Skog. Ensom. Deig. Firkant. Elefant.

Du sitter på bakken med beinan i kryss. Du har øyan igjen mens de andre sansan dine får fritt spillerom. Du befinner dæ i en tett skog, ingen mennesker på mils avstand, kun dæ og moder jord i all sin herskapelige prakt.
En ro du ikke har kjent på lenge brer sæ sakte men sikkert over dæ, og samtidig som at du slipper skuldran ned begynner du å puste med magen. Bekymringsrynka i panna viskes ut, og den murrende, irriterende hodepinen du har gått med hele uka begynner å lette. Følelsen av stress, mas og forventninger forsvinner litt etter litt, til du kun sitter tilbake med følelsen av ro. Fullkommenhet. At det e det her livet dreier sæ om.

Rundt dæ yrer det av liv. Et travelt skogssamfunn i sin vante, evigvarende rytme. I all sin naivitet syns du det virker urettferdig at de har det så enkelt. Skogssamfunnet. De e jo bare her ute i skogen hele dagen, i roen. Den som du aldri finner i det samfunnet du hører til. Men, kunne du ha tatt vare på dæ sjøl hvis du en dag sto aleina uten telefon, internett, ferdigpizza og brus? Hvis du måtte bygge ditt eget tilfluktssted, hadde du greid det? Hadde du klart å skaffe mat hvis den ikke lå i en ferdig pakke på Kiwi? Hvilken vei e nord? Hvilken sopp kan spises?

Roen sprer sæ videre ned i kroppen din. Nakken føles ikke like anspent mer, ryggen slapper av, du kjenner varmen i tærne – dem som vanligvis e iskald, klumpen i magen e borte. Når du sitter sånn her med dæ sjøl og tankan dine, føler du dæ aleina da? E du komfortabel med å være i ditt eget selskap? Føler du dæ forlatt? Ensom?

Du kommer plutselig på et av de vakreste diktan du vet

Ensomhet er ikke å sitte alene på en hybel
uten venner.
Da kan det hende at en brenner
av store varme tanker. Da er en rik.
Ensomhet er ikke slik.

Men når en sitter mellom venner og hører dem le
og en ikke kan være med,
når vennene synger en munter sang
og en er sår av savn
fordi en er tom.
Da er en ensom.

Den ensomme isner i vårsolens glød
og tenker på høsten og vinter og død.
Den ensomme hører ikke menneskerop kalle,
derfor er han ensomst, ensomst av alle.

…også får du frysninger, som du alltid gjør, også takker du Buddha og Gud og Allah og dronning Elisabeth den andre for at du ikke e ensom mer. For ensomhet e så vanvittig vondt og vanskelig å komme ut sæ ut av. Det e som å kjempe sæ fri fra en seig deig full av tomhet og dysterhet, og det e både komplisert og smertefullt, Men hvis man vil så går det. Alt går.
Nu e hjertet ditt fylt til randen av myk, glitrende kjærlighet, og du kan ikke la være å dele den med alle du møter på din vei. Et smil, en klem, et kjærlig klapp, noen gode ord. Du vil at alle skal føle det du føler, for det e så godt. Så utrolig godt.

Du bærer på en følelse av at alt e sånn som det skal være. Du gjør det du ønsker, du utvikler dæ i riktig retning både på et personlig og på et profesjonelt plan, du sitter med en sterk mestringsfølelse, du får ting til. Livet. Og plutselig ser du på hendene dine og skjønner ikke ka du driver med eller kem du e. Later du bare som? Kan du egentlig det du gir uttrykk for, eller e det bare noe noen andre kan som du har lånt? Har du egne tanker? Prøv å se dæ sjøl utenfra. Kem e du? Koffor gjør du som du gjør? Koffor står du opp, går på jobb, handler middag, ser på Farmen? Koffor gjør du de her tingan? E du fornøyd med å leve livet ditt inni en firkant? Ka driver dæ? Penger? Berømmelse? Kjærligheten til dæ sjøl? Kjærligheten til andre?

Ka vil det si å elske noen? Gjør du det? Har du noen sinne gjort det, eller e det bare noe du tror? Du ser på Facebook at noen på tretten sier at dem elsker hverandre, og tenker; ka vet vel dem om kjærlighet? Ka vet vel dem om ka det vil si å elske noen? Kordan kan de uutvikla hjernan demmes ha noen som helst persepsjon om ka et så stort ord innebærer? Men samtidig; kem vet egentlig? Kanskje dem vet mye mer enn du?
Ordet e så stort og betydningsfullt at du nesten ikke greier å ta det innover dæ. Å elske noen. Det e det største i verden, e det ikke? Å få lov til å elske noen, og bli elska tilbake. Det e det ultimate, det e det alle higer etter. Den betingelsesløse kjærligheten. Den i eventyran.

Så reiser du dæ sakte opp, kjenner blodet strømme tilbake til beinan, lydan blir fjernere og fjernere, duftan svinner hen, og når du til slutt slår øyan opp så ser du det velkjente gulvteppet ditt, bildet av den lille elefanten med en rose i snabelen, sofaen, bøkene. Alt det velkjente. Livet ditt. Skuldran heises opp i sin vante posisjon under øran, klumpen i magen e tilbake, bekymringsrynka e på plass, og det murrer allerede litt i hodet. Firkanten.

I don’t know anything at all

Foto:Martinebob

Klønat. Mørkeloft. Superninja. Solar Plexus. Druestilk.

Det e ikke til å stikke under en stol at æ ikke e så flink til å leve. Det har æ aldri vært. Noen får alt til, noen får noen ting til; og æ får enkelte ting til, en gang i blant. Æ bor hjemme aleina akkurat nu, og må derfor ta hånd om en del ting æ e fritatt for til vanlig, ikke fordi æ e lat, men fordi æ e klønat og ender opp med å gjøre mer skade enn nytte.
Det e Ungdommens Kulturmønstring, og i den sammenheng så tenkte æ at æ skulle finne fram noen gode sko å ha på mæ siden æ skal gå i 14 timer imorra. Æ leita litt rundt om kring, før æ bare måtte innse at de skoan æ hadde i tankan lå på mørkeloftet. Jaja, tenkte æ; ingen problem, æ har sett folk gjøre det der før; det e bare å røkke ned den der stigen, gå opp, hente det æ skal ha – og gå ned igjen. Piece of cake.

Æ gikk forsiktig inn i boden og ble stående å se opp på luka i taket. Det blåste kraftig der oppe, og æ så for mæ at den førte til en hemmelig sky-verden kor det for tiden va ganske kjipt vær, men muligens en drage eller to. De flyr jo rundt uansett vær. Kanskje ikke i tornado men litt storm har vel aldri skremt en noen, iallfall ikke en drage – dem e jo modig som få.

Jaja, sa æ til mæ sjøl og henta en krakk. Æ stilte mæ forsiktig opp på den, tok tak i luka og dro den langsomt ned. Så langt så bra. Æ titta forsiktig over kanten på luka og opp i sky-verdenen – helt mørkt, og iskaldt. Her e det bare å kjappe sæ, tenkte æ og dro luka enda mer ned. Så tok æ løs stigen og dro den ned til bakken. Barnemat.
Deretter skrudde æ på lyset og gikk rolig opp trappa. Loftet e organisert bra, så det tok ikke lang tid før æ lokaliserte boksen med sko. Æ fikk dradd ut det skoparet æ ville ha, og va på vei mot luka igjen da den første ulykken skjedde. Det e lagt ut noen planker der sånn at man ikke trør rett på glavaen, og i et overlapp mellom to planker ble det litt for glatt, så dem sklei fra hverandre. Den ene skoen fløyg avgårde, mens æ knuga mæ fast i den andre, og datt rett ned i et mykt, gult glavahelvete. Æ ble liggende i noen desperate sekunder og vurdere kossn æ skulle komme mæ opp uten å legge for mye vekt på feil steder – i frykt av å falle ned i første-etasje, men tanken på å ligge og klø i hele natt frista ikke, så æ tok mot til mæ og hoppa opp som en superninja, og sto plutselig mirakuløst nok på to bein igjen.

Æ karra mæ deretter bort til hullet, og skulle til å starte på nedstigninga da den ene foten min på et eller anna merkelig vis selvfølgelig klarte å hekte sæ fast i en planke. Æ husker at æ rakk å tenke; Nu blir æ faktisk å slå mæ ihjel; før æ, som i sakte film, kneip øyan hardt igjen og datt ut av luka, og ned i boden. Og æ kan bare fortelle at det e et under at æ sitter her med bare litt vondt i ryggen og en tå, for det e langt ned og det e verktøy av ymse slag rett nedfor; æ kunne lett ha havna som en forslått snegle i enden av stigen med et kubein godt planta inn i solar plexus. En stor sekk med tomgods tok mæ i mot og dempa for fallet, takk gud for innflyttningsfesten for noen helger siden. Nu lukter det øl av håret mitt….

Det tok rundt 20 minutter å få lukka igjen luka. Til slutt va æ så frustrert at det va like før æ sagde ned hele dritn. Det lille klikket da den gikk i lås va som søt musikk i mine ører, og æ kunne endelig plukke med mæ skoan, og lukke boddøra igjen. Sky-verdenen og dragan kan reise til helvete.

Og sånn går nu dagan.

I tillegg til det så har æ hatt delen av en druestilk fast inni pekefingeren helt siden mandag, og det begynner å gjøre veldig vondt nu.

Det e jo ikke for ingenting man blir kalt en vandrende katastrofe, for å si det sånn.

I came home, like a stone; and I fell heavy into your arms.

Foto:Martinebob

Regnbueduer. Postkasselokk. Singularitet. Samlebåndsmennesker.

Plutselig og helt uventa e den der. Sangen som e som komponert til . Livet ditt, alle tankan dine og alt du vet av bare smelter sammen til et inferno av et eller anna klebrig, lyst lilla, glitrende, med syngende regnbueduer som representerer dæ og det stedet du befinner dæ på i livet ditt akkurat nu. Du kjenner kossn tonan rører ved hvert hjørne i det overfølsomme hjertet ditt, og trekker i akkurat de rette trådan, de som gjør at du får tårer i øyan og gåsehud helt inn til den lille, vibrerende trommehinna di.

Når du sitter der med øyan lukka og føler sangen din, skrevet av et menneske du ikke kjenner og aldri vil komme til å kjenne, som bor på andre siden av verden og har sitt eget liv, sine venner, sin egen tannbørst og sitt favorittpålegg; så tenker du at det e så rart at det går an at følelser kan transporteres via en sang inn til hjertet ditt. At en sang kan gjøre vondt eller godt, eller få dæ til å ville klemme noen så hardt at dem må be dæ slutte fordi det begynner å bli ukomfortabelt. Og det E rart. Det e en av de tingan som gjør det så magisk å leve. På lik linje med soloppganger, den følelsen du får når du hører postkasselokket gå opp på bursdagen din, eller når du våkner på julaften og vet at du har en herlig dag full av fine mennesker og god mat framfor dæ.

Og når du e i det humøret så begynner du å tenke på folk du bryr dæ om, også smiler du for dæ sjøl mens du rister på hodet og e umåtelig glad for at ingen kan lese de merkelige tankan dine. For en sjelden gang, én gang hvert femte år kanskje -hvis ikke mer, så møter du en du går eksepsjonelt godt overens med, en som e så smart og reflektert og utenom det vanlige at du blir helt forundra. At det går an å ha så mange originale tanker og synspunkt, tenker du; det må være aldeles fantastisk å bo inne i det hodet. Også biter du dæ dæ i leppa og skulle ønske det fantes en måte å krype inn i hjernen til noen på. Bare for en liten stund, for å se ka som gjør at det her mennesket e så særegent og fint.

Når du møter sånne folk så får du lyst til å stjele dem. Plukke dem med dæ og beholde dem, sette dem i en eske sånn at du kan ha dem for dæ sjøl, og ta dem fram når du e alene og ensom og trenger noe å lytte til. Så kan dokker diskutere relativitetsteorien og singularitet, hendelsehorisonter, hvite hull og mørk materie mens dokker drikker kakao med krem og støtter beinan oppover veggen til dem sovner og det begynner å prikke.

Det e så altfor mye du ikke vet, og som du så gjerne skulle ha visst om. Det e bare det at en god del av det e ting du ikke vet at du vil vite, ting du ikke vet at du e interessert i før noen plutselig nevner det. Og når noen faktisk tar sæ tid til å fortelle dæ noe spennende, så kan du ikke gjøre anna enn å bli svimmel og håpløst forelska i livet og de få, fengslende individan du møter. Dem e uerstattelig i en verden full av fantasiløse samlebåndsmennesker.

Og i et så altfor lite øyeblikk så e sangen din og du ett, og du befinner dæ på et sted der universet e i perfekt balanse. Havet slår voldsomt mot steinan under dæ, vinden river tak i håret ditt og prøver febrilsk å få dæ til å falle, men det går ikke – du står stødig som et fjell, som om du e grodd fast ytterst på tuppen av den her klippen. Som om du har stått her i hundre år, og har tenkt til å stå her i hundre år til. Alt e sånn som det skal være, tenker du og smiler det pene smilet ditt.

Så e sangen over, og du e tilbake til regninger, forventninger, metta fett, tsunamier og grusomme gjengvoldtekter. Men hold fast ved den gode følelsen, for selv om det ikke føles sånn bestandig, så e verden et magisk sted, du må bare myse litt.

Hvordan glemme ord som ikke ville gjort så vondt om du ikke visste det var sant?

Foto:Martinebob

Djevelfôr. Giftig. Lymfeknuter. Kosteligste.

Noen gang hatt så sinnsykelig lyst på sjokolade at du kjenner med hele ditt levende, sprelske vesen at du må få tak i det her avhengighetsdannende djevelfôret umiddelbart, ellers vil noe anna, særs ubehagelig sannsynligvis skje? Nei? Neivel. Men det kan æ love dæ at æ har.

Det her skulle være den uka der æ ikke spiste noe anna enn sunne greier. Æ e jo et relativt oppegående menneske, og de fleste ville nok ha gjetta på at æ hadde viljestyrke nok til å lavære å trøkke trynet fult av sjokolade hver eneste dag. Men det har æ altså ikke.
Ole Morten dro til Oslo og skulle være borte en uke, og æ va supermotivert til å gi kroppen min en skikkelig treat med å trene ordentlig, spise sunt, og få nok søvn – for en gangs skyld. Æ hadde med vilje tømt huset for søtsaker så æ ikke skulle bli frista, og på søndagen va æ ved veldig godt mot.

Uka starta, og mandagen gikk helt fint. Spiste kylling og grønnsaker til middag, og mager kesam med litt eple i til kvelds. Oh yeah! I can do anything. Ingen søtsug, ingen ting.
Dag to; Samme regla. All is good. Æ e stolt, æ e fri, æ e et menneske som styrer sitt eget liv og sine egne tanker. Sukker og andre djevelprodukter kan se langt etter å få lov til å herje i den her kroppen. I don’t need you.
Dag tre: Æ kommer fra skolen, spiser middag, hviler litt på sofaen før æ stikker på jobb, jobber, kommer hjem og holder på å KLIKKE av søthunger. SJO-KO-LA-DEEE, KOR E DU? Og da va det jo bare en ting å gjøre, og det va å traske ned på butikken. Så da tok æ vinterklærne på mæ og labba sakte nedover. Hodet va bøyd. Skammen.

Hadde æ virkelig sunket så lavt? At æ måtte kjøpe djevelfôr på en onsdag? Sendt fra de dypeste daler i Helvete for å transformere kroppen min fra passelig befetta til fatso-Berg igjen? Virkelig, Martine? Æ burde kanskje kjøpt epler istedenfor. Røde epler. Saftige. Ja, det hørtes bra ut. Det va det æ skulle kjøpe. Saftige, røde epler. Mmm. Humøret ble med ett litt lystigere og plutselig så va æ på Rema.

Æ gikk selvfølgelig rett bort til eplan for å sjekke utvalget. Hmm, tenkte æ mens æ beit mæ i leppa. Dem så litt syke ut, gjorde dem ikke? For røde liksom. Sånn som det der eplet i Snøhvit og de syv dvergene. Og det eplet va jo giftig.
Ikke va dem økologisk heller, og står det ikke et sted at epler som ikke e økologisk e proppa full av esotyper, methylbenzylidene, zyklon B og masse andre giftige stoffer som man får både aids, hantavirus og lymfeknuter av? Jo. Æ trur det va sånn det va. Livsfarlig. Nei her va det bare å tusle videre.
Med ett befant æ mæ i sjokolade-seksjonen. Ved ren tilfeldighet. Hylle på hylle med deilige fristelser som formelig skreik etter å få bli en del av livet mitt for en liten stund. Om æ bare holdt mæ til mørk sjokolade så skulle det vel gå bra? Mener æ har lest flere steder at det e sunt. Det blir rett og slett som å investere i sin egen helse det. Å gjøre noe anna ville vært idioti.
Problemet e bare det at æ ikke liker mørk sjokolade. Æ ser etter alternativer. Ka med firkløver da? Firkløver inneholder jo nøtter, og nøtter e jo supert for både mennesker og ekorn.

Æ tok en stor sjokoladeplate ned fra hylla og stressa mot kassa mens æ forsøkte å se selvsikker ut. Liksom sjokoladen ikke egentlig va til mæ, men til en syk venninne som hadde spurt om ikke æ kunne være så snill å handle litt sjokolade til ho. Enda det bare va onsdag. Men e man syk så e man syk, og da får man spise det man vil. Æ smilte til folk, og prøve å gjømme sjokoladen bak ryggen, et par av dem trudde sikkert at æ skulle stjele noe, men det fikk bare være.

Endelig va det min tur i kassa. Æ la sjokoladen på disken, så opp på ekspeditøren og forsøkte å beholde det selvsikre smilet mitt, det som sa «altså, det e ikke min sjokolade det her. Det e ikke æ som skal spise den, ikke på en onsdag. Æ gjør ikke sånt». Men det va som om mannen i kassa kunne se rett inn i sjela mi, fullstendig klar over at æ skulle hjem helt aleina og trøkke 3700 kalorier rett inn i trynhullet. Æ så ned på skoan mine og rødma dypt. Bippelyden sang i øran mine, og æ dro opp kortet, og trykte koden raskere enn en profesjonell shopper noen sinne har gjort. Han spurte om æ skulle ha pose, men æ va så stressa på det punktet, og helt sikker på at han skulle spørre ka æ skulle med en så stor sjokolade helt aleina midt i uka, at æ bare ropte Æ VET IKKE, og løp ut der i fra.

Så mæ ikke tilbake.

Æ stakk sjokoladen i jakkelomma på innsiden av jakka. Det va så vidt den fikk plass. Den bulte ut, og det føltes som om hele verden kunne se at æ forsøkte å skjule noe. Alle visste. Æ følte mæ som Frodo i Ringenes Herre der æ målbevisst kava mæ hjemover mens sjokoladen brente på innerlomma som Den ene Ringen. Mitt kosteligste. Trærne bøyde sæ vekk fra mæ og fuglan stoppa å synge.

Æ satt i stua. Gardinan trukket for. Spiste en og en bit, helt til det ikke va mer igjen. Deretter ble æ så kvalm at æ måtte legge mæ ned litt, og da angra æ på at æ ikke kjøpte epler istedenfor. Dagen etter gjorde æ det samme, og ble overraska over kor kvalm æ blei – igjen. Og æ trur kanskje det går under definisjonen av galskap?

All I want is to find an easy way to get out of our little heads