Elektroner. Stillhet. Tid. Lengte.

Det e ikke før strømmen går at vi forstår ka det vil si å ha det helt stille rundt oss. Det legges ikke så godt merke til i hverdagen, for man e jo alltid omringa av ting som e tilknytta strøm; gatelys, varmepumper, vaskemaskiner, mobilladera, kjøleskap, stereoanlegg, lysrør, panelovner, spillkonsoller og lignende. Men når alt e kobla fra den konstante forsyninga av frittflytende elektroner, så blir det stille. Helt stille. Det e sånn at du plutselig kan høre hjerte ditt slå, lufta gli sakte inn og ut av lungan dine, og lyden av øyelokk som slamrer igjen omtrent hvert fjerde sekund. Det e som om det blir ekko i rommet når du svelger, og du nesten må unnskylde for at du tilfører støy til den øredøvende stillheten.

Det e i slike stille stunder at det blir rom for å reflektere over tingenes tilstand. Da kommer tankan nesten helt av sæ sjøl, og i et flyktig øyeblikk ser du ting helt klart. Det e som om du får muligheten til å betrakte livet ditt ovenfra og ned, utenfor firkanten – og ikke gjennom det ene glasset i en møkkat kikkert. Det e når overblikksbildet gir sæ til kjenne at nummenheten du bærer på til vanlig blir skifta ut med en trykkende angstfølelse, og det e når hverdagen kveler oss med sin uavbrutte tilførsel av inntrykk og anmodninger, at vi begynner å lengte.

Lengte til noe mindre komplisert. Et sted der tia ikke går så fort, og man ikke kjenner på behovet for å høste bekreftelser på Facebook og Instagram i alt man foretar sæ. Der vi forstår hverandre og setter pris på hverandre uten å prøve så hardt, og vi e i harmoni med oss sjøl og verden rundt.

Til et sted der vi har tid til hverandre. Ordentlig tid. Der vi ser hverandre, lytter til hverandre, og aldri glemmer at den som sitter overfor oss e en kilde til en unik innsikt vi sjøl ikke har, og aldri heller kan få. Det fins bare én av hver, og selv om det føles som at vi kjenner hverandre helt inn til margen, så e det alltid noe nytt der inne hos den andre, noe du ikke vet – en betraktning du ikke har gjort – fordi vi alle e enestående.

Vi lengter til et sted der vi ikke snakker i munnen på hverandre og benytter pustepausan til den andre som et vindu for å kapre samtalen. Vi lengter til et sted der vi gir hverandre tid til å tenke, fordøye og prate. Vi må ikke bruke tiden der den andre kommuniserer til å finne motargumenter. Vi må lytte – virkelig lytte, og prøve å forstå ka det e den andre søker å formidle.

Vi lengter til et sted der vi kan prate i lag om de viktige tingan. Det e ikke før vi har prata sammen i noen timer at vi kommer ned på alfa-nivå, og virkelig kan berøre det som betyr noe. De tingan som ikke handler om kossn helga skal organiseres med bytur og kafébesøk, om lettbrus e farlig, om kor kjedelig det e på jobb, eller trappa som bør bygges og skapet som bør byttes ut. Vi må tørre å prate om det som gjør ondt, det vi ikke får til, og de tingan vi e uenig i, i hverdagen. Det e jo det vi vokser på som mennesker, det e sånn vi lærer og utvikler oss, og blir til bedre utgaver av oss sjøl. E det ikke det som e hele meninga?

Det e når vi tar oss ordentlig tid til de rundt at vi begynner å forstå ka livet egentlig handler om. Det e da det starter å demre i de oppslukte hjernan våres kor viktig det e å være i lag, være ærlig, snakke med hverandre, lytte, være glad i hverandre, se hverandre og sette pris på hverandre. Da ser vi kor feil fokus vi ofte har, kor lite kvalitetstid vi vier til de som betyr mest, og kor lite alt anna egentlig betyr.

Med ett e strømmen tilbake igjen; stearinlys blåses ut, radioen tuner inn igjen med kjappe replikker og usammenhengende samtaler, det durer i varmepumpa, og transformatoren i en eller anna lader støyer lavt men akkurat så høyt at det konstant e en del av lydbildet. Idet vi rives ut av den drømmelignende tilstanden vi mista oss inn i da verden plutselig ble så forbausende stille, returnerer kikkertblikket og nummenheta. Og så, sakte men sikkert, sklir vi inn i den trange, svette firkanten igjen; der alt e nådeløst symmetrisk og tilsynelatende helt perfekt.

The first duty of love is to listen, står det skrevet i et bilde, på en vegg inne i firkanten. Heldigvis e det bare et bilde.

We’re just two lost souls swimming in a fish bowl, year after year.

Foto:Martinebob

Foto:Martinebob