Geosmin. Tømmerhogger. Fullmåne. Helgero.

Skumringsfjern og hjertebank

Sola står lavt på himmelen og det begynner å bli kjølig, nesa mi e rød og æ angrer på at æ ikke tok med mæ en ekstra genser. Det har småregna hele dagen, men nu e det oppholdsvær og nesten helt vindstille. Du bøyer dæ ned og plukker en liten blåklokke, den ser så liten og skjør ut i de store hendene dine. Forsiktig plasserer du den bak øret mitt, mens du fastslår at det lukter origami og geometri. Æ ser opp på dæ og fniser og sier at det heter geosmin, men du rister bare på hodet og sier at det kan gå for det samme.
Så starter du på en av de rare historian dine som æ liker så godt, en sånn som får det til å føles litt som om det e hundre år mellom oss, og at du har opplevd hele universet, mens æ har bodd i en liten eske hele livet. Det e det æ liker så godt med dæ, at selv om vi e nesten like gammel, så e det ofte på mange måter som å kommunisere med en vis, finsk tømmerhogger. Du ser verden gjennom et helt unikt filter æ skulle gitt mye for å låne av og til.

Epletre og såpekopp 

Vi går sakte nedover en kronglat, bortgjemt sti omkransa av rognetrær som svaier varsomt fram og tilbake i den forsiktige høstvinden. Æ har spasert her mange ganger tidligere, men i dag e det som om æ oppdager alt på nytt igjen; ser det for det det e. Ikke bare en sti og noen trær, men et lite, bortgjemt mirakel vi e så heldig å få oppdage sammen en sein høstkveld i august. Og æ trur det e viktig at man forsøker å se de umiddelbare omgivelsan med nye øya en gang i blant, ellers kan man bli fryktelig lei, og det e trist å bli lei det man bryr sæ om. Det e når man begynner å ta ting forgitt at alt blir ødelagt. Vi må ta vare på de små øyeblikkan, dem de aller fleste av oss ikke e flinke nok til å sette pris på i det daglige. Varme høstkvelder, søte blåbær, kjærtegn sånn i forbifarta, telefon fra bestemor, fullmåne, havrepannekaker med lønnesirup, hytteturer, fint vær, reine sengklær, helgero.

Vinterblomst og hyperbol

Du smiler det fine smilet ditt og sir at æ ser betenkt ut, forundra liksom, og æ nikker og forteller at det e æ. Forundra over verden og alt det fine i den. Forundra over dæ, forundra over at et lite hjerte kan romme så mange ulike følelser uten å bli overbelasta. For det føles nemlig sånn noen ganger, at det skal slutte å slå fordi det føler så mye. Du rister på hodet og sier at æ e rar, før du drar mæ inntil dæ og gir mæ litt av varmen din. Også forteller du lattermildt historien om den gangen æ spiste så mye sjokolade at æ va oppriktig redd for at magesekken skulle sprekke, mens æ later som at æ blir snurt fordi du ler av mæ. Det knaser under de røde tøyskoan mine, og selv om æ e iskald så kjenner æ i hele mæ at det ikke e noen andre steder i hele verden æ ville vært enn akkurat her, akkurat nu.

Regnsky og vaniljeis

Syng meg i søvn, glem kem eg e, glem ka eg ska. Si fine ord. Si det går bra.

Foto:Martinebob

Svai. Kjærtegn. Sirkuset. Frysedisk. Forelskasaus.

Plutselig stryker han dæ varsomt over svaien nederst på korsryggen. Du føler varmen gjennom den tynne collegegenseren, og presser dæ instinktivt mot han mens du lukker øyan og kjenner gåsehuden bre sæ langsomt nedover fra hodebunnen og helt ut i tåspissan. Tiden står stille et kort øyeblikk. Larmen fra kassaapparatan og de travle menneskan som haster fram og tilbake virker dempa og fjern, som om dokker står for dokker sjøl i et rom langt borte. Det e jo det alt egentlig dreier sæ om. De små tegnan, de små berøringan, de nesten usynlige kjærlighetserklæringan som betyr så uendelig mye. Du trenger ikke glitter og hvite hester.
Alle stresser, men kø e kø, tenker du upåvirka og nyter hvert sekund av det nennsomme kjærtegnet.

Fredags ettermiddag på en matbutikk e egentlig på nippet til galskap å regne, og noe du prøver så godt du kan å unngå, men når dokker to handler sammen så e det annerledes. Den harmoniske auraen hannes brer sæ over dæ som en beskyttende vinge, og gjør at hjertefrekvensen din senkes og pusten blir jevnere. Du blir stående og betrakte sirkuset rundt og får en nesten uimotståelig trang til å stille dæ oppå den ene frysedisken å rope; se på dokker sjøl! Ser dokker ikke ka dokker driver med? E det sånn her livet skal være?

Han flytter handa sakte oppover ryggsøyla di og skyver dæ samtidig forsiktig framfor sæ i køen så du ikke havner feil der du går skumringsfjern for dæ sjøl og drømmer. Det e en av de mange tingan du elsker ved han. Den autoritære, men kjærlige måten han følger dæ på, har dæ i sitt åsyn. Det e viktig for han å vite at du har det bra, at du e trygg og tilfreds. Du føler dæ som verdens heldigste lille gomp, og det blafrer hissig i hjertesystemet når du snur dæ for å se på han.

Du smiler lurt og bøyer dæ ettertenksomt inn mot han for å snuse inn den gode, velkjente dufta hannes. Han ser mykt på dæ og smiler tilbake; skjønner ka du driver med. Så rister han på hodet og kysser dæ på panna. «Du e min vår,» hvisker han stille inn i håret ditt før han tar opp melka og legger den på disken. Ør og lykkesvimmel vakler du framover, og hadde det ikke vært for at han holdt et godt tak rundt livet ditt så hadde du smelta ned i betonggulvet og blitt til en liten våt flekk av rosa, klebrig forelskasaus.

The blame’s rightfully put on me. And so it is my destiny. To carry guilt around with me.

Foto:Martinebob

Venstrehånda. Motargument. Standhaftig. Spøkelse.

Siden du ikke klarer å erindre nøyaktig når det skjedde, så e du ganske sikker på at det må ha kommet snikende over tid. Hadde du lagt merke til det så hadde du nok helt sikkert forsøkt å stoppe det, hadde du ikke? Jo, du trur det. For det kjennes ikke bra. Ikke i det hele tatt
Plutselig så oppdaga du at du ikke passer inn lengre. Ikke i samfunnet, ikke i det nærmeste fellesskapet, ikke i dæ sjøl. Det e som å ha stukket høyre hånd inn i hansken til venstrehånda, og satt sæ fast.

Du e i lag med de du e glad i, men det føles som at du ikke snakker språk som noen av dem. Du ser rundt dæ og skjønner ikke kem de e og ka dem sier. Det e ingen som lytter for å høre ka noen har å fortelle, vi venter bare på at den andre skal være stille lenge nok til at vi får sagt det vi vil si. Vi lytter for å finne et motargument, ikke for å forstå ka den andre prøver å formidle, vi e ikke interessert i hverandre på et dypere plan enn såvidt forbi det trivielle, prosaiske. Og det gjør dæ så uendelig trist. Uendelig.

Du setter dæ på den slitne, gamle benken ved veikanten, den som alltid knirker så mye at du e sikker på at den skal falle sammen, men som stadig står like standhaftig. Det e iskaldt og tærne dine e helt nummen og krøllat i de litt for trange vinterskoan. Du har den mørkeblå jakka på, den som egentlig e for kald for det her været, men som e så fin at du ikke kan la være å bruke den i blant. Du lar den ene hånda gli sakte over stoffet mens du kjenner kulda rive i de ru fingertuppan dine.

Du e en skygge av dæ sjøl, et spøkelse.

Du tar opp telefonen for tredje gang på få minutter for å se om du har fått noen beskjeder, men det e ingen. Ingen tenker på dæ. Du har lyst til å skrive til noen, spørre om det kanskje e tid til å ta en kaffe, eller en kopp te, men du e redd for å virke påtrengende, så du gjør det ikke. Du legger telefonen tilbake i lomma med et lavt sukk. Tåran triller sakte nedover de bitende, røde kinnan dine, og varmer en ørliten stund før dem samles i en iskald dam på haka di. Det føles tomt og fult på samme tid. Fult av et eller anna du ikke klarer å sette fingeren på. Fult av tomhet kanskje.

Noen ganger e det som om du befinner dæ i et todelt rom med en glassvegg i midten. Kroppen din e på den ene siden, og hjertet ditt e på den andre. Du ser at det slår der inne, at det lever og pumper i sin vante takt, men du kan ikke føle det. Du føler ingenting.

Du tørker tåran vekk med en rask bevegelse og trekker pusten helt ned i magen, holder en liten stund, og slipper deretter ut så sakte du klarer. Du blinker et par ganger og forsøker å fokusere på det som e framfor dæ. Det går ikke an det her. Du kan ikke sitte her å gråte mens du holder på å fryse ihjel. Du må komme dæ hjem, spise et måltid, og deretter ringe noen å fortelle kossn du har det. Fortelle at tomheta holder på å ta over hver eneste levende celle i kroppen din og gjøre dæ iskald og destruktiv. Du må fortelle dem om såran som aldri ser ut til å ville gro, om den veldige følelsen av avmakt og bunnløs fortvilelse som du alltid bærer med dæ. Du hører stemmen din for dæ i hodet ditt som former ord og setninger i en slags begivenhetsløs monolog, og syns det høres fremmed og kokett ut. Det e ingen som e interessert i å høre det.

Så går det med ett opp for dæ.

Folk prater og prater om sæ sjøl og sitt i frykt av at dem plutselig kan komme til å bli servert ting som det her når dem minst aner det. Det vil jo skape en ubehagelig situasjon der man plutselig kan være nødt til å kommunisere på et dypere nivå, og til og med kanskje snakke om tabubelagte tema som for eksempel sorg, angst og sinne.

Du rister sorgfullt på hodet, men du forstår dem. Og det e ingenting noen kan gjøre likevel, det e hjernen din som e feilkobla. Ødelagt. Ubrukelig.

Istedenfor blir du sittende på benken og stirre tomt framfor dæ mens snøen laver ned. Den legger sæ som en beskyttende hinne over hele dæ – lua, jakka, buksa, vottan, øyenvippan. Kanskje dem finner dæ til våren.

The silent sound of loneliness wants to follow me to bed

Foto:Martinebob

Verdensherredømme. Ærlighet. Kjøttboomerang. Klaging.

Blogg e en fin ting. I tillegg til å skrive en, så leser æ flere. Noen rosablogger – bare for å holde mæ oppdatert på ka den lobotomerte delen av befolkninga holder på med, sånn i tilfelle dem planlegger verdensherredømme for eksempel, og ingen følger med. Æ leser noen samfunnskritiske blogger, for å forsøke å ikke bli en av de med så lav hjerneaktivitet at dem ikke stiller spørsmål og trur at verden fungerer optimalt sånn som den gjør nu. Også leser æ blogger skrevet av interessante mennesker som bryr sæ om ting som æ syns e spennende og morsomt. Det her gjør at æ har et visst innblikk i ka folk tenker om ulike saker – så langt man kan tru at folk e ærlig i sin mening når dem skriver en blogg selvfølgelig.

I tillegg til det så treffer æ en god del mennesker profesjonelt, da æ alltid har hatt jobber som innebærer menneskelig kontakt, noe æ forsåvidt trives veldig godt med. Å sitte på et kontor i all min ensomhet og trøkke på en PC hele dagen e ikke noe for mæ.

Tatt i betraktning alle de menneskelige relasjonan æ opplever daglig, så må æ dessverre konkludere med at mennesket som rase stort sett skuffer mæ. Vi e generelt sett en gjeng uoppdragne skapninger som bare blir dårligere og dårligere på å respektere hverandre, være sosialt oppegående og passelig dannet. Mange e dessverre det æ vil karakterisere som håpløst sosialt tilbakestående, og med den trenden vi følger nu så ser det ut til å bare bli verre og verre. Ungan vårs oppdras i stor grad på internett, der reglan for sosial etikette e en helt anna enn i det håndgripelige, sosiale liv.

Litt oppdragelse:

Lyder
Først så tenkte æ å snakke litt om det som æ syns e noe av det mest irriterende i hele verden, nemlig unødvendige lyder. Plystring for eksempel, ka i helvete? Å plystre en melodi e en ting, men å dytte leppan sammen og bare presse ut ulike toner som ikke danner anna enn støy – det kan dokker bare drite i. Det høres helt jævlig ut. Da vil æ heller at dokker skal lage døende-giraff-lyder, eller synge refrenget av «take on me» høyt og skingrende  Ka som helst anna egentlig. Det e foressten heller ikke nødvendig å spille musikk fra mobilen mens vi forsøker å føre en samtale. Musikk som kommer ut i fra høyttalere på størrelse en sneglebæsj blir sjelden bra. Slutt og ødelegg musikken. SLUTT.

Selvironi
Ikke ta dæ sjøl så forbanna høytidelig! Ikke vær redd for å danse litt på jobb, eller på vei til butikken. Smil til folk du ikke kjenner, ikke bry dæ om at du ser ut som en idiot, alle ser idiot ut. Alle E idioter. Spørmålet e bare om du vil være en av de kjedelige idiotan, eller om du vil være en av de morsomme. En morsom idiot e mye hyggeligere å møte på enn en kjedelig en, så æ ville definitivt satt en knapp på den første.

Ærlighet
Hvis du e en av dem som på død og liv ALLTID skal være ærlig og si det du mener, så screw you. Det e ikke sånn verden fungerer, få det inn i hodet ditt først som sist. Nu snakker æ ikke om at man aktivt skal gå rundt å lyge til hverandre, men det går ikke an å si alt man tenker, sånn e det bare. 80% av det de fleste tenker e reinspikka idioti, og det gjør at det å passe på at filteret mellom hjernen og munnen e operativt blir et særdeles viktig anliggende. Tenk før du snakker. Går det radig unna så ta heller en kunstpause. Æ lover dæ at det får dæ til å virke mye mer intellektuell enn når kjeften går ustoppelig og den ene sinnssyke kommentaren etter den andre bare ramler ut. Og da kommer vi over til det neste

Sosiale roller
Vi spiller alle ulike sosiale roller. En sosial rolle e kort forklart roller mennesker tar på sæ i ulike samfunnsgrupper, med særegne regler og normer. Når du e på besøk hos bestemor og bestefar så e du på en anna måte enn hvis du e på jobb, eller skole. Det e fordi vi spiller ulike roller etter kossn sosial setting vi trer inn i. Det e helt naturlig, og man e ikke falsk av den grunn. Det e faktisk en veldig nyttig og viktig egenskap å inneha. Ikke dra en supergrovis hvis du ikke e helt sikker på at de du e med liker den type humor. Det e fryktelig tragisk med folk som ikke har forstått det her. Når du e på jobb så tar du på dæ profesjonell-fjeset. Det e ditt fjes med dine holdninger og meninger, men du sitter ikke med fotan på bordet og snakker om den gangen du va i Indonesia og fikk intimbarbering av en gammel, jødisk mekaniker med punkersveis og bare ett øre. Det kan du gjøre hjemme.

Ikke lat som
Ikke hiv dæ med i en diskusjon om kjernefysikk med informasjon du har skumlest i Wikipedia, eller plukka opp hos noen andre på en fest en gang for to år siden etter at du hadde shotta en halv flaske Jäger. Noe av det mest irriterende æ vet e folk som diskuterer ting dem ikke kan, som om dem kan det. Hvis dem e ærlig og sier; det her har æ ikke så mye peiling på, men e det ikke sånn at…? så har æ all respekt i verden for det, men hvis det kommer noen til mæ med en påstand som e så hårreisende at æ får vondt i både øyan og nedre del av ryggen, og dem ikke kan utdype det noe mer fordi det bare va noe dem slengte ut som en rotten kjøttboomerang, så kan æ ikke gjøre anna enn å godte mæ når dem får den tilbake i fleisen.

Klaging
Alle har en dårlig dag, og det e lov å si i fra at man har det ræva – det skal man gjøre. Ingen skal gå rundt å bære på triste tanker aleina. Men noen har en unik evne til å klare å gjøre alt i hele verden negativt til en hver tid. Kaffen e for varm, kaffen e for kald, kaffen e for sterk, kaffen e for svak. Æsj overskya, æsj sola e så skarp, æsj det blåser, æsj det regner. SATAN. Hvis du har det så jævlig så syns æ du skal vurdere om samfunnet e et sted for dæ i det hele tatt. Det e kanskje greiest å flytte til en øde øy langt vekk og bo helt for sæ sjøl sammens med bare dyr, eller noen som ikke snakker samme språk som dæ, og e blind så dem slipper å se den sure geipen din hver dag.

og til slutt

Skryting
Så fint at du har 160,000 på sparekonto, hus på 450 kvadratmeter, en veloppdragen hund som kan blande smoothie til dæ, barn med blonde krøller som kunne lese da dem va ni måneder, og at du har sex med en nitten år gammel svensk playboymodell annahver dag, men trenger du å bare snakke om det? Har du ikke mer i hodet ditt? Kan ikke du heller fortelle mæ om en drøm du har, ka som skjer i dæ når du hører favorittsangen din, eller kem du va håpløst forelska i da du va 13?

Æ trur det va alt for idag.

It’s easy to dive into doubt, but harder to climb back out

Foto:Martinebob

Skog. Ensom. Deig. Firkant. Elefant.

Du sitter på bakken med beinan i kryss. Du har øyan igjen mens de andre sansan dine får fritt spillerom. Du befinner dæ i en tett skog, ingen mennesker på mils avstand, kun dæ og moder jord i all sin herskapelige prakt.
En ro du ikke har kjent på lenge brer sæ sakte men sikkert over dæ, og samtidig som at du slipper skuldran ned begynner du å puste med magen. Bekymringsrynka i panna viskes ut, og den murrende, irriterende hodepinen du har gått med hele uka begynner å lette. Følelsen av stress, mas og forventninger forsvinner litt etter litt, til du kun sitter tilbake med følelsen av ro. Fullkommenhet. At det e det her livet dreier sæ om.

Rundt dæ yrer det av liv. Et travelt skogssamfunn i sin vante, evigvarende rytme. I all sin naivitet syns du det virker urettferdig at de har det så enkelt. Skogssamfunnet. De e jo bare her ute i skogen hele dagen, i roen. Den som du aldri finner i det samfunnet du hører til. Men, kunne du ha tatt vare på dæ sjøl hvis du en dag sto aleina uten telefon, internett, ferdigpizza og brus? Hvis du måtte bygge ditt eget tilfluktssted, hadde du greid det? Hadde du klart å skaffe mat hvis den ikke lå i en ferdig pakke på Kiwi? Hvilken vei e nord? Hvilken sopp kan spises?

Roen sprer sæ videre ned i kroppen din. Nakken føles ikke like anspent mer, ryggen slapper av, du kjenner varmen i tærne – dem som vanligvis e iskald, klumpen i magen e borte. Når du sitter sånn her med dæ sjøl og tankan dine, føler du dæ aleina da? E du komfortabel med å være i ditt eget selskap? Føler du dæ forlatt? Ensom?

Du kommer plutselig på et av de vakreste diktan du vet

Ensomhet er ikke å sitte alene på en hybel
uten venner.
Da kan det hende at en brenner
av store varme tanker. Da er en rik.
Ensomhet er ikke slik.

Men når en sitter mellom venner og hører dem le
og en ikke kan være med,
når vennene synger en munter sang
og en er sår av savn
fordi en er tom.
Da er en ensom.

Den ensomme isner i vårsolens glød
og tenker på høsten og vinter og død.
Den ensomme hører ikke menneskerop kalle,
derfor er han ensomst, ensomst av alle.

…også får du frysninger, som du alltid gjør, også takker du Buddha og Gud og Allah og dronning Elisabeth den andre for at du ikke e ensom mer. For ensomhet e så vanvittig vondt og vanskelig å komme ut sæ ut av. Det e som å kjempe sæ fri fra en seig deig full av tomhet og dysterhet, og det e både komplisert og smertefullt, Men hvis man vil så går det. Alt går.
Nu e hjertet ditt fylt til randen av myk, glitrende kjærlighet, og du kan ikke la være å dele den med alle du møter på din vei. Et smil, en klem, et kjærlig klapp, noen gode ord. Du vil at alle skal føle det du føler, for det e så godt. Så utrolig godt.

Du bærer på en følelse av at alt e sånn som det skal være. Du gjør det du ønsker, du utvikler dæ i riktig retning både på et personlig og på et profesjonelt plan, du sitter med en sterk mestringsfølelse, du får ting til. Livet. Og plutselig ser du på hendene dine og skjønner ikke ka du driver med eller kem du e. Later du bare som? Kan du egentlig det du gir uttrykk for, eller e det bare noe noen andre kan som du har lånt? Har du egne tanker? Prøv å se dæ sjøl utenfra. Kem e du? Koffor gjør du som du gjør? Koffor står du opp, går på jobb, handler middag, ser på Farmen? Koffor gjør du de her tingan? E du fornøyd med å leve livet ditt inni en firkant? Ka driver dæ? Penger? Berømmelse? Kjærligheten til dæ sjøl? Kjærligheten til andre?

Ka vil det si å elske noen? Gjør du det? Har du noen sinne gjort det, eller e det bare noe du tror? Du ser på Facebook at noen på tretten sier at dem elsker hverandre, og tenker; ka vet vel dem om kjærlighet? Ka vet vel dem om ka det vil si å elske noen? Kordan kan de uutvikla hjernan demmes ha noen som helst persepsjon om ka et så stort ord innebærer? Men samtidig; kem vet egentlig? Kanskje dem vet mye mer enn du? Ordet e så stort og betydningsfullt at du nesten ikke greier å ta det innover dæ. Å elske noen. Det e det største i verden, e det ikke? Å få lov til å elske noen, og bli elska tilbake. Det e det ultimate, det e det alle higer etter. Den betingelsesløse kjærligheten. Den i eventyran.

Så reiser du dæ sakte opp, kjenner blodet strømme tilbake til beinan, lydan blir fjernere og fjernere, duftan svinner hen, og når du til slutt slår øyan opp så ser du det velkjente gulvteppet ditt, bildet av den lille elefanten med en rose i snabelen, sofaen, bøkene. Alt det velkjente. Livet ditt. Skuldran heises opp i sin vante posisjon under øran, klumpen i magen e tilbake, bekymringsrynka e på plass, og det murrer allerede litt i hodet. Firkanten.

I don’t know anything at all

Foto:Martinebob

Klønat. Mørkeloft. Superninja. Solar Plexus. Druestilk.

Det e ikke til å stikke under en stol at æ ikke e så flink til å leve. Det har æ aldri vært. Noen får alt til, noen får noen ting til; og æ får enkelte ting til, en gang i blant. Æ bor hjemme aleina akkurat nu, og må derfor ta hånd om en del ting æ e fritatt for til vanlig, ikke fordi æ e lat, men fordi æ e klønat og ender opp med å gjøre mer skade enn nytte.
Det e Ungdommens Kulturmønstring, og i den sammenheng så tenkte æ at æ skulle finne fram noen gode sko å ha på mæ siden æ skal gå i 14 timer imorra. Æ leita litt rundt om kring, før æ bare måtte innse at de skoan æ hadde i tankan lå på mørkeloftet. Jaja, tenkte æ; ingen problem, æ har sett folk gjøre det der før; det e bare å røkke ned den der stigen, gå opp, hente det æ skal ha – og gå ned igjen. Piece of cake.

Æ gikk forsiktig inn i boden og ble stående å se opp på luka i taket. Det blåste kraftig der oppe, og æ så for mæ at den førte til en hemmelig sky-verden kor det for tiden va ganske kjipt vær, men muligens en drage eller to. De flyr jo rundt uansett vær. Kanskje ikke i tornado men litt storm har vel aldri skremt en noen, iallfall ikke en drage – dem e jo modig som få.

Jaja, sa æ til mæ sjøl og henta en krakk. Æ stilte mæ forsiktig opp på den, tok tak i luka og dro den langsomt ned. Så langt så bra. Æ titta forsiktig over kanten på luka og opp i sky-verdenen – helt mørkt, og iskaldt. Her e det bare å kjappe sæ, tenkte æ og dro luka enda mer ned. Så tok æ løs stigen og dro den ned til bakken. Barnemat.
Deretter skrudde æ på lyset og gikk rolig opp trappa. Loftet e organisert bra, så det tok ikke lang tid før æ lokaliserte boksen med sko. Æ fikk dradd ut det skoparet æ ville ha, og va på vei mot luka igjen da den første ulykken skjedde. Det e lagt ut noen planker der sånn at man ikke trør rett på glavaen, og i et overlapp mellom to planker ble det litt for glatt, så dem sklei fra hverandre. Den ene skoen fløyg avgårde, mens æ knuga mæ fast i den andre, og datt rett ned i et mykt, gult glavahelvete. Æ ble liggende i noen desperate sekunder og vurdere kossn æ skulle komme mæ opp uten å legge for mye vekt på feil steder – i frykt av å falle ned i første-etasje, men tanken på å ligge og klø i hele natt frista ikke, så æ tok mot til mæ og hoppa opp som en superninja, og sto plutselig mirakuløst nok på to bein igjen.

Æ karra mæ deretter bort til hullet, og skulle til å starte på nedstigninga da den ene foten min på et eller anna merkelig vis selvfølgelig klarte å hekte sæ fast i en planke. Æ husker at æ rakk å tenke; Nu blir æ faktisk å slå mæ ihjel; før æ, som i sakte film, kneip øyan hardt igjen og datt ut av luka, og ned i boden. Og æ kan bare fortelle at det e et under at æ sitter her med bare litt vondt i ryggen og en tå, for det e langt ned og det e verktøy av ymse slag rett nedfor; æ kunne lett ha havna som en forslått snegle i enden av stigen med et kubein godt planta inn i solar plexus. En stor sekk med tomgods tok mæ i mot og dempa for fallet, takk gud for innflyttningsfesten for noen helger siden. Nu lukter det øl av håret mitt….

Det tok rundt 20 minutter å få lukka igjen luka. Til slutt va æ så frustrert at det va like før æ sagde ned hele dritn. Det lille klikket da den gikk i lås va som søt musikk i mine ører, og æ kunne endelig plukke med mæ skoan, og lukke boddøra igjen. Sky-verdenen og dragan kan reise til helvete.

Og sånn går nu dagan.

I tillegg til det så har æ hatt delen av en druestilk fast inni pekefingeren helt siden mandag, og det begynner å gjøre veldig vondt nu.

Det e jo ikke for ingenting man blir kalt en vandrende katastrofe, for å si det sånn.

I came home, like a stone; and I fell heavy into your arms.

Foto:Martinebob

Regnbueduer. Postkasselokk. Singularitet. Samlebåndsmennesker.

Plutselig og helt uventa e den der. Sangen som e som komponert til dæ. Livet ditt, alle tankan dine og alt du vet av bare smelter sammen til et inferno av et eller anna klebrig, lyst lilla, glitrende, med syngende regnbueduer som representerer dæ og det stedet du befinner dæ på i livet ditt akkurat nu. Du kjenner kossn tonan rører ved hvert hjørne i det overfølsomme hjertet ditt, og trekker i akkurat de rette trådan, de som gjør at du får tårer i øyan og gåsehud helt inn til den lille, vibrerende trommehinna di.

Når du sitter der med øyan lukka og føler sangen din, skrevet av et menneske du ikke kjenner og aldri vil komme til å kjenne, som bor på andre siden av verden og har sitt eget liv, sine venner, sin egen tannbørst og sitt favorittpålegg; så tenker du at det e så rart at det går an at følelser kan transporteres via en sang inn til hjertet ditt. At en sang kan gjøre vondt eller godt, eller få dæ til å ville klemme noen så hardt at dem må be dæ slutte fordi det begynner å bli ukomfortabelt. Og det E rart. Det e en av de tingan som gjør det så magisk å leve. På lik linje med soloppganger, den følelsen du får når du hører postkasselokket gå opp på bursdagen din, eller når du våkner på julaften og vet at du har en herlig dag full av fine mennesker og god mat framfor dæ.

Og når du e i det humøret så begynner du å tenke på folk du bryr dæ om, også smiler du for dæ sjøl mens du rister på hodet og e umåtelig glad for at ingen kan lese de merkelige tankan dine. For en sjelden gang, én gang hvert femte år kanskje -hvis ikke mer, så møter du en du går eksepsjonelt godt overens med, en som e så smart og reflektert og utenom det vanlige at du blir helt forundra. At det går an å ha så mange originale tanker og synspunkt, tenker du; det må være aldeles fantastisk å bo inne i det hodet. Også biter du dæ dæ i leppa og skulle ønske det fantes en måte å krype inn i hjernen til noen på. Bare for en liten stund, for å se ka som gjør at det her mennesket e så særegent og fint.

Når du møter sånne folk så får du lyst til å stjele dem. Plukke dem med dæ og beholde dem, sette dem i en eske sånn at du kan ha dem for dæ sjøl, og ta dem fram når du e alene og ensom og trenger noe å lytte til. Så kan dokker diskutere relativitetsteorien og singularitet, hendelsehorisonter, hvite hull og mørk materie mens dokker drikker kakao med krem og støtter beinan oppover veggen til dem sovner og det begynner å prikke.

Det e så altfor mye du ikke vet, og som du så gjerne skulle ha visst om. Det e bare det at en god del av det e ting du ikke vet at du vil vite, ting du ikke vet at du e interessert i før noen plutselig nevner det. Og når noen faktisk tar sæ tid til å fortelle dæ noe spennende, så kan du ikke gjøre anna enn å bli svimmel og håpløst forelska i livet og de få, fengslende individan du møter. Dem e uerstattelig i en verden full av fantasiløse samlebåndsmennesker.

Og i et så altfor lite øyeblikk så e sangen din og du ett, og du befinner dæ på et sted der universet e i perfekt balanse. Havet slår voldsomt mot steinan under dæ, vinden river tak i håret ditt og prøver febrilsk å få dæ til å falle, men det går ikke – du står stødig som et fjell, som om du e grodd fast ytterst på tuppen av den her klippen. Som om du har stått her i hundre år, og har tenkt til å stå her i hundre år til. Alt e sånn som det skal være, tenker du og smiler det pene smilet ditt.

Så e sangen over, og du e tilbake til regninger, forventninger, metta fett, tsunamier og grusomme gjengvoldtekter. Men hold fast ved den gode følelsen, for selv om det ikke føles sånn bestandig, så e verden et magisk sted, du må bare myse litt.

Hvordan glemme ord som ikke ville gjort så vondt om du ikke visste det var sant?

Foto:Martinebob

Djevelfôr. Giftig. Lymfeknuter. Kosteligste.

Noen gang hatt så sinnsykelig lyst på sjokolade at du kjenner med hele ditt levende, sprelske vesen at du må få tak i det her avhengighetsdannende djevelfôret umiddelbart, ellers vil noe anna, særs ubehagelig sannsynligvis skje? Nei? Neivel. Men det kan æ love dæ at æ har.

Det her skulle være den uka der æ ikke spiste noe anna enn sunne greier. Æ e jo et relativt oppegående menneske, og de fleste ville nok ha gjetta på at æ hadde viljestyrke nok til å lavære å trøkke trynet fult av sjokolade hver eneste dag. Men det har æ altså ikke.
Ole Morten dro til Oslo og skulle være borte en uke, og æ va supermotivert til å gi kroppen min en skikkelig treat med å trene ordentlig, spise sunt, og få nok søvn – for en gangs skyld. Æ hadde med vilje tømt huset for søtsaker så æ ikke skulle bli frista, og på søndagen va æ ved veldig godt mot.

Uka starta, og mandagen gikk helt fint. Spiste kylling og grønnsaker til middag, og mager kesam med litt eple i til kvelds. Oh yeah! I can do anything. Ingen søtsug, ingen ting.
Dag to; Samme regla. All is good. Æ e stolt, æ e fri, æ e et menneske som styrer sitt eget liv og sine egne tanker. Sukker og andre djevelprodukter kan se langt etter å få lov til å herje i den her kroppen. I don’t need you.
Dag tre: Æ kommer fra skolen, spiser middag, hviler litt på sofaen før æ stikker på jobb, jobber, kommer hjem og holder på å KLIKKE av søthunger. SJO-KO-LA-DEEE, KOR E DU? Og da va det jo bare en ting å gjøre, og det va å traske ned på butikken. Så da tok æ vinterklærne på mæ og labba sakte nedover. Hodet va bøyd. Skammen.

Hadde æ virkelig sunket så lavt? At æ måtte kjøpe djevelfôr på en onsdag? Sendt fra de dypeste daler i Helvete for å transformere kroppen min fra passelig befetta til fatso-Berg igjen? Virkelig, Martine? Æ burde kanskje kjøpt epler istedenfor. Røde epler. Saftige. Ja, det hørtes bra ut. Det va det æ skulle kjøpe. Saftige, røde epler. Mmm. Humøret ble med ett litt lystigere og plutselig så va æ på Rema.

Æ gikk selvfølgelig rett bort til eplan for å sjekke utvalget. Hmm, tenkte æ mens æ beit mæ i leppa. Dem så litt syke ut, gjorde dem ikke? For røde liksom. Sånn som det der eplet i Snøhvit og de syv dvergene. Og det eplet va jo giftig.
Ikke va dem økologisk heller, og står det ikke et sted at epler som ikke e økologisk e proppa full av esotyper, methylbenzylidene, zyklon B og masse andre giftige stoffer som man får både aids, hantavirus og lymfeknuter av? Jo. Æ trur det va sånn det va. Livsfarlig. Nei her va det bare å tusle videre.
Med ett befant æ mæ i sjokolade-seksjonen. Ved ren tilfeldighet. Hylle på hylle med deilige fristelser som formelig skreik etter å få bli en del av livet mitt for en liten stund. Om æ bare holdt mæ til mørk sjokolade så skulle det vel gå bra? Mener æ har lest flere steder at det e sunt. Det blir rett og slett som å investere i sin egen helse det. Å gjøre noe anna ville vært idioti.
Problemet e bare det at æ ikke liker mørk sjokolade. Æ ser etter alternativer. Ka med firkløver da? Firkløver inneholder jo nøtter, og nøtter e jo supert for både mennesker og ekorn.

Æ tok en stor sjokoladeplate ned fra hylla og stressa mot kassa mens æ forsøkte å se selvsikker ut. Liksom sjokoladen ikke egentlig va til mæ, men til en syk venninne som hadde spurt om ikke æ kunne være så snill å handle litt sjokolade til ho. Enda det bare va onsdag. Men e man syk så e man syk, og da får man spise det man vil. Æ smilte til folk, og prøve å gjømme sjokoladen bak ryggen, et par av dem trudde sikkert at æ skulle stjele noe, men det fikk bare være.

Endelig va det min tur i kassa. Æ la sjokoladen på disken, så opp på ekspeditøren og forsøkte å beholde det selvsikre smilet mitt, det som sa «altså, det e ikke min sjokolade det her. Det e ikke æ som skal spise den, ikke på en onsdag. Æ gjør ikke sånt». Men det va som om mannen i kassa kunne se rett inn i sjela mi, fullstendig klar over at æ skulle hjem helt aleina og trøkke 3700 kalorier rett inn i trynhullet. Æ så ned på skoan mine og rødma dypt. Bippelyden sang i øran mine, og æ dro opp kortet, og trykte koden raskere enn en profesjonell shopper noen sinne har gjort. Han spurte om æ skulle ha pose, men æ va så stressa på det punktet, og helt sikker på at han skulle spørre ka æ skulle med en så stor sjokolade helt aleina midt i uka, at æ bare ropte Æ VET IKKE, og løp ut der i fra.

Så mæ ikke tilbake.

Æ stakk sjokoladen i jakkelomma på innsiden av jakka. Det va så vidt den fikk plass. Den bulte ut, og det føltes som om hele verden kunne se at æ forsøkte å skjule noe. Alle visste. Æ følte mæ som Frodo i Ringenes Herre der æ målbevisst kava mæ hjemover mens sjokoladen brente på innerlomma som Den ene Ringen. Mitt kosteligste. Trærne bøyde sæ vekk fra mæ og fuglan stoppa å synge.

Æ satt i stua. Gardinan trukket for. Spiste en og en bit, helt til det ikke va mer igjen. Deretter ble æ så kvalm at æ måtte legge mæ ned litt, og da angra æ på at æ ikke kjøpte epler istedenfor. Dagen etter gjorde æ det samme, og ble overraska over kor kvalm æ blei – igjen. Og æ trur kanskje det går under definisjonen av galskap?

All I want is to find an easy way to get out of our little heads

Superhørsel. Skipbrudden. Evolusjonen. Bendelorm. Mangemillionær.

Det e natt og æ ligger og vrir mæ i senga, som vanlig. Æ husker før da æ kunne legge mæ på kvelden og sovne, sove, også stå opp sånn passelig uthvilt. Sånn e det ikke mer. Pappa sa en gang at æ kom til å bli som han når æ blir gammel (han plages også med søvnen). Betyr det at æ e gammel nu?

INGEN stillinger e komfortabel, og æ e plutselig oppmerksom på hver eneste lille lyd i rommet. Det e som om æ har fått superhørsel. Wilma puster tungt. Ole Morten puster enda tyngre. En av magan demmes rumler – ikke godt å si kem sin, vinden gjør at trærne skraper mot hverandre i den iskalde vinterkulda, og den jævla mobilladeren lager en dødsirriterende, høyfrekvent lyd som borer sæ langt inni hjernebarken min. Æ har lyst til å røkke den brutalt ut fra støpselet i veggen, men Wilma ligger med hodet på skuldra mi, og ho ser så fredelig ut der ho ligger at æ ikke har hjerte til å vekke ho. Også begynner tankan å flakke.

For tiden så føles det som at verden har én rytme, mens æ har en helt anna. Det e som å være på en aerobic-time for første gang når de andre har vært der ti gang før. Alle kan opplegget, mens du sjøl står bakerst og veiver med arman som en skipbrudden jomfru. Folk virker så inni alt, så vant. Dem vet ka man skal bruke buljong til, kossn man lager lasagne fra scratch, og ka som e forskjell på en meteor og en meteoritt.

Her om dagen la æ merke til at Mona Lisa ikke har øyenbryn. Det viser sæ at det visstnok va mote på den tida for damer å barbere dem av. Spesielt.

Æ trur det kreative senteret i hjernen min e midlertidig ute av drift. Æ setter mæ ofte ned for å prøve og mane fram flyten, men æ får bare beskjed om at alt e utilgjengelig og at æ må prøve igjen ved en seinere anledning. Det e veldig frusterende for æ kjenner i hele mæ at æ gjerne skulle ha skapt nåt, ka som helst, men det kommer ingenting vettugt ut. Hodet føles tomt og fullt på samme tid. Det e jo ting som skjer der inne, men æ får ikke helt tak i ka det e, tankan virrer rundt som små maur. Og ikke sånne som går på rekke og rad og bærer ting på likt og sånn, men sånne som løper rundt omkring og e mange og ukoordinert.

Her om dagen så oppdaga æ at æ kan se nesa mi fra her æ e. Altså, øyan mine ser nesa mi hvis æ ser litt nedover, og nu føler æ at den e i veien. Æ ser den hele tiden. Som en liten, litt rød potet nederst i synsfeltet mitt. Fryktelig dårlig evulosjonert av evolusjonen det der. DÅRLIG.

Noen ganger har æ det så bra at æ begynner å bekymre mæ for katti det blir å stoppe. Katti går det til helvete? Æ venter bare på at noen æ kjenner skal bli påkjørt av isbilen, få brystkreft, eller bendelorm.

Når vi møtes. Istedenfor at vi snakker om utdannelser og jobbgreier, så vil æ at folk skal fortelle mæ om den rareste dagen dem har opplevd, elller om den særeste løgnen dem har fortalt. Kossn sangtekst som treffer dem midt i hjertet, om dem trives best på dagen eller på natta, eller om dem har syltetøyet under eller oppå osten, kossn måltid dem ville valgt til sitt aller siste, eller ka dem e mest redd for i hele verden.

Og når æ til slutt sovner, etter mye om og men, så drømmer æ at æ blir jaga av en psyco med øks. Han sløyer ned alle han kommer over på sin ferd for å drepe mæ. Han vil aldri stoppe så lenge æ e i live, æ e klar over det – flere og flere vil dø, men likevel så gjømmer æ mæ; danser sving med en urgammel pensjonert mangemillionær, og hører på når han forteller fra livet sitt som ung og lovende kultregissør i New York på 40-tallet. Mens æ sitter under et ullteppe i en diger, brun ørelappstol og spiser likørsjokolade og drikker nypete, så dør alle æ e glad i.

Don’t forget me. Just let time decide. Let the ocean drain and all the stars fall down.

Foto:Martinebob

Stjeling. Spinatpuffer. Heliumballonger. Mopp. Hvalross

I kveld gjorde æ noe æ ikke pleier å gjøre til vanlig, noe æ ikke har gjort på flere år faktisk, ikke siden den livsomveltende dagen Spotify ble et gledelig tilskudd i livet mitt.
Æ lasta ned en CD. Fra internettet. Æ stjal. Tok den uten å betale et rødt øre for den. Gjorde mæ til kriminell for en skarve hundrelapp, det va det æ gjorde. Dårlig samvittighet? Mjæææ. Kan ikke akkurat si det. Hadde æ stjålet den i en butikk så hadde æ sikkert fått hjerteinfarkt, men siden æ kunne gjømme mæ bak internettets anonymitet, og «alle gjør det» så ofra æ det ikke en tanke. Den lå ikke på Spotify (liker kossn ordboka vil endre Spotify til sportsfly istedenfor), og æ ville høre den NU, så da tok æ den. Æ stjal. Dårlig innstilling, Martine, dårlig. Fyy.

Uansett. Æ stjal en CD. Den nye CDen til et ungt kvinnemenneske som stort sett synger om kjærlighet. Ulykkelig kærlighed (sies med brei, dansk aksent), forsiktig kjærlighet, prøvende kjærlighet, eksplosiv, rivende Twilight-kjærlighet (ikke sånn pinlig som på filmen, men sånn fin som i boka). Ho har hatt et par greie sanger tidligere. Catchy tunes og søte tekster. Sånn overfladisk pop som funker når man e i rett humør, you know? Så da æ så at ho hadde gitt ut ny musikk så måtte æ jo snike mæ til en liten hør.

Æ har egentlig ikke noe i mot sanger om kjærlighet. Kjærlighet e jo en stor del av livet til de aller fleste av oss, og det e snakk om ganske sterke følelser, så det ville vært rart om ingen lagde sanger om det. Det som e greia e at det e jo bare ikke sånn det e. Det e ikke sånn som dem synger. Kjærligheten og livet liksom.

Det finnes nok en bitteliten romantiker i oss alle, de fleste liker jo å gjøre ting for den dem e gladest i, det e bare ikke plass til lange, parfymerte kjærlighetsbrev med velformulerte dikt om kordan det silkemyke håret hennes glinser i den bleke midnattsola, 250 langstilka roser, og rødvinsmarinerte spinatpuffer på en seng av rosenblader – hver dag.
Har man tre unga, hund og en 100% stilling som førskolelærer så e kabalen vanskelig å få opp hvis han skal bruke halve ettermiddagen på å deklamere avanserte, shakesperianske kjærlighetsdikt for hverandre mens man ligger henslengt på en sjeselong og spiser steinfrie druer, i sexy undertøy. Eller kanskje har du skole fra åtte til halv fire, fritidsinteresser, bandøvelse, lekser, og plikter hjemme. Da e det helt ok at du ikke fyller rommet hannes med hjerteforma heliumballonger hver dag mens du danser jenka, sakte og sensuelt. Det e helt ok. HELT OK.

Men det e mange som synger om det. At det e sånn kjærligheten e. Livet. At man skal gjøre de her tingan. Reise til en liten forstad utfor Athen å kjøpe en grønn krukke med lokk fra en gammel landhandler med skjegg på et hjørne, og få den inngravert med initialan dokkers og den datoen dokker ble sammen. Fylle den med sand fra den stranda du har tenkt at dokker skal gifte dokker på, og en bit fra innerlomma på jakka du hadde med dæ da dokker først møttes. Rart man blir gal?

For at de søte, naive ungdomman ikke skal tru at det e sånn kjærligheten, og livet generelt e, så syns æ at noen skal skrive noe nytt. Om hverdagsproblematikken, diskusjonan, sokkan som aldri når skittentøyskurven, om sminken som alltid ligger spredd utover hele badet, og de lange håran som e overalt uansett kor mange gang man vasker klærne.

Æ kom hjem fra jobb i kveld, ganske seint
bikkja hadde skjette på gulvet igjen – så kleint
Måtte selvfølgelig vaske det opp
fant fram såpe, klut og mopp
men da æ skulle tørke fikk æ litt på handa
og da ble æ både sint og forbanna

Lag en catchy tune til det der så lover æ dæ du har en hit.

Nei men seriøst. Det e ikke nødvendig å kjøpe en snakkende enhjørning eller verdens største øredobb. Det e viktig å se romantikken i de små tingan. Pinne-is midt i uka, et langt blikk når du har tatt på dæ noe du føler dæ pen i, når han holder igjen et ekstra sekund etter at dokker e ferdig å kysse, røde bringebærdrops, låne jakken hannes når du fryser, kakao og talgelys, et kjærtegn «når alle ser på», når han lager et glass saft til dæ fordi han husker på at det e lenge siden du drakk sist. Når du står der med bustehår, poser under øyan og føler dæ like oppblåst som en siamesisk hvalross, og han poker dæ i sia og sier at du tross alt e en fin hvalross, og at du bærer dine 95 kilo særdeles grasiøst.

Det handler om ka du gjør det til sjøl, sånn e det med det meste her i livet egentlig.

I should breathe a little bit softer. Oxygen reminds me I lost her

Foto:Martinebob

Hat. Ingenting. Backpacking. Hvitvin. Ødelagt.

Det va bare blitt sånn.
At han hata både korte og lange folk. Folk som gikk i klær han ikke ville gått i sjøl, folk som gikk med hatt, folk som gikk med hunden løs, folk som sykla uten hjelm og de som sykla med hjelm. Han hata at det va blitt vinter og at det fortsatt va noen som gikk i genser. Han hata folk som smilte til han, for det va så aldeles ingenting å smile for. Ingenting. Men høflig som han va så smilte han tilbake, et påtvunget, uekte, frastøtende smil som han hata så inderlig. Det føltes som en grimase. Hele han va en løgn. Et levende eksempel på feilslått kongruens.

Han hata folk med pelskrave på jakka, folk med pannebånd og store briller midt i fjeset. Hata de med ryggsekk fra Fjellräven, og de med vesker så store at det så ut som at de skulle på backpacking – selv om den unaturlige brunfargen, de lange, falske vippan og de høye hælan vitna om at backpacking va noe de bare hatt hørt vage rykter om. Han hata motenavn som Sophie og Noah og skjønte ikke koffor ikke folk bare kunne kalle ungan sine Kristoffer og Anne sånn som i gamledaga.

Han hata å stå opp tidlig. Hata at det va kaldt på badegulvet fordi varmekablan hadde skrudd sæ av igjen. Hata de tørre brødskivan han måtte presse i sæ, og de teite stemman på radioen. Han hata folk som likte musikk, for musikk va utelukkende en påminnelse om at han ikke lengre kunne føle noe anna enn hat. Han greide ikke å glede sæ over noe. Ingenting appellerte til han. Ikke en gang den lille gutten som datt på isen og begynte å le istedenfor å gråte, eller det faktum at han levde et særdeles vellykka liv med en god jobb og gode kolleger. Han hata dem alle. Dypt og inderlig.

Før smilte han ofte og tenkte at livet va full av små, unike øyeblikk som måtte taes godt vare på. Han pleide å jakte på de øyeblikkan og gjemme dem i hjertet sitt, skrive små lapper der han minte sæ sjøl på alt det vakre i verden. Rim på postkassa. Akkurat nok baconost igjen til å dekke hele brødskiva. En kopp kaffe med en venn. Frosne rips i hagen. Et klapp på skuldra.  Et smil fra en fremmed. Ferske rundstykker en søndags morgen. Røde drops. Italiensk. En middagsinvitasjon. Stearinlys i kveldsmørket. Sauer midt i veien. En god hvitvin.

Det fantes ingen gode følelser mer. Ingen. De forsvant over tid, sakte men sikkert, til det ikke va noe igjen. Han merka det ikke før det hadde tatt fullstendig overhånd, og da va det for sent. Han hata hele verden og alle tingan i den, ned til hver minste ørlille ubetydelige detalj. Han va fast i sitt eget hat som frossen væske i en flakong, og det va ingen vei ut, det va ingenting som kunne smelte det kalde hjertet hannes. Ingenting.

I dreamed that love would never die

Foto:Martinebob

Kosemage. Jenka. Bilring. Lettkledd.

Æ fant et ukeblad på jobb her om dagen. På framsia va det bilde av et slankt, veldreid kvinnemenneske i stramme, moteriktige klær. Overskrifta lød ca; «Kostrådene som gjør magen din superdupermega-flat«.
Okei, tenkte æ. Javel. Det her blir bra! Nu skal æ endelig lære kossn æ skal forvandle den her slappe kosemagen til noe fast og fint! Det har kanskje blitt litt vel mye Opticom-omelett og tacobaguett de siste månedan mens vi ikke har hatt kjøkken – æ innrømmer gjerne det. Den første tida spiste vi mye micro-havregrøt, men æ kan love dæ at en diett basert på fire måltider med havregrøt om dagen fort faller igjennom – av flere ulike, spennende grunner. Skal ikke gå noe videre inn på det.
Æ bladde videre, spent på å se kossn æ kunne få magen til å bli flat som en nystekt wienerschnitzel.

Inni va det flere reportasjer om kordan man kunne gå ned i vekt på en sunn og effektiv måte. Du vet, sånn som det står i alle blader nu for tida; spis mager mat og lite brød og ris og sjokolade, og ellers alle de andre tingan som smaker godt, men som fester sæ på ræva og hoftan med en gang du legger det på tunga.
Gå en tur, ihvertfall 30 minutter hver dag, og tren styrketrening. Hvis du ikke har tid til å gå på treningssenteret så kan du implementere det i de daglige rutinan dine. Løft vannflasker og ta trappa istedenfor heisen. Hopp mens du lager middag, men husk på å senke persiennan så ikke naboan trur du har tilta i vinkel. Dans jenka i dusjen, ta knebøy mens du henter inn posten. Gå til jobb, baklengs. Lett jogg på stedet mens du står i kø på Prix, og kjøp bare de tingan som e på øverste hylle så du får strekt godt ut. Osv.

Litt lengre bak i det samme bladet va det en anna reportasje som het: XL – Står for extra lekker. Der va fokuset at store jenter skulle være fornøyd med at dem e stor og lære sæ å elske kroppen sin. Se dæ i speilet og ta innover dæ det du ser. Du e stor og vakker og mye. Du e mye menneske. Heldig e du! Bli venner med dine bilringer. Gi dem navn? «Nei god morgen Berit-Bilring, kossn har vi det i dag da?» Også va det bilder av litt større kvinner i ulike klær, sånn tips til kossn man kan kle sæ hvis man e litt enorm.

Så ka i helvete e man ment å gjøre da? Gå ned i vekt, eller være glad i den man e? Først prøve å gå ned i vekt kanskje, og hvis man ikke får til så skal man innfinne sæ med at okei, sånn her blei det nu… jaja. Og deretter bli glad i sæ sjøl? Kan noen fortelle mæ? Æ blir irritert. Det e jo et evig jævla mas om kossn man skal se ut og ka man skal veie og ikke veie og BMI og BSU og ka i pokker det ikke heter nu til dags.

Folk e tjukk av ulike grunner, og det de fleste har til felles e at dem har et for høyt kaloriinntak i forhold kor mye dem beveger sæ. Det e jo stort sett ikke noe verre enn det. Og så lenge man ikke har helsemessige plager så kem bryr sæ? Det e jo når man begynner å bli så tjukk at det går utover helsa at man må tenke sæ om. Man trenger jo ikke å se ut som de lettkledde puppedaman på coveret til FHM. Hvis alle hadde gidd litt mer faen, og de der idiotiske ukebladan hadde gitt beng i å skrive om vekt hele jævla tida, så kanskje man ikke hadde trengt å få tåra i øyan hver dag når man sto framfor speilet, fordi man ikke ser bra nok ut. Sant. Satan.

Hvem skal overvinnes i duell, når den eneste du møter er deg selv? Igjen og igjen.

Foto:Martinebob