Stjeling. Spinatpuffer. Heliumballonger. Mopp. Hvalross

I kveld gjorde æ noe æ ikke pleier å gjøre til vanlig, noe æ ikke har gjort på flere år faktisk, ikke siden den livsomveltende dagen Spotify ble et gledelig tilskudd i livet mitt.
Æ lasta ned en CD. Fra internettet. Æ stjal. Tok den uten å betale et rødt øre for den. Gjorde mæ til kriminell for en skarve hundrelapp, det va det æ gjorde. Dårlig samvittighet? Mjæææ. Kan ikke akkurat si det. Hadde æ stjålet den i en butikk så hadde æ sikkert fått hjerteinfarkt, men siden æ kunne gjømme mæ bak internettets anonymitet, og «alle gjør det» så ofra æ det ikke en tanke. Den lå ikke på Spotify (liker kossn ordboka vil endre Spotify til sportsfly istedenfor), og æ ville høre den NU, så da tok æ den. Æ stjal. Dårlig innstilling, Martine, dårlig. Fyy.

Uansett. Æ stjal en CD. Den nye CDen til et ungt kvinnemenneske som stort sett synger om kjærlighet. Ulykkelig kærlighed (sies med brei, dansk aksent), forsiktig kjærlighet, prøvende kjærlighet, eksplosiv, rivende Twilight-kjærlighet (ikke sånn pinlig som på filmen, men sånn fin som i boka). Ho har hatt et par greie sanger tidligere. Catchy tunes og søte tekster. Sånn overfladisk pop som funker når man e i rett humør, you know? Så da æ så at ho hadde gitt ut ny musikk så måtte æ jo snike mæ til en liten hør.

Æ har egentlig ikke noe i mot sanger om kjærlighet. Kjærlighet e jo en stor del av livet til de aller fleste av oss, og det e snakk om ganske sterke følelser, så det ville vært rart om ingen lagde sanger om det. Det som e greia e at det e jo bare ikke sånn det e. Det e ikke sånn som dem synger. Kjærligheten og livet liksom.

Det finnes nok en bitteliten romantiker i oss alle, de fleste liker jo å gjøre ting for den dem e gladest i, det e bare ikke plass til lange, parfymerte kjærlighetsbrev med velformulerte dikt om kordan det silkemyke håret hennes glinser i den bleke midnattsola, 250 langstilka roser, og rødvinsmarinerte spinatpuffer på en seng av rosenblader – hver dag.
Har man tre unga, hund og en 100% stilling som førskolelærer så e kabalen vanskelig å få opp hvis han skal bruke halve ettermiddagen på å deklamere avanserte, shakesperianske kjærlighetsdikt for hverandre mens man ligger henslengt på en sjeselong og spiser steinfrie druer, i sexy undertøy. Eller kanskje har du skole fra åtte til halv fire, fritidsinteresser, bandøvelse, lekser, og plikter hjemme. Da e det helt ok at du ikke fyller rommet hannes med hjerteforma heliumballonger hver dag mens du danser jenka, sakte og sensuelt. Det e helt ok. HELT OK.

Men det e mange som synger om det. At det e sånn kjærligheten e. Livet. At man skal gjøre de her tingan. Reise til en liten forstad utfor Athen å kjøpe en grønn krukke med lokk fra en gammel landhandler med skjegg på et hjørne, og få den inngravert med initialan dokkers og den datoen dokker ble sammen. Fylle den med sand fra den stranda du har tenkt at dokker skal gifte dokker på, og en bit fra innerlomma på jakka du hadde med dæ da dokker først møttes. Rart man blir gal?

For at de søte, naive ungdomman ikke skal tru at det e sånn kjærligheten, og livet generelt e, så syns æ at noen skal skrive noe nytt. Om hverdagsproblematikken, diskusjonan, sokkan som aldri når skittentøyskurven, om sminken som alltid ligger spredd utover hele badet, og de lange håran som e overalt uansett kor mange gang man vasker klærne.

Æ kom hjem fra jobb i kveld, ganske seint
bikkja hadde skjette på gulvet igjen – så kleint
Måtte selvfølgelig vaske det opp
fant fram såpe, klut og mopp
men da æ skulle tørke fikk æ litt på handa
og da ble æ både sint og forbanna

Lag en catchy tune til det der så lover æ dæ du har en hit.

Nei men seriøst. Det e ikke nødvendig å kjøpe en snakkende enhjørning eller verdens største øredobb. Det e viktig å se romantikken i de små tingan. Pinne-is midt i uka, et langt blikk når du har tatt på dæ noe du føler dæ pen i, når han holder igjen et ekstra sekund etter at dokker e ferdig å kysse, røde bringebærdrops, låne jakken hannes når du fryser, kakao og talgelys, et kjærtegn «når alle ser på», når han lager et glass saft til dæ fordi han husker på at det e lenge siden du drakk sist. Når du står der med bustehår, poser under øyan og føler dæ like oppblåst som en siamesisk hvalross, og han poker dæ i sia og sier at du tross alt e en fin hvalross, og at du bærer dine 95 kilo særdeles grasiøst.

Det handler om ka du gjør det til sjøl, sånn e det med det meste her i livet egentlig.

I should breathe a little bit softer. Oxygen reminds me I lost her

Foto:Martinebob

Hat. Ingenting. Backpacking. Hvitvin. Ødelagt.

Det va bare blitt sånn.
At han hata både korte og lange folk. Folk som gikk i klær han ikke ville gått i sjøl, folk som gikk med hatt, folk som gikk med hunden løs, folk som sykla uten hjelm og de som sykla med hjelm. Han hata at det va blitt vinter og at det fortsatt va noen som gikk i genser. Han hata folk som smilte til han, for det va så aldeles ingenting å smile for. Ingenting. Men høflig som han va så smilte han tilbake, et påtvunget, uekte, frastøtende smil som han hata så inderlig. Det føltes som en grimase. Hele han va en løgn. Et levende eksempel på feilslått kongruens.

Han hata folk med pelskrave på jakka, folk med pannebånd og store briller midt i fjeset. Hata de med ryggsekk fra Fjellräven, og de med vesker så store at det så ut som at de skulle på backpacking – selv om den unaturlige brunfargen, de lange, falske vippan og de høye hælan vitna om at backpacking va noe de bare hatt hørt vage rykter om. Han hata motenavn som Sophie og Noah og skjønte ikke koffor ikke folk bare kunne kalle ungan sine Kristoffer og Anne sånn som i gamledaga.

Han hata å stå opp tidlig. Hata at det va kaldt på badegulvet fordi varmekablan hadde skrudd sæ av igjen. Hata de tørre brødskivan han måtte presse i sæ, og de teite stemman på radioen. Han hata folk som likte musikk, for musikk va utelukkende en påminnelse om at han ikke lengre kunne føle noe anna enn hat. Han greide ikke å glede sæ over noe. Ingenting appellerte til han. Ikke en gang den lille gutten som datt på isen og begynte å le istedenfor å gråte, eller det faktum at han levde et særdeles vellykka liv med en god jobb og gode kolleger. Han hata dem alle. Dypt og inderlig.

Før smilte han ofte og tenkte at livet va full av små, unike øyeblikk som måtte taes godt vare på. Han pleide å jakte på de øyeblikkan og gjemme dem i hjertet sitt, skrive små lapper der han minte sæ sjøl på alt det vakre i verden. Rim på postkassa. Akkurat nok baconost igjen til å dekke hele brødskiva. En kopp kaffe med en venn. Frosne rips i hagen. Et klapp på skuldra.  Et smil fra en fremmed. Ferske rundstykker en søndags morgen. Røde drops. Italiensk. En middagsinvitasjon. Stearinlys i kveldsmørket. Sauer midt i veien. En god hvitvin.

Det fantes ingen gode følelser mer. Ingen. De forsvant over tid, sakte men sikkert, til det ikke va noe igjen. Han merka det ikke før det hadde tatt fullstendig overhånd, og da va det for sent. Han hata hele verden og alle tingan i den, ned til hver minste ørlille ubetydelige detalj. Han va fast i sitt eget hat som frossen væske i en flakong, og det va ingen vei ut, det va ingenting som kunne smelte det kalde hjertet hannes. Ingenting.

I dreamed that love would never die

Foto:Martinebob

Kosemage. Jenka. Bilring. Lettkledd.

Æ fant et ukeblad på jobb her om dagen. På framsia va det bilde av et slankt, veldreid kvinnemenneske i stramme, moteriktige klær. Overskrifta lød ca; «Kostrådene som gjør magen din superdupermega-flat«.
Okei, tenkte æ. Javel. Det her blir bra! Nu skal æ endelig lære kossn æ skal forvandle den her slappe kosemagen til noe fast og fint! Det har kanskje blitt litt vel mye Opticom-omelett og tacobaguett de siste månedan mens vi ikke har hatt kjøkken – æ innrømmer gjerne det. Den første tida spiste vi mye micro-havregrøt, men æ kan love dæ at en diett basert på fire måltider med havregrøt om dagen fort faller igjennom – av flere ulike, spennende grunner. Skal ikke gå noe videre inn på det.
Æ bladde videre, spent på å se kossn æ kunne få magen til å bli flat som en nystekt wienerschnitzel.

Inni va det flere reportasjer om kordan man kunne gå ned i vekt på en sunn og effektiv måte. Du vet, sånn som det står i alle blader nu for tida; spis mager mat og lite brød og ris og sjokolade, og ellers alle de andre tingan som smaker godt, men som fester sæ på ræva og hoftan med en gang du legger det på tunga.
Gå en tur, ihvertfall 30 minutter hver dag, og tren styrketrening. Hvis du ikke har tid til å gå på treningssenteret så kan du implementere det i de daglige rutinan dine. Løft vannflasker og ta trappa istedenfor heisen. Hopp mens du lager middag, men husk på å senke persiennan så ikke naboan trur du har tilta i vinkel. Dans jenka i dusjen, ta knebøy mens du henter inn posten. Gå til jobb, baklengs. Lett jogg på stedet mens du står i kø på Prix, og kjøp bare de tingan som e på øverste hylle så du får strekt godt ut. Osv.

Litt lengre bak i det samme bladet va det en anna reportasje som het: XL – Står for extra lekker. Der va fokuset at store jenter skulle være fornøyd med at dem e stor og lære sæ å elske kroppen sin. Se dæ i speilet og ta innover dæ det du ser. Du e stor og vakker og mye. Du e mye menneske. Heldig e du! Bli venner med dine bilringer. Gi dem navn? «Nei god morgen Berit-Bilring, kossn har vi det i dag da?» Også va det bilder av litt større kvinner i ulike klær, sånn tips til kossn man kan kle sæ hvis man e litt enorm.

Så ka i helvete e man ment å gjøre da? Gå ned i vekt, eller være glad i den man e? Først prøve å gå ned i vekt kanskje, og hvis man ikke får til så skal man innfinne sæ med at okei, sånn her blei det nu… jaja. Og deretter bli glad i sæ sjøl? Kan noen fortelle mæ?
Æ blir irritert. Det e jo et evig jævla mas om kossn man skal se ut og ka man skal veie og ikke veie og BMI og BSU og ka i pokker det ikke heter nu til dags.

Folk e tjukk av ulike grunner, og det de fleste har til felles e at dem har et for høyt kaloriinntak i forhold kor mye dem beveger sæ. Det e jo ikke noe verre enn det. Og så lenge man ikke har helsemessige plager så kem bryr sæ? Det e jo når man begynner å bli så tjukk at det går utover helsa at man må tenke sæ om. Man trenger jo ikke å se ut som de lettkledde puppedaman på coveret til FHM. Hvis alle hadde gidd litt mer faen, og de der idiotiske ukebladan hadde gitt beng i å skrive om vekt hele jævla tida, så kanskje man ikke hadde trengt å få tåra i øyan hver dag når man sto framfor speilet, fordi man ikke ser bra nok ut. Sant. Satan.

Hvem skal overvinnes i duell, når den eneste du møter er deg selv? Igjen og igjen.

Foto:Martinebob