Språk. Klapping. Kjøttdrakt. Fødsel. Endetarm.

Den originale tanken va at æ skulle gjøre skolearbeid, men som vanlig når æ sitter med noe vanskelig, driver bare tankan avgårde, og plutselig, som så mange ganger tidligere, slo det mæ kor utrolig rar og kompleks verden e, og kor mange snåle greier vi omgir oss med daglig som vi ofte ikke tenker over, og setter pris på.

Språk, og kossn barn lærer å snakke for eksempel. Vi lager lyder til dem, og sakte med sikkert så lærer dem ka det betyr. Ord har en mening og hver ting rundt dem har et ord som hører til sæ. Vi har et vokabular som vokser og utvikler sæ etterhvert som vi blir eldre og opplever nye ting. Vi har ulike språk rundt om kring i verden, og vi kan lære flere om gangen og stokke dem i hodet vårs og skille dem, og bruke dem omhverandre. Noen små barn kan snakke flere språk, mens noen voksne såvidt kan ett.

Noen ord skrives nesten helt likt, men dem rimer ikke fordi den same vokalen uttales forskjellig. Og det rareste; ord kan ha flere betydninger. Vi har da nok vokaler og konsonanter til å lage flere ord så vi slipper å bruke de samme om igjen. Menk e ikke tatt f.eks, eller røll. Og istedenfor å lage nye ord på vårt språk, så adopterer vi ord fra utlandet inn i språket og blander dem, og av og til fornorsker dem og later som at dem har vært våre hele tiden. Boikott, lunsj, skuter, ketsjup, gir.

Klapping. Det må være noe av det mest primitive vi gjør i det daglige som vi ikke tenker over. Det e så spesielt når folk i finere kretser forsøker å klappe på en classy måte; for når alt kommer til alt så e vi alle egentlig bare pattedyr som slår hendene våre sammen av begeistring.

Alle mine forfedre fikk barn, og hvis æ ikke får det, så stopper hele kjeden opp. Æ blir den første i den linja som ikke reproduserer siden den første cella på jorda. Huff. Æ kjenner den dårlige samvittigheta skylde inn over mæ. Du finner mæ i dusjen vuggende fram og tilbake.

Æ e fast i en tilfeldig kjøttdrakt til æ blir så gammel at æ dør. Også ka skjer da? Ny kjøttdrakt?

Fødsel. Det e jo egentlig helt sykt. Du går inn i et rom, og når du kommer ut så e det et anna MENNESKE med dæ som ikke va der før. Du ligger der i en seng, du har nettopp pressa en person ut av din egen kropp; alle rundt dæ holder på med å rydde opp blodet ditt og de indre kropps-saftan dine mens dem snakker om ka dem så på TV i går, og kor utrolig godt det skal bli med fiskegrateng. Og imens ligger du der med et flunkende nytt menneske på brystet du ikke kjenner i det hele tatt, som kanskje ligner på dæ og den andre du lagde det med. Du har vært med på å lage et MENNESKE helt fra grunnen av. En helt ny person. Og det får du ta med dæ hjem, bare sånn der. Alle kan lage sæ sitt eget menneske og bare ta den med sæ. Tenk på alle de andre tingan vi må signere for å få tak i, mens et helt menneske kan vi bare lage uten noen spørsmål. Sykt.
Et lite menneske du ikke kjenner i det hele tatt, og som ikke kan prate heller, så du må bare gjette dæ til ka det ønsker å formidle. Så kan du bestemme sjøl ka det skal hete og også i stor grad kordan du har lyst til at det skal ende opp – ved å gi den den oppdragelsen du mener e rett. Satan det e vilt.

Vi har bygd samfunnet vårs opp så sakte at det begynte før vi hadde en klar tanke om ka vi gjorde. Det meste av det vi tenker som fastsatt og konkret e egentlig konstruert av nåt abstrakt, og hvis vi ikke e her for å håndheve de lovan og reglan vi har satt, så eksisterer dem ikke, for dem e bare i hodan vårs. I hodan til noen (som vi ser det) intelligente dyr, på toppen av næringskjeden.

Prøv og lukk begge øyan, da ser du svart. Lukk dem opp igjen, også lukker du bare det ene øyet, også prøver du å se med det øyet du har lukka. Rart…

Det e et uavbrutt rør fra munnen din og helt ut til endetarmen. Vi putter mat inn i det øverste hullet, kroppen tar det den trenger av næringsstoffer, også kjører den det ut av det nederste hullet. Og det her gjør vi hver dag. For å overleve. Og noen syns det e pinlig når kroppen gir signaler om at det snart skal komme noe ut av det nederste hullet, og dem må unnskylde sæ for å finne et tømmested – som vi har valgt å kalle for toalett, do, vannklosett osv. Det e jo ikke akkurat sånn at vi kan la være.

Vi har hunder og katter (og andre dyr) inne i husan vårs, og i stor grad kan vi kommunisere med dem, og dem kan kommunisere med oss. Vi sover, og koser, og holder hverandre med selskap. Når dem kjeder sæ så kommer dem bort til oss og søker oppmerksomhet, og når dem e sulten eller må tisse så sier dem ifra. Og dem har en tydelig personlighet som ikke e innlært, på lik linje med alle mennesker. Min hund, Wilma, begynner for eksempel å nyse når ho blir sint, elsker paprika og hater å stå opp om morran.

Rare verden.

Så.. nu tilbake til pedagogisk utviklingsarbeid. Sukk…

The most incomprehensible thing about the world is that it is at all comprehensible

Foto:Martinebob

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *