Sjokoladekake. Rompekaffe. Innafor.

Vi sitter på en kafé. Vi har vindusbord og kaffe, du har sjokoladekake og æ har ingenting, for æ tåler jo aldri noe av det som finnes på vanlige kafeer. I tillegg til en turkis duk (som du mener e grønn) og en blomst som vi trodde va falsk men som viste sæ å ikke være det likevel, rommer det lille bordet mellom oss bare en lykt med et telys inni, et av de der som går på batteri og flikker i en liksom-ekte mekanisk rytme som gjør mæ mer stressa enn noe anna. Sett i et miljøperspektiv e det sikkert å foretrekke, mener æ har hørt et sted at det ikke finnes noen telys i Norge som e gode nok til å få miljømerket og at de vanligste lysan e laga med parafin og gjør like mye skade som 21,000 biler i løpet av et år. Aner ikke om det e sant.
Du smiler hver gang du tar en bit av kaka. Æ har lyst til å kommentere at det e onsdag og at det ikke går an å spise sjokoladekake midt i uka, men så lukker æ øyan og ser for mæ kor skral du så ut den gangen da du kom hjem fra ekspedisjon i Himalaya etter å ha hatt høydesyke i to uker, og så konkluderer æ med at sjokoladekake på en onsdag e helt greit. Hver dag om så.

Æ ser ned på koppen mellom hendene mine et øyeblikk. Kaffen har akkurat sunket såpass i temperatur at æ kan helle i mæ små slurker uten å skolde tungespissen. Et skår har falt av keramikken på den tynne hanken, hakket former et nesten perfekt triangel. Æ kommer på den gangen i Tromsø da vi fant ut at blomsten de hadde tegna i melkeskummet på kaffen så ut som en rompe og deretter begynte å kalle cappuccino for rompekaffe. Du spurte om vi skulle ta en rompekaffe mens vi satt på bussen inn til byen tidligere i dag. Ho i setet overfor oss så opp av boka ho tilsynelatende va fordypa i og studerte oss et sekund før ho så ned igjen og fortsatte å lese. Æ sa ja, også fortsatte du å forklare koffor fly alltid tar av i motvind mens du pekte på en imaginær flystripe i lufta framfor oss og lata som at den ene handa di va et fly og den andre vind. Æ hørte interessert på ka du sa mens æ studerte noen grå, nesten hvite hår i skjegget ditt som sakte men sikkert har begynt å bytte plass med de mørkebrune.

«Ka tenker du?» spør du forsiktig. Æ ser opp fra kaffekoppen og rett inn i det smilende fjeset ditt.
«Kor heldig vi e som e voksen» sier æ uten å tenke. Det va jo ikke det æ tenkte, men det føltes rett å si det, som om det va det æ skulle til å tenke før du spurte. «Selv om du har begynt å få grå hår,» legger æ til og tar en slurk mens æ blunker.
«Ka e det som e så bra med å være voksen?» stemmen din e undrende. «Regninger? Krevende jobber? Stress, mas og jag? Eller e det kanskje alle pliktan? Forventningan? Vissheten om at verden e pillrotten og at foreldran dine faktisk ikke vet alt som e verd å vite…?» Du stopper opp med en gang æ åpner munnen, du vet at det ikke va det æ mente.
«Neei, ikke sånn. Æ tenker på at vi har berga oss liksom. Vi har utdannelse og trygge jobber med grei lønn. Vi har hus, du har bil, æ har sykkel, vi har råd til ferier og konserter og til å dra på kafé når vi vil. Vi e innafor». Æ tygger litt på underleppa før æ fortsetter. Du lar mæ skravle, du sier ofte at du liker når æ e engasjert og fortaper mæ i en tankerekke om noe æ syns e viktig, men æ tror egentlig at du bare lar mæ tømme mæ helt sånn at æ skal krype inntil dæ, tune inn på hjerterytmen din og falle til ro.

«Det ensidige akademiske fokuset gjør mæ tullerusk. Koffor e det de verdian som har fått forrang? Koffor må en som skal bli biloppretter tvinges til timevis med diktanalyse? Koffor har vi bestemt at dét e noe alle må kunne for å bli danna nok til å ta del i samfunnet? Det e ikke noe rart at de unge faller i fra, det gir jo for pokker ingen mening.» Æ fortsetter tiraden min og du lytter tålmodig. Lar mæ snakke til æ går tom for ord. Æ sukker og ser ut av vinduet. Det e blitt mørkt og folk går raskt forbi. De e sikkert på vei hjem for å lage middag til slitne, utakknemlige unger som vil ha taco istedenfor fiskepinner. Æ kjenner at æ kanskje e blitt i overkant negativ i løpet av de siste minuttan.

«Halvdan Sivertsen har en sang som går sånn her «På en liten klode, på ei lita jord, blir det stadig brattere for oss som e om bord». Æ synger stille og du legger hodet litt på skakke mens du lytter. Du liker når æ synger. «Det blir stadig brattere» fortsetter æ når sangen e ferdig, «og vi e nødt til å hjelpe hverandre i oppoverbakkan. Vi e nødt, ellers e vi ikke verd en dritt!»  Du smiler mildt og legger handa din over min, «det e ikke mæ du trenger å overbevise, kjære». Du tar en siste slurk av kaffen og retter opp ryggen så du kommer høyt nok til å se om æ har mer igjen av min. Æ reiser mæ automatisk og begynner å kle på mæ, du gjør det samme og snart står vi ute på gata. Kafébobla e brutt og vi e plutselig en del av verden igjen. Menneskan rundt oss har det så travelt, de løper fram og tilbake med stress og forargelse i øyan mens vi to står i ro og ser på dem og kjenner jaget som en elektrisk iling gjennom ryggmargen. Himmelen e mørk og krigersk og de rolige, små snøflakan som daler forsiktig nedover føles som et paradoks der de stryker sæ rolig inn mot en verden i harnisk.

«Æsj, vi skulle venta…» mumler æ mens vi begynte å bane oss vei mellom de travle menneskan. Det virker som at alle skal én vei og at vi e de eneste som går motstrøms. Æ gløtter opp på dæ. Du har allerede skjegget fullt av snø og forsøker febrilsk å blinke vekk noen ørsmå flak som har klistra sæ til øyevippan. Æ skal akkurat til å fortelle om en sang fra et show med Bill Bailey kor han synger om snøflak som smelter på øyevippan til et skremt dådyr, da en dame med hendene fulle av bæreposer dulter bort i mæ så æ holder på å miste balansen. Ho haster videre uten å si et ord. Du tar handa mi og drar mæ videre.

Vi stiller oss under taket på et busskur og du legger arman rundt mæ som et skjold mot snøen og mot verden, og æ lukker øyan og gleder mæ til vi kommer hjem. Æ kjenner e æ sulten og at æ litt motvillig lengter etter taco.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *