Sti. Golfbil. Ballhest. Ljå. Fjelltur.

Æ føler at æ sjangler avgårde på en kronglat, nesten igjenngrodd sti med masse små utstikkera pokanes ut her og der. Som oftest e det så mye i veien at æ nesten ikke klarer å skimte kor den stien æ e ment å ta egentlig e, en sjelden gang e den så klar som sola.

Hvis æ snur hodet litt til høyre eller venstre så ser æ andre sine stier som går parallelt med min. Fra der kor æ står så ser dem bestandig finere og mer velpleid ut, med både brostein og trimma grøftekanter. Noen slipper til og med å gå, dem har en sånn liten golfbil som dem cruiser bortover i, i behagelig tempo, i shorts og t-skjorte. For det e alltid fint vær hos dem, varmt og sol fra skyfri himmel. Mer enn èn gang har det frista å kaste sæ over hekken og inn på en anna sin sti, men fornuften seirer alltid til slutt. Vet ikke om det e bra eller dårlig.

Det hender at stien min blir så vanskelig å ta sæ fram på at æ ikke har noe anna valg enn å stoppe helt opp. Plutselig e det så smalt og trangt at æ ikke har sjans å komme mæ framover i det hele tatt. Æ prøver å puffe, sparke, dytte, slå og rope (ofte styggord som satan og ballhest og sånn), men det e ingenting som hjelper, æ kommer ikke videre uansett kor mye æ prøver. Da e det bare èn ting å gjøre, og det e å sette sæ ned og vente på Ole Morten. Han e jo som regel ikke så langt unna, og han har med sæ ljå, en til hver, og så hiver vi oss rundt. Han peker og viser kossn æ kan gjøre det, men han lar mæ gjøre arbeidet sjøl. Hvis det blir for tungt så tar han tak i arman mine og hjelper mæ å puffe. Hvis æ gjør feil så e han tålmodig og venter mens æ prøver på nytt. Av og til må vi sette oss ned og ta en kopp te, ting tar jo tid, og sliten blir man. Men sammen pløyer vi oss gjennom det vanskelige, og plutselig så e stien klar igjen.

Æ prøver å se ned i bakken mens æ går, så æ ikke skal snuble, og så æ ikke blir frista til å se for langt fram hele tida. Det e viktig å leve her og nu. Samtidig så har æ en liten kikkert som æ titter i en gang i blant, så æ har et visst overblikk over ka som kommer der framme. Noen planer og ambisjoner må man jo ha.
Gresset e høyt, så det e vanskelig å få med sæ alle de store steinan som ligger gjømt. Æ e ikke kjent for å ha verdens beste balanse, og må trå varsomt og forsiktig så æ ikke snubler. Det hender selvfølgelig ganske ofte at æ gjør nettopp det, men æ klarer som regel å holde mæ på beinan. De gangan æ e så uheldig at æ detter på trynet, så vet æ at hvis æ ikke kommer mæ opp sjøl så plukker i allefall Ole Morten mæ med sæ når han e i høgget, og hjelper mæ videre på rett sti.

Selv om stien min både e kronglat og uframkommelig, så e det nu min sti. Vanskelig e den i blant, men det e jo derfor man har familie, venner og fin kjæreste – for å få hjelp med å finne fram når buskan blir for høy og sikta blir dårlig. Kor stien min fører hen må gudene vite, æ bare tusler avgårde og prøver å holde holde mæ på beinan.
Livet e som en fjelltur i ulendt terreng. Det går opp og det går ned. Nån gang snubler du, og nån gang går du så spektakulært trynet at det blir både sår og blod. Da gjelder det å reise sæ igjen og gå videre selvom det gjør vondt og du helst har lyst til å legge dæ ned og vræle. Keep on going, on that little sti of yours, for det e tross alt din sti, bare din.

Det va vel dagens trur æ.

Feel you here forever. You and me together, nothing is better.
1Sommrfugl.jpg

Foto:Martinebob