Fjernadopsjon. Leverpostei. Gnisten

Wilma. Du e nettopp fylt seks og vil om ikke så altfor lenge gå under betegnelsen seniorhund. Æ kan ikke begripe kor tida har blitt av, og det at du blir eldre og får flere og flere grå hår bekymrer mæ ofte. Æ e usikker på om det e alderdommen eller om dem springer ut på grunn av mæ? (eller Frithjof? Kanskje det e han?), uansett så e du blitt ganske grå i luggen i det siste, og det e foruroligende. Ka skal æ gjøre når ikke du e her mer? Du har redda mæ fra å gå til grunne så mange ganger at æ har mista telling for lenge siden; hadde du fått ett ekstra leveår for hver gang hadde vi sikkert levd like lenge æ og du.

Det føltes litt som å fjernadoptere og æ husker at ventetiden va altfor lang fra det ble bestemt at det skulle være oss to, til du kom hjem til mæ. Du var så bitteliten, enda mindre enn på bildan som ble sendt i forkant og hjertet mitt smelta helt der du labba klønat rundt og tissa overalt. De første månedan va det bare oss. Æ hadde aldri hatt hund før og visste ikke helt ka æ skulle gjøre med dæ, men så hadde du jo aldri hatt et menneske før heller, så det var nok en læringsprosess for begge. Æ husker så godt da du begynte å lystre navnet ditt og når du slutta å tisse hele tiden så æ kunne ta dæ med opp i senga om natta. Æ prøvde å ha dæ i bur i begynnelsen, men det viste sæ å være helt umulig; du ville ikke, og æ ville egentlig ikke æ heller.

Æ kjøpte en hundebok og leste en del på internett, sånn som alle nybakte mødre gjør, om kordan den normale utviklingskurven til en liten hund ser ut. Der sto det blant anna beskrevet når det kunnes forventes at hunden va klar for båndtrening. Det her va sommeren/høsten totusenogti, og akkurat den her perioden bestemte moder jord sæ for å åpne alle himmelsluser omtrent hele tiden, utenom midt på natta. I tillegg va æ deprimert og lå stort sett på sofaen og så på repriser av MacGyver, og den kombinasjonen gjorde at vi stort sett gikk turer om natta æ og du. Det e ikke så mange andre som går turer om natta, spesielt ikke med hund, det fant vi jo raskt ut, og det ble derfor litt lusen sosialisering på dæ den sommeren. Det e æ lei mæ for. Det va ikke før ut på høsten at regnet stoppa og livsgnisten min kom tilbake, men da va det litt for seint. Æ kan tenke mæ at det e litt som å ikke gå i barnehage og deretter skulle begynne rett på ungdomsskolen. Alle va jo, og e enda mye større enn dæ og æ skjønner godt at du blir usikker, men det hadde vært greit om du skjønte at æ ikke har tenkt til å la nåt skje med dæ, og samtidig også forstod at du ikke behøver å beskytte mæ; du e jo ikke akkurat store flisa, de aller fleste hadde most dæ rett ned på første forsøk.

Der vi tusla rundt på natta va det ingen folk og ingen biler, så æ brydde mæ ikke med å lære dæ å gå i bånd. Du va så liten og sprang så sakte at æ nådde dæ igjen uansett ka du prøvde på. Men da vi gikk dagstur og plutselig møtte på en rottweiler som sikkert veide like mye som mæ, og du helt uredd og uten sosiale antenner tok sats og hoppa opp på to mens du la potan dine på hver side av hodet og stirra han dypt inn i øyan, så fant æ ut at det va på tide å tjore dæ fast. Æ begynte også å lure på om du va helt rett i hodet ditt. Det lurer æ forresten enda på innimellom.

Æ husker så godt at æ lokka dæ med mæ ut, nattestid, på Jehovas Vitne sin parkeringsplass nedenfor leiligheta der vi bodde. Æ hekta lenka fast i halsbåndet æ hadde brukt mye tid på å venne dæ til, også forsøkte æ å gå sakte på kryss over plassen. Det virka som om alt gikk bra, og æ følte mæ som hundehviskeren i opp til flere sekunder, helt til æ snudde mæ og så at æ egentlig bare dro dæ på magen bortover det skitne, brosteinsbelagte underlaget. Du skulte på mæ med store, våte øya og du så så besviken ut at æ fikk ont i magen og ikke fikk til noe anna enn å slippe dæ løs.
Æ forsøkte hver dag i flere uker, men du var bare helt sinnssykt sta. Det endte opp med at æ satt på kne midt på parkeringsplassen til Jehovas Vitne en kald høstkveld og gråt mens æ følte mæ som verdens mest mislykka menneske som, blant alle ting æ ikke skulle få til her i verden, skulle bomme på å få et to-kilos hundelørv til å gjøre noe så enkelt som å gå i bånd.

Du har alltid vært glad i å spise, sånn sett er vi helt like. Det er bare det at du spiser mer variert enn mæ. Æ tror det er fordi æ har ni tusen smaksløker, mens du bare har ettusen syvhundre. Du spiste jo tross alt bæsj en gang, JA æ så dæ Wilma, og æ glemmer det aldri.
Du nekta å spise hundemat i begynnelsen, og det skjønner æ godt, de greian der lukter helt jævlig, men æ va livredd for at du skulle sulte ihjel, du var jo så liten, så æ begynte å mate dæ brødskive med leverpostei. Æ tror ikke det finnes den hund i hele verden med tilgang til mat som ville ha sulta sæ ihjel med vilje, men det skjønte ikke æ da. Derfor smurte æ tynne skiver av Josefinebrød med leverpostei, sånn med barnefjes på, til alle døgnets tider, og kutta de opp i bittesmå skiver så det ble enklere for dæ å tygge. Æ satt alltid vedsiden av dæ til du var ferdig så æ kunne tørke leverposteien av det lille fjeset ditt, du hadde jo alltid mat til langt oppover øran. Og mens æ skriver det her hører æ at æ høres psykotisk ut, som om æ prater om en baby, men på mange måter så har Wilma vært den hårate lille ungen min siden æ ikke kan få barn på naturlig måte sjøl.

Selv om du bestandig har vært en glupsk liten jækel så har du alltid vært høflig og ikke spist av det som ikke va ditt, utenom den episoden for et par år sia da du glefsa i dæ en hundregrams kokesjokolade som lå på stuebordet og du holdt på å bikke på sia. Det va rimelig dumt Wilma, og vi va skikkelig redd for at du skulle stryke med. Det her har blant anna resultert i at æ e nødt til å fortære all sjokolade som kommer i hus så raskt som mulig, så vi ikke risikerer at du prøver dæ på et sånt stunt igjen.

Du e blitt en flott hund etter hvert og æ tror du syns æ e blitt et greit menneske også. Æ tror vi begge kan være enig i at det har vært en omstendig prosess, men det føles som om vi begge e på et bra sted akkurat nu. Æ vet ikke med dæ, men æ har reflektert litt over kor fine de siste to åran sammen har vært. Du e blitt roligere; æ trenger ikke våkne av at du sitter oppå magen min og stirrer mæ inn i øyan halv seks på en lørdag HELT klar for en ny dag, og du kan ligge i ro selv om æ skulle være så uheldig å trø på grisen din (som tydeligvis lager en helt vanvittig provoserende lyd i dine ører). Og du Wilma, du slipper å ligge bekymra vedsiden av mæ i senga dag etter dag og lure på om æ noen gang skal få gnisten tilbake.

Forhåpentligvis har du minst like mange år igjen, og æ håper du vil være frisk og rask til siste slutt. Unnskyld for at æ til tider er så sliten at æ ikke gidder noe anna enn å lukke opp verandadøra så du kan løpe rundt i hagen på egenhånd. Takk for at du ikke stikker av og takk for at du har blitt venn med Rasmus så du slipper å stå fast. Han e en fin fyr og når du har løpetid så ligger han i snøen i allslags vær og ser etter dæ i flere timer av gangen. Det e det ingen som har gjort for mæ noen gang, så det må du bare ta innover dæ.

För vad är meningen med allt. O plötsligt alla färger, går i helt fel nyans

Willie

Foto:Martinebob

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *