Hjerne. Feil. Multi-stikkeren. Fjøsdag.

Du har klart å overbevise dæ sjøl om at det e noe feil med hjernen din. At den e en såkalt lavenergi-hjerne som bare kjører på ca. 50% styrke. Av og til kanskje 60, men der igjen så lavt som 40 eller 30% enkelte dager avhengig av ka du har spist og kor hardt du har brukt den. Den fungerer iallfall ikke som den skal, som den pleide å gjøre i dine glade glansdager, og det e så smått begynt å gå på nervan løs.

Du glemmer stadig ord, og må da bytte dem ut med dine egne, eller prøve å forklare rundt dem. Du står for eksempel på kjøkkenet og trenger en gaffel, men e ikke nærmest bestikk-skuffa, så du spør etter en, men har plutselig glemt ordet.

Du: Kan du ta en sånn… spise-ting til mæ?
Han: Spise-ting?
Du: Ja, den der… matstikkeren
Han: Matstikkeren?
Du: JA
Han: En kniv?
Du: NEI, multi-stikkeren
Han: Gaffel?
Du: GAFFEL JAA.

Og du husker iallfall ikke navn. Det e ikke sånn at du e i nærheten en gang, dem bare faller helt ut.

Du: Æ tenkte å klippe håret kort, sånn som ho der skuespilleren som e så søt
Han: Kossn?
Du: Ho spiller i den filmen der dem reiser tilbake i tid…. Craynie Willson… Gillian Persson… Moldie Falkeye
Han: Moldie Falkeye? E det noen i hele verden som heter Moldie Falkeye?
Du: Jenna Lordie, Trilly Paulina, Austry Peagon, Tina Spenny…
Han: Men fin blir du nok uansett…
Du: Brinny Olssen?

Eller:

Du: Du må huske å ringe til Leif-Georg
Han: Leif Georg?
Du: Ja, han som ringte i går som sku snakke med dæ om den der tingen?
Han: Markus?
Du: Markus ja…

Ofte når du snakker så glemmer du ka det va du snakka om, midt i en setning, og du må da febrilsk forsøke å fortsette der det glapp uten at den andre skjønner at du ikke aner ka du snakker om mer.

Du: Nei altså det som e viktig å ha i bakhodet når vi har med løsningsorientert rådgivning å gjøre e jo for det første det at vi må unngå problemkartlegging. Det e helt greit å gjøre sæ en notis av begrensninger, men det e i all hovedsak positiv og ogeh… eh ooog positiv… ehm….. eeeh. Man må være positiv, sant. Positivitet e viktig. Det gjør mye for… for… folk. Du skjønner nok ka æ vil fram til?

I tillegg bytter du ut ord uten at du legger merke til det.

Du: Nei vi sku kanskje handla litt paprika så vi hadde til omeletten på fjøsdag?
Han: Fjøsdag?
Du: Hæ? Fjøsdag? Koffor sir du sånn? Ka e det?
Han: Æ vet nu vel ikke, det va jo du som sa det!
Du: Du, æ sa tirsdag, nu må du høre etter
Han: …

Plutselig e du blitt det motsatte av alt det du e. En som ligger i dagesvis og stirrer tomt ut i lufta uten å finne mening i noe. En sånn som fokuserer på det som ikke fungerer så bra og har vanskeligheter for å se mulighetan, og dine gode sider. For dem e jo der dem og, dem blir bare ikke like tydelig når det andre tar så mye plass. Du føler dæ som en begrensa, korpulent bøffel som bare har levd på kermesbær og hønemelk hele livet i en liten landsby med fire innbyggera og en hund. Og du tenker, e det sånn her det skal være? Kossn kan æ noen sinne lande en jobb når æ ikke husker ka noen heter, eller klarer å formulere enkle setninger uten at æ må bytte ut tre av ordan med noe alternativt fordi æ ikke husker det æ vil fram til i farta?

Men så kommer du på det dokker snakka om her om dagen, om kossn vi i Norge har mulighet til å være de lykkeligste menneskan i hele verden, men stadig spenner bein for oss sjøl. De aller fleste av oss sitter på toppen av Maslows behovshierarki og kan gosse oss med selvrealisering på alle plan, og likevel e det en stemme inn i oss som hvisker at ting ikke e heeelt perfekt. Og du e en av dem. Du har alt, men likevel så finner du stadig ting å pirke på. Mens verden blir bomba og hele familier blir utsletta bekymrer du dæ for sånne teite småting som bleikner og svinner hen sett i forhold til resten av utfordringan der ute.

Det e jammen greit at hjernen enda fungerer såpass at den har muligheten til å se ting i perspektiv, tenker du og rister på hodet. En aldri så liten realitetsorientering e noe alle har godt av i blant, selvom det e ubehagelig å se sæ sjøl som en av de rike, bortskjemte verdensborgeran.

Det e sommer, det e sol, og selv om du i farta ikke husker navnet på det aparatet som står på verandaen og lager rått kjøtt om til saftig, mør biff – så gjør ikke det noe. Du kan kalle det for gass-steike-tingen og bli forstått uansett.

If the world goes blind, if I lose my mind; will you show me the way?

Foto:Martinebob