Ho. Danse. Vokal. Livstråd

Det e en helt vanlig lørdag. Været e passe vintergrått og kaldt, sola e på vei ned, og dokker sitter i bilen på vei hjem fra butikken. Du prøver å nynne samme melodi som han gjør samtidig som han finner på melodien – det høres ikke særlig pent ut, og du ler så tåran triller nedover bollekinnan dine. Da tar du dæ plutselig i å lure på om han pleide å gjøre sånn med ho. Om dem lo like mye som dokker gjør i lag, om dem hadde det like fint, om dem pleide å lage hamburger fra grunnen av, sånn som dokker, eller spise sjokoladepudding til dem ble kvalm.
Finnes det enda en plass i hjertet hannes for ho? tenker du og biter dæ i leppa. Bor ho enda der inne et sted? Har ho sin plass, sånn som du har din. Og i så fall; gjør det noe? Han har jo et stort hjerte, det må jo være plass til mange der inne, tenker du stille. Tru om hennes plass e større enn den plassen du har?

Av og til lurer du på om kameratan hannes syns ho va hyggeligere enn dæ, og om dem savner den dynamikken dem hadde sæ i mellom. Kanskje dem tenker at det va en fin tid, og at det e synd den aldri kommer igjen. Kanskje dem prøver å bli vant med dæ, men så blir det aldri helt rett, for du e ikke ho, og ho va bra på en måte du ikke e bra på.

Han spør ka du tenker, og du finner på et eller anna om en liten giraff som kunne spille bratsj, istedenfor å fortelle at du sitter og lurer på om han pleide å stryke ho over håret og si at ho va verdens vakreste. Dansa dem på kjøkkenet til Månestein og glemte alle bekymringer for hvert steg dem tok? Husker han ka yndlingsfargen hennes e? Ka som e favorittmaten hennes? Kordan sang som får ho til å gråte, eller film som gir ho gåsehud fra begynnelse til slutt. Tenker han av og til når det skjer noe spesielt at han skulle ønske at ho va der så han kunne dele øyeblikket med ho?

Det hender at han sier navnet hennes. Da fanges oppmerksomheta di med en gang, og øran spisses. Det ruller så naturlig av tunga hannes, sånn som det gjør når man har sagt noe tusen ganger før. Du prøver å legge merke til kordan han uttaler det. Om stemmen hannes e varm eller kald. Du lytter etter hint om ka han føler. E det noe der? Rommer vokalan noe mer enn bare en lyd? Du lukker øyan og ser for dæ at han hvisker navnet hennes. Høres det penere ut enn når han hvisker ditt?

Du har tenkt mye på livstråden i det siste. Den vi alle har inni oss, den som veves hele tiden, og spres fra dæ og ut til alle menneskan som betyr noe i livet ditt. Du ser på det som et rødt garnnøste som hele tiden har en ny start å dele ut. For hver person du deler noe med skapes det en ny tråd. Jo mer du har til felles med noen, jo tykkere e tråden, og jo flere tråder deler dokker. Tråden mellom venner og bekjente, mellom interesser og drømmer, gleder, sorger og opplevelser.
Tråden demmes e tykkere, og sprer sæ lengre enn det dokkers gjør. Alt dem har delt, alle dem har møtt, har en tråd fra hver som e vikla inn i hverandre. Tråder fra gamledager som du aldri kan ta del i, eller forstå.

Alle har en fortid, va det en klok dame som fortalte dæ en gang. Og du vet det e sant. Selv om din tråd idag e en svak liten sak, som vaklat prøver å få sin plass i sammensuriumet av tråder på kryss og tvers, så vil den en dag være like sterk, og omfatte minst like mye. Du smiler og ser bort på han der han forsiktig manøvrer sæ framover på glattisen. Livet e fint og trådan kommer etterhvert, tenker du stille for dæ sjøl; dokker har god tid. Så trekker du pusten og rister fra dæ alle de teite tankan.

For den her gangen.

Vi som kommer ifra mørketid vil alltid søke dit kor det glitre i turkis og månesteina

Foto:Martinebob