Geosmin. Tømmerhogger. Fullmåne. Helgero.

Skumringsfjern og hjertebank

Sola står lavt på himmelen og det begynner å bli kjølig, nesa mi e rød og æ angrer på at æ ikke tok med mæ en ekstra genser. Det har småregna hele dagen, men nu e det oppholdsvær og nesten helt vindstille. Du bøyer dæ ned og plukker en liten blåklokke, den ser så liten og skjør ut i de store hendene dine. Forsiktig plasserer du den bak øret mitt, mens du fastslår at det lukter origami og geometri. Æ ser opp på dæ og fniser og sier at det heter geosmin, men du rister bare på hodet og sier at det kan gå for det samme.
Så starter du på en av de rare historian dine som æ liker så godt, en sånn som får det til å føles litt som om det e hundre år mellom oss, og at du har opplevd hele universet, mens æ har bodd i en liten eske hele livet. Det e det æ liker så godt med dæ, at selv om vi e nesten like gammel, så e det ofte på mange måter som å kommunisere med en vis, finsk tømmerhogger. Du ser verden gjennom et helt unikt filter æ skulle gitt mye for å låne av og til.

Epletre og såpekopp 

Vi går sakte nedover en kronglat, bortgjemt sti omkransa av rognetrær som svaier varsomt fram og tilbake i den forsiktige høstvinden. Æ har spasert her mange ganger tidligere, men i dag e det som om æ oppdager alt på nytt igjen; ser det for det det e. Ikke bare en sti og noen trær, men et lite, bortgjemt mirakel vi e så heldig å få oppdage sammen en sein høstkveld i august. Og æ trur det e viktig at man forsøker å se de umiddelbare omgivelsan med nye øya en gang i blant, ellers kan man bli fryktelig lei, og det e trist å bli lei det man bryr sæ om. Det e når man begynner å ta ting forgitt at alt blir ødelagt. Vi må ta vare på de små øyeblikkan, dem de aller fleste av oss ikke e flinke nok til å sette pris på i det daglige. Varme høstkvelder, søte blåbær, kjærtegn sånn i forbifarta, telefon fra bestemor, fullmåne, havrepannekaker med lønnesirup, hytteturer, fint vær, reine sengklær, helgero.

Vinterblomst og hyperbol

Du smiler det fine smilet ditt og sir at æ ser betenkt ut, forundra liksom, og æ nikker og forteller at det e æ. Forundra over verden og alt det fine i den. Forundra over dæ, forundra over at et lite hjerte kan romme så mange ulike følelser uten å bli overbelasta. For det føles nemlig sånn noen ganger, at det skal slutte å slå fordi det føler så mye. Du rister på hodet og sier at æ e rar, før du drar mæ inntil dæ og gir mæ litt av varmen din. Også forteller du lattermildt historien om den gangen æ spiste så mye sjokolade at æ va oppriktig redd for at magesekken skulle sprekke, mens æ later som at æ blir snurt fordi du ler av mæ. Det knaser under de røde tøyskoan mine, og selv om æ e iskald så kjenner æ i hele mæ at det ikke e noen andre steder i hele verden æ ville vært enn akkurat her, akkurat nu.

Regnsky og vaniljeis

Syng meg i søvn, glem kem eg e, glem ka eg ska. Si fine ord. Si det går bra.

Foto:Martinebob

2 tanker om “Geosmin. Tømmerhogger. Fullmåne. Helgero.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *