde at dem ikke ble ferdig før resten av måltidet va fortært. Det e det selvfølgelig ingen som glemmer, og det e blitt tatt opp ved flere anledninger allerede.
Det klaffa sånn at alle godingan hadde tid til å treffes samtidig, så Ina og Jonathan, Marie og Leah, og Liza og Hailee va på besøk hos mæ og Wilma! Bare at Wilma måtte sitte på soverommet og vente, siden ho ble litt vel ivrig…

House by the sea – Moddi

Foto:Martinebob

Mai
I mai va det mange dager med nydelig vær. Lite visste vi om at vi sto framfor den varmeste sommeren på flere tiår. Æ skreiv som en gal på bacheloren, og når æ ikke gjorde det va æ stort sett ute. En av dagan grilla vi i Andersbyfjæra. Æ hadde bursdag – som æ jo har hvert år i mai, og fylte 28. Frithjof og Jørgen prøver å overbevise mæ om at det den beste alderen å være i – æ e slett ikke så sikker på det.

There is Love – Fort Atlantic

Foto:Martinebob

Juni
Juni va en rar måned. Etter å ha jobba med oppgaven jevnt og trutt – og veldig mye i april og mai – va det nesten en nedtur å levere den inn. Æ hadde helt glemt kossn det va å leve uten det presset en sånn oppgave medfører, og plutselig føltes alt veldig tomt. I tillegg va det mye i privatlivet som hadde vært på pause i mens oppgaven ble skrevet, og nu va det på tide å rydde opp i alt. Men da St-hans aften kom va humøret på topp igjen, og livet va glidd over i en ny fase. Etter MYE overtalelse tok Sebastian sitt årlige bad – i bestefar sin speedo, og alt va som det skulle være.

Har du fyr – Hekla Stålstrenga

Foto:Martinebob

Juli
I Juli va æ i Amsterdam med Frithjof. Det va god mat, museer, kino, kaféturer, strykekonsert, og det va pannekaker på verdens miste pannekakehus. Æ følte virkelig at æ gikk opp den trappa med livet som innsats, for det e den lengste og bratteste jævla trappa æ nån sinne har sett. Bildet der nede e av taket, og det e omtrent så stort hele lokalet va.
Da vi kom hjem va det fantastisk vær; vi va mye ute, og det tordna ofte. Wilma va bekymra. Det va også duka for den store YOLO-festen, der æ etterhvert ble så dårlig at æ spydde guacamole-dipp i alle sine oppkjørsler, på mine klær, Frithjof sine klær og sikkert noen andre sine klær også. Enda flau.

Summer Vibe – Walk Off The Earth

Foto:Martinebob

August
Juli og august fortona sæ egentlig som en eneste lang dans. Det va så fint vær at verandadøra sto åpen hele tida, og Wilma kunne bare spankulere ut og inn som ho ville. Vi va på flere konserter og arrangement under Varangerfestivalen. Høydepunktet va Odd Nordstoga og Ingebjørg Bratland, Hekla Stålstrenga, og selvfølgelig torgkonserten der alle god-bandan va, og æ fikk oppleve trommeFrithjof for første gang. Vi spiste frokost på verandaen, og ofte så den ut som på bildet nedenfor. Vi va på hytteturer, bålturer, spaserturer, andre turer og grilling i Persfjord. Soverommet ble pussa opp, og plutselig bodde Frithjof her hos oss. Jippi!

Olav Olav – Odd Nordstoga og Ingebjørg Bratland

Foto:Martinebob

September
Fint vær, fine bålturer, ny jobb på Vinmonopolet og LENA. Lena e en sånn som det e helt mulig ikke å bli kjempeglad i. Ho e et gjennomgodt, fantastisk menneske, uten noen skarpe kanter. Ho e en sånn som får alle rundt ho til å bli bedre mennesker, bare fordi ho e sæ sjøl.
Vi va også i Kirkenes i lag med Veronica på konsert med Kurt Nilsen, LidoLido og Morten Abel, og på Lena sin bursdag overraska Jørgen, Frithjof og æ med True Colors på gitar og sang. Det ble tårer og klemming og en kjempekoslig feiring.

Vise fra Ferdesmyra – Dunkelzeit

Foto:Martinebob

 Oktober
I oktober va æ på øl-smaking i Tromsø med jobben. Vi hadde Lukas på overnatting, og fikk erfart kossn vi kunne fungert (eller ikke fungert!) i lag som foreldra. Det ble mørkt og kaldt, og sommeren va definitivt over. Et fjernt minne om noe sårt, vakkert, spennende og litt vondt.

E du nord – Kari Bremnes

Foto:Martinebob

November
I november va æ i Oslo på kurs i fire dager og smakte så mye alkohol som æ aldri har gjort før. Vi gjorde alvor av ideen som spirte fram en gang i høst da vi satt på Zero og diskuterte julegaver. Våkenatt ble født, og vi va i gang med å lage en liten jule-cd. Fun fact: Det første navnet på bandet va Himmelgris.

But we did – Thomas Dybdahl

Foto:Martinebob

Desember
I desember har æ jobba mye, spist et uvisst antall klementiner og sjokolade, også har vi jobba iherdig med den lille juleplata vårs. I romjula har det vært masse hyggelige middager og sosiale sammenkomster med de aller fineste folkan.

Det hainnle om å leve – Kine hellebust

Foto:Martinebob

Tanker
Når en dør lukkes, åpnes en ny, sa Frithjof til mæ igjen og igjen. Det va vanskelig å tenke sånn, for det va så mye som endra sæ av ting æ hadde hatt mange år på å vokse inn i, og planlegge. Men nu som æ sitter her og ser tilbake, så føles alt helt rett. Æ har hatt mye tid til å tenke, og æ har innsett en del ting æ ikke har innsett tidligere: noen mennesker e i livet ditt på grunn av omstendighetan, andre e der uansett ka som skjer – og det e dem du skal ta vare på. Det e ikke hyppigheta av kontakt som teller, det e den følelsen du får når dokker møtes. Kjærlighet måles ikke i antall år man holder ut med hverandre.

Æ vil ikke nevne navn, for da glemmer æ sikkert noen – men; familie, blodfamilie, de i den gamle familien som ikke har avskrevet mæ, den nye familien, gamle venner, nye venner, arbeidskolleger, Frithjof og Wilma, og alle dokker andre som beriker livet mitt hver dag; Æ e så glad i dokker! Alle som en. Og æ håper 2014 bringer dokker gode ting.

Behind everything that I do, I just want to come home and lay down beside you

Foto:Martinebob