Distré. Miste. Kanelstang.

Æ e distré.

Og ikke sånn søt-distré som du ser på film der de glemmer husnøklan i døra på vei til jobb en gang i blant, eller bruker tre minutter på å leite etter brillan sine før det oppdages at dem har hatt dem på hele tida, og alle bare; AAWW, du e så søt, kom hit å få en klem! Også fniser dem litt og rister liksom-oppgitt på hodet. Nei. Sånn e det ikke. Ikke for mæ.

Æ både mister og glemmer ting HELE tida. Det e fryktelig frustrerende, ofte ganske pinlig, og i tillegg så irriterende at æ av og til holder på å bli sprø.

Avtaler og gjøremål
Alle avtaler, til og med hvis æ skal ta ut papirsøpla på en tirsdags kveld, må føres inn i kalenderen på telefonen MED alarm – ellers e det som om avtalen aldri fant sted.
– Middag hos bestemor tirsdag klokka 15:00? Alarm klokka 14:00.
– Time hos tannlegen 21. oktober – alarm dagen i forveien, og når den alarmen har ringt så må æ sette en ny sånn at den ringer en time før, for æ har garantert glemt det i mellomtida.
– Tur med Veronica på torsdag klokka 18:00, alarm 17:30. Husk refleks.
– Husk å vanne orkideen, alarm søndag kl. 17:00.

Nøkler
Æ har ikke tall på kor mange husnøkler æ har rota bort, og på sykkelen min henger det en lås æ fikk brukt ca to ganger før nøkkelen va sporløst forsvunnet. Æ har i tillegg flere dagbøker liggende i en koffert på loftet fra den tida æ holdt på med sånt, som e helt knørka i fronten fordi æ har måtte bryte opp låsen. Nøkler til huset e delt ut rundt omkring til familie så æ ikke risikerer og måtte sove på trappa hvis samboeren e utenbys. Det eneste æ aldri har mista, av en eller anna merkelig grunn (og nu ganner æ sikkert mæ sjøl) e jobbnøkler. Dem har bare blitt «midlertidig forlagt» som æ velger å kalle det, men alltid dukka opp igjen i løpet av de nærmeste dagan.

Nøkler e forresten ikke det eneste æ mister, og her e en historie samboeren ville kalt
«en helt klassisk Martine-hendelse».

I  begynnelsen av september bestemte vi oss for å dra en tur på hytta. Det va en kjempekoslig hyttetur; vi hadde god tid og stressa på ingen måte da vi dro ned. Likevel, da vi kom hjem igjen så kunne æ på død og liv ikke finne den lille veska mi som æ blant annet oppbevarte kortholder, lader til telefonen, lypsyl og en del andre livsviktige jenteting i. Æ endevendte huset i flere dager, og vi kjørte naturligvis også tilbake til hytta på et tidspunkt og endevendte den òg. Æ måtte til slutt bare krype til korset og bestille mæ nye kort og samtidig innse at favorittveska mi nok dessverre va tapt. Frustrerende!

En og en halv måned seinere, nærmere bestemt i går kveld; Æ tusler irritert rundt og leiter etter oppskrifta på en skikkelig god middagspai æ lagde for en liten stund siden, som selvfølgelig også e blitt borte. Ingen overraskelse, men likevel sykt irriterende. Æ leita på alle de naturlige stedan uten å se snurten av den helsikas oppskrifta da æ i ren desperasjon henta en krakk for å se oppå kjøleskapet – mitt siste håp…
Gjett ka som lå der og molla sæ?! Jooda, den lille veska mi selvfølgelig! Ka i all verden gjør du der lille veske? Og mer interessant; KOSSN havna du der? Æ nekter å tru at æ kom fra hytta, pakka ut, tok tak i veska, gikk inn på kjøkkenet og la den oppå kjøleskapet. Det gir INGEN MENING.

Uansett, det va et gledelig gjensyn! Dog æ må si æ ble forfær over innholdet. Da den ble borte føltes det som om halve sjela mi ble røska ut av kroppen min, men nu ser æ jo at den bare rommer kortholderen og en knekt kanelstang…?

Foto:Martinebob

Æ e ikke den eneste i familien som har det sånn, så æ har mange meningsfeller å dele mine frustrasjoner med, og det e jo godt – selv om det ikke hjelper så mye på selve problemet. Det e fascinerende å se kossn de eldre har forent sæ med det og heller forsøker å være på lag med det – istedenfor å spenne bein for sæ sjøl igjen og igjen, sånn som andre gjør. Og når æ sir andre så kan det godt hende at æ refererer til mæ sjøl (hvis Frithjof leser det her, så gjør æ ikke det).

Det e nemlig sånn at det av en eller anna grunn går litt stolthet i det; det e rett og slett vanskelig å innrømme at æ har glemt noe, igjen… Æ prøver jo veldig hardt å huske, og mange ganger så går det helt fint, men æ kan dessverre ikke på forhånd vite ka det e æ blir å huske, og ka som av en eller anna sinnssyk grunn bare filtreres ut.

Mange vil nok si at det logiske da kanskje hadde vært å sikre sæ for alt, hadde det ikke?
Men det e jo ikke noe kuult!! Det e jo som å innrømme nedelag, som å rope ut i periferien at æ har en dårlig hjerne, en hjerne som ikke klarer å behandle helt elementær informasjon (for det e jo ikke akkurat snakk om kvantefysikk her), en hjerne lagd av polytetrafluoreten, bedre kjent som teflon… Så ofte regner æ bare med at æ blir å huske det, også…. ja. Så går det jo sånn som det måtte gå.

Da blir det nybakte brødet liggende på benken å tørke, eller pakken æ skulle hente på postkontoret blir sendt i retur, det kommer varsel på regninger æ ikke husker å ha mottatt en gang, men når æ leiter i regningsbunken så ligger dem jammen der og gliser mot mæ, eller æ glemmer Wilma ute i hagen og husker ikke på at æ har en hund før æ hører at ho står på trappa og hyler…

And at once I knew I was not magnificent

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob

Masker. Magisk. Fullkommenhet.

Det e mørkt og kaldt ute. En frisk høstvind herjer nådeløst i natta og fillerister de stakkars spinkle trærne. De få bladene som febrilsk har klart å klamre sæ fast til nu må forgjeves gi tapt, og seiler melankolsk nedover mot bakken der dem samles sammen i små dynger. Sakte rugger de fram og tilbake i det svake lyset fra en lyktestolpe et sted lengere bort i gata. Ikke en sjel e å se, og alt som kan høres e vinden som river og en klukkende latter fra et vindu på gløtt.

Inne e det varmt og deilig; og i sterk kontrast til det ubarmhjertige høstværet utenfor e det dessuten så mye glede og kjærlighet som det overhodet e mulig å presse inn i en liten stue. Du titter rundt dæ og tenker at du e den heldigste i verden som får lov til å leve livet ditt på samme tid og sted som de fine menneskan du sitter sammen med. Alle livsvalg du har tatt, alle gode og dårlige beslutninger, alle muligheter og alle tilfeldigheter har ført dæ dit du e i kveld; her og nu. Du kan skyve den dårlige samvittigheta bort, du kan glemme alle tanker om det som har passert; det du likevel ikke kan gjøre noe med; du kan forene dæ med fortida, akseptere den, og deretter leve livet i den viten om at alt va nødvendig for å havne akkurat i det øyeblikket her. Kjenn godt etter kossn det føles og ta vare på det; putt det inn i hjertet ditt så du kan fiske det fram igjen når det e tomt.

En magisk stemning hviler over det lille rommet og du vet at du ikke e den eneste som merker det. Fordi dokker e så synkronisert kan du koble dæ på de andre rundt dæ og kjenne kossn dem har det i sæ sjøl. Du ser plutselig ting du aldri har lagt merke til tidligere, og får en følelse av at alle har hjerte og sjel utpå kroppen, aldeles blotta og fri for skjold og murer.

Selv om dokker e av ulik alder, ulik oppvekst, har ulike opplevelser, utdannelser og filtre, så har dokker likevel mye til felles; og når alle formaliteter e lagt til sides, alle masker e falt, alle dører e åpna og de ytterste lagan e skrelt vekk, så oppdager dokker likheter ingen ante eksisterte. Tanker om verden, tanker om dokker sjøl og opplevelsen av å være en del av samfunnet – både på godt og vondt. Til og med ting dokker trodde dokker va helt alene om å føle viser sæ å være felles for flere. For alle kanskje. Det viser sæ at det innerst inne i sjeleposen finnes et ønske om å være nærmere, om å være ærligere, være åpnere og ikke minst ekte – helt forbanna ekte. Det e nært, fryktelig nært. Så nært at det gjør litt vondt når du kjenner etter, der inne et sted.

Lufta e elektrisk. Du ser i øyan til de andre at de kjenner på nøyaktig det samme som du; og det føles godt å dele en opplevelse av komplett fullkommenhet og glede sammen med noen som forstår kor du kommer fra og syns du e en fin kar likevel. Det får dæ til å tenke på kor mange det e egentlig e du kunne hatt fine samtaler og opplevelser med hvis vi bare va flinkere til å slippe hverandre inn, og dele av hverandre, med hverandre.

Nu vil æ at du skal sette dæ ned på et komfortabelt sted, trekke pusten dypt inn, og når du puster ut så vil æ at du samtidig skal lukke øyan igjen. Fortsett å holde øyan igjen mens du puster sakte inn og ut. Inn og ut.
Se for dæ en realistisk drømmesituasjon. Kor e du? Ka du driver med? Kossn e hverdagen din? Ka du ønsker å gjøre når du står opp? Ka du ønsker å gjøre når du kommer fra jobb? Hobbyer? Kossn mennesker har du i omgangskretsen din? Ka ønsker du å fylle livet ditt med?

Når du til slutt har din realistiske drømmesituasjon skissert klart framfor dæ, så ønsker æ at du

1. Tar et mentalt bilde av skissa
2. Lagrer den i hodet ditt
3. Åpner øyan
4. Iverksetter.

If you don’t stand for something, you will fall for anything

ute
Foto:Martinebob