Regler. Skilsmisse. Peach Canei. Sta. Sladrehirden

Æ leste en artikkel idag om en sykepleier som fortalte om ka de fleste av oss angrer på når vi ligger på dødsleiet. En ting som gikk igjen va det at andre folks mening får for mye vekt. Vi bryr oss for mye om ka andre tenker og mener om oss. På et år har æ skilt mæ, funnet kjærligheten og blitt samboer igjen. Skulle æ vært hysterisk for ka andre folk tenker så hadde nok livet mitt sett ganske kjedelig ut nu.

Det å finne noen så tidlig etterpå e liksom ikke lov. Det passer ikke. Det finnes regler for det her, Martine, som du må følge du som alle andre. Først skal du gå inn i en sørgefase, gjerne sykemelde dæ en stund og se litt herja ut på håret når du e ute og handler. Mørke ringer under øyan hører med. Du må også gå en del ned i vekt, og når folk spør om det går bra må du si «Joda, det går greit, det e jo mange fisk i havet» mens du smiler tappert.
Du skal sitte alene i sofaen å strikke og drikke rødvin mens du reflekterer over ka som gikk galt, og der skal du sitte til du har klart å bearbeide den store sorgen og innsett alt du gjorde feil, slik at du ikke gjør de samme feilan igjen.

Så kommer den fasen der du skal rydde huset for alt som minner om ditt gamle liv. Du skal bruke et par månedslønner på å kjøpe nytt interiør og nips, gjerne en ny garderobe også, og selvfølgelig må du ha ny hårsveis og fresh farge. Så skal du begynne å spinne og danse zumba. Deretter skal du hive dæ ut sammen med andre ny-single venninner på byen hver lørdag og leke 19 igjen i lårkort kjole og hestehale. Du skal drikke cider og peach canei og snakke om kor godt det e å være singel, alt det du kan gjøre nu som du ikke kunne gjøre før, blunke til mannfolk og sjangle rundt i nye pumps og føle dæ FRI som en nyklekka dueprinsesse.

Og så, når det har gått et par år, gjerne med noen flaue one night stands som du ikke tør å fortelle noen om, DA har du lov til å date igjen. Og folk blir så glad på dine vegne! Nei gu, nu har ho funnet lykken igjen. Så fint. Det fortjener ho, ho har jo vært aleina så lenge stakkars.

Vel, det ble nu ikke sånn. Og heldigvis e det ikke bare én måte å gjøre ting på.

Alt e fint, æ e fornøyd, og føler på mange måta at ting endelig faller på plass i livet og i hodet. Det va ikke det at det va dårlig før, det va bare ikke rett. Nu føles det rett, og rett e bra. Æ trur mange e av den oppfattninga at så lenge det e kjærlighet i bunnen så ordner det meste sæ. Æ e ikke så sikker på det. Æ trur at hvis det e en dårlig match, så kan man være så glad i hverandre at det gjør ont langt inni hjerterota, men det vil alltid bli (unødvendige) diskusjoner og krangler fordi man ikke klarer å enes, fordi man e så ulik. Æ trur at det å ha den samme forståelsen av ka de viktige tingan i livet e, e en av nøklan til et langt og godt samliv. Det å ha det fundamentale på rett sted, da vil resten bare bli småting som man tar underveis.

Det e vanskelig å love hverandre at man skal elske og ære hverandre livet ut, det innebærer at vi ikke forandrer oss, at verden ikke forandrer sæ, at alt e konstant og likedan nu og når vi dør. Sånn e det jo ikke. Samfunnet e i stadig endring, og mennesket følger med – at noen ender opp med å vokse fra hverandre istedenfor med hverandre e slett ikke rart. Men det må være lov å si at man ønsker å prøve. Prøve så godt man kan å ta vare på hverandre, være tålmodig, forståelsesfull og oppmerksom. Så lenge man gir det et ærlig forsøk så e det ikke så mye mer man kan gjøre. Og det holder for mæ. Æ skal iallfall ikke ligge på dødsleiet å angre på at æ ikke tok sjansen, bare fordi æ ikke fulgte sladrehirden sine veletablerte skilsmisseregler.

Eg vil se verden, sånn som alle ainner: heller gjere nån feil enn å leve i anger